Senesino

Senesino
Født	31. okt. 1686; Siena
Død	27. nov. 1758 (72 år); Siena
Beskjeftigelse	Operasanger, teaterskuespiller
Nasjonalitet	Storhertugdømmet Toscana
	Senesino på Commons

Senesino (1686–1759) var en italiensk kastratsanger (alt) som i dag mest huskes på grunn av sitt lange samarbeid med Georg Friedrich Händel.

Liv og karriere

Oppvekst og tidlig karriere

Senesino var sønn av en barbér fra Siena. Hans egentlig navn var Francesco Bernardi og kunstnernavnet er avledet av navnet på hjembyen.^[2] Han ble kastrert i 1695, i forbindelse med at han ble tatt opp i koret ved Sienas katedral. Forutsatt at den ikke helt fastslåtte fødselsdatoen er korrekt, var han da tretten år, og det var temmelig seint.

Sin første opptreden hadde han i Venezia i 1707. I løpet av de neste ti årene opparbeidet han seg et solid ry i Europa og sang for store honorarer. I 1717 ble han ansatt ved hoffet Dresden hvor han blant annet sang i Antonio Lottis Giove in Argo. Da Händel i 1719 reiste rundt på kontinentet for å skaffe sangere til sitt nye operaselskap, forsøkte han også å verve Senesino og andre sangere i Dresden, men Senesino reiste ikke til London før året etter: han ble avskjediget etter å ha kommet på kant med hoffkomponisten i Dresden, Johann David Heinichen.

Senesino og Händel

Senesino kom til London i desember 1720. Händel engasjerte ham som primo uomo i Royal Academy of Music, og første opptreden var i en gjenoppsetting av operaen Radamisto 28. desember. Deretter feiret Senesino store publikumssuksesser i operaer som Giulio Cesare og Riccardo Primo. Som fast innehaver av helterollene var han et av trekkplastrene helt til operaselskapet ble oppløst i 1728. Lønna ble oppgitt til et sted mellom £2000 og 3000 guineas, uansett en høy sum.

*Il Senesino* 1735,
av Van Haecken etter Hudson

Senesino ble i London mesteparten av de påfølgende seksten årene. Han beveget seg i de mest eleverte sosiale sirkler; blant annet ble han venn med hertugen av Chandos, Lord Burlington og landskapsarkitekten William Kent. Med årene skaffet han seg en fin samling malerier, sjeldne bøker, vitenskapelige instrumenter og andre skatter, deriblant et sølvservise av den berømte sølvsmeden Paul de Lamerie.

Senesino sang i Paris i 1728 og i Venezia i 1729, men vendte tilbake til London etter at Händel grunnla et nytt operaselskap i 1730, denne gangen med lavere lønn. Han sang i fire nye operaer og i oratoriene Esther, Deborah og Acis and Galatea (1732, i den tospråklige versjonen).

Etterhvert surnet forholdet til Händel, og i 1733 meldte Senesino overgang til den konkurrerende «Adelsoperaen» – ofte bare kalt «Senesinos opera». Farinelli, en annen berømt kastratsanger, ble innlemmet i ensemblet i 1734. Den kostbare rivaliseringen førte til at begge operaforetakene gikk over ende i 1737.

Senere karriere og alderdom

Fra 1737 til 1739 sang Senesino i Firenze, deretter i Napoli til 1740. Han hadde sin siste opptreden i Porporas Il trionfo di Camilla ved Teatro San Carlo. Sangstilen hans var begynt å bli gammeldags, og han trakk seg tilbake til hjembyen Siena hvor han bygde seg et flott hus. Huset fylte han opp med engelsk inventar og forsøkte å drive husholdet etter engelske tradisjoner. Han hadde en ganske eksentrisk og vanskelig personlighet og de siste årene av livet lå han i stadige feider med familien, særlig med nevøen og arvingen Giuseppe.

I 1740 skrev Horace Walpole i et brev om et møte med Senesino: «vi trodde det var en fet gammel dame; men stemmen låt som en skingrende liten fløyte, og det viste seg å være Senesini.»^[3]

Senesino som artist

Mange castrati ble regnet som dårlige skuespillere, og Senesino var intet unntak. Impresarioen Francesco Zambeccari skrev om en forestilling i Napoli i 1715 at Senesino sto som en statue, og når han i blant foretok et gestisk forsøk, gjorde han det motsatte av det ønskelige.

Som sanger var Senesino imidlertid av først klasse. I Dresden fikk komponisten Johann Joachim Quantz høre ham i Antonio Lottis Teofane og kunne bekrefte at han hadde en kraftig, klar, egal og behagelig altstemme med perfekt intonasjon og en fremragende ornamentikk.

Roller

Senesino hadde hovedrollen eller en av de ledende rollene i mange av Händels operaer, blant annet:

Giulio Cesare in Egitto (tittelrolle)
Andronico (i operaen Tamerlano)
Bertarido (i operaen Rodelinda)
Scipio (i operaen Scipione)
Admeto (tittelrolle)
Alessandro (tittelrolle)
Poro (tittelrolle)
Sosarme
Ezio (tittelrolle)
Orlando (tittelrolle)
Guido (Flavio)

Litteratur

Avanzati, E: The unpublished Senesino (utstillingskatalog: Handel and the Castrati, Handel House Museum, London, 2006), ss 5–9
Chrissochoidis, Ilias. "Senesino's Black Boy (1725)". The Handel Institute Newsletter 21/1 (våren 2010), [7–8].
Dean, W: "Senesino", i The New Grove Dictionary of Music, 2003
Heriot, A: The Castrati in Opera (London, 1956) ss 91–95
LaRue, C S: Handel and his Singers (Oxford, 1995), ss 105–124
Mainwaring, J: Memoirs of the life of the late G F Handel (London, 1760)

Eksterne lenker

(en) Senesino – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Senesino – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(it) Senesino på haendel.it Arkivert 10. juni 2013 hos Wayback Machine.

Fotnoter og referanser

^ Library of Congress Authorities^{[Hentet fra Wikidata]}
^ To andre kastrater født i Siena, Andrea Martini og G.F. Tendicci bar samme tilnavn, men Francesco Bernardi er den mest kjente.
^ "we thought it a fat old woman; but it spoke in a shrill little pipe, and proved itself to be Senesini."

[hash-0c59118696c61cd1305c1b94c9c9586617d308c4-1] Library of Congress Authorities^{[Hentet fra Wikidata]}

[2] To andre kastrater født i Siena, Andrea Martini og G.F. Tendicci bar samme tilnavn, men Francesco Bernardi er den mest kjente.

[3] "we thought it a fat old woman; but it spoke in a shrill little pipe, and proved itself to be Senesini."

[1]

[2]

[3]