Per Winge
| Per Winge | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 27. aug. 1858[1][2][3] Christiania | ||
| Død | 7. sep. 1935[1][2][3] (77 år) Oslo | ||
| Beskjeftigelse | Dirigent, komponist, pianist, akademisk musiker | ||
| Far | Axel Winge | ||
| Søsken | Lizzie Winge | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Musikalsk karriere | |||
| Instrument | Orgel, piano | ||
Per Carl Winge (1858–1935) var en norsk orkester- og korleder, musikkpedagog og komponist.
Liv og karriere
[rediger | rediger kilde]Winge vokste opp i et musikkinteressert miljø. Faren, børskommissær Axel Winge (1827–1893), var en god amatørcellist. Moren, Elisabeth Marie Lasson (1832–1918), kom fra kunstnerslekten Lasson og var kusine av Halfdan Kjerulf. Per Winge var bror av pianisten og pianolæreren Lizzie Winge, fetter av komponisten Per Lasson, kabaretartisten Bokken Lasson, maleren Oda Lasson Krogh og psykiateren Paul Winge.
Etter avlagt examen artium ved Christiania katedralskole i 1875, begynte Per Winge å studere jus ved universitetet, men var samtidig en svært aktiv musiker i studentmiljøet. Han fikk opplæring i klaverspill av Edmund Neupert og Otto Winter-Hjelm, og studerte musikkteori med Johan Svendsen. Tilslutt valgte han å gjøre hobbyen til karrierevei, og studerte musikk i Leipzig fra 1883 til 1884 og deretter i Berlin til 1886.
Etter endt musikkutdanning ble han i 1886 dirigent for Musikselskabet Harmoniens orkester i Bergen og fra 1888 organist i Bragernes kirke i Drammen. Fra 1893 vikarierte han for Iver Holter som dirigent for Musikforeningen i Kristiania til han året etter ble Johan Hennums etterfølger i posten som kapellmester ved Christiania Theater. Da dette teatret ble omgjort til den nye Nationaltheatret, ble Johan Halvorsen foretrukket i kapellmesterstillingen, og Winge ble i stedet kapellmester ved Centralteatret fra 1899 til 1902. Han var lærer ved Musik-Konservatoriet fra 1895, organist i Grønland kirke fra 1908 til 1928 og ledet Kvindelige Studenters Sangforening fra 1912 til 1928. Sent i livet gjorde han en stor pedagogisk innsats.
I 1920 ble Per Winge tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull.
Musikk
[rediger | rediger kilde]Viktigst av Winges verk er rundt 60 romanser, men han skrev også en god del scenemusikk, sanger for kvinne- og mannskor, en klavertrio i F-dur (1884), fire duetter for to fioliner og klaver, en sonatine for fiolin og klaver, og en 17. mai-kantate for baryton solo, blandakor og orgel.
Mye av scenemusikken er skrevet for lystspill og lettere stykker, og har derfor et utpreget folkelig tilsnitt. Eksempler på stykker han skrev scenemusikk for er Barbra Rings eventyrkomedie Kongens hjerte (1910), Ludvig Müllers Den nye Lensmanden, Holger Drachmanns Tusind og een Nat, Sofokles' Kong Ødipus og Hans Wiers-Jenssens operette No. 333 – som er en bearbeidelse av Louis-Benoît Picard og Jean-Baptiste Radets lystspill Nummer 777.
Sammen med Agathe Backer-Grøndahl, Christian Sinding og Eyvind Alnæs hører Winge til Norges betydeligste romansekomponister rundt århundreskiftet. Winges romanser preges av en utarbeidet harmonikk og melodikk, og er gjerne gjennomkomponerte eller på variert strofisk form. Mange av sangene for barn er visepreget og med en strofisk oppbygging, eksempler er Vuggevise for Lille-gutt og Jeg synger for min lille ven – begge fikk en viktig plass i den norske musikkarven og regnes til hans mest kjente komposisjoner.
Stilistisk tilhører Winge seinromantikken, selv om en hyppig bruk av forstørrede treklanger til en viss grad kan sies å peke framover mot impresjonismen.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID Per_Winge[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Norsk biografisk leksikon, oppført som Per Carl Winge, Norsk biografisk leksikon ID Per_Winge, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b International Music Score Library Project, IMSLP-identifikator Category:Winge,_Per, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Per Winge i Nils Grinde: Norsk musikkhistorie s. 249 f. Universitetsforlaget ISBN 82-00-05639-2
- (sv) Winge, Per i Nordisk familjebok (2. utgave, 1921)