Minié-prosjektil

Forskjellige Minié-prosjektiler. De fire til høyre har såkalte tamsier-riller som var ment å gi økt stabilitet.

Minié-prosjektil er en type prosjektil for forladde rifler som var vanlig på midten av 1800-tallet. Navnet kommer fra den franske offiseren Claude-Étienne Minié, som designet både prosjektilet og en egen rifle til det. Prosjektiltypen ble særlig viktig under Krimkrigen og den amerikanske borgerkrigen.

Bakgrunn for designet

Under Napoleonskrigene hadde rifler blitt stadig viktigere. Flere nasjoner opprettet egne avdelinger med skarpskyttere, og så seg om etter egnede våpen for dem. Et problem med de gamle, runde muskettkulene var at de bare i liten grad lot seg påvirke av riflingen i løpet. For å bøte på dette kunne kulene gjøres litt større slik at de ble presset inn i riflene ved lading, men dette gjorde riflene vanskelige å lade. Det ble utviklet flere løsninger, men alle var enten for dyre eller upraktiske og løste ikke problemet på en tilfredsstillende måte.

I 1826 utviklet de franske kapteinene Montgomery og Henri-Gustave Delvigne et sylindrisk prosjektil som kunne presses sammen og utvides med et par harde slag med ladestokken når prosjektilet var vel nede i kammeret. Dette ble starten på utfasing av glattborede musketter til fordel for rifler for alle hæravdelinger.

Miniés design

1855 Minié-prosjektil fra våenfrabrikken ved Harpers Ferry i Virginia.

Minié utviklet Montgomery og Delvignes design ytterligere ved å gi prosjektilet en konisk framende og en hul base med en liten jern- eller treplugg. Selve prosjektilet var av mykt bly og hadde fire dype riller nederst. Når kruttladningen gikk av, drev den pluggen opp i uthulningen og utvidet basen av prosjektilet slik at det fikk godt grep i riflingen. Effekten var både å skape et gasstett segl mellom prosjektil og løp og å sørge for at kulen fikk tilstrekkelig spinn. Dette økte både utgangshastigheten og presisjonen. De fire dype rillene var fylte med fett, og sørget samtidig for å rense løpet for sot fra forrige skudd.

Selv om de nye kulene var raskere, ble de eldre kalibrene på mellom 1,6 og 1,8 cm fortsatt brukt. Et minié-prosjektil veier omkring tre ganger så mye som en rund kule av samme kaliber, og dette satte sterke begrensninger på rekkevidden og en meget ubehagelig rekyl. Først med nye våpen som 1858 Enfield kom nye kalibre, gjerne .577 (1,47 cm). Dette kalibret var fortsatt betydelig, og Minié-prosjektilene var store og tunge. Kulen kom i en den gang standard papirpatron av vokset papir med en kule og en ferdig oppmålt ladning med svartkrutt. Skyteren åpnet patronen med å rive den opp med tennene, og helte deretter kruttet ned i løpet og puttet prosjektilet inn i munningen, gjerne med papirpatronen som forladning. Skytteren skjøv så prosjektilet på plass i kammeret med ladestokken og pakket samtidig kruttet sammen for å gi god effekt av skuddet. Ved avfyring ble kruttet antent av en tennhette.

Det ble imidlertid snart klart av trykket fra kruttgassen alene var nok til å utvide basen av prosjektilet, og den kompliserende pluggen ble droppet. Minié-prosjektiler var i bruk helt opp til bakladere overtok og tillot prosjektiler med mer tilpasset form å føres inn i løpet bakfra.

Effekt

Langtrekkende rifler med Minié-prosjektiler førte til at soldater måtte grave seg seg ned eller bygge forsvarsverker.

Sår etter Minié-prosjektil, kopi av samtidig tegning.

Formasjoner

Miniés prosjektiler gjorde rifler praktiske nok til å bli standardutrustning, og dette hadde en umiddelbar effekt både på taktikk og krigskirurgien. Rekkevidden var mye større enn for de gamle glattborde muskettene, og et Minié-prosjektil kunne slå gjennom både to og tre mann. Under Napoleonskrigene, bare noen tiår år før innføringen av de nye prosjektilene, hadde det vært vanlig å stille opp hærstyrker i tette marskolonner og bare spre seg ut på linje like før man møtet fienden. Slike taktikker medførte fryktelige tap under Krimkrigen etter at de nye langtrekkende riflene med Minié-ammunisjon kom i bruk.

Skjul og skyttergraver

Minié-prosjektilene ga geværer en effektiv rekkevidde på over 300 meter, og det tillot hver enkelt soldat like høy skuddtakt som med et glattboret gevær, og like presist som en skarpskytterrifle. Å stå i åpent terreng i kamp ble livsfarlig. Resultatet var at soldater la seg ned i ly under slag. I løpet av krimkrigen ble det vanlig å grave skyttergraver eller å bygge enkle feltrforskansninger for å beskytte seg. I løpet av den amerikanske borgerkrigen ble samlede oppstillinger hæravdelinger i felt helt avskaffet. Samtidig førte den lange rekkevidden til at soldatene skjøt mer, og ammunisjonforbruket steg dramatisk.

Skader og kirurgi

Skuddsårene etter Minié-prosjektilene skilte seg også fra skadene fra runde muskettkuler, siden det sylindriske proskeltilet hadde vesentlig større vekt og hastighet. De runde kulene hadde begrenset gjennomslagskraft og ble ofte værende i såret. Legene kunne følge kulebanen som kunne gå i krik og krok gjennom kroppen siden både sener og stramme muskler kunne få kulet til å skifte retning. Minié-prosjektilene slo derimot vanligvis rett gjennom kroppen, og det var sjeldent man fant prosjektilet i såret. Skudd i kroppen var stort sett dødelig. Der det traff lemmer, knuste det knokler og gav et stort antall små beinsplinter, slik at hele lemmet måtte amputeres for å unngå infeksjon. Sammen med andre problemer under Krimkrigen, førte det til en omlegging av den militære sanitetstjenesten i flere nasjoner. De mange amputasjonene som den nye ammunisjonen ledet til at narkose i form av kloroform ble alminnelig.

Se også

• Den militærtaktiske utvikling under den amerikanske borgerkrigen

Eksterne lenker

• (en) Minie balls – kategori av bilder, video eller lyd på Commons