Hopp til innhold

Reisekongedømme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Reisende konge, middelalderlig maleri, Dädesjö gamle kirke, Småland, Sverige

Reisekongedømmet betegner alternativet til en fast lokalisert og politisk hovedstad hvorfra et rike er styrt. Særlig landene i Vest-Europa hadde i middelalderen et politisk system der kongene stadig flyttet fra sted til sted og også førte med (hele eller store deler av) landets sentrale myndigheter på sine reiser. Riket hadde dermed intet klart definert geografisk sentrum og ikke et fast sete for regjeringen.

Omfang

[rediger | rediger kilde]

Denne regjeringsformen er sterkest assosiert med Tyskland, hvor fremveksten av en hovedstad tok en usedvanlig lang tid. Det tyske reisekongedømme (Reisekönigtum) var, fra frankiske tid og fram til slutten av middelalderen, den vanlige typen av kongelig eller keiserlig maktutøvelse. De tyske-romerske keisere i middelalderen hersket ikke fra én hovedstad. De reiste med familien og det keiserlige hoff gjennom flere deler av riket.[1]

Vest-Europa

[rediger | rediger kilde]

Reisekongedømme forekom i flere europeiske land i middelalderen. Begreper som «itinerant kingship», «travelling kingdom» og «corte itinerante» beskriver dette fenomenet. Konger og deres reisefølge reiste jevnlig fra det ene kongelig palass til et annet. London og Paris begynte å utvikle seg til virkelige politiske sentre mot slutten av 1300-tallet, og det samme skjedde i Lisboa. Noen andre vesteuropeiske byer viste også tendenser til å bli politiske hovedsteder på slutten av 1300-tallet.[2] Spania var lenge uten fyrstelig sentrum før Filip II av Spania opphøyet El Escorial utenfor Madrid til denne rang.[3]

De nåværende hovedsteder Stockholm og København fikk en spesiell status som kongelige residensbyer i løpet av 1400-tallet. Men en permanent politisk administrasjon eksisterte ikke i disse byene før på 1600-tallet.[4]

Tysk forskning har kartlagt franske og tyske herskeres reiseruter, fra Karl den store til Frederik II og Ludvig den hellige. Kartleggingen viser hvor ofte herskerne besøkte bestemte steder. Det kan sees at mange konger oftest oppsøkte bestemte områder, mens de sjelden eller aldri besøkte andre.[5]

På grunnlag av kongelige brev viser det seg at Henrik VI av Det tysk-romerske rike og hans følge mellom 28. januar og 20. desember 1193 reiste mer enn 4000 km rundt hele Tyskland. Rekonstruksjon gir følgende kronologiske reiserute: Regensburg - Würzburg - Speyer - Haguenau - Strasbourg - Haguenau - Boppard - Mosbach - Würzburg – Gelnhausen - Koblenz - Worms - Kaiserslautern - Worms - Hassloch - Strasbourg - Kaiserslautern - Würzburg - Sinzig - Aachen - Kaiserwerth - Gelnhausen - Frankfurt am Main - Gelnhausen.[6]

I Sverige reiste kongene på en lignende måte over hele landet. I de eldste tider (før 1200) er det vanskelig å avgjøre om de hovedsakelig oppholdt seg i enkelte områder og sjeldnere i andre. Gustav Vasa residerte for eksempel med jevne mellomrom i Västergötland og Småland, selv om han oppholdt seg mest i Mälardalen. Under Johan III av Sverige fikk kongen en mer permanent bolig i Stockholm og de nærliggende slott. I generasjonen etter 1416 ble Københavns slott stedet hvor danske kongen oftest viste seg, men utviklingen mot en hovedstad tok lang tid.[7]

Norge

[rediger | rediger kilde]

Reisekongdømmet er et felleseuropeisk fenomen, men har også vært et emne for norsk forskning. I Norge ble det særlig praktisert i perioden før unionene med nabolandene. Den tids kongesagaer som Sverres saga og Håkon Håkonssons saga fra 1200-tallet er blant de fremste skriftlige kildene.[8]

