Hopp til innhold

The Velvet Underground

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
The Velvet Underground
UtmerkelserRock and Roll Hall of Fame (1996)[1]
Grammy Hall of Fame Award (2007) (for verk: The Velvet Underground & Nico, vinner: Nico)
Grammy Lifetime Achievement Award (2017)
OpphavNew York, USA (1965)
Musikalsk karriere
SjangerKunstrock,[2] støyrock,[3][4] alternativ rock,[5] rock,[6][7][8] eksperimentell rock,[9][10] folkrock,[11][12] bluesrock,[13][14] psykedelisk rock,[15][6] avant-garde-musikk,[16][17] urpunk,[18][19] drone,[20][21] støymusikk,[22][23] art pop,[24][25][26][27][28] avantpunk[24][25][26][27][28]
Aktive år1964–1994
PlateselskapVerve Records, Polydor Records, Sire Records, Mercury Records, MGM Records, Atlantic Records, Cotillion, Metro-Goldwyn-Mayer
Nettstedhttp://www.velvetundergroundmusic.com/
IMDbIMDb
Medlemmer
Lou Reed, John Cale, Maureen Tucker, Sterling Morrison, Nico
Notable verk
The Velvet Underground & Nico, Sweet Jane, I'm Waiting for the Man
Logo
The Velvet Undergrounds logo
The Velvet Underground på Commons
Konsert plakat med bananen teget av Andy Warhol
The Velvet Underground , med klokken fra venstre øverst: Lou Reed, Sterling Morrison, John Cale, Maureen Tucker og Nico, ca. 1966

The Velvet Underground var et amerikansk eksperimentelt rockeband som eksisterte fra 1965 til 1973.

The Velvet Underground hadde sin base i New York. Tidlig i sin karriere var de en del av miljøet rundt pop-kunstneren Andy Warhol, som tidvis fungerte som en slags manager og kunstnerisk rådgiver for bandet. Gruppens medlemmer var ved platedebuten i 1967 John Cale, Sterling Morrison, Lou Reed og Maureen "Moe" Tucker. I løpet av 1968 ble John Cale erstattet av Doug Yule. I tillegg var sangerinnen Nico (Christa Päffgen) med på innspillingen av debutalbumet The Velvet Underground and Nico, og hun opptrådte også med bandet et års tid rundt 1966.

The Velvet Underground er betydelig mer kjent og anerkjent i dag enn det var i den perioden de eksisterte som band, og det regnes som et av de aller mest innflytelsesrike rockeband fra 1960- og 1970-tallet. Bandets betydning bygger først og fremst på dets rolle som grensesprengende innovatører og trendsettere for rockmusikken og den tilhørende kulturen. Gruppens særegne og avantgardistiske stil har påvirket senere musikalske uttrykk som punkrock, støymusikk og alternativ rock generelt.

Medlemmene og deres musikalske inspirasjonskilder

[rediger | rediger kilde]

Gruppas unike musikalske uttrykk er et resultat av medlemmenes ulike interesser og erfaringer. Gitaristene Reed og Morrison ble kjent da de studerte sammen, og delte en interesse for blues og visesang og en beundring for den tidlige Bob Dylan. Reed hadde også jobbet som låtskriver og produsent for et selskap som laget lavprisplater med etterligninger av ulike populære låter (Pickwick Records). Reed framsto tidlig som gruppas kreative leder, låtskriver, tekstforfatter og vokalist. Han spilte gitar, ofte i en utagerende, primitiv og eksperimenterende stil, mens Morrisons gitarspill oftere bar preg av en mer tradisjonell tilnærming. Reeds rutinerte omgang med popklisjéer, hans Dylan-inspirerte, halvsnakkende tekstframføring og hans litterære ambisjoner utgjorde en betydelig del av ingrediensene som inngikk i bandets totale uttrykk.

Cale hadde bakgrunn som «vidunderbarn» på bratsj, og var kommet fra Wales til New York City med stipend for å studere klassisk musikk og samtidsmusikk, noe som etterhvert ledet til et samarbeid med noen av datidens mest kjente avantgardister, som La Monte Young og John Cage. Hans kanskje mest særpregede bidrag til gruppas lydbilde var at han satte gitarstrenger av stål på bratsjen sin, påmonterte en el-gitarmikrofon og spilte på denne gjennom en forsterker. Tonene var ofte langtrukne, monotone og skjærende. Cale spilte tidvis også bass og tangentinstrumenter i gruppa. Med sin kjennskap til musikkteori og harmonilære kombinert med hans kompromissløse vilje til å bryte alle regler, må Cale antas å ha vært en drivende kraft bak gruppas hemningsløse improvisering og bruk av støy som musikalsk uttrykk.

Det er også godt kjent at Reed og Cale i perioder hadde en felles interesse i tidvis eksessivt misbruk av metamfetamin.

