Hopp til innhold

Norsk Jernverk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Norsk Jernverk i Mo i Rana i Nordland på 1950-tallet.

A/S Norsk Jernverk er et tidligere norsk industriforetak i Mo i Rana i Rana kommune i Nordland. Byggingen av jernverket ble vedtatt av Stortinget den 10. juli 1946, med den begrunnelse å gjøre Norge mer selvforsynt av stål, samt bidra til styrking av landsdelen Nord-Norge. Ingen stemte mot etableringen; det som ble diskutert var lokaliseringen. Etter 13 timers debatt med 47 innlegg, gikk 102 av stemmene til Mo i Rana, Orkdal i Sør-Trøndelag fikk 42 stemmer, mens 6 representanter var fraværende.[1]

Byggingen av jernverket tok ni år, og driften startet 19. april 1955. Jernslig ble smeltet i råjernverket, det flytende råjernet ble foredlet til stål i stålverket, mens valseverket formet stålet til ønsket format og kvalitet. Malmtilgangen ble sikret ved oppkjøp av det engelske Dunderland Iron Ore Company i Dunderlandsdalen i 1947. I 1964 ble råjernverket utvidet med to nye og større smelteovner. Samme år startet Rana Gruber produksjonen av slig, og ble en integrert del av virksomheten. Samme år startet også Norsk Koksverk opp i Mo i Rana, med produksjon av koks og ammoniakk, basert på leveranser fra Svalbard, og befestet byens rolle som en industriby.

Samfunnsmessig ga etableringen av jernverket store ringvirkninger. Folketallet i Rana økte fra 9 364 i 1946, til 14 631 i 1955 og 22 492 i 1964.[2][a]

Stortinget vedtok den 9. juni 1988 å avvikle statens eierskap i Norsk Jernverk, som ledd i en omfattende omstilling av den statseide industrien i Mo i Rana.

Gruveinngang.
Jernverksbanen.

Den såkalte Jernsaken sto sentralt i norsk industripolitikk før og like etter andre verdenskrig. Det gjaldt Norges behov for å sikre tilgang av viktige stålprodukter, da Norge og norsk industri fram til da hadde vært meget sårbar på grunn av manglende nasjonal produksjon. Stortinget valgte å bygge Norsk Jernverk i Mo i Rana i stedet for bl.a. Orkanger, grunnet rike jernmalm-forekomster og nærhet til den påbegynte kraftproduksjon i Glomfjord.

Bygging av jernverket tok ni år (ikke tre, som opprinnelig planlagt); det kostet 500 (ikke 250) millioner (utredningen i 1945 stipulerte 207). Etterkrigs-tidens sterke etterspørsel var i 1955 kraftig redusert og prisen likeså. Befolkningen i kommunene Mo og Nord-Rana økte fra ca. 8 000 til 20 000.

Jernmalmforekomster

[rediger | rediger kilde]

Ved kjøp av Dunderland Iron Ore Company i Mo i Rana (1947) og Rana GruberStorforshei (1962) sikret man seg malmtilgang; hovedsakelig magnetisk magnetitt og lavmagnetisk hematitt. Knust malm gikk gjennom et oppredningsverk der det (via flotasjon og magnet-separering) ble til slig bestående av 65 % jern.

Driften ved Norsk Jernverk startet i april 1955. Jernslig ble smeltet i et råjernverk, som opprinnelig hadde fire norskutviklede smelteovner (ved bygging var de verdens største), og produsert av Elektrokjemisk (Elkem). Det flytende råjernet ble foredlet til stål ved fjerning av karbon (opprinnelig i to 20 t Bessemer-konvertorer) og omgjort til stål i stålverket. I stålverket ble også stål produsert ved å smelte jern- og stålskrap i elektrostålovner (opprinnelig to elektro-stålovner fra Tyskland, finansiert ved krigsskade-erstatning). I valseverket ble stålet formet til ønsket format og kvalitet, som bjelker, profiler og armeringsjern. Norsk Jernverk hadde også en avdeling i Bergen; Blikkvalseverket.

Energi til produksjonen var først tiltenkt å komme fra Glomfjord kraftverk. Senere ble Nedre Røssåga kraftverk bygd med driftsstart i 1955 og full produksjon fra 1958.[3]

Utvidelse

[rediger | rediger kilde]

En vesentlig utvidelse foregikk rundt 1964. Da ble råjernverket utbygget med to nye og større ovner. Rana Gruber startet produksjonen av slig, og ble en integrert del av Jernverket. I 1964 ble også A/S Norsk Koksverk startet opp i Mo i Rana, (1964–1988) med produksjon av koks og ammoniakk, basert på leveranser fra Svalbard. (Norsk Koksverk AS ble nedlagt gjennom vedtaket i Stortinget den 9. juni 1988).