Ifølge en utbredt oppfatning blant norske historikere opphørte Norges ambulerende kongedømme rundt 1100 - hvilket senere studier av (Orning) har funnet usannsynlig.[9] Man må ifølge ham skille mellom det herredømme kongen kunne få når han var henholdsvis nærværende og fraværende tydelig nok: «kongelig autoritet» – uavhengig av kongens fysiske nærvær - var ikke bare noe av en praktisk umulighet, men også langt på vei «utenkbart».[10]

Norges «sentrum» og «periferi»

[rediger | rediger kilde]

Tidligere norsk historisk forskning hevdet at de norske kongerne sluttet å ambulere under det tolvte århundre, at en hovedstad da eksisterte. Knut Helle skriver 1964 at under Håkon Håkonsson blir Bergen «landets første virkelige hovedstad»; 1200-tallets riksmøter holdes temmelig regelmessig der, og en voksende sentraladministrasjon med kanselliet i spissen tar sete i byen. Tidligere hadde Nidaros «et visst hovedstadspreg» i det trøndsk-vestlandske birkebeineriket, Tønsberg og Oslo i det østlandske baglerriket. Under Håkon V Magnusson flyttes sentraladministrasjonen til Oslo – ifølge dette synet.[11] Helle skriver også at kongene ambulerte mellom kongsgårder med sin hird: «Men denne forvaltningsformen taper øyensynlig betydning gjennom den statlige sentralisering i høymiddelalderen, da kongen gikk over til å sitte fast i byene.»[12]

Helle er kanskje den som sterkest har understreket Bergens politiske betydning som «rikshovedstad». (Fordi norske riksmøter ofte fant sted i Bergen, f.eks.)[13] «Etter midten av 1200-tallet ble de østlandske byene Tønsberg og Oslo de fremste møtestedene ved siden av Bergen, sikkert i sammenheng med den økende betydning av det utenrikspolitiske forholdet til Sverige, Danmark og de tyske steder, trolig også p.g.a. sterkere folkeøkning østpå.»[14] Trondheim var imidlertid ikke, ifølge Helle, et like sentralt sted.[15]

Dette var et tradisjonelt syn på saken. Forskning de siste årene har imidlertid lagt vekt på at Norge var et lite sentralisert land i middelalderen. Et reisekongedømme, ikke et land med hovedstad. «Det norske kongedømmet var i store deler av middelalderen i likhet med andre europeiske herskeres en riksstyring in itinere» (på reise), skriver Jon Anders Risvaag, f.eks.[16]

I norsk middelalder var det, ifølge Orning, ikke noe skarpt skille mellom «innenlandske» og «utenlandske» områder. Kongens kontroll over sitt rike varierte, avhengig av hvor han befant seg og hvilke motkrafter som fantes.[17] I periferien av alle land er kongens nærvær alltid utypisk. Det var her de fleste av kongens konflikter oppstod. Kontrasten mellom kongens nærvær og fravær var størst i disse områdene, i og med at kongen sjelden oppholdt seg der. Kongens uforutsigbarhet var også mest markert i periferien ettersom hans herredømme her var mest utsatt.[18] Det var ikke områdenes beliggenhet som avgjorde deres status, men hvordan kongen behandlet dem. Det var derfor først etter konfrontasjonene at det kunne bestemmes presist hva som var sentrum og periferi, og hvem som var venn eller fiende. Det var ikke, og skulle ikke være, helt sikkert om en var kongens venn eller fiende – eller om et område ble definert som sentrum eller periferi.[19]