Tucker var inspirert av den nigerianske trommeslageren Babatunde Olatunji og den rytmisk drivende musikken til rock'n'roll-pionéren Bo Diddley. Hun valgte, etter at hun ble invitert til å spille med gruppa (deres første trommeslager, Angus MacLise, sluttet siden han av prinsipp nektet å spille for penger), å hamre med paukeklubber på et trommesett der alle trommene var montert horisontalt, og ble dermed sentral bidragsyter til bandets lydbilde. At hun nærmest fullstendig avsto fra å bruke cymbaler, bidro ytterligere til lydbildets egenart. Med sin androgyne fremtoning bidro hun også til å tydeliggjøre bandets mystiske aura.

Tekster og litterære inspirasjonskilder

[rediger | rediger kilde]

Foruten det særegne musikalske uttrykket, kjennetegnes gruppens produksjon av sine for datiden ekstremt kontroversielle tekster. Noen eksempler hentet fra debutalbumet: Sangen «Heroin» skildrer heroinmisbrukerens rusopplevelse i ikke utvetydig negative vendinger, sangen «I'm Waiting for the Man» forteller om heroinbrukerens møte med sin afroamerikanske heroinlanger i Harlem, og sangen «Venus in Furs» hyller lystfølelser knyttet til seksuell masochisme. «Venus in Furs» er direkte inspirert av boken Venus i pels, av østerrikeren Leopold von Sacher-Masoch. Både sangen og boken omhandler et sadomasochistisk forhold, og forfatterens navn har gitt opphav til ordet «masochisme».

Tekstene ble skrevet av Reed, som hadde studert skrivekunst (creative writing) ved Syracuse University med poeten Delmore Schwartz (som han hyller i sangen «European son», også den fra debutalbumet) som lærer. Reed har og ved gjentatte anledninger uttrykt sin beundring for forfatteren Hubert Selby Jr. (kjent for bl.a. Last Exit to Brooklyn (1964) og Requiem for a Dream (1978), begge filmatisert). Selby Jr. har mye av den samme motivkretsen i sitt forfatterskap som preger Reeds tekster, med vekt på kjønnsoverskridende adferd og rusmisbruk.

Foruten referansene til narkotika, er Reeds interesse for homofili og transkjønnethet et av de mer gjennomgående og karakteristiske trekk ved tekstene han skrev, både for bandet og for sin etterfølgende solokarriere.

Virkemidler som svart humor og tilsynelatende kynisk ironi er hyppig brukt av Reed. Typisk er en situasjon (i sangen «Sister Ray» fra White Light/WhiteHeat) der en person blir skutt ned og drept i en bolig, og en av personene (mest sannsynlig beboeren) utelukkende reagerer med å klage over at gulvteppet blir flekkete.

Musikk, karriere og innflytelse på ettertiden

[rediger | rediger kilde]

Kombinasjonen av disse ulike talentene og erfaringene skapte et band med et lydbilde ulikt noe man inntil da hadde hørt. Blandingen av kunnskap om finkulturelle konvensjoner kombinert med avantgardistisk arroganse og dyrkingen av det råe og primitive, er blitt hevdet å ha lagt grunnlaget for søppel-estetikk som ideal blant rockmusikere, noe som igjen må antas å ha vært sterkt influerende på senere sjangre som punkrock. Bandets tilnærming til musikk kommer mest tydelig til uttrykk på de to første albumene, The Velvet Underground and Nico og White Light/White Heat (utgitt henholdsvis 1967 og 1968), mens Cale ennå var medlem.

De fire første albumene, årene 1967 - 1970

[rediger | rediger kilde]

The Velvet Underground and Nico (1967)

[rediger | rediger kilde]

Musikken slik den foreligger på debuten The Velvet Underground and Nico har en stor spennvidde, der instrumentering, vokal og andre særtrekk fungerer som uttrykksmessig bindemiddel. Luftige ballader inspirert av visesanguttrykket veksler med harde, stakkato rockrytmer og monotont seige komposisjoner med en tilnærmet «etnisk» tonalitet. Det mest gjennomgående harmoniske særtrekket er kanskje forkjærligheten for at enkelte toner ligger som statisk droning i bakgrunnen, som oftest knyttet til Cales karakteristiske bruk av sin elektriske bratsj.