Produksjonen på 1970-tallet lå mellom 500 og 700 000 tonn, vesentlig eksportert til grossister i Norden og England, og fordelt på armeringsstål (19.6 %), skipsprofiler (17.7 %), blikk (28.3 %) o.a. I 1978 var Jernverket Norges niende største bedrift med 4 500 ansatte fordelt med 3 200 i hovedanlegget, 450 i Rana Gruber, 430 ved Blikkvalseverket i Bergen, 350 ved A/S Norsk Staaltaug i Trondheim og 70 ved hovedkontoret i Oslo. Selskapets firmanavn ble rundt 1980 endret til Norsk Jernverk AS.

Et stort fjernvarmeanlegg ble bygd i 1985 (sammen med Helgeland Kraftlag), og dette er fortsatt i drift og er utbygd til en fjernvarmering i Mo i Rana; Mo Fjernvarme AS.

Stålkrise og senere nedleggelse

[rediger | rediger kilde]

På 1970- og 1980-tallet rammet den internasjonale stålkrisen Jernverket med full tyngde. Norsk stålindustri ble et nasjonalt politisk og finansielt problem. Jernverket ble hovedeier av Norsk Stål A/S gjennom kjøpet av Aspelin-Stormbulls stålavdeling (49 %, 1984), og armeringsstål-produsenten Christiania Spigerverk fra Elkem. I omstillingvedtaket av 9. juni 1988, vedtok Stortinget privatisering av både Spigerverket og Jernverket.

Industriproduksjonen i Rana førte med seg en del forurensning. Rødrøyken er kanskje mest kjent, og den lå ofte tett over byen fram til 1970-tallet. Norsk Koksverk hadde helt på slutten et større utslipp, der det lakk ut 8 tonn arsenlut fra en lagertank til Ranfjorden.

Videreført i Mo Industripark

[rediger | rediger kilde]

Mo Industripark AS overtok det meste av bygningsmassen etter omstillingen i perioden 1989-1992. I dag har industriparken i alt ca. 110 bedrifter og 1 900 ansatte (per januar 2011). Her driver Celsa Armeringsstål AS videre stålverk og valseverk for gjenvinning (smelting av skrapjern). Celsa Armeringsstål AS har videreført produksjonen av armeringsstål etter at de kjøpte verket fra Fundia. Celsa' er Nordens største gjenvinningsbedrift. Elkem Rana overtok halvparten av råjernverket og produserte i en periode ferrokrom. Denne virksomheten ble senere solgt til det brasilianske gruvekonsernet Vale som produserer silikomangan og ferromangan.

Molab AS er en videreføring av Jernverkets laboratorium, og de driver industrilaboratorium for miljø-, prosess- og materialteknologi, der SINTEF er majoritetseier. Ruukki Profiler AS videreførte driften i profilvalseverket, der de produserte skipsprofiler og flenser til vindmøller. Etter finanskrisa opplevde Ruukki Profiler AS at bunnen falt ut av markedet. Bedriften ble «midlertidig nedlagt» i 2010, med produksjonsstopp i mai. 2012 overtok Celsa Armeringsstål Ruukki sine lokaler, og tar i bruk disse etter at alt er «nullstillt». Fesil Rana Metall AS, fremstiller ferrosilisium.

Type nummerering
  1. ^ Tallene for 1946 og 1955 gjengir den samlede folkemengden for Mo bykommune og Nord-Rana. I 1964 ble disse to kommunene slått sammen med deler av Sør-Rana til den nye storkommunen Rana.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Børresen 1995, side 93
  2. ^ Statistisk sentralbyrå: Befolkningsendringer i kommunene, 1951-2013
  3. ^ Rønningsbakk, Kjell (1998). Statkraft. Høvik: Statkraft. s. 16. 

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Børresen, Anne Kristine (1995). Drømmer av stål. A/S Norsk Jernverk fra 1940-årene til 1970-årene. Nr.10 Skriftserie fra Historisk Institutt, Historisk institutt, Universitetet i Trondheim, 1995. ISBN 82-7765-010-8. 
  • Grønlie,T: Jern og politikk 1945—1955. AS Norsk Jernverk — beslutningsprosessen fra plan til produksjon, Oslo 1973. Stortingsmelding nr. 38 (1978—79).
  • Gøthe, Odd Chr. (1994). Norsk jernverk 1946–1988. Schibsted. ISBN 8251615445. 
  • Unn Kristin Daling, Etableringa av norsk koksproduksjon; Norsk Koksverk A/S 1960-70, (1997/98), i «Jernverk og samfunnsendring. Tretten bidrag til historien om jernverket og Mo i Rana», Trondheim 2003
  • Hilde Gunn Slottemo, Malm, makt og mennesker. Ranas historie 1890-2005, Mo i Rana 2007, ISBN 978-82-92433-06-5.
  • Larsstuvold, Thorleif: Malm, jern og stål.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]