Sancerre (vin)
Sancerre | |||
---|---|---|---|
Navn | Sancerre | ||
Appellasjonstype | AOC | ||
Sertifisert siden | 1936 (hvit), 1959 (rød) | ||
Land | Frankrike | ||
Hoveddistrikt | Loire-dalen | ||
Nærliggende vindistrikt | Pouilly-Fumé | ||
Lokalisering | Cher | ||
Plantet areal | 2600 hektar (2006)[1] | ||
Hoveddruer | Sauvignon blanc, pinot noir | ||
Type viner | Hvitvin, rødvin, rosévin | ||
Produksjon | 166 305 hl (2005) | ||
Antall vinstokker per hektar | minimum 6100 planter per hektar [2] | ||
Utbytte per hektar | 59 à 69 hl/ha rødvin 63 à 69 hl/ha rosévin 65 à 75 hl/ha hvitvin [2] | ||
Geografisk plassering av Sancerre | |||
Sancerre er en fransk vin med Appellation d'origine contrôlée (AOC) status for vin produsert i omgivelsene av Sancerre i den østlige delen av Loiredalen, sørøst av Orléans. Nesten hele appellasjonen ligger på venstre bredd av elven, ovenfor byen Pouilly-Fumé som er sentrum for en god hvitvin i samme kvalitet og en liknende stil som hvit sancerre.
Sancerre er høyt ansett og forbindes først og fremst med sauvignon blanc-druen. Den frembringer vin av høy renhet og eleganse.[trenger referanse] Noe pinot noir er også plantet og utgjør omtrent 20 % av områdets produksjon, men den er ikke så høyt ansett som de hvite vinene.[trenger referanse] En rosevin av pinot noir som minner om beaujolais blir også laget.
Hvit sancerre var en av de originale AOC-ene fra 1936, mens de røde vinene fikk sin AOC i 1959. Med årene har arealet i AOC-en blitt firedoblet. Området ligger i den samme geologiske kalksteinformasjonen som champagne og chablis (og de hvite kalkklippene ved Dover).[trenger referanse] Dette bidrar til vinenes mineralske, «flintsteinaktige» preg.[trenger referanse] At vinene stort sett blir lagret i ståltanker og ikke på eikefat og alltid er svært tørr bidrar til den rene karakteren.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ J. Robinson (ed) (2006). The Oxford Companion to Wine (Third Edition utg.). Oxford University Press. s. 605. ISBN 0-19-860990-6.
- ^ a b «Article AOC " Sancerre "». www.legifrance.gouv.fr. 27. oktober 2009. Besøkt 10. april 2017.