Nico, med sin dype stemme og tyske aksent, synger på tre av sangene, og bidrar til at albumet gir et variert inntrykk. Nico var aldri et medlem av gruppa i egentlig forstand, og kan kanskje betraktes som en slags gjesteartist på dette albumet. Som albumets høydepunkter er det vanlig å regne «Waiting for the Man», «Venus In Furs», «Heroin» og «All Tomorrow's Parties». Samtlige av disse sangene, og de fleste andre, handler om det dystre miljøet i storbyen; protagonisten i «Waiting for the Man» venter på sin narkotikalanger, «Venus In Furs» handler om sadomasochisme og «Heroin» om de siste dagene til en tungt ruspåvirket mann. Andy Warhols coverdesign med bananen på forsiden (den var mulig å «skrelle» på førsteopplaget) bidrar til at albumet kanskje oppfattes som mer lekent og uskyldig enn det egentlig er, samtidig som bananen kan oppfattes som et fallossymbol, da den «skrellede» bananen var rosa. Mesteparten av opptakene ble gjort i New York City løpet av to dager i april 1966. Tre låter ble innspilt på nytt i Hollywood senere samme år, og til slutt ble «Sunday Morning» – den planlagte singelutgivelsen – spilt inn i november. Albumet ble gitt ut i mars 1967.

Albumet kom på 13.-plass på musikkmagasinet Rolling Stones liste over tidenes 500 beste album[29].

White Light/White Heat (1968)

[rediger | rediger kilde]

På White Light/White Heat er de mer lyttevennlige og sødmefylte trekkene fra debutalbumet nærmest fullstendig fjernet, og støy har fått en stor og dominerende plass. Dette understrekes i den mer enn 17 minutter lange improvisasjonen «Sister Ray», der lange partier av forvrengt instrumentstøy over en stadig mer insisterende trommerytme dominerer uttrykket. Sporadiske tekstlinjer forteller om en orgie mellom sjømenn og transvestitter, der fellatio, intravenøst misbruk og mord med skytevåpen later til å utgjøre hovedingrediensene. Sangen «The Gift» skiller seg ut ved å være en liten novelle, skrevet av Reed, som blir lest opp av Cale over bakgrunnsmusikk. Stemme og musikk er på dette sporet lagt i hver sin stereokanal, slik at man ved hjelp av balansekontrollen kan velge hva man vil høre. Albumet er selv i dag å oppfatte som svært radikalt, og er bandets uten tvil mest kompromissløse utgivelse. Opptakene ble gjort i september 1967, og albumet ble utgitt i januar 1968.

The Velvet Underground (1969)

[rediger | rediger kilde]

Musikken endret betydelig karakter på gruppas tredje album, The Velvet Underground (utgitt 1969). Cale var borte (sparket ut etter uenigheter med Reed). Musikken bar mindre preg av konflikt og høyt spenningsnivå, som ga mye av den radikale energien som preger de to første albumene. Med Cale ute av gruppa, ble gitarsamspillet mellom Reed og Morrison tydeligere som den sentrale musikalske kraften i bandet. Reed har selv sagt at dette albumet skal betraktes som en sangsyklus der hver sang uttrykker ulike stadier i et enkelt individs erkjennelsesprosess. «Candy Says» synges på plata av Doug Yule, og er i nyere tid blitt sunget av Antony Hegarty (fra bandet Antony and the Johnsons), når han har opptrådt som gjest i Reeds turnéband. På sangen «After Hours» er Tucker vokalist. Albumet ble spilt inn mot slutten av 1968, og utgitt i mars 1969.

Loaded (1970)

[rediger | rediger kilde]

Gruppa gikk i realiteten i oppløsning under innspillingen av det fjerde albumet, Loaded (utgitt 1970), da Reed forlot bandet. Albumet inneholder to av hans mest kjente og inntektsbringende sanger til dags dato, «Sweet Jane» og «Rock and Roll». Tucker var fraværende under innspillingen i forbindelse med sin graviditet, og selv om hun står oppført som trommeslager på omslaget, er trommejobben delt mellom flere ulike andre musikere. Albumet ble aldri akseptert av Reed på grunn av endringer som ble gjort etter at han sluttet. Det ble gjenutgitt i 1997 i en utgave der endringene var tilbakeført, under navnet Loaded (The fully loaded edition), men Reed later allikevel ikke til å stå hundre prosent inne for albumet slik det foreligger. Albumet ble spilt inn sommeren 1970 og utgitt høsten samme år.

Etter 1970

[rediger | rediger kilde]

Det femte studioalbumet, Squeeze, blir mer eller mindre universelt betraktet som noe annet enn en Velvet Underground-utgivelse, og bør snarere ses på som et soloalbum av Doug Yule. Ingen fra originalbesetningen medvirker.

Kommersielt var The Velvet Underground aldri noen suksess i sine aktive år. Platene solgte relativt dårlig, og gruppa forble et kultband for de spesielt interesserte. Originalbesetningen turnerte aldri utenfor USA (og Canada) før i 1993, da Reed, Cale, Morrison og Tucker ble gjenforent for en kort serie konserter – en av dem fant sted på Roskilde-festivalen samme år.

