Hopp til innhold

Tidlig kristendom

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Fresko som forestiller et måltid.[1]

Tidlig kristendom, også kalt for «oldkirken», eller «den gamle kirken», er en betegnelse på kristendommens eldste tid, fra den uformelt ble dannet og fram til den var etablert. Denne tiden dekker løselig tre århundrer, fra 100-tallet til 300-tallet e.Kr., mellom Kristi korsfestelse (år 26-36 e.Kr.) og fram til det første konsilet i Nikea i år 325 e.Kr.

Siden 1800-tallet har historikere lært mer om de tidlige kristne samfunnene da hverken ritualer, bibeltekster, dogmer eller troens innhold var fastlagt. Tidligere tekster av betydning er blant andre Didache eller De tolv apostlenes lære (fra 100-tallet, men bevart i kopier fra 1800-tallet) og Tomasevangeliet (i to manuskripter som er datert så tidlig som mellom 200 og 340), en apokryf og omdiskuert samling Jesus-sitater, av noen betraktet som jevngammelt med de kanoniske evangeliene, av andre som en gnostisk versjon av dem, mens noen holder dem for rester av en muntlig overlevering.[2]

Kristendommens spredning. Oransje = anslagsvis utbredelse rundt år 325. Gult, inkludert forannevnte område = utbredelse rundt 600.

Historie

[rediger | rediger kilde]

I begynnelsen var den kristne kirke sentrert i Jerusalem i et «øvre rom», kanskje i samme bygning som kong Davids grav; fransiskanerne måtte i 1452/53 overlate stedet til militante muslimer som hevdet at kristnes nærvær besudlet kong Davids grav som en bibelsk muslimsk helligdom,[3] men uansett er påstanden om kong Davids grav i bygningen en tradisjon verken historikere eller troende jøder fester lit til i dag. Bygget kalles Cenacle (fra latin cenaculum, avledet av cena = middag)[4] fordi tradisjonen forteller at den siste nattverd ble holdt her. Arkeologen Emanuel Eisenbergs utgravning i nabolaget i 1983 påviste at området rundt Cenacle var sammenhengende bebodd fra tidlig romersk til ottomansk tid.[5] Leder for denne urmenigheten i Jerusalem var blant andre Jesu bror Jakob, Peter og Johannes.[6]

Den viktigste hovedkilden til denne apostoliske tidsalder (ca. 30 – ca. 100) er Apostlenes gjerninger, men tekstens historiske nøyaktighet er omstridt. Etter misjonsbefalingen ga apostlene seg ut på misjonering, inkludert Paulus fra Tarsus, og spredte kristendommen til mange byer i den hellenistiske verden, som Alexandria, Antiokia ved Orontes, Roma[7] og steder utenfor Romerriket.

Begrepet «kristen» ble ifølge Apostlenes gjerninger første gang benyttet for medlemmer av kirken i Antiokia.[8] Det nye testamente inkluderte brev skrevet av Paulus til kirkene, slike som de i Thessaloniki og Korinth, i løpet av årene 50-62.[9] Tidlige kristne var i utgangspunktet jøder i en jødisk sekt, men omvendelse og misjonering førte til at antallet ikke-jøder økte betydelig, og de første kristne fortsatte den jødiske praksis med ærbødighet for «de jødiske skriftene», det vil si at de benyttet Septuaginta, den greske oversettelsen av Det gamle testamente, og dermed knyttet seg til hellenistisk jødedom, en annen monoteistisk retning som var populær på denne tiden. Septuaginta ble benyttet av de som forsto og benyttet koiné-gresk, men også Targum, Det gamle testamente i arameisk oversettelse, ble brukt av arameisktalende. Etter hvert ble skriftene oversatt til flere språk.

I år 70 ble Det andre tempelet i Jerusalem ødelagt av romerne, og i tiden rundt år 135 ble jøder forvist fra deres hellige by etter Bar Kokhba-opprøret. Blant de som forlot Jerusalem var de fleste i den kristne befolkningen.[7] Senere har den tidlige kirkehistorikeren Eusebius av Cæsarea nedtegnet at det etniske jødiske lederskapet av kirken i Jerusalem (bokstavelig de «av hebraisk avstamming» og «de omskårne») ble erstattet av et lederskap bestående av gentilis (ikke-jøder).[10] Ifølge Catholic Encyclopedia[11] var disse underbiskoper utpekt av metropolittbiskoper i den nye hovedstaden Caesarea Maritima i dagens Israel. Tilsvarende hadde keiser Claudius utvist jødene fra Roma i år 49, skjønt Nero tillot dem å komme tilbake igjen, men vendte seg ifølge den romerske historikeren Tacitus mot «kristne» etter brannen i Roma år 64 som innledet romersk øvrighets kristenforfølgelser.[12] Det er uvisst om romerske myndigheter egentlig skilte mellom kristne og jøder i tiden før keiser Nervas endring av Fiscus Judaicus (latin for «jødisk skatt») i år 96. Fra da av måtte praktiserende jøder betale skatt – kristne slapp.[13]

Etter hvert som kristendommen spredde seg ytterligere i løpet av 100-tallet var de mest kjente uortodokse ledere og skribenter Ireneus av Lyon,[12] Polykarpos fra Smyrna, Ignatius av Antiokia,[12] Klemens I fra Roma, og Justin Martyr. 100-tallet var også en tid da det stod frem flere som senere ble erklært for å være kjettere – som Marcion fra Sinope, Valentinus, og frygieren Montanus som dannet en kristen retning kalt montanisme.