Vestlandet og Trøndelag (med byene Bergen og Trondheim) utgjorde sjelden noen periferi for noen av de før-unionelle norske kongene. I tidlig middelalder var det flytende overganger mellom sentrum og periferi, ettersom kongen hadde herredømme over mennesker, ikke over territorier. Dertil var overgangen flytende mellom plyndring og skattlegging. Periferiens funksjon ble å tilføre herskeren ressurser, som han i neste omgang kunne dele ut til sine allierte i sentrum.[20]

Den nyere oppfatning at middelalderens Norge var desentralisert, er i dag ikke ubestridt. Trøndelag og Trondheim regnes ofte som landets sentrum under styret til Ladejarlene sent på 900- og tidlig på 1000-tallet. Da Bergen ble grunnlagt rundt 1100, tok den etterhvert plassen som landets faktiske hovedstad, sier Store norske leksikon.[21]

Hvordan var situasjonen med Oslo som «sentrum»? Da kong Sverre Sigurdsson i 1199 kunngjorde at han ville bli vinteren over i Viken, er det ikke usannsynlig at leidangsmennene begynte å murre. Det var risikabelt å overvintre i fiendtligsinnede områder, selv med en betydelig hær. Risikoen ved å bli vinteren over i Viken går fram 1226-27, da Håkon Håkonsson gjorde det samme. Til tross for at bøndene denne gangen selv ønsket at kongen skulle bli der, forteller Håkon Håkonssons saga at blant kongens rådgivere «talde alle ifrå at han skulle sitje i Oslo og ha tru til bøndene».[22]

Først med kong Håkon V Magnusson kan Oslo regnes som landets hovedstad, da kongen gjorde byen til sete for det kongelige kanselli, sier Store norske leksikon også.[23]

Følgelig: eksisterte en hovedstad (et politisk senter) faktisk, i løpet av denne tiden? Intet meningsfylt svar på dette kan gis med mindre ordet «hovedstad» er presist definert. Man definerer dessverre sjelden dette ordet. I stedet for å svare på spørsmålet med «ja» eller «nei», kanskje vi bør snakke om mer konkrete detaljer.

Håkon Håkonssons saga nevner selvsagt ofte at kongen reiste til Bergen, selv om han derfor også må ha oppholdt seg andre steder. Men de mest pålitelige historiske kilder er kongebrev, utstedt av 1200-tallets konger selv. Hvor ofte skrev kongene skrive sine brev i Bergen, sammenlignet med andre steder? (Hvor stor prosentandel av 1200-tallets kongebreve ble skrevet i Bergen, for eksempel?) De norske kongebrev gir et inntrykk av at Norge i det trettende århundre var mer sentralisert enn (for eksempel) Danmark, selv om intet bestemt sted nådde samme dominerende posisjon som f.eks. samtidens Stockholm i Sverige, bortsett fra under en forholdsvis kort tid.[24] De 52 overlevende kongebrev fra det trettende århundre, de første norske kongelige dokumenter som inneholder informasjon om hvor de ble skrevet, gir følgende bilde av et «hierarki» mellom byene:

  • Bergen: 70%
  • Tønsberg: 15%
  • Oslo: 2%

Norges politiske makt synes virkelig å ha hatt et sentrum i Bergen i løpet av dette århundret. Bergen var (økonomisk og demografisk) en av de mest fremtredende byer i Skandinavia, hovedsakelig som en finansiell metropol, men tydeligvis også som politisk. (Den høye andelen av brev fra Bergen kan selvfølgelig også være en ren tilfeldighet, siden så svært få kongebrev har overlevd fra dette århundret.)

