Sigurd Munn

Sigurd II Munn Konge av Norge
	Sigurd hører en tjenestejente synge, og forfører henne umiddelbart
Født	1133; Norge
Død	10. juni 1155; Bergen
Beskjeftigelse	Monark
Embete	Norges konge ;
Ektefelle	flere friller
Partner(e)	Kristin Sigurdsdatter; Thora; Gunnild Asgautsdatter
Far	Harald Gille
Mor	Thora Guttormsdatter
Søsken	6 oppføringer Brigida Haraldsdatter; Margaret Haraldsdatter; Øystein Haraldsson; Inge Krokrygg; Magnus Haraldsson; Maria Haraldsdatter
Barn	Håkon Herdebrei (1147-1162); Sverre Sigurdsson (1151-1202); Sigurd Markusfostre (død 1163); Eirik Sigurdsson Jarl; Harald Sigurdsson; Cecilia Sigurdsdatter (1155-1186)
Nasjonalitet	Norge
Gravlagt	Kristkirken på Holmen i Bergen
Annet navn	Sigurd Haraldsson
Regjeringstid	1136–1155
	Sigurd Munn på Commons

Sigurd II Munn Haraldsson (norrønt: Sigurðr munnr Haraldssun) (født 1133, død 1155) var sønn av kong Harald Gille, og ble som treåring kåret til konge på Øretinget i Trøndelag etter kong Haralds død i desember 1136. Sigurd døde 22 år gammel, uten nevneverdig politisk ettermæle, men med et rykte som kvinneforfører.

Biografi

Sigurds mor Tora var kong Haralds faste frille, og levde ved hoffet. Som lite barn ble Sigurd satt til fostring hos lendmannen Såda-Gyrd Bårdsson, på et ikke nærmere angitt sted i Trøndelag. Sammen med Gyrd sto Agmund Svifte og Ottar Birting som formyndere for Sigurd da han siden ble barnekonge.

Faren Harald ble senhøsten 1136 utsatt for et «familieproblem» av samme type som han selv hadde påført kong Sigurd Jorsalfare: Han blir oppsøkt i Bergen av en angivelig halvbror, Sigurd Slembe, som sa at han var sønn av Magnus Berrføtt og ba om at slektskapet ble anerkjent av Harald. Harald svarte med å anklage Sigurd Slembe for drapet på Torkjell Fostre. Noe senere oppsøkte Sigurd og «noen menn» kongen mens han sov hos Tora. Her tok de livet av ham, natten mellom 13. og 14. desember. Sigurd Slembe lyste drapet på seg, og ba om å bli tatt til konge. Han og hans menn ble dømt fredløse og jaget fra Bergen.

Sigurd Slembe lot seg kåre til konge på ting i Nordhordland, i Sogn og i Fjordane. Den styringsvante kretsen som hadde holdt de politiske tøylene i Harald Gilles dager, aktet imidlertid ikke å gi slipp på makten.^[2] Det ble sendt ilbud fra Bergen til Trøndelag med bønn om at Sigurd Munn måtte bli tatt til konge på tinget. Sigurd Slembe dro likevel til Nidaros og hentet den nå munkeviede kong Magnus Blinde ut av klosteret. Sagaen lar det skinne gjennom at dette var mot Magnus' vilje. I navnet til kong Magnus krevde Sigurd kongsmakt. Enkedronningen Ingerid giftet seg senere med Ottar Birting, en av de tre nevnte stormennene som fostret og støttet Sigurd. Samtidig sørget Ingerid for at hennes egen sønn Inge (da 2 år) ble tatt til konge på Borgartinget. Slik lyktes det dem å samle en allianse som etter en tids skurring^[3]kunne stå imot Sigurd Slembe og Magnus Blinde.

Som seksåring var Sigurd eldst av de to kongsbrødrene som (neppe egenhendig) beseiret Sigurd Slembe og Magnus Blinde i slaget ved Holmengrå. Etter dette var det relativ fred i riket i flere år. I 1142 kom Inges og Sigurds eldre halvbror Øystein Haraldsson til Norge og ble tatt til konge sammen med dem. Samtidig ble den yngre, og sykelige Magnus Haraldsson tatt til konge. Sagaen forteller av Inge og Sigurd hadde felles hird så lenge formynderne deres levde. Øystein hadde egen, «for han var fullvoksen mann». Etterhvert skulle Sigurd og Øystein gjøre felles sak mot Inge, uten suksess.

En hovedsak i brødrenes regjeringstid ble opprettelsen av Nidaros erkebispedømme i 1152/53, der Sigurd deltok sammen med brødrene Inge og Øystein. Selv om pavens utsending Nicholas Breakspear favoriserte Inge^[4]; sto de tre halvbrødrekongene sammen bak grunnleggingen av erkebispesetet og de kongelige innrømmelser som ble gitt ved den anledning.

