Hopp til innhold

Alexander Severus

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Aleksander Severus»)
Alexander Severus
MARCVS AVRELIVS SEVERVS ALEXANDER AVGVSTVS
Født1. oktober 208
Cæsarea, Syria Phoenicia
Død19. mars 235 (26 år)
Moguntiacum, Germania Superior
Myrdet
BeskjeftigelsePolitiker Rediger på Wikidata
Embete
EktefelleSallustia Orbiana
Sulpicia Memmia[1]
FarHeliogabalus (familierelasjon: adoptivfar)
Caracalla (omstridt, utsagn støttet av: selverklært, familierelasjon: genitor)
MorJulia Mamaea[2][3][4]
SøskenTheoclia (familierelasjon: halvsøster på mors side)
Marcus Julius Gessius Bassianus (familierelasjon: halvbror på mors side)
Heliogabalus (omstridt, familierelasjon: halvbror på fars side)
Aurelia Antonina (omstridt, familierelasjon: halvsøster på fars side)
NasjonalitetRomerriket
GravlagtRoma[5]
Navn før tiltredelseMarcus Julius Gessius Bassianus Alexianus
Navn som keiser:Caesar Marcus Aurelius Severus Alexander Augustus
Regjerte11. mars 222 – 18./19. mars 235
DynastiDet severanske dynasti
ForgjengerElagabalus
EtterfølgerMaximinus Thrax
Alexander Severus på Commons
Se også liste over romerske keisere

Alexander Severus (latin: Marcus Aurelius Severus Alexander Augustus;[6] født 1. oktober 208, død 19. mars 235) var romersk keiser fra 222 til 235. Alexander var den siste keiser fra det severanske dynasti. Han etterfulgte sin fetter Elagabalus da han ble myrdet i 222 og ble til sist myrdet selv, noe som markerte innledningen på krisen i det tredje århundret — bortimot femti år med innbyrdeskrig, utenlandske invasjoner, og sammenbrudd i pengeøkonomien.

Alexander var den utsette tronarvingen til sin fetter, den 18 år gamle keiseren som ble myrdet sammen med sin mor Julia Soaemias av sin egen vaktstryke som for å understreke sin forakt kastet likene i elven Tiber.[7] Både Alexander og hans fetter var begge barnebarn av den innflytelsesrike og mektige Julia Maesa som hadde sørget for at Elagabalus ble utropt til keiser av den berømte Legio III Gallica. Det var falske rykter om at Alexander Severus var blitt myrdet som utløste drapene på keiseren og hans mor.[8]

Som keiser var Alexanders fredelige styre framgangsrikt. Imidlertid ble Romerriket militært konfronterte med framveksten av det persiske Sasanideriket. Han greide å demme opp for truslene fra perserne i øst, men da han forsøkte å demme opp fra trusselen fra germanske stammer i nord, forsøkte han å skaffe fred ved diplomati og bestikkelser. Å betale for å pasifisere fienden fremmedgjorde mange i legionene og det førte til en sammensvergelse for å myrde ham og erstatte ham med en bedre egnet keiser.

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

Innenrikspolitikken

[rediger | rediger kilde]
Denarius i sølv av Severus Alexander.

Alexander Severus ble keiser da han var 13 år gammel, noe som gjorde ham til den yngste keiseren i Romerrikets historie, fram til Gordian III ble valgt til keiser. Hans bestemor mente at han hadde større potensial til å herske enn hennes andre barnebarn, den økende upopulære keiser Elagabalus.[9] For å sikre sin egen posisjon fikk hun Elagabalus til adoptere den unge Alexander. Deretter sørget hun for å få Elagabalus myrdet og således sikret at Alexander Severus ble keiser.[10] Den romerske hæren hyllet Alexander som keiser den 13. mars 222 og sørget umiddelbart for at han fikk titlene augustus, pater patriæ og pontifex maximus. Gjennom hele livet støttet Alexander seg tungt på rådgivningen til sin bestemor Julia Maesa og deretter på sin mor Julia Avita Mamaea. Bestemoren døde i 223 og etterlot moren som den eneste innflytelsen på keiserens beslutninger. Som ung, umoden og uerfaren 13-åring visste gutten lite om å styre og rollen til en hersker over et verdensrike. Av den grunn var underlagt sin mors råd og rettledning, noe som ikke var populært blant soldatene.[11]