I det fjortende århundre hadde Bergen tydeligvis mistet sin dominerende stilling.[24] Følgende hierarki kan rekonstrueres fra de 287 bevarte brevene:

  • Oslo: 26%
  • Tønsberg: 15%
  • Bergen: 14%
  • Båhus: 8%
  • Trondheim: 4%
  • Stockholm: 3%
  • Lödöse: 3%
  • Helsingborg: 3%

Oslo har plutselig blitt den viktigste «produsent» av kongelige dokumenter. Maktens sentrum synes å ha skiftet fra Vest-Norge til den sørøstlige delen av landet. Bakgrunnen for denne endringen var sannsynligvis delvis det faktum at Norge og Sverige, sammen med Skåne, ble forent under samme konge (Magnus Eriksson) i personalunion i dette århundret.[25]

Ifølge Grethe Authén Blom bør administrasjonen i Oslo på denne tid ikke tillegges overdreven betydning. Hverken Norge eller Sverige hadde da et permanent administrativt sentrum. Kongebrev utstedt av Magnus, eller i hans navn, gir ikke inntrykk av at Oslo på den tid hadde status som riksstyrets base; stedet ser mer ut som en residensby blant mange andre.[26] (Middelalderens sentrale administrasjon besto sannsynligvis av ikke mer enn et dusin skrivere.)[27]

De kjente norske kroninger i perioden før unionene fant sted i Bergen (Magnus Erlingsson og Håkon Håkonsson, og i Trondheim (Magnus Lagabøte og Håkon V Magnusson), noe som kan bety at disse områdene var politisk viktige for kongene. De danske unionskongene (Kristoffer av Bayern og Christian II) var de første til å velge Oslo som kroningssted. Christiania ble valgt som hovedstad i 1814 – kanskje fordi stedet var viktig i norsk historie, men ikke betydelig nok til å inspirere norsk fiendtlighet mot unionen (som Bergen eller Trondheim kanskje kunne ha gjort).[28] Gravstedene til middelalderens norske konger kan muligens si noe om disse stedenes politiske betydning, selv om dette er mer usikkert.[29]

Reisekongedømmets funksjon

[rediger | rediger kilde]

Norske og utenlandske undersøkelser knytter ofte reisekongedømmet sammen med naturaløkonomien som var utbredt under føydalismen. (Se også Veitsle om dette.) Forskerne fant ofte, at reisekongedømmet ble nødvendiggjort av vanskelighetene med transport av proviantlager: av behovet for å konsumere disse på stedet.[30]

Naturaløkonomien kan være en av flere årsaker til reisekongedømmet. Kongene bodde ofte i byene. Noen var så hyppig besøkt at det er mulig å snakke om «residensbyer».[31]

Kongene kan ha hatt politiske motiver for å besøke ulike deler av landet. Den kongelige jurisdiksjon gjorde det også nødvendig for kongen å være til stede i mange deler av riket. Dette kan ha vært den viktigste årsaken til reisekongedømmets eksistens i middelalderen.

Underordning overfor kongen var ikke selvsagt, men noe som i utstrakt grad måtte bekreftes fra gang til gang. Kongens utsatte stilling gjorde uforutsigbarhet til en nøkkelegenskap, og hans nærvær til en viktig, og tidvis avgjørende, faktor for å oppnå andres underordning.[32]

Nærvær og uforutsigbarhet

[rediger | rediger kilde]

Forskjellen mellom sentrum og periferi var en grads- og ikke vesensforskjell fordi grensene mellom sentrum og periferi i motsetning til fastlagte riksgrenser var vage og skiftende. Det var ikke beliggenheten som avgjorde klassifiseringen av et område, men hvordan kongen behandlet det.[33] Kongen opptrådte noen ganger mildere enn forventet i antatt perifere strøk (som dermed ble mer «sentrale»), og strengere enn antatt i sentrum (som følgelig antok «perifere» trekk).[34]

Når kongen ikke oppnådde en tilsvarende troskap i sitt fravær som i sitt nærvær, er det ikke sikkert at dette kun – eller primært – skyldtes hans manglende makt. Det kan også ha vært en følge av hans manglende interesse for dette. Kongens krav om ”absolutt troskap” i situasjonen er ikke ensbetydende med at kravet var ment å gjelde overalt og til alle tider. Middelalderens kongemakt var ikke bare svakere enn senere tiders statsmakt. Den fungerte også på en kvalitativt annerledes måte. Det er ikke før med «maktstaten» på 1600- og 1700-tallet at overvåkning av befolkningen ble et aktuelt tema for kongemakten. Middelalderens fyrsters fremste utfordring var å holde rivaler stangen snarere enn å forsøke å styre allmektig.[35]