Ikon med Konstantin den store og biskopene på konsilet i Nikea i år 325. Framfor seg holder de opp trosbekjennelsen som senere ble tilpasset gresk liturgi.

I løpet av 200-tallet økte de kristne ytterligere i antall, kanskje utgjorde de to % av befolkningen i Romerriket.[12] Lærere i denne perioden omfattet blant andre Origenes i Alexandria og Tertullianus i Nord-Afrika og de uttrykte i sine skrifter doktriner som ble formulert som treenigheten. Antonius den store, en kristen leder i Egypt, bidro til utviklingen av eremittsamfunn og et asketisk munkevesen. Gregor Lysbringeren var ansvarlig for at Armenia ble det første offisielt kristne landet. I kjølvannet av at keiser Konstantin den store valgte å bli kristen like før slaget ved Pons Mulvius (Ponte Milvio) i år 312), vedtok Romerriket kristendommen med Milano-ediktet i 313, slik at kristendommen ble statsreligion i 380 under keiser Theodosius den store (se ediktet i Thessaloniki) og til videre fremvekst av kristendommen i Østromerriket.

Det som begynte som en bevegelse innenfor jødedommen, var i slutten av perioden romersk statsreligion, og gjorde seg gjeldende også utenfor Romerriket.[12] En alvorlig konkurrent var Mithras-kulten, som delte kristendommens tro på himmel og helvete, sjelens udødelighet, dommedag og kampen mellom godt og ondt, søndag som helligdag og feiring av 25. desember. Begge bevegelser gjorde rituelt bruk av vievann, vokslys og klokker. Når Mithras-dyrkelsen tapte, skyldtes det delvis at den utelukket kvinner, og i tillegg manglet en organisering til å lede seg.[14] Kristendommen var også aktivt misjonerende, og nedvurderte andre trosretninger. Med sitt ønske om å bli martyrer var kristne ofte kampvillige i en helt annen grad enn andre. Det første konsilet i Nikea i år 325 e.Kr. markerte slutten på denne tidsalderen og begynnelsen på de første syv økumeniske konsiler (325-787).

Kristendommens spredning

[rediger | rediger kilde]

Tidlig kristendom spredde seg fra by til by med apostlene om reiste hyppig og langt for å stifte menigheter i de største byer og regioner utenfor Romerriket. De første samfunnene utenfor Jerusalem synes å ha oppstått i Antiokia, Efesos, Korint og det politiske maktsenter Roma.

De første kirkesamfunnene var grunnlagt av apostlene og andre kristne misjonærer, fra soldater til handelsmenn[15] i nordlige Afrika, Lilleasia, Arabia, Hellas, og andre steder.[16] Over 40 var etablert ved år 100, [17] mange i Lilleasia, slik som med «de syv kirkene» der. Ved slutten av det første århundret hadde kristendommen allerede spredt seg til Roma, India og de største byene i Hellas, Lilleasia, og Syria som tjente som grunnlag for videre spredning av kristendommen til resten av Romerriket og bortenfor.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Ordet «Agape» i inskripsjonen har gitt tolkningen at det er en agapefest, det vil si i katolsk praksis, en dåpsfest. Imidlertid er frasen i sammenhengen Agape misce nobis («Agape, bland for oss», det vil si «tilbered vinen for oss»), noe som gjør det mer sannsynlig at Agape er navnet på kvinnen med begeret. En tilsvarende fresko og inskripsjon i den samme katakomben har, på nøyaktig samme sted i fresken, ordene Misce mi Irene («Bland for meg, Irene»). En reproduksjon av denne fresken kan ses i Catacombe dei Ss. Marcellino e Pietro Arkivert 18. januar 2010 hos Wayback Machine., fulgt av en forklaring (på italiensk). Agape, som Irene, må således være navnet på personen som er gravlagt hvor fresken er malt.
  2. ^ Store norske leksikon (2005-07): «Tomasevangeliet» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 14. november 2023 fra [1]
  3. ^ Sultan Suleimans vedtak fra 1523 om fransiskanerne
  4. ^ Marek Dospel: Did Jesus’ Last Supper Take Place Above the Tomb of David?
  5. ^ David Christian Clausen: Archaeological Views: Mount Zion’s Upper Room and Tomb of David
  6. ^ Ap.gj. 2,9, Norskbibel.no
  7. ^ a b Hinson, E. Glenn: The church triumphant: a history of Christianity up to 1300, Mercer University Press, 1995.
  8. ^ Ap.gj. 11,26, Norskbibel.no
  9. ^ Harris, Stephen L.: Understanding the Bible. Palo Alto: Mayfield. 1985
  10. ^ Eusebius av Cæsarea: Historia Ecclesiae, Bok IV, kapitler 5–6. (engelsk)
  11. ^ Catholic Encyclopedia: Jerusalem (A.D. 71-1099): «As the rank...»
  12. ^ a b c d e Fox, Robin Lane: Pagans and Christians: In the Mediterranean World from the Second Century AD to the Conversion of Constantine, London: Viking, 1986, ISBN 978-0670808489.
  13. ^ Wylen, Stephen M.: The Jews in the Time of Jesus: An Introduction, Paulist Press (1995), ISBN 0809136104, ss 190-192.; Dunn, James D.G.: Jews and Christians: The Parting of the Ways, A.D. 70 to 135, Wm. B. Eerdmans Publishing (1999), ISBN 0802844987, ss 33-34.; Boatwright, Mary Taliaferro & Gargola, Daniel J & Talbert, Richard John Alexander: The Romans: From Village to Empire, Oxford University Press (2004), ISBN 0195118758, s. 426.;
  14. ^ Per Benny Paulsen: Bruddstykker av kristendommens historie
  15. ^ Franzen, August: Church history, Kirchengeschichte, Herder Freiburg, 1988, s 29.
  16. ^ Vidmar: The Catholic Church Through the Ages, (2005), ss. 19–20
  17. ^ Hitchcock: Geography of Religion (2004), s. 281, sitat: «By the year 100, more than 40 Christian communities existed in cities around the Mediterranean, including two in North Africa, at Alexandria and Cyrene, and several in Italy.»