Under sin mors innflytelse gjorde Alexander mye for å bedre moralen og forholdene til folket, og bedre statens verdighet.[12] Han ansatte kjente jurister for å overvåke administrasjonen av domstolene, eksempelvis den kjente juristen Ulpianus.[13] Hans rådgivere var menn som senatoren og historikeren Dio Cassius og det er hevdet at han opprettet et styre på seksten senatorer,[14] skjønt dette har også blitt betvilt.[15] Han opprettet også et kommunalt råd på fjorten menn som støttet den urbane prefekt i administreringen av affærene til de fjorten distriktene i Roma.[16] Den omfattende luksusen og overdrivelsene ved det keiserlige hoff ble redusert.[17]

Da han ble opphøyd til keiser var en av første bestemmelser å redusere sølvrenheten i mynten denarius fra 46,5 % til 43 % — den faktiske sølvvekten sank fra 1,41 gram til 1,30 gram; imidlertid skrev han opp verdien av denarius i 229, økte sølvrenheten og vekten til 45 % og til 1,46 gram. Det følgende året økte han mengden av udelt metall i mynten samtidig som han la til mer sølv — således økte sølvrenheten og vekten på nytt til henholdsvis 50,5 % og 1,50 gram.[18] Under hans styre ble også skattene lettet; litteraturen, kunsten og vitenskapen ble oppmuntret;[19] og for folkets bekvemmelighet ble lånekontorer instituert for å låne ut penger til en moderat rente.[20]

I religiøse saker hadde Alexander et åpent sinn. Det ikke alltid pålitelige verket Historia Augusta hevder at han var ivrig etter å reise et tempel for den nye kristne guden Jesus, men ble frarådet av romerske prester.[21] Han tillot at en jødisk synagoge ble bygget i Roma, og han ga som gave til denne synagogen en skriftrull av Tora kjent som Severus-rullen (Codex Severi, nå tapt),[22] etter sigende tatt til Roma som krigsbytte av keiser Titus som en del av plyndringen etter erobringen av Jerusalem i 70.[23]

Alexander gjorde også mye for å støtte rettighetene til den jevne soldat. Han bekreftet at soldater kunne navngi hvem de måtte ønske som deres arvinger, mens sivile hadde klare begrensninger til hvem som var deres arvinger eller motta en arv.[24] Han bekreftet også at soldater hadde rett til å sette fri sine slaver i sine testamenter.[25] Han ga også soldatenes eiendom beskyttelse mens de var i krigstjeneste[26] og forsikret at en soldats eiendom anskaffet i eller på grunn av militærtjeneste (hans castrense peculium) ikke kunne bli krevd av noen andre, heller ikke soldatens far.[27]

De persiske kriger

[rediger | rediger kilde]
Hode fra en bronsestatue av Alexander Severus.

I det store og hele var Alexanders styre blomstrende fram til Sasaniderikets framvekst i øst[28] under deres hersker Ardasjir. Om krigen som fulgte er det ulike framstillinger. I henhold til Herodianus gikk den romerske hæren på en rekke ydmykende nederlag og tilbakeslag,[29] mens i henhold til Historia Augusta[30] foruten også Alexanders egen tilbakemelding til det romerske senatet, oppnådde han store seire.[31] Han gjorde Antiokia ved Orontes til sitt hovedkvarter og base, og marsjerte deretter i spissen av sine tropper i retning av Sasaniderikets hovedstad Ktesifon ved Tigris.[28] En andre hær ble beseiret av perserne[32] og ytterligere tap ble påført en hær som trakk seg tilbake fra Armenia.[33]