Kongens herredømme berodde i stor grad på hans fysiske tilstedeværelse. Troskap og underkastelse var en funksjon av fysisk nærvær.[36]

Det ambulerende fyrstedømmet er blitt mye studert i forbindelse med Det tysk-romerske riket der keiserens reiser hadde stor politisk betydning. Det var avgjørende for keiseren å oppsøke sentrale steder, med ikke altfor stort mellomrom, for å bevare sitt herredømme. Reisevirksomheten kan her tolkes som at lydighet ikke var internalisert hos undersåttene, men lydighet mot keiseren stadig måtte friskes opp ved hans nærvær. Keisernes reiseruter er blitt nøye kartlagt, og illustrerer hvordan riket var inndelt i kjerneområder, transittområder og periferi.[37]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Bernhardt (1993), passim.
  2. ^ Guenee(1985) s. 126-136; Peyer passim; vedrørende Prag, se Graus (1979); vedrørende Bryssel, se Martens (1964); vedrørende Paris, se Roloff (1952); vedrørende London, se Tout (1934)
  3. ^ Fernández 1981a, s. 63, 77, 599, 601, 602, 605; Fernández 1981b, s. 609, 617, 662
  4. ^ Strömberg (2013), s. 66f; Wolke (1988), passim; Sandberg (1991), passim; se også eksempelvis Erslev (1889), Riis (1981).
  5. ^ Herrmann (2000), passim; Bernhardt (1993), passim; Brühl (1968), passim; Ennen (1983); se også eksempelvis Aretin (1983), Berges (1982), Peyer (1964) Ferdinand (1978).
  6. ^ Bernhardt passim.
  7. ^ Strömberg (2013), s. 103ff; se også eksempelvis Erslev (1889).
  8. ^ Sverris saga etter AM 327, 4o, ed G Storm, Oslo 1981 (orig. 1920. Sverre-soga. Omsett av Halvdan Koht. 5. utg. Samlaget, 1967. Første utgave av denne oversettelsen 1913. Serien Norrøne bokverk. - Hákonar saga Hákonarsonar, ed. M Mundt, Oslo 1977. Håkon Håkonssons saga. Oversatt av Anne Holtsmark. Aschehoug, 1964.
  9. ^ Orning (2008) s. 327-328.
  10. ^ Orning (2003), s. 262; se også eksempelvis Holmsen 1976 s. 191; Helle 1974 s. 194-195; Andersen 1977 s. 297
  11. ^ Helle 1964 s. 118, 153, 147-150.
  12. ^ Helle 1964 s. 135.
  13. ^ Helle 1972 s. 191: «Blant møtebyene inntar Bergen en særstilling. Det første krøningsmøtet fant sted der i 1163/64 og alle senere krøninger til og med 1281. Kong Sverre gjorde byen til sit hovedsete da han var blitt herre på Vestlandet med seiren over Magnus Erlingsson i 1184. Han holdt 3-4 riksmøter der i årene 1188-95. Under innbyrdesstriden og riksdelingen fra baglerreisningen i 1196 og fram til 1217 kunne ingen by fungere som rikshovedstad. Men fra Håkon Håkonssons trontiltredelse og gjennom resten av 13. århundre spilte Bergen desidert denne rollen i et samlet rike. Under kongene Håkon Håkonsson, Magnus Lagabøte og Eirik Magnusson fant 11 av 15 registrerte riksmøter sted i Bergen.»
  14. ^ Helle 1972 s. 192. Grete Authén Blom (1962) skrev omtrent det samme; ifølge henne var det dronning Margrete I:s union som endte Bergens tid som norsk hovedstad. Authén Blom (1962).
  15. ^ Helle 1972 s. 192: «Ut over hyllingstingene ser det ut til at Nidaros bare ved spesielle anledninger fungerte som møteby.» Authén Blom (1962) skriver at på 1000-tallet var Trondheim «kongelig hovedresidens», men ved inngangen til borgerkrigene (1130-1240) skifter rikets politiske og økonomiske tyngdepunkt til Bergen.
