Spermhval

Spermhval
	Spermhvalku med kalv
	Nomenklatur
	Physeter macrocephalus; Linnaeus, 1758
	Synonymi
	Physeter; Gray, 1821; Physeteridae; Gray, 1821
	Populærnavn
	spermhval; (spermasetthval, kaskelott, kaskelotthval)
	Klassifikasjon
Rike	Dyr
Rekke	Ryggstrengdyr
Klasse	Pattedyr
Orden	Klovdyr
Overfamilie	Spermasetthvaler
	Miljøvern
	IUCNs rødliste:
	ver 3.1 VU - Sårbar VU — Sårbar
	Økologi
Habitat:	marint
Utbredelse:
	Blå områder viser utbredelsen

Spermhval (Physeter macrocephalus) kalles også kaskelott og er eneste nålevende art i slekten spermhvaler (Physeter), som videre inngår som eneste slekt med nålevende arter i spermhvalfamilien (Physeteridae). Spermhvalfamilien er tannhvaler (Odontoceti) og inngår i overfamilien av spermasetthvaler (Physeteroidea), som også inkluderer dvergspermhvalfamilien (Kogiidae) med to nålevende arter.

Spermhvalen finnes i alle verdenshav, unntatt i Arktis, og er toppkonsument i sitt økosystem. Det er den fysisk største nålevende tannhvalen, men det har ikke alltid vært slik. Den største tannhvalen som er kjent for oss er den for lengst utdødde hvalarten Leviathan melvillei, som levde i havet for omkring 12–13 millioner år siden, men hvis levninger ble funnet i en ørken i Peru i 2008. Den kunne trolig veie opp mot 57 000 kg og måle 13,5–17,5 meter. Arten, som inngikk i spermhvalfamilien, ble oppkalt etter forfatteren av den berømte romanen om monsterhvalen Moby Dick, Herman Melville.^[3]

Taksonomi

Spermhval er kjent under to ulike vitenskapelige navn; P. macrocephalus og P. catodon. Det første tar imidlertid presedens over det andre på grunn av prinsippet om «først publisert», som bestemt i ICZN Code Article 24.^[4] P. macrocephalus betyr «hval med stort hode», mens P. catodon betyr «hval med tenner kun i underkjeven».

Beskrivelse

Blåsehullet sitter på venstre siden av snuten

Spermhvalen er den største av tannhvalene og har tenner kun i underkjeven (ref. betydningen av det vitenskapelige navnet P. catodon). Hannene blir normalt 15–20 meter lange og veier normalt 45–57 metriske tonn som fullvoksne. Hunnene blir vanligvis 11–13 meter lange og kan veie inntil 20 tonn som fullvoksne. Et særtrekk med spermhval er den skrukkede huden. Kroppen er kompakt og fargen varierer normalt fra brun eller mørk grå overside til en lysere bukside. Albinisme er også kjent blant spermhval. Sveivene foran er korte og kantete, mens halefinnen er stor og kraftig og omkring 4–5 m bred.

Hodet utgjør mer enn en tredjedel (ref. betydningen av det vitenskapelige navnet P. macrocephalus) av kroppen og har en firkantet profil, og hjernen er den største blant alle pattedyr. Underkjeven er meget smal og har 18–30 kjegleformede tenner i hver kjevehalvdel. Hver tann veier omkring 1 kg. Blåsehullet sitter langt fremme på venstre side av «snuten», noe som gjør denne hvalen unik og lett gjenkjennelig.