Etter at Gregorius Dagsson ble kong Inges rådgiver, oppsto en splittelse mellom Inge og de to etterhvert samstemte halvbrødrene Sigurd og Øystein. De tre skulle møtes til forlik i Bergen, men etter to provokasjonsdrap fra Sigurds side, og innstendige oppfordringer fra Gregorius, samtykket Inge i å gå til angrep på Sigurd og hans menn. De ble drept i gården til Sigrid Sæta i Bergen, før Øystein rakk å komme til byen.

Sagaen forteller at Sigurd Munn ble drept mens han drakk i Sigurd Sætas gård ovenfor Øvregaten.^[5]

To år senere ble Øystein drept av Inges menn, etter lang tids usemje og mye hærferd. Etter Sigurds og Øysteins død samlet deres støttespillere seg bak Håkon Herdebrei, som drepte Inge i et slag på isen utenfor Oslo i 1161.

Snorre beskriver kong Sigurd slik^[6] «han ble en villstyring og uvøren i alle ferd [...] en stor og sterk mann, med et kjekt utseende; han hadde brunt hår og stygg munn, men ellers vakkert ansikt. Han stod over andre i å tale godt og dugelig». Den "stygge" munnen er av mange blitt tolket dit hen at han hadde hareskår.

Referanser

^ Sigurd skal ha fått sønnen Harald med sitt søskenbarn Kristin Sigurdsdatter, datter av Sigurd Jorsalfare og senere Erling Skakkes hustru. Erling lot Harald henge, eller halshugge, før han ble voksen. Ref: Halvdan Koht. «Sigurd Munn» I: Norsk biografisk leksikon, 1. utg. Bd 13. 1958
^ "Den styringsvante kretsen ...", sitat fra Knut Helle. Aschehougs Norgeshistorie. Bd 3. Under kirke og kongemakt. 1995. S 15f
^ "etter en tids skurring", sitat fra Knut Helle. «Sigurd 2 Haraldsson Munn» I: Norsk biografisk leksikon. 2. utg. Bd 8. 2004
^ Haraldssønnenes saga, kap 23. Kanskje fordi Inge var ektefødt kongssønn, kanskje fordi Sigurd hadde bedrvet blodskam med søskenbarnet Kristin, kanskje av andre grunner.
^ Helle, Knut (13. februar 2009). «Sigurd 2 Haraldsson Munn – Norsk biografisk leksikon». Store norske leksikon (på norsk). Besøkt 22. januar 2017.
^ Haraldssønnenes saga, kap 21. Det spekuleres i om Sigurd kan ha hatt hareskår, og at det kan være årsak til oppnavnet

Forgjenger Harald IV Gille	Konge av Norge (med Inge Krokrygg) 1136–1137	Etterfølger -
Forgjenger -	Konge av Norge (med Inge Krokrygg og Magnus Blinde) 1137–1139	Etterfølger -
Forgjenger -	Konge av Norge (med Inge Krokrygg) 1139–1142	Etterfølger -
Forgjenger -	Konge av Norge (med Inge Krokrygg og Øystein II) 1142–1155	Etterfølger Inge I Krokrygg Øystein II

Stamtavle

Sigurd Munn – stamtavle i tre generasjoner
Sigurd Munn	Far: Harald IV Gille	Farfar: Magnus III Berrføtt	Farfars far: Olav Kyrre
		Farfar: Magnus III Berrføtt	Farfars mor: Tora Jonsdotter
		Farmor: (?)	Farmors far: (?)
		Farmor: (?)	Farmors mor: (?)
	Mor: Tora Guttormsdotter	Morfar: Guttorm Gråskjegg	Morfars far: (?)
		Morfar: Guttorm Gråskjegg	Morfars mor: (?)
		Mormor: (?)	Mormors far: (?)
		Mormor: (?)	Mormors mor: (?)

[1] Sigurd skal ha fått sønnen Harald med sitt søskenbarn Kristin Sigurdsdatter, datter av Sigurd Jorsalfare og senere Erling Skakkes hustru. Erling lot Harald henge, eller halshugge, før han ble voksen. Ref: Halvdan Koht. «Sigurd Munn» I: Norsk biografisk leksikon, 1. utg. Bd 13. 1958

[2] "Den styringsvante kretsen ...", sitat fra Knut Helle. Aschehougs Norgeshistorie. Bd 3. Under kirke og kongemakt. 1995. S 15f

[3] "etter en tids skurring", sitat fra Knut Helle. «Sigurd 2 Haraldsson Munn» I: Norsk biografisk leksikon. 2. utg. Bd 8. 2004

[4] Haraldssønnenes saga, kap 23. Kanskje fordi Inge var ektefødt kongssønn, kanskje fordi Sigurd hadde bedrvet blodskam med søskenbarnet Kristin, kanskje av andre grunner.

[5] Helle, Knut (13. februar 2009). «Sigurd 2 Haraldsson Munn – Norsk biografisk leksikon». Store norske leksikon (på norsk). Besøkt 22. januar 2017.

[6] Haraldssønnenes saga, kap 21. Det spekuleres i om Sigurd kan ha hatt hareskår, og at det kan være årsak til oppnavnet

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]

[6]