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Berard, Wayne Daniel (2006): When Christians Were Jews (That Is, Now). Cowley Publications. ISBN 1561012807.
  • Boatwright, Mary Taliaferro & Gargola, Daniel J & Talbert, Richard John Alexander (2004): The Romans: From Village to Empire. Oxford University Press. ISBN 0195118758.
  • Dauphin, C. (1993): «De l'Église de la circoncision à l'Église de la gentilité – sur une nouvelle voie hors de l'impasse». Studium Biblicum Franciscanum. Liber Annuus XLIII.
  • Dunn, James D. G. (1999): Jews and Christians: The Parting of the Ways, A.D. 70 to 135. s. 33–34. Wm. B. Eerdmans Publishing. ISBN 0802844987.
  • Ehrman, Bart D. (2005): Misquoting Jesus: The Story Behind Who Changed the Bible and Why. HarperCollins. ISBN 0060738170.
  • Endsjø, Dag Øistein (2009): Greek Resurrection Beliefs and the Success of Christianity. New York: Palgrave Macmillan.
  • Esler, Phillip F. (2004): The Early Christian World. Routledge. ISBN 0415333121.
  • Harris, Stephen L. (1985): Understanding the Bible. Mayfield . ISBN 087484696X.
  • Hunt, Emily Jane (2003): Christianity in the Second Century: The Case of Tatian. Routledge. ISBN 0415304059.
  • Keck, Leander E. (1988): Paul and His Letters. Fortress Press. ISBN 0800623401.
  • Pelikan, Jaroslav Jan (1975): The Christian Tradition: The Emergence of the Catholic Tradition (100-600). University of Chicago Press. ISBN 0226653714.
  • Pritz, Ray A.(1988): Nazarene Jewish Christianity From the End of the New Testament Period Until Its Disappearance in the Fourth Century. Magnes Press – E.J. Brill, Jerusalem – Leiden .
  • Richardson, Cyril Charles (1953): Early Christian Fathers. Westminster John Knox Press. ISBN 0664227473.
  • Stark, Rodney (1997):The Rise of Christianity. Harper Collins Pbk. Rediget utg., ISBN 0060677015
  • Stambaugh, John E. & Balch, David L. (1986): The New Testament in Its Social Environment. John Knox Press. ISBN 0664250122.
  • Tabor, James D. (1998): «Ancient Judaism: Nazarenes and Ebionites» Arkivert 10. juni 2010 hos Wayback Machine., The Jewish Roman World of Jesus. Department of Religious Studies at the University of North Carolina at Charlotte.
  • Taylor, Joan E. (1993): Christians and the Holy Places: The Myth of Jewish-Christian Origins. Oxford University Press. ISBN 0198147856.
  • Thiede, Carsten Peter (2003): The Dead Sea Scrolls and the Jewish Origins of Christianity. Palgrabe Macmillan. ISBN 1403961433.
  • Valantasis, Richard (2008): The Making of the Self: Ancient and Modern Asceticism. James Clarke & Co, ISBN 9780227172810.[2]
  • White, L. Michael (2004): From Jesus to Christianity. HarperCollins. ISBN 0060526556.
  • Wright, N.T. (1992): The New Testament and the People of God. Fortress Press. ISBN 0800626818.
  • Wylen, Stephen M. (1995): The Jews in the Time of Jesus: An Introduction. Paulist Press. ISBN 0809136104.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Tidlig_kristendom&oldid=24655999»