Tammuz

Tammúz (hebraisk תַּמּוּז [tammúz], akkadisk du-muzu) var den tiende måned i det jødiske religiøse år, den syvende i den arabiske kalender, og er den fjerde måneden i den baylonske kalenderen og det borgerlige jødiske året. Den er en sommermåned, og har 29 dager.

I Mosebøkene er måneden bare nevnt ved sitt nummer. Ved fangenskapet i Babylon adopterte jødene de babylonske månedsnavnene. Babylonerne tilegnet den fjerde måneden til guden Tammuz, en av deres viktigste guder. Tammuz er ikke nevnt i Bibelen som månedsnavn, men ved å vise til guden av samme navn, vårens og blomstringens gud, som i babylonsk mytologi regjerte i de tre vårmånedene nisan, iyar og sivan, og døde i den fjerde måneden, når sommeren kom.

Så tok han meg med bort til porten som fører inn til Herrens hus på nordsiden. Og se, der satt kvinnene og gråt over Tammus. Da sa han til meg: «Har du sett det, menneske? Men du skal få se noe som er mer avskyelig enn dette.»

Esekiels vitnesbyrd er den eneste direkte omtale av Tammuz i den hebraiske bibelen.

Rituell sørgeperiode

I Babylon ble måneden Tammuz etablert i ære for guden Tammuz. Tammuz oppsto opprinnelig som en sumerisk hyrde-gud, Dumuzid eller Dumuzi, himmelgudinnen Inannas gemal, og i sin akkadiske form gemal til himmelgudinnen Ishtar. Den Levantinske Adonis ("herre"), som ble trukket inn i den greske gudeverdenen, er et annet aspekt av Tammuz som sønn og gemal.

Fra og med sommersolverv kom en tid for sorg i det østlige middelhavsområdet og i Midt-Østen. I Egeerhavet markerte man den reduserte daglengden og den drepende sommervarmen og tørken med en seksdagers "begravelse" for guden. Funn av sumeriske tavler bekrefter ham som en årlig liv-død-gjenfødsels-guddom. En myte forteller at Dumuzi ble sendt til underverdenen for å sikre at Inanna kunne gå fri.

I kultpraksis ble den døde Tammuz sørget over i det gamle Midtøsten. Steder knyttet til hans død inkluderer blant annet Harran og Byblos. En sumerisk tavle fra Nippur (Ni 4486) lyder:

Hun kan synge sørgesang for deg, min Dumuzid, synge sørgesang for deg, sørge, sørgesang, den kan nå ørkenen - hun kan få den til å nå huset Arali, hun kan få den til å nå Bad-tibira, hun kan få den til å nå Du-šuba, hun kan få den til å nå gjetelandet, til Dumuzids saueflokker. "O Dumuzid av den veltalende munn, de evig vennlige øyne", gråter hun tårevått, "O du av veltalende munn, de evig vennlige øyne," gråter hun tårevått. "Gutt, mann, herre, søt som daddelen, [...] O Dumuzid!" hun hulker, hun gråter tårevått.

I et syn hos profeten Esekiel ble disse sørgeseremoniene holdt, selv ved døren til tempelet i Jerusalem. Dette fungerte som et bibelsk profeti som uttrykker Herren budskap om hans folks frafallenhet, og tilbedelse av avguder.