Rangi og Papa
Rangi og Papa (eller Ranginui og Papatūānuku) er et gudepar som opptrer i en av maorienes skapelsesmyter.[1] På noen dialekter på Sørøya går Rangi under navnet Raki eller Rakinui.[2]
Forening og atskillelse
[rediger | rediger kilde]Ranginui giftet seg først med Poharua Te Po, og de fikk tre barn sammen; en av dem var Aorangi.[3]
Han giftet seg så med Papatūānuku og de to ble da til himmelfaren og modergudinnen. De fikk over 70 barn sammen, inkludert Tāwhirimātea (værguden), Tāne (skogsguden), og Tangaroa (havguden), og alle disse var gutter. Ranginui og Papatūānuku ligger i en tett omfavnelse, og sønnene deres lever i det trange mørket mellom dem.[3]
Ungene deres vokser og diskuterer mellom seg hvordan det ville vært å leve i lyset. Tūmatauenga, den barskeste av alle barna, foreslår at den beste løsningen på knipen deres er å drepe foreldrene.[4] Broren Tāne sier seg uenig, og foreslår å heller dytte de fra hverandre, slik at Ranginui havner i himmelen ovenfor mens Papatūānuku blir værende nedenfor for å pleie dem. De iverksetter planen, og Rongo, guden over dyrket mat, forsøker å dytte foreldrene sine fra hverandre. Tangaroa og Haumia-tiketike, guden over vill mat, blir med på forsøket. Tross innsatsen deres forblir Rangi og Papa værende i sin kjærlige omfavnelse.
Etter mange slike forsøk, klarer Tāne å tvinge foreldrene fra hverandre. I stedet for å stå oppreist å dytte med hendene slik som brødrene hadde prøvd, la han seg på ryggen og dyttet med sine sterke bein. Ved at han strekker hver eneste sene, skilles de med gråt og sorg.[4][5] I noen tradisjoner er det Tangaroa som skiller de, ikke Tāne.[6]
Krig i himmelen og på jorden
[rediger | rediger kilde]Endelig kan barna til Ranginui og Papatūanuku se lyset og bevege seg fritt for første gang. Selv om de andre gudene var enige om å skille foreldrene, blir stormguden Tāwhirimātea rasende over at foreldrene har blitt delt fra hverandre. Han takler ikke å høre gråten til foreldrene sine, eller å se tårene til Ranginui, og han lover sine søsken at fra nå av så må de håndtere sinnet hans. Han flyr av sted til Rangi hvor han fostrer sine egne barn, som inkluderer vindkastene, og en av disse blir sendt til hvert hjørne av kompasset. For å slåss mot brødrene sine, samler Tāwhirimātea en hær av barna sine - med vind og skyer av alle slag, inkludert hvirvelvinder, stormskyer, ildskyer, orkaner og tordenskyer, i tillegg til regn og tåke. Når disse vindene viser sin styrke, flyr støvet rundt og de mektige trærne til Tāne knuses under angrepet og faller i bakken, hvor de blir til mat for insektene.[4][7][8]
Tāwhirimātea går så til angrep på havet, noe som gjør at enorme bølger hever seg og malstrømmer oppstår. Dette gjør at havguden Tangaroa flykter i panikk. Punga, en av Tangaroas sønner, har selv to sønner; Ikatere (fiskenes far) og Tū-te-wehiwehi (reptilenes far). Vettskremt av Tāwhirimāteas raseri gjemmer fiskene seg ute i sjøen og reptilene flykter til skogene. Siden dette har Tangaroa vært sinna på Tāne for at han ga asyl til sine rømte barn. Derfor gir Tāne bort kanoer, fiskekroker og fiskenett til Tūmatauengas etterkommere, slik at de kan fange Tangaroas rømlinger. Tangaroa tar så hevn ved å skyve hus, land og trær til sjøs gjennom flommer.[9]
Etter dette angriper Tāwhirimātea de to matgudene Rongo og Haumia-tiketike. Rongo og Haumia frykter Tāwhirimātea, men når han er i ferd med å angripe dem, bestemmer Papatūānuku seg for å gjemme dem vekk fra han. Hun skjuler dem så bra at Tāwhirimātea ikke klarer å finne dem noe sted. Dette gjør at Tāwhirimātea snur seg mot broren Tūmatauenga. Han bruker all sin styrke, men Tūmatauenga er motstandsdyktig, og Tāwhirimātea klarer ikke å vinne over han. Tū (eller menneskeheten) er motstandsdyktig til slutt, og gudenes vrede minsket og freden gjenoppstod.
