Serafino Vannutelli
Serafino Vannutelli | |||
---|---|---|---|
Født | 26. nov. 1834[1][2] Genazzano | ||
Død | 19. aug. 1915[3] (80 år) Roma | ||
Beskjeftigelse | Universitetslærer, katolsk prest (1860–), diakon (1860–) | ||
Embete | |||
Utdannet ved | Collegio Capranica | ||
Søsken | Vincenzo Vannutelli | ||
Nasjonalitet | Kongedømmet Italia (1861–1915) | ||
Gravlagt | Campo Verano | ||
Serafino Vannutelli (født 26. november 1834 i Genazzano i Kirkestaten, død 19. august 1915 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var lenge tilknyttet det pavelige diplomati, i Latinamerika og i Europa, og ble senere gitt høye verv i den romnerske kurie. Han var bror av Vincenzo Vannutelli, som også ble kardinal.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Serafino Vannutelli ble født i Genazzano og var bror av Vincenzo Vannutelli, som også ble kardinal. Han mottok de lavere vielser i 1857, ble ordinert til subdiakon i 1859 og diakon i 1860.
I Roma tok han doktorgraden i filosofi, teologi og utroque iure, dvs. både kirke- og sivilrett.
Prest
[rediger | rediger kilde]Han ble presteviet i 1860, og ble professor i teologi ved det pavelige seminar. En periode var han ved nuntiaturet i Mexico, for så å vende tilbake til Roma etter Maximilian I av Mexicos fall i 1867. Han ble så sendt til nuntiaturet i Bayern.
Biskop
[rediger | rediger kilde]I 1869 ble han utnevnt til titularerkebiskop av Nikea og bispespeviet 18. juli av kardinal Costantino Patrizi Naro, og sendt som apostolisk delegat til Ecuador, Peru, Nueva Granada, Venezuela, El Salvador, Guatemala, Costa Rica, Honduras og Nicaragua. I 1875 kom han tilbake til Europa og ble nuntius til Belgia; i 1880 ble han nuntius til Østerrike-Ungarn.
Kardinal
[rediger | rediger kilde]Pave Leo XIII kreerte ham til kardinalprest av Santa Sabina ved konsistoriet mars 1887. Han ble prefekt for Kongregasjonen for avlat og relikvier (senere nedlagt; oppgavene er omfordelt) i 1888, camerlengo for kardinalkollegiet 1891, prefekt for Indekskongregasjonen (senere nedlagt; funksjonen avskaffet) og sekretær for Det hellige officium i 1903. I noen meåneder i 1893 var han også erkebiskop av Bologna. Han hadde også en rekke andre verv i Den romerske kurie. Han var også med på konklavet 1903, som valgte Pius X.
I mai 1914 ble han dekanus for kardinalkollegiet og ble kardinalbiskop av Ostia, embeter han hadde til sin død. I kraft av dette dekanembetet ledet han konklavet 1914, som i august valgte Benedikt XV. Denne oppgaven var meget utfordrende for ham, idet han var «almost blind ... stone deaf ... and weakened from nervous prostration». På vei til det pavevalget fra Napoli ble toget utsatt for bombeangrep; flere passasjerer, men ikke Vannutelli, ble såret.[4]
Han døde i Roma 19. august 1915, og ble gravlagt på Campo Verano.
Episkopalgenealogi
[rediger | rediger kilde]Hans episkopalgenealogi er:
- Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577)
- Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566
- Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586
- Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604
- Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621
- Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622
- Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630
- Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666
- Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675
- Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724
- Pave Klemens XIII (1693-1769) *1743
- Kardinal Marcantonio Colonna (1724-1793) *1762
- Kardinal Hyacinthe-Sigismond Gerdil (1718-1802) *1777
- Kardinal Giulio Maria della Somaglia (1744-1830) *1788
- Kardinal Carlo Odescalchi (1785-1841) *1823
- Kardinal Costantino Patrizi Naro (1798-1876) *1828
- Kardinal Serafino Vannutelli (1834-1915) *1869[5]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6q846wr, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Autorités BnF, BNF-ID 144714486, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ webdept.fiu.edu[Hentet fra Wikidata]
- ^ «Bomb on Cardinal's Train». New York Times. 21. august 1914. Besøkt 18. juli 2017.[død lenke]
- ^ van.html, lest 4. desember 2020