  16. ^ Risvaag s. 205.
  17. ^ Orning (2003), s. 222.
  18. ^ Orning (2003), s. 262.
  19. ^ Orning (2003), s. 254.
  20. ^ Orning (2003), s. 205
  21. ^ Bergen: historie. (2015, 30. mars). I Store norske leksikon. Hentet 9. januar 2017.
  22. ^ Hákonar saga Hákonarsonar 148; Orning (2003), s. 229-230.
  23. ^ Norseng, Per G.. (2016, 2. mai). Håkon 5 Magnusson: den eldre. I Store norske leksikon. Hentet 9. januar 2017.
  24. ^ a b Kilde: Diplomatarium Norvegicum.
  25. ^ Senere kom også Kalmarunionen. - Hvor kan kong Magnus ha hatt sitt kanselli? Kong Magnus ser ikke ut til å ha arkivert brevene sine i noen kirke eller kloster. Hans korrespondanse ble tydeligvis bevart i sekulære kongelige arkiver. Stockholm var ikke det eneste arkivet under hans regjeringstid. Informasjonen om hvor Magnus lagret dokumentene er svært knapp. Fra det lille som finnes, får vi inntrykk av at hans arkiver var desentralisert. En del av brevene ble plassert i noen av slottene som var hans viktigste boliger. Et av dem var slottet Båhus, som da var norsk territorium, men nær svenskegrensen. En opptelling fra ca 1346 av kongens eiendeler i slottet inkluderer fire brevkister (scrinia litterarum). I Oslo ble mange kongelige dokumenter også plassert. Schück 1976, s. 104-105; Diplomatarium Suecanum 3484. Siden Magnus II var konge i både Sverige og Norge ville det være i hans egen interesse å ha arkiver nær grensen mellom hans to riker, som i Båhus eller Oslo. Det norske kongelige byråkrati synes også å ha vært mer avansert enn den svenske i det trettende århundre. (I 1275 ble instruksjoner for norske kanselli nedskrevet.) Fra begynnelsen av 1300-tallet ble stillingen som norsk kansler overlatt til Mariakirkens prost i Oslo, der deler av kong Magnus arkiver sannsynligvis ble oppbevart. Liedgren & Kroman 1956.
  26. ^ Authén Blom 1992, sid 186, 192, 199, 205, 206, 238, 732, 733, 737, 774. Det eneste middelalderlige «svenske» eksperiment med å stedfeste sentraladministrasjonen permanent fant sted på 1300-tallet, nettopp under kong Magnus Erikssons svensk-norske union. Eller rettere sagt: Magnus Eriksson hadde både en stasjonær administrasjon og en reisende, som fulgte kongen og det kongelige hoff. Den stasjonære avdeling ved Mariakirken var kun en del av kongens norske regjering, som til tross for unionen var atskilt fra den svenske. Knut Helle (1964 s. 150-151) har et annet syn på saken.
  27. ^ Authén Blom 1992 s. 776.)
  28. ^ Magtstaten 1984, s. 78-80, 82, 85; Sveaas Andersen 1974.
  29. ^ Nicolaysen 1871.