Selv om Sasanideriket ble stagget denne gangen[31] viste den romerske hæren en oppsiktsvekkende mangel på disiplin.[13] I 232 var det også et mytteri i den syriske legionen som utropte usurpatoren Taurinus til keiser.[34] Alexander greide å slå ned opprøret og Taurinus druknet da han forsøkte å flykte over elven Eufrat.[35] Keiseren vendte tilbake til Roma og feiret et triumftog i 233.[31]

Germanske kriger

[rediger | rediger kilde]

Etter krigen mot perserne reiste Alexander tilbake til Antiokia sammen med den berømte Origenes, en av oldkirkens fremste teologer. Alexanders mor, Julia Mammaea, hadde bedt ham om å undervise keiseren i kristendommen. Mens Alexander fikk innsikt i kristendommens lære, invaderte germanske barbarer de nordlige grensene. I 234 krysset de Rhinen og Donau i horder som skapte panikk selv i Romas gater. Soldatene som tjenestegjorde under Alexander var allerede demoraliserte etter den nedslående krigen mot perserne og ble enda mer misfornøyde med keiseren da deres hjem ble ødelagt av barbarerne.[36]

Da ryktene om invasjonen spredte seg dro keiseren til frontlinjen for å slå tilbake barbarerne. Romerne forberedte seg grundig for krigen, de bygde en brigade med skip for å frakte hele bataljoner over. Imidlertid var Alexander ikke en erfaren hærfører. Det var åpenbart at han stolte på at størrelsen og trusselen av den romerske hæren skulle tvinge germanerne til å overgi seg eller trekke seg tilbake.[37] Alexander Severus opprettholdt en streng disiplin som førte til et opprør blant de germanske legioner.[38] På bakgrunn av de tunge tapene i krigen mot perserne, og på råd fra sin mor, forsøkte Alexander å betale germanerne for å trekke seg tilbake, og således vinne tid.

Dette forsøket skapte misnøye blant soldatene. De betraktet det som vanærende for en romersk hærfører og keiser. Under denne misnøyen begynte de å se seg om etter en erstatning for keiseren. Gaius Iulius Verus Maximinus, en hærfører fra Trakia, synes å være et bedre valg. Han var soldat med et godt omdømme som arbeidet hardt for å øke sin militære status. Han var også en stor og kraftig mann som ruvet blant andre menn. Med misnøyen i sine nærmeste rekker var Alexander Severus' dager talte.[39]

Død

[rediger | rediger kilde]

Alexander ble tvunget til å møte de germanske inntrengerne i de første månedene av 235. Da han og hans mor hadde kommet fram hadde situasjonen roet seg. Hans mor overtalte ham til å unngå krig og heller bestikke germanerne.[13] I henhold til historikerne var det denne taktikken kombinert med misnøyen til hans menn som ødela keiserens omdømme og popularitet. Feighet var det som utløste opprøret i Alexander Severus' hær og førte til at hans egne soldater fra Legio XXII Primigenia stakk ham ned. Han ble myrdet den 19. mars 235 sammen med sin mor mens han var i et møte med sine generaler i Moguntiacum (Mainz).[40] En germansk tjener kom inn i teltet, noe som var signalet for igangsettingen av mordet. Mange av soldatene deltok. Alexanders følge kjempet imot, men klarte ikke å beskytte keiseren. I løpet av minutter var Alexander død.[41] Deretter ble Maximinus Thrax utropt til ny keiser.[12]

Ettermæle

[rediger | rediger kilde]

Alexander Severus var den siste av de syriske keiserne og den første keiseren som ble styrtet etter bred militær misnøye.[42] Hans død markerte slutten på det severanske dynasti og begynnelsen på en kaotisk og urolig tid som er kjent som krisen i det tredje århundret som nær førte til Romerrikets undergang.[13][39]