Bindevevsmassen i hodet inneholder en olje som når hvalen er død, stivner (blir voksaktig) til hvalrav eller spermasett, en melkeaktig voks som ligner mannlige kjønnssekret (derav navnet spermhval). Man trodde tidligere at denne oljen var sentral i reproduksjonen hos denne arten, men nå vet man at så ikke er tilfellet. Derimot tror man at oljen kan ha med hvalens evne til å regulere egen flyteevne eller oppdrift å gjøre. Dette skjer ved at de respiratoriske kanalene i organet kan benyttes til enten å varme opp eller å avkjøle oljen. Spermolje har et smeltepunkt på 29 °C, og når spermhvalen dykker lar den kjøligere vann strømme gjennom sine respiratoriske ganger slik at oljen blir stivere. Dette kan også være forklaringen på at spermhvalens respiratoriske ganger går på skrått fra svelget til blåsehullet, som altså sitter langt fram på «snuten» hos dette dyret. Plasseringen gjør imidlertid at det store organet kan avkjøles og oljen stivner (og krymper), slik at hvalens (hodets) tetthet øker. Dette reduserer flyteevnen og gir negativ oppdrift. Når hvalen så stiger mot overflaten igjen, reverseres det hele gjennom oppvarming av stadig varmere vann som gir økt flyteevne.

Habitat

Spermhvalen finnes i alle verdens havområder, typisk der dybden er minst 1 000 m.^[2] Hannene finner man fra iskanten i polare strøk til tropiske farvann, mens hunner og unger helst er å finne i milde farvann, der overflatetemperaturen i vannet typisk ligger på omkring 15 grader celsius eller mer.^[2] I norske farvann er det derfor stort sett kun hanner som finnes, og den er mest tallrik i Norskehavet utenfor Eggakanten.

Atferd

Spermhvalen lever for det meste i flokk. Som regel danner hunnene såkalte mødreflokker, som består av voksne hunner og deres avkom. Når hannene blir kjønnsmodne forlater de flokken til fordel for såkalte ungkarsflokker, mens unge hunner blir i mødreflokken. Ungkarsflokken består som regel av hanner i alderen 7–27 år. Etter dette forlater de eldre hannene ungkarsflokken og danner mindre flokker. Noen blir også solitære.

Spermhvalen orienterer seg ved hjelp av ekkolokalisering, slik alle tannhvaler kan. Den er også kjent for å kunne dykke til enorme havdyp, og mange har antydet at arten kan dykke til omkring 3 000 meter under havoverflaten. Dette ville i så fall vært dypere enn noe annet pattedyr da hypotesen ble framsatt, men dykk til slike dybder hadde fram til 2011 aldri latt seg dokumentere. Faktisk er et dykk til 1 501 m det dypeste dykket som har blitt registrert (så langt kjent) hos denne arten.^[5]. Typiske dypdykk er imidlertid gjerne omkring 400–800 meter dype. Spermhvaler har dessuten evnen til å gjøre gjentatte dype dykk etter kort tid (bare noen minutter), noe andre dypt dykkende hvaler (nebbhvalene) ikke kan.

I 2011 ble den offisielle rekorden for dyphavsdykk blant pattedyr ettertrykkelig knust, men ikke av en spermhval. Den nye rekorden lyder på 2 992 meter og innehas av en blekhodenebbhval, som også hadde den gamle på 1 899 m.^[6]

Dype dykk varer som regel omkring 60 minutter, men spermhvalen kan trolig være neddykket i opp mot to timer (noen hevder opp mot 190 minutter^[7]). Spermhvalen har også evnen til å gjøre gjentatte nye dype dykk umiddelbart, noe som ikke er registrert blant nebbhvalene. Under slike dykk fanger den og spiser blekksprut og fisk.

Annet

Det er blitt drevet jakt på spermhval siden slutten av 1600-tallet, spermhval, både på grunn av spekket, spermoljen og en svart tarmolje som er kjent som ambra. Også de store tennene var verdifulle på grunn av stigende etterspørsel av elfenben. Spermoljen var ettertraktet fordi den var ren og overlegen de fleste andre naturoljer som smøremiddel. Ambra ble brukt i produksjonen av såpe, stearinlys, kosmetikk og rensemidler. Senere på 1900-tallet utgjorde spermhval og finnhval de to viktigste artene i senere norsk hvalfangsthistorie, men i 1987 ble den totalfredet. Japan startet i 2001 imidlertid med en forsiktig forskningsfangst på spermhval, nord i Stillehavet.

