Hopp til innhold

Min favoritthustru

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Min favoritthustru
orig. My Favorite Wife
Filmplakat.
Generell informasjon
SjangerScrewballkomedie
Utgivelsesår
  • 17. mai 1940 (1940-05-17) (USA)
Prod.landUSA
Lengde88 min[1]
SpråkEngelsk
Bak kamera
RegiGarson Kanin
ProdusentLeo McCarey
Manusforfatter
Basert på«Enoch Arden» 
av Alfred Tennyson
MusikkRoy Webb
SjeffotografRudolph Maté
KlippRobert Wise
Foran kamera
Medvirkende
Annen informasjon
Budsjett921 000 dollar[2]
Totalomsetning2 057 000 dollar[2]
Prod.selskapRKO Pictures
Eksterne lenker
IMDb

Min favoritthustru (originaltittel: My Favorite Wife) er en amerikansk screwballkomedie fra 1940, regissert av Garson Kanin og produsert av RKO Pictures. I hovedrollene spiller Irene Dunne, Cary Grant, Randolph Scott og Gail Patrick. Filmen handler om en kvinne som vender hjem etter å ha vært strandet på en øde øy i sju år. Hun oppdager at hennes ektemann nylig har fått henne erklært død og giftet seg på nytt. Manus er skrevet av Samuel og Bella Spewack og Leo McCarey, basert på diktet «Enoch Arden» av Alfred Tennyson.

Filmen ble nominert til tre Oscar, for beste historie, beste scenografi og beste originalmusikk. I 1962 ble en nyinnspilling av filmen påbegynt med tittelen Something's Got to Give. Produksjonen ble ikke fullført grunnet hovedrolleinnehaver Marilyn Monroes død. Året etter ble en fullført nyinnspilling av filmen utgitt med tittelen Flytt deg, elskling. I hovedrollene spilte Doris Day, James Garner og Polly Bergen.

Handling

[rediger | rediger kilde]

Ellen Arden (Irene Dunne) vender hjem igjen etter at ha vært strandet på en øde øy i sju år. Hun møter sine to små barn (Scotty Beckett og Mary Lou Harrington) som ikke kjenner henne igjen. Hun forteller dem det heller ikke ettersom de har vokst opp i den tro at hun hadde omkommet. Hennes svigermor (Ann Shoemaker) kan også fortelle henne at hennes ektemann, Nick Arden (Cary Grant), nylig har fått henne erklært død for å gifte seg på nytt. Han befinner seg for tiden på bryllupsreise med sin nye kone, Bianca (Gail Patrick), på samme hotellet der han tok med seg Ellen på bryllupsreise flere år tidligere. Ellen reiser dit i håp om å få ektemannen tilbake. Nick får sjokk da han innser at hun slett ikke var død, og aner ikke hvordan han skal fortelle dette til Bianca. Ellen reiser hjem igjen slik at Nick skal få muligheten til å fortelle Bianca hva som har skjedd.

Et par dager senere kommer Nick hjem igjen, men har med seg Bianca som fortsatt er like uvitende om situasjonen som har oppstått. Ellen later som hun er en gammel venninne av Nick fra Sørstatene. På tomannshånd forsøker hun imidlertid å presse Nick til å ta en avgjørelse. Bianca på sin side er fortvilet over at ekteskapet hennes ikke er blitt fullbyrdet, og at hennes forsøk på romatikk stadig blir avvist. Nick blir ikke mindre forvirret da en forsikringsmann videreformildler rykter om at Ellen ble reddet sammen med Stephen Burkett (Randolph Scott), som hadde vært strandet på øyen sammen med henne. De to skal ha kalt hverandre «Adam» og «Eva». Nick konfronterer Ellen med de nye opplysningene, men hun forsøker å avdramatisere det hele.

Fra seg av sjalusi finner Nick hotellet der Stephen bor. Han blir langt ifra beroliget da han ser at Stephen er kjekk, topptrent og populær blant damene. Ellen på sin side finner en middelaldrende skoselger med et ganske ordinært utseende som hun overtaler til å spille Stephen i et møte med Nick, slik at han ikke skal føle noen grunn til å være sjalu. Nick spiller med under møtet. Etterpå inviterer han Ellen med seg på lunsj til det samme hotellet der den virkelige Stephen bor. Vel fremme blir Ellen tvunget til å fortelle sannheten da Stephen tar kontakt med henne. Stephen blir fornøyd da han får vite at Nick har giftet seg på nytt, ettersom han er interessert i å gifte seg med Ellen. Ved et uhell faller Ellen ned i hotellbassenget og de to mennene krangler om hvem som skal reise hjem og hente tørre klær til henne. De ender opp med å reise sammen. Der venter Bianca med psykiateren dr. Kohlmar (Pedro de Cordoba). Han finner det interessant at Nick ser ut til å prøve kvinneklær.