At Alexander ble drept av sine egne soldater kan også bli vurdert som en ny rolle for romerske keisere. Selv om de ikke var forventet å personlig å kjempe i krigen på Alexanders tid, var keiserne i økende grad forventet å vise en generals kompetanse i militære affærer.[43] Samtidig som soldatene kunne styrte en keiser ved å slå ham i hjel, åpnet de ikke bare opp muligheten for å fjerne en upopulær keiser, men også for et halvt århundre med utstrakt kaos og uro. Alexanders styre var preget av betydelig mangel på disiplin i hæren.[44] I 223 hadde pretorianergarden myrdet sin prefekt Ulpianus,[44] og gjorde det i Alexanders nærvær og til tross for at keiseren tryglet dem om ikke å gjøre det.[13] Soldatene kjempet deretter et tre dager langt slag mot befolkningen i Roma og denne krigen endte med at flere deler av byen ble satt i brann.[45] Dio Cassius har gitt en meget kritisk redegjørelse av den militære disiplinen i løpet av denne tiden; soldatene ville heller overgi seg til fienden enn å kjempe.[45] Det var gitt ulike årsaker til denne mangelen på disiplin. I henhold til en moderne historiker: «...tilbakegangen i prestisje for det severanske dynasti, den hjelpeløse vesen hos Alexander selv som ikke opptrådte som en soldat og som var fullstendig dominert av sin mors råd, og mangelen på virkelig militær suksess i en tid hvor riket var kommet under økende press.»[45]

Den samtidige historikeren Herodianus var overbevist om at «keiserens gjerrighet (delvis resultatet av hans mors grådighet) og treghet å gi bevilgninger» var medvirkende til tilbakegangen for den militære disiplinen.[45] Selv om keiseren og hans styre ble fordømt av senatet ved nyheten om hans død og den nye keiseren i hans sted, ble han likevel beæret med guddommeliggjøring av Maximinus Thrax i 238.

Alexander Severus var gift tre ganger. Hans mest berømte hustru var Sallustia Orbiana som han giftet seg med i 225. Hun var 16 år da hun ble gift med Alexander og det var et arrangert ekteskap ved Alexanders mor Julia Mamaea. Imidlertid så snart Orbiana fikk tittelen augusta ble Mamaea stadig mer sjalu og krenket over at svigerdatteren stadig skaffet seg flere kongelige titler.[12] Han skilte seg fra henne og forviste henne i 227 etter at hennes far, Seius Sallustius, ble henrettet etter anklagen at han planla å myrde keiseren.[35] En annen hustru var Sulpicia Memmia, et medlem av en av de eldste patriserfamilier i Roma. Hennes far konsul og hennes bestefar var Catulus.[46] Identiteten til hans tredje hustru er ukjent. Han fikk ingen barn med noen av sine hustruer.

Angående religiøse liv, skal Alexander ha bedt hver eneste morgen i sitt private kapell og hadde mottoet, «gjør ikke mot andre hva du ikke vil de skal gjøre mot deg», skrevet på veggen i sitt palass og på ulike offentlige bygninger. Han var meget tolerant mot ikke bare kristne, men også mot jøder, og lot de beholde sine privilegier.[47] Alexander skal også, ble det hevdet, ha plassert bilder av Abraham og Jesus i sitt bedekammer, sammen med andre romerske guddommer og klassiske figurer.[48]

Slekt

[rediger | rediger kilde]
 
 
 
 
 
 
 
 
Julius
Bassianus
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Julius
Avitus
Alexianus
 
Julia
Maesa
 
Julia
Domna
 
Septimius Severus
193–211
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Julia
Soaemias
 
Julia
Mamaea
 
Geta
211
 
Caracalla
211–217
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Heliogabalus
218–222
 
Severus Alexander
222–235
 
 
 
 
 
 
 