Referanser

^ «Artsdatabankens artsopplysninger». Artsdatabanken. 11. august 2020. Besøkt 11. august 2020.
^ ^a ^b ^c Taylor, B.L., Baird, R., Barlow, J., Dawson, S.M., Ford, J., Mead, J.G., Notarbartolo di Sciara, G., Wade, P. & Pitman, R.L. 2008. Physeter macrocephalus. The IUCN Red List of Threatened Species. Version 2015.2.. Besøkt 2015-06-24
^ Olivier Lambert, Giovanni Bianucci, Klaas Post, Christian de Muizon, Rodolfo Salas-Gismondi, Mario Urbina og Jelle Reumer. The giant bite of a new raptorial sperm whale from the Miocene of Peru. Nature 466 (7302) 1 July 2010. DOI: https://doi.org/10.1038/nature09067
^ «Article 24. Precedence between simultaneously published names, spellings or acts. ICZN». Arkivert fra originalen 28. september 2007. Besøkt 22. februar 2007.
^ Irvine, L., Palacios, D. M., Urbán, J., & Mate, B. (2017). Sperm whale dive behavior characteristics derived from intermediate‐duration archival tag data. Ecology and Evolution, 7(19), 7822–7837. http://doi.org/10.1002/ece3.3322
^ Schorr, G. S., Falcone, E. A., Moretti, D. J., & Andrews, R. D. (2014). First long-term behavioral records from Cuvier’s beaked whales (Ziphius cavirostris) reveal record-breaking dives. PloS one, 9(3), e92633. doi:10.1371/journal.pone.0092633
^ «Eugen Gravningen Sørmo. 2003. «Hval i norske og tilstøtende farvann», side 8. Institutt for biologi, NTNU» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 27. september 2009. Besøkt 27. februar 2007.

Kilder

Eksterne lenker

(en) spermhval – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) spermhval i Encyclopedia of Life
(en) spermhval i Global Biodiversity Information Facility
(no) spermhval hos Artsdatabanken
(sv) spermhval hos Dyntaxa
(en) spermhval hos Fossilworks
(en) spermhval hos ITIS
(en) Kategori:Physeter macrocephalus – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Physeter macrocephalus – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Physeter macrocephalus – detaljert informasjon på Wikispecies

[adb_taxon_48186-1] «Artsdatabankens artsopplysninger». Artsdatabanken. 11. august 2020. Besøkt 11. august 2020.

[IUCN-2] Taylor, B.L., Baird, R., Barlow, J., Dawson, S.M., Ford, J., Mead, J.G., Notarbartolo di Sciara, G., Wade, P. & Pitman, R.L. 2008. Physeter macrocephalus. The IUCN Red List of Threatened Species. Version 2015.2.. Besøkt 2015-06-24

[Lambert_''et_al.''_(2010-07-01)-3] Olivier Lambert, Giovanni Bianucci, Klaas Post, Christian de Muizon, Rodolfo Salas-Gismondi, Mario Urbina og Jelle Reumer. The giant bite of a new raptorial sperm whale from the Miocene of Peru. Nature 466 (7302) 1 July 2010. DOI: https://doi.org/10.1038/nature09067

[4] «Article 24. Precedence between simultaneously published names, spellings or acts. ICZN». Arkivert fra originalen 28. september 2007. Besøkt 22. februar 2007.

[Irvine,_Palacios,_Urbán_&_Mate_(2017)-5] Irvine, L., Palacios, D. M., Urbán, J., & Mate, B. (2017). Sperm whale dive behavior characteristics derived from intermediate‐duration archival tag data. Ecology and Evolution, 7(19), 7822–7837. http://doi.org/10.1002/ece3.3322

[Schorr_''et_al.''_(2014)-6] Schorr, G. S., Falcone, E. A., Moretti, D. J., & Andrews, R. D. (2014). First long-term behavioral records from Cuvier’s beaked whales (Ziphius cavirostris) reveal record-breaking dives. PloS one, 9(3), e92633. doi:10.1371/journal.pone.0092633

[7] «Eugen Gravningen Sørmo. 2003. «Hval i norske og tilstøtende farvann», side 8. Institutt for biologi, NTNU» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 27. september 2009. Besøkt 27. februar 2007.

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]

[6]

[7]