  30. ^ Stretton s. 76; Boyer s. 159; Andersen 1977 s. 297: «Veitsler hører utvivlsomt til de eldste offentlige ytelser fra et bondesamfunn til en øvrighetsperson... De ligger til grunn for reisekongedømmet som institusjon... For i det hele tatt å kunne livberge seg og sitt følge måtte kongen og hans hird være på konstant reisefot rundt om i sitt rike. På kongsgårdene eller andre veitslegårder lå de veitslene bøndene hadde ytt, eller de ble ført dit da kongen og hans folk var i vente.» Heckscher s. 41: «Någon huvudstad kunde icke förekomma, ty… vid dåliga kommunikationer låg det då mycket närmare till hands för dem alla att sätta sig på hästryggen och besöka de slott och gårdar där skattevarorna voro samlade än att draga dessa till en medelpunkt för hela landet; detta utgör en av anledningarna varför man ständigt finner medeltidsregenterna på resa.» Se også Helle 1964 s. 135.
  31. ^ Når det gjelder Norge, kan noen nøyaktig reiserute ikke opprettes. Basert på kongebrev, har Erslev kartlagt hvor danske konger hadde sine viktigste boliger. Om svenske konger, se Strömberg 2013 s. 103 etc.
  32. ^ Bloch 1965 s. 62.
  33. ^ Orning (2003) s. 262.
  34. ^ Orning (2003), s. 263.
  35. ^ Orning (2008) s. 321-322.
  36. ^ Orning (2003), s. 256. Orning (2008) s. 320.
  37. ^ Bernhardt (1993), s. 59-66.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Andersen, Per Sveaas (1974): «Nye synspunkter på Oslos opphav og byens eldste kirkebygninger», Historisk Tidsskrift, Oslo.
  • Andersen, Per Sveaas (1977): Samlingen av Norge og kristningen av landet. Oslo.
  • Aretin, Karl Otmar von (1983): «Das Reich ohne Hauptstadt?» i: Hauptstädte in europäischen Nationalstaaten. red T Schieder & G Brunn, München/Wien.
  • Authén Blom, Grethe (1962): «Hovedstad, Norge». I: Kulturhistoriskt lexikon för nordisk medeltid, bd. VII, s. 2-3, Malmø.
  • Authén Blom, Grethe (1992): Norge i union på 1300-tallet - kongedømme, politikk, administrasjon og forvaltning 1319-1380, Tapir Forlag.
  • Berges, Wilhelm (1952): «Das Reich ohne Hauptstadt» i: Das Hauptstadtproblem in der Geschichte Tübingen.
  • Bernhardt, John W. (1993): Itinerant kingship and royal monasteries in early medieval Germany, 936–1075. CUP, Cambridge, ISBN 0-521-39489-9.
  • Bloch, Marc (1965): Feudal Society, vol 1, London.
  • Boyer, Marjorie Nice (1989), «Travel and transport», s. 159, Dictionary of the middle ages, ed Joseph R Strayer, vol 12, New York.
  • Brühl, Carlrichard (1968): Fodrum, Gistum, Servitium Regis. Köln/Graz.
  • Diplomatarium Norvegicum.
  • Diplomatarium Suecanum.
  • Ennen, Edith (1983): «Funktions- und Bedeutungswandel der 'Hauptstadt' vom Mittelalter zur Moderne» i: Hauptstädte in europäischen Nationalstaaten red. Theodor Schieder & Gerhard Brunn, München/Wien.
  • Ericson Wolke, Lars (1988): Borgare och byråkrater, omvandlingen av Stockholms stadsförvaltning 1599-1637, Stockholm.
  • Erslev, Kristian (1889): «Naar blev Köbenhavn Danmarks hovedstad?», Tilskueren, København.
  • Graus, František (1979): «Prag als Mitte Böhmens.» i: Zentralität als Problem der mittelalterlichen Stadtgeschichtsforschung. red. F. Meynen, Wien/Köln.
  • Guenee, Bernard (1985): States and rulers in later medieval Europe. Glasgow.
  • Fernández, Luis (1981a): España en tiempo de Felipe II, Historia de España, ed R Menéndez Pidal, tomo XXII, vol I, cuarta edición, Madrid.
  • Fernández, Luis (1981b): España en tiempo de Felipe II, Historia de España, ed R Menéndez Pidal, tomo XXII, vol II, cuarta edición, Madrid.