Bianca finner ut sannheten om hvordan det hele henger sammen da Nick like etterpå blir arrestert for bigami. I retten blir Ellen erklært levende igjen og ekteskapet mellom Nick og Bianca blir annullert. Bianca er rasende på Nick over å ha blitt holdt for narr. Nick er usikker på hva han skal gjøre med Ellen, og forteller henne at han ønsker betenkningstid. Stephen slår til og inviterer Ellen med seg tilbake til øyen, som han ønsker å utforske videre. Hun takker nei, ettersom hun vil satse på Nick. Ellen tar med seg barna opp på familiehytten. De blir kjørt av Nick og vel fremme finner barna ut ved en tilfeldighet at hun er deres mor. Nick får seg ikke til å reise igjen. Han får imidlertid ikke sove sammen med Ellen på soverommet før han bestemmer seg for om han vil ha henne. Han må derfor tilbringe natten på loftet. Etter å ha funnet på en rekke unnskyldninger for å komme inn for å snakke med henne, der hun forsøker å avvise ham, finner de to ut at de ønsker å fortsette ekteskapet.

Medvirkende

[rediger | rediger kilde]

Produksjon

[rediger | rediger kilde]

Manuset er skrevet av Samuel og Bella Spewack og Leo McCarey, basert på diktet «Enoch Arden» av Alfred Tennyson. I diktet er det en mann som blir strandet på en øde øy og konen hans som gifter seg på nytt, ettersom hun tror han er død. I filmen er dette motsatt og historien har fått en lykkelig slutt.[3] Filmens arbeidstittel var Woman Overboard. McCarey ønsket Jean Arthur i den kvinnelige hovedrollen, men hun var allerede tilknyttet En ektemann for meget.[4] Denne filmen, som også ble utgitt i 1940, har en lignende handling som Min favoritthustru, der Arthur spiller en kvinne som tror at ektemannen har omkommet og gifter seg med hans beste venn, før ektemannen dukker opp igjen.[5] McCarey hadde opprinnelig planer om å regissere Min favoritthustru, men måtte overlate regien til Garson Kanin etter å ha vært involvert i en alvorlig bilulykke.[6] Sensurmyndighetene krevde at et par scener skulle tones ned. Dette gjaldt antydninger om et seksuelt forhold mellom rollefigurene Ellen Arden og Stephen Burkett, samt antydningen om at rollefiguren Nick Arden deler seng med sin første kone før han har fått ekteskap nummer to annullert.[7]

Mottakelse

[rediger | rediger kilde]

Variety mente at kombinasjonen Dunne, Grant og McCarey garanterte en god komedie. Anmelderen syntes handlingen til tider var ganske tynn, men gav Kanin og skuespillerne æren for at det likevel ble morsomt.[8] Bosley Crowther i The New York Times var svært positiv til filmen og mente den var både «herlig» og «sjarmerende». Han fullroste skuespillerne, men trakk spesielt frem Dunnes og Bates' prestasjoner.[9]

Priser og nominasjoner

[rediger | rediger kilde]
År Pristittel Kategori Nominert Resultat Ref.
1941 Oscar Beste historie Samuel og Bella Spewack og Leo McCarey Nominert [10]
Beste scenografi – Svart-hvitt Van Nest Polglase og Mark-Lee Kirk Nominert
Beste originalmusikk Roy Webb Nominert

Andre versjoner

[rediger | rediger kilde]

Filmen ble gjenskapt i en episode av Lux Radio Theatre i desember 1940, med Laurence Olivier og Rosalind Russell i hovedrollene.[7] Something's Got to Give, en nyinnspilling av filmen, regissert av George Cukor og med Marilyn Monroe som Ellen Wagstaff Arden, Dean Martin som Nicholas «Nick» Arden og Cyd Charisse som Bianca Russell Arden, ble påbegynt i 1962. Produksjonen var vanskelig, grunnet Monroes store sykefravær. Hun endte opp med å få sparken, men fikk jobben tilbake.[11] Filmen ble ikke fullført grunnