Steppeneshorn
| Steppeneshorn | |||
|---|---|---|---|
 Rekonstruksjon
| |||
| Nomenklatur | |||
| Stephanorhinus hemitoechus (Falconer, 1859) | |||
| Populærnavn | |||
| steppeneshorn | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | dyr | ||
| Rekke | ryggstrengdyr | ||
| Klasse | pattedyr | ||
| Orden | hovdyr | ||
| Familie | neshorn | ||
| Tribus | Dicerorhinini | ||
| Slekt | Stephanorhinus | ||
| Alder | midtre og sein pleistocen | ||
| Økologi | |||
| Habitat: | steppe, åpen skog | ||
| Utbredelse: | vestlige Eurasia, Nord-Afrika | ||
Steppeneshorn (Stephanorhinus hemitoechus) er et utdødd neshorn som er kjent fra vestlige Eurasia og Nord-Afrika i midtre og yngre pleistocen.
Det var et stort neshorn med to horn. Skallen var svært lang og ble holdt lavt. Tennene er langt framme. Neseåpningene var lavere enn hos andre arter.[1]
I Mellom-Europa er steppeneshornet en typisk art for mellomistider der det forekom sammen med skogelefant, merckneshorn, urokse, flodhest, kjempehjort, dåhjort, rådyr, og noen steder europeisk vannbøffel. Steppeneshornet foretrakk et åpent habitat i motsetning til merckneshornet, som det ofte forekom samtidig med og som var var tilpasset et liv i tett skog. Den tredje neshornarten i Mellom-Europa i yngre pleistocen, ullhåret neshorn, var knyttet til de kalde steppene når det var istid.[2][3]
Det er likevel en overforenkling å si at merckneshorn utelukkende levde i skog og steppeneshorn bare på stepper. Studier av slitasje på tennene viser at begge arter var ganske fleksible i valg av føde. Steppeneshorn var en ganske sjelden art, men var vanligere der merckneshorn manglet, som på Den iberiske halvøy, i England i Eem-mellomistiden og kanskje i Kaukasus.[4][2][3]
De eldste funnet i Europa er fra Italia for omtrent 500 000 år siden. Steppeneshornet hadde en vid utbredelse i Mellom- og Sør-Europa i sein midtre og tidlig yngre pleistocen, og under Eem-mellomistiden fantes arten også i Sørvest-Asia og Nord-Afrika. Steppeneshornet døde ut mot slutten av siste istid i likhet med de fleste andre artene i megafaunaen i temperert Eurasia. De yngste funnene er fra isotoptrinn 3 (57 000–29 000 år siden) i Italia, Monaco, Sør-Frankrike, Spania og Portugal.[5][6][7]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Mikael Fortelius, Paul Mazza og Benedetto Sala (1993). «Stephanorhinus (Mammalia: Rhinocerotidae) of the Western European Pleistocene, with a revision of S. etruscus (Falconer, 1868)». Palaeontographia Italica. 80: 63–155. ISSN 0373-0972.
- ^ a b Björn Kurtén (1964). Istidens djurvärld. Stockholm: Aldus/Bonniers. s. 103.
- ^ a b Diana Pushkina (2007). «The Pleistocene easternmost distribution in Eurasia of the species associated with the Eemian Palaeoloxodon antiquus assemblage» (PDF). Mammal Review. 37 (3): 224–245. ISSN 0305-1838.
- ^ Eline N. van Asperen og Ralf-Dietrich Kahlke (2015). «Dietary variation and overlap in Central and Northwest European Stephanorhinus kirchbergensis and S. hemitoechus (Rhinocerotidae, Mammalia) influenced by habitat diversity: “You'll have to take pot luck!” (proverb)». Quaternary Science Reviews. 107: 47–61. ISSN 1873-457X. doi:10.1016/j.quascirev.2014.10.001.
- ^ Luca Pandolfi m.fl. (2013). «The skull of Stephanorhinus hemitoechus, paleobiogeography, biochronology, Middle Pleistocene, Campagna Romana, Sabatini Volcanic District». Bulletin of Geosciences. 88 (1): 51-62. ISSN 1802-8225.
- ^ Luca Pandolfi m.fl. (2017). «Late Pleistocene last occurences of the narrow-nosed rhinoceros Stephanorhinus hemitoechus (Mammalia, Perissodactyla) in Italy». Rivista Italiana di Paleontologia e Stratigrafia. 123 (2): 177-192. ISSN 0035-6883. doi:10.13130/2039-4942/8300.
- ^ Frédéric Lacombat (2006). «Pleistocene rhinoceroses in Mediterranean Europe and in Massif Central (France)». Cour. Forsch.-Inst. Senckenberg. 256: 57-69. ISSN 0341-4116.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Steppeneshorn i Global Biodiversity Information Facility
- (en) Steppeneshorn hos Fossilworks
- (en) Kategori:Stephanorhinus – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