  • Heckscher, Eli F. (1957): Svenskt arbete och liv, Stockholm.
  • Helle, Knut (1964): Norge blir en stat. Bergen.
  • Helle, Knut (1972): Konge og gode menn i norsk riksstyrning 1150-1319, Bergen-Oslo-Tromsø.
  • Hermann, Oliver (2000): Lothar III. und sein Wirkungsbereich. Räumliche Bezüge königlichen Handelns im hochmittelalterlichen Reich (1125–1137). Winkler, Bochum, ISBN 3-930083-60-4.
  • Holmsen, Andreas (1976): Sentrum og periferi - konge, stormenn og bønder under Magnus Lagabøte og hans sønner. I: Nye studier i gammel historie. Oslo.
  • Liedgren, Jan & Kroman, Erik (1956): Arkiv, Kulturhistoriskt lexikon för nordisk medeltid, vol 1, Malmö.
  • Magtstaten i Norden og dens sociale konsekvenser, Odense 1984.
  • Martens, Mina (1964): «Bruxelles, capitale de fait sous les Bourgignons» i: Vierteljahrschrift für Wirtschafts- und Sozialgeschichte. II.
  • Nicolaysen, Nicolay (1871): «Om de kongelige begravelser i Norge efter hedendomen», Historisk Tidsskrift, bd 1, Kristiania.
  • Opll, Ferdinand (1978): Das itinerar Kaiser Friedrichs Barbarossa. Wien/Köln/Graz.
  • Orning, Hans Jacob (2003): Uforutsigbarhet og nærvær: en analyse av norske kongers maktutøvelse i høymiddelalderen. Ph.D. Oslo: Universitetet i Oslo.
  • Orning, Hans Jacob (2008): Unpredictability and presence - Norwegian Kingship in the High Middle Ages. Leiden/Boston.
  • Peyer, Hans Conrad (1964): «Das Reisekönigtum des Mittelalters» i: Vierteljahrschrift für Sozial- und Wirtschaftsgeschichte. ed. Hermann Aubin, vol 51, Wiesbaden, s. 1-21.
  • Riis, Thomas (1981): «Det middelalderlige danske rejsekongedømme indtil 1332» i: Middelalder, metode og medier, festskrift til Niels Skyum-Nielsen, Viborg.
  • Risvaag, Jon Anders (2006): Mynt og by - myntens rolle i Trondheim by i perioden ca. 1000-1630, belyst gjennom myntfunn og utmynting, NTNU, Trondheim.
  • Roloff, Gustav (1952): «Hauptstadt und Staat in Frankreich» i: Das Hauptstadtproblem in der Geschichte. Tübingen.
  • Sandberg, Robert (1991): I slottets skugga, Stockholm.
  • Schück, Herman (1976): Rikets brev och register, Stockholm.
  • Stretton, Grace, «The travelling household of the Middle Ages», sid 76-79, The Journal of the British Archæological Association, new series vol 40, London 1935.
  • Strömberg, J.B.L.D. (2004): «The Swedish Kings in Progress – and the Centre of Power» i: Scandia. 70:2, Lund.
  • Strömberg, J.B.L.D. (2013): De svenska resande kungarna – och maktens centrum. (The Swedish travelling kingdom – and the center of power) Uppsala. Samlingar utgivna av Svenska fornskriftsällskapet. Serie 1. Svenska skrifter 97, 557 pp. ISBN 978-91-979881-1-7. Engelsk sammendrag :[1]
  • Tout, Thomas Frederick (1934): «The beginnings of a modern capital, London and Westminster in the fourteenth century» i: The collected papers of Thomas Frederick Tout, bind III, Manchester.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Autoritetsdata
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Reisekongedømme&oldid=23117466»