Tū tenkte på gjerningene til Tāne når han skilte foreldrene deres, og lagde snarer for å fange fuglene, som var barna til Tāne, og disse kunne ikke lenger fly fritt. Han lagde så nett fra skogsvekstene og kastet dem ut på sjøen slik at Tangaroas barn snart lå i hauger på stranda. Han lagde grever for å grave i jorda, hvor han fikk fanget Rongo og Haumia-tiketike som hadde gjemt seg fra Tāwhirimātea i magen til modergudinnen, og etter han kjente dem igjen på det lange håret som alltid stakk opp av bakken, dro ham dem ut og la dem i kurver slik at de kunne spises. Tūmatauenga spiser så alle sine brødre som betaling for deres feighet. Den eneste broren som Tūmatauenga ikke overvinner er Tāwhirimātea, og hans stormer angriper fortsatt menneskeheten i dag.[10][11]
Ranginui og Papatūānuku hadde et siste barn som aldri ble født og som fortsatt lever inne i Papatūānuku. Når dette barnet sparker i magen hennes rister jorden, og det er slik man får jordskjelv. Dette barnet heter Rūaumoko og han er guden over jordskjelv og vulkaner.
Lengsel
[rediger | rediger kilde]Tāne lette etter lysende himmelske objekter slik at faren hans kunne kle seg ordentlig. Han fant stjernene og kastet dem opp sammen med månen og sola. Endelig så Ranginui kjekk ut.[12] Ranginui og Papatūanuku lengter fortsatt etter hverandre. Ranginuis tårer faller mot Papatūanuku for å vise hvor mye han elsker henne. Noen ganger hiver Papatūanuku seg rundt og strekker seg så mye at hun nesten river seg selv sundt for å nå tilbake til sin elskede igjen, til ingen nytte. Når damp stiger ut av skogene, er dette Papatūanukus sukk når hennes varme kropp lengter etter Ranginui mens hun fortsetter å ta vare på menneskene.[13]
Navn og tilnavn
[rediger | rediger kilde]Ranginui
[rediger | rediger kilde]- Rangi ("Himmel")
- Ranginui ("Store himmel")
- Rangi-pōtiki ("Rangi, den sistefødte"); muligens et kallenavn for Rangi, eller en nært beslektet skikkelse
Papatūānuku
[rediger | rediger kilde]- Papa ("Verden")
- Papatūānuku ("Delt verden", "Jorden" eller "Moder jord")
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Leeming, David (2013). The World of Myth: An Anthology (2. utg.). Oxford University Press. ISBN 978-0199316366.
- ^ Grey, George (1971). Mahi a nga Tupuna.
- ^ a b Mitchell, Hilary and John (2004). History of Maori of Nelson and Marlborough. Wellington: Huia Publishers. s. 18. ISBN 1-86969-087-7.
- ^ a b c Grey, 1956
- ^ Biggs, 1966
- ^ Smith, 1993
- ^ Tregear, 1891. Side 54
- ^ Biggs, 1966. Side 448-449
- ^ Grey, 1971
- ^ Grey, 1971. Side 7-10
- ^ Biggs, 1966. Side 449
- ^ Orbell, 1998. Side 145
- ^ Grey, 1956. Side 11