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Alexander Severus[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ ESBE / Mamaea, mother of Alexander Severus[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Severi[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Mammaea[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Find a Grave[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ I klassisk latin ville Alexander Severus' navn ha blitt skrevet som MARCVS AVRELIVS SEVERVS ALEXANDER AVGVSTVS.
  7. ^ Dio Cassius, 60:20:2
  8. ^ Herodianus, 5:8:5
  9. ^ Canduci (2010), s. 60
  10. ^ Wells (1997), s. 266
  11. ^ Canduci (2010), s. 60-61
  12. ^ a b c Benario (2001): Alexander Severus
  13. ^ a b c d e Canduci (2010), s. 61
  14. ^ Southern (2001), s. 60
  15. ^ Blois, Lukas de (2006): «Administrative Strategies of the Emperor Severus Alexander and his Advisers» i: Kolb, Anne, red.: Herrschaftsstrukturen und Herrschaftspraxis, Oldenbourg Verlag.
  16. ^ Historia Augusta, Life of Severus Alexander, 33:1
  17. ^ Historia Augusta, Life of Severus Alexander, 15:1
  18. ^ «Roman Currency of the Principate» Arkivert 10. februar 2001 hos Wayback Machine., Tulane University
  19. ^ Historia Augusta, Life of Severus Alexander, 21:6
  20. ^ Historia Augusta, Life of Severus Alexander, 21:2
  21. ^ Historia Augusta, Life of Severus Alexander, 43:6–7
  22. ^ «Alexander Severus», 1906 Jewish Encyclopedia
  23. ^ Würthwein, Ernst (1995): The text of the Old Testament: an introduction to the Biblia Hebraica. Eerdmans Publishing. ISBN 978-0-8028-0788-5. s. 38.
  24. ^ Campbell (1984), s. 221
  25. ^ Campbell (1984), s. 224
  26. ^ Campbell (1984), s. 239
  27. ^ Campbell (1984), s. 234
  28. ^ a b Southern (2001), s. 61
  29. ^ Herodianus, 6:5–6:6
  30. ^ Historia Augusta, Life of Severus Alexander, 55:1–3
  31. ^ a b c Southern (2001), s. 62
  32. ^ Herodianus, 6:5:10
  33. ^ Herodianus, 6:6:3
  34. ^ Aurelius Victor, 24:2
  35. ^ a b Canduci (2010), s. 59
  36. ^ Campbell (1984), 54
  37. ^ «Alexander Severus». Capitoline Museums.
  38. ^ Library of World History, 1916, bind 3. New York Public Library: Western Press Association. s. 1442.
  39. ^ a b «Severus Alexander (222–235 AD): The Calm before the Storm» (PDF). The Saylor Foundation.
  40. ^ Southern (2001), s. 63
  41. ^ Hopkins, Richard Valentine Nind (1907): The Life of Alexander Severus. Princeton University: The University Press. s. 240.
  42. ^ Campbell (1984), s. 55
  43. ^ Campbell (1984), s. 69
  44. ^ a b Campbell (1984), s. 196
  45. ^ a b c d Campbell (1984), s. 197
  46. ^ Historia Augusta, Life of Severus Alexander, 20:3
  47. ^ «Alexander Severus». Jewish Encyclopedia.
  48. ^ «Alexander Severus». Catholic Encyclopedia.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
Primære kilder
Sekundære kilder
  • Birley, A.R. (2002): Septimius Severus: The African Emperor, Routledge
  • Southern, Patricia (2001): The Roman Empire from Severus to Constantine, Routledge
  • Benario, Herbert W.: Alexander Severus (A.D. 222–235) i: De Imperatoribus Romanis
  • Canduci, Alexander (2010): Triumph & Tragedy: The Rise and Fall of Rome's Immortal Emperors, Pier 9, ISBN 978-1-74196-598-8
  • Campbell, J.B. (1984): The Emperor and the Roman Army 31 BC - AD 235, Clarenden
  • Wells, Colin (1997): The Roman Empire, Harvard University Press

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]


  Romersk keiser  
Severanske dynasti
Forgjenger:
Heliogabalus 		222–235 Etterfølger:
Maximinus Thrax
Romerriket
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Alexander_Severus&oldid=22172737»