Diskografi

[rediger | rediger kilde]

Album

[rediger | rediger kilde]
  • The Velvet Underground and Nico (1967)
  • White Light/White Heat (1968)
  • The Velvet Underground (1969)
  • Loaded (1970)
  • Live at Max's Kansas City (1972), liveopptak fra 1970
  • Squeeze (1973), Doug Yule med helt ny besetning
  • Live 1969 (1974), liveopptak fra konserter i 1969
  • VU (1984), tidligere ikke utgitte studioopptak, de fleste gjort ca. 1969
  • Another View (1985), flere ikke utgitte studioopptak fra samme periode som VU
  • Live MCMXCIII (1993), liveopptak fra Paris 1993, kort gjenforening av originalbesetningen
  • Peel slowly & see (1995) femdobbelt cd-boks
  • Loaded (Fully Loaded Edition) (1997), nyutgave av Loaded, noe omredigert
  • Bootleg Series Volume 1: The Quine Tapes (2001), tredobbelt cd-sett med liveopptak fra konserter i 1969
  • Live at Max's Kansas City Deluxe Edition (2005), utvidet utgave av liveopptakene fra 1970 med mer materiale

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Bockris, Victor, Gerard Malanga: Up-Tight: The Velvet Underground Story, 1983 (gjenutgitt i 1995), Omnibus Press ISBN 0-7119-0168-6
  • Heylin, Clinton (red.): All Yesterday's Parties: The Velvet Underground in Print: 1966-1971, 2005, Da Capo Press ISBN 0-306-81365-3
  • Zak, Albin: The Velvet Underground Companion: Four Decades Of Commentary, 1997, Schirmer Books/Simon & Schuster Macmillan ISBN 0-02-864627-4

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Rock and Roll Hall of Fame-ID velvet-underground[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ http://genero.tv/watch-video/39317.
  3. ^ http://thebalconystars.bandcamp.com/album/electric-lazarus.
  4. ^ (på en) Allmusic, AllMusic artist-ID mn0000565617, Wikidata Q31181, https://www.allmusic.com/ 
  5. ^ http://www.939bobfm.com/Music/Album.aspx?id=1596055.
  6. ^ a b http://www.spirit-of-rock.com/album-groupe-The_Velvet_Underground-nom_album-Chronicles-l-cn.html.
  7. ^ http://rateyourmusic.com/list/Reed73/music_will_oldham_likes__aka_bonnie_prince_billy_/3/.
  8. ^ http://www.albumoftheyear.org/ratings/1-pitchfork-highest-rated/1970/1.
  9. ^ http://www.albumoftheyear.org/ratings/1-pitchfork-highest-rated/all/3.
  10. ^ http://www.albumoftheyear.org/list/185-pastes-60-best-albums-of-the-1960s/.
  11. ^ http://www.alibris.com/search/music/upc/731452788726.
  12. ^ (på en) Allmusic, AllMusic album-ID mw0000195737, Wikidata Q31181, https://www.allmusic.com/ 
  13. ^ http://www.musik-sammler.de/media/221708.
  14. ^ http://www.hoppening.com/user/gilles-etienne.
  15. ^ http://www.spirit-of-rock.com/album-groupe-The_Velvet_Underground-nom_album-Final_V.U._1971*1973-l-cn.html.
  16. ^ http://www.discogs.com/Velvet-Underground-Nico-The-Velvet-Underground-Nico/release/4002025.
  17. ^ http://www.discogs.com/Velvet-Underground-Lou-Reed-And-The-Velvet-Underground/release/1403790.
  18. ^ http://www.ultimate-guitar.com/reviews/compact_discs/velvet_underground/loaded/index.html.
  19. ^ http://rateyourmusic.com/list/zootvc15/artists_and_genres_that_influenced_u2__the_first_postmodern_rock_band_/.
  20. ^ https://audioboom.com/boos/2454332-john-cale-on-drone-music-and-working-with-the-velvets.
  21. ^ http://www.nerdist.com/2014/11/velvet-undergrounds-john-cale-builds-a-drone-orchestra-in-new-documentary/.
  22. ^ http://www.labyrintherock.com/velvet-underground-girls-wear-pink-banana-p26134/.
  23. ^ https://genero.tv/watch-video/39248/buy.
  24. ^ a b https://books.google.com/books?id=4ckLKGTXRwQC&pg=PA38.
  25. ^ a b http://www.allmusic.com/subgenre/proto-punk-ma0000005021.
  26. ^ a b https://books.google.com/books?id=736Mu91q_fcC&pg=PA179.
  27. ^ a b http://www.robertchristgau.com/xg/music/avantpunk-77.php.
  28. ^ a b https://books.google.com/books?id=Lt2hAgAAQBAJ&pg=PA45.
  29. ^ Rolling Stone – 500 Greatest Albums of All Time, 13: The Velvet Underground and Nico

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=The_Velvet_Underground&oldid=24759725»