Plastbakke
Plastbakke er en populær betegnelse på hoppbakker som er bygget slik at de også kan brukes i sommerhalvåret, når det ikke er snø. Dette gjøres ved at bakkenes unnarenn blir belagt med plastmatter, mens porselen, plast eller rustfritt stål brukes i ovarennet. Når porselenssporet og plastmattene overrisles med vann, gir dette gliegenskaper som ligner det man har på snø.
Plastbakker brukes til trening og konkurranser både i sommerhalvåret og med vanlig snødekke i vintersesongen. Plastmattene i unnarennet gir mange moderne plastbakker en karakteristisk, sterk grønnfarge, som er synlig på lang avstand når bakkene ikke er dekket med snø. De fleste nye, større hoppbakker blir i dag belagt med plastmatter, og mange eldre hoppbakker blir ved ombygging og modernisering også utstyrt med dette.
Historie
[rediger | rediger kilde]Alt fra tidlig på 1900-tallet ble det gjort forsøk på å hoppe på andre underlag enn snø. Under sin Amerika-turné i 1905 hadde det tyske Circus Busch blant attraksjonene en nordmann som hoppet på ski i en hoppbakke belagt med kokosmatter, inne i sirkusteltet. Andre underlag ble prøvd ut de neste tiårene, dog hovedsakelig i forbindelse med oppvisningshopping, og i liten grad av sportslige grunner. Man prøvde å finne et underlag som var glatt, men samtidig ikke så glatt at det ble umulig å holde styring på skiene. Samtidig var det et mål at underlaget skulle ha en viss holdbarhet.
Blant de mange midlene som ble prøvd var «kunstsnø» av kunststoffer, ekte kunstsnø (iskrystaller), granbar, bark og såpe, boraks, mandelskall, høy og gummi. Det ble også vurdert å kunstfryse hoppbakker med kjøleelementer.
Etter at det var gjort nye framskritt innen plastproduksjon, fikk den østtyske landslagstreneren Hans Renner ideen om å lage matter av PVC-tråder og å bruke mattene som underlag i hoppbakker. Dette viste seg å gi gode resultater, med god gli når det ble helt vann på plastmattene. Det nye plastunderlaget ble prøvd ut i hemmelighet i småbakken Regenbergbakken i Zella-Mehlis, der det første testhoppet ble gjort den 31. oktober 1954. Det første offisielle rennet på plastmatter var et kretsmesterskap i Wadebergbakken (K40) i Oberhof i november samme år. Hans Renner fikk patent på plastmattene, og de ble i mange år framover et av DDRs eksportprodukter.
Det ble utviklet lignende plastmatter i andre land, men byggingen og ombyggingen av plastbakker skjøt for alvor fart først etter at det østtyske patentet utløp på midten av 1970-tallet.
Det første forsøket med hopping på plast i Norge ble gjort i Skeidbakken i Oslo i november 1959. Da ble det brukt østtyske plastmatter i tilløpet, mens unnarennet og sletta var belagt med sagflis og is. Etter fire ukers hopping og ett renn ble plastmattene flyttet til Nesttun ved Bergen, der det også ble arrangert ett renn.[1]
Norges første permanente plastbakke var den daværende normalbakken i Granåsen i Trondheim, som fikk plastdekke i 1977.[2]
Plastbakker i dag
[rediger | rediger kilde]I dag finnes det hoppbakker med plastbelegg i alle størrelser unntatt skiflygingsbakker. Mange av verdens storbakker med størrelse K120-125 har nå plastunderlag. De største plastbakkene i Norge, storbakken i Granåsen i Trondheim og storbakken i Lysgårdsbakkene på Lillehammer, er begge blant de største i verden av dette slaget, med K-punkt 123 meter og bakkestørrelse 140 og 138 meter. Også den nye Holmenkollbakken skal utstyres med plastmatter.[3]
Enkelte plastbakker har litt forskjellig bakkeprofil avhengig av om det hoppes på plast- eller snøunderlag. For eksempel har K90-bakken i Salpausselkä i Lahtis i Finland bakkestørrelse 97 meter med snøunderlag og 95 meter med plastunderlag, mens K64-bakken har bakkestørrelse 70 meter om vinteren og 66 meter om sommeren.
Verdens nordligste plastbakker ligger i dag i Grønnåsen hoppsenter i Tromsø. De har bakkestørrelse på 6 meter og på 15 meter.
Teknologien som muliggjør hopping i sommerhalvåret gjør at det i prinsippet kan bygges hoppbakker nesten over hele verden, også i varme strøk der det aldri faller snø. Manglende tilgang på vann kan dog være en begrensning, siden vann må brukes som glidemiddel i bakkene. Så langt har det imidlertid ikke blitt gjort forsøk med å bygge hoppbakker i land uten noen som helst tradisjoner for vintersport.
Siden 1994 har FIS arrangert Grand Prix-renn i plastbakker i sommerhalvåret, tilsvarende verdenscupen i vinterhalvåret. I tillegg arrangeres det renn på plast i kontinentalcupen både for kvinner og menn, samt i FIS-cupen for menn.
Blant et stadig synkende antall større hoppbakker som i dag ikke er utstyrt med plastunderlag, er bakkene i Whistler Olympic Park i Canada (K125/HS140, K95/HS106), som ble brukt under vinter-OL 2010, og Mühlenkopfbakken i Willingen i Tyskland (K130/HS145), som er verdens største storbakke. Heller ikke Gross-Titlis-bakken i Engelberg i Sveits (K125/HS140) har dette underlaget. Sammen med skiflygingsbakkene var disse hoppbakkene de eneste arenaene som ble brukt i verdenscupen i spesielt hopp 2008/09 som ikke hadde plastunderlag.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Arne Thoresen: Lengst gjennom lufta. Versal Forlag, Oslo 2007. ISBN 978-82-8188-030-6, s. 123 og 125
- ^ Granåsen Rekrutt Senter[død lenke]
- ^ Aftenposten: Kollen blir plastbakke (15. juli 2009, oppdatert 16. juli 2009)
Kilder
[rediger | rediger kilde]Hovedkilde
[rediger | rediger kilde]- Skisprungschanzen-Archiv: Die Entwicklung des Sommerskispringens (tysk, 30. oktober 2008)
Andre kilder
[rediger | rediger kilde]- Skisprungschanzen-Archiv: Zella-Mehlis (engelsk)
- Skisprungschanzen-Archiv: Oberhof (Wadeberg) (engelsk)
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- Røykenhopp: Plastbakker i Norge (19. mai 2009, ikke komplett)
- Norges Skiforbund: Plastbakker i Norge[død lenke] (2004)