Pelycosaurer
| Pelycosaurer (også opphav til therapsider) | |||
|---|---|---|---|
 Eothyris
| |||
| Nomenklatur | |||
| Pelycosauria Cope[1], 1878 | |||
| Synonymi | |||
| Theromorpha, Theromora[2] | |||
| Populærnavn | |||
| Pelycosaurer | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | Dyreriket | ||
| Rekke | Ryggstrengdyr | ||
| Klasse | Krypdyr | ||
| Underklasse | Synapsider | ||
| Økologi | |||
| Utbredelse: | se tekst | ||
| Inndelt i | |||
Pelycosaurer er en gruppe fossile krypdyr som hadde sin største utbredelse i perm og begynnelsen av trias. De er de mest primitive av de pattedyrliknende krypdyrene. Pelykosaurene gav opphav til Therapsidene, som er pattedyrenes forfedre, og regnes derfor ikke som en naturlig gruppe (se Systematikk).[3] Tradisjonelt har Pelycosaurene vært regnet som en orden av reptiler, men slektskapsforholdet mellom Pleycosaurene og de øvrige reptilgruppene (urreptiler og diapsider) er ikke skikkelig klartlagt.[4]
Pelycosaurene hadde en enkel åpning i skalletaket bak hvert øye som gav rom for tyggemuskler.[4] Det fantes både planteetende og kjøttetende utgaver. Flere grupper utviklet en form for ryggfinne eller seil på ryggen, som trolig har hjulpet til med å regulere kroppstemperaturen.[5]
Bygning og kjennetegn
[rediger | rediger kilde]
Som alle synapsider hadde pelycosaurene en åpning bak bak hvert øye i skalletaket. Hos de tidlige formene var denne åpningen ganske liten, og forble begrenset også hos de mer avanserte formene. Pelycosaurene viste også en begynnende differensiering av tannsettet, og med unnatak av de planteetende familiene hadde alle tydelige huggtenner, gjerne to eller noen ganger tre på hver side i overkjeven. I motsetning til de senere therapsidene var beina vendt utover og vinklet, som hos en firfisle.
I alle fall to grupper utviklet et seil på ryggen. Seilet besto av forlengede ryggvirvler med hud mellom. Funksjonen er usikker, men har muligens blitt brukt til temperaturregulering.[6] Seilet kan også ha vært et resultat av seksuell seleksjon.[7]
Huden hos pelycosaurer har vært gjenstand for en del spekulasjon, ettersom krypdyr har skjell og deres etterkommere (via therapsidene) pattedyr har naken hud med hår. Funn av avtrykk etter buken av noen av de mer primitive formene hadde rekker av firkantede skjell, omtrent som dem hos krokodiller.[4] Skjell finnes også hos noen moderne pattedyr som halen til gnagere, føttene til pungrotter og huden hos beltedyr.
Utbredelse
[rediger | rediger kilde]Pelycosaurer er først og fremst funnet i Europa og Nord-Amerika i berglag fra tidlig perm. Disse kontinentene satt sammen utgjorde det nordlige Pangæa den gang. Noen av de senere, mindre formene er funnet i Sibir, og også i Sør-Afrika som var en del av den sørlige armen av Pangæa.
Indeling
[rediger | rediger kilde]Pelycosaurene er delt i seks (familie (biologi)|familier), hvorav to av dem var planteetere. Dimetrodon, den mest kjente av pelycosaurene, tilhørte familien Sphenacodontidae. Denne familien gav også opphav til de mer avanserte therapsidene.[8]
Fordi Pelycosauria er parafyletisk, omfatter gruppen i fylogenetisk forstand alle pattedyrliknende krypdyr og pattedyrene. Som parafyletisk gruppe brukes gjerne navnet uformelt. Gruppen Caseasauria visertil en sidegren av pelycosaurene som ikke hadde etterkommere.
Systematikken her er basert på Michael Benton, 2004.[8]
- Orden Pelycosauria*
- Familie Eothyrididae
- Familie Caseidae
- Familie Varanopidae
- Familie Ophiacodontidae
- Familie Edaphosauridae
- Familie Sphenacodontidae
- Orden Therapsida
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ «Pelycosauria Cope, 1878». Collections. Yale Peabody Museum of Natural History. Besøkt 11. desember 2015.
- ^ Romer, A.S. & Price, L.W. (1940). Review of the Pelycosauria. Geological Society of America. s. 13.
- ^ Botha-Brink, J. and Modesto, S.P. (2007). "A mixed-age classed ‘pelycosaur’ aggregation from South Africa: earliest evidence of parental care in amniotes?" Proceedings of the Royal Society B, 274(1627): 2829–2834. doi:10.1098/rspb.2007.0803
- ^ a b c Carroll, R.L. (juli 1969). «Problems of the Origin of Reptiles». Biological Reviews. 44 (3): 393–431. doi:10.1111/j.1469-185X.1969.tb01218.x.
- ^ August-Schmidt & al. (2009). «Introduction to the Pelycosaurs - Synapsids with attitude». University of California Museum of Zoology. Besøkt 11. desember 2015.
- ^ Tracy, C.R, Turner, J.S. & Huey, R.B. «A[ Biophysical Analysis fo Possible Thermoregulatory Adaptations in Sailed Pelycosaurs». I Hotton & al. Ecology and Biology of Mammal-Like Reptiles. Washington: Smithsonian Institution Press. s. 195-206. Besøkt 11. desember 2015.
- ^ Tomkins, J.L.; LeBas, N.R.; Witton, M.P.; Martill, D.M.; Humphries, S. (2010). «Positive allometry and the prehistory of sexual selection» (PDF). The American Naturalist. 176 (2): 141–148. PMID 20565262. doi:10.1086/653001. Arkivert fra originalen (PDF) 12. april 2016. «Arkivert kopi» (PDF). Archived from the original on 12. april 2016. Besøkt 11. desember 2015.
- ^ a b Benton, Michael J. (2004). Vertebrate palaeontology (3rd utg.). Oxford: Blackwell Science. ISBN 978-0-632-05637-8.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Pelycosaurer hos Fossilworks
- (en) Pelycosaurer hos Fossilworks
- (en) Kategori:Synapsida – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- Pelycosauria – detaljert informasjon på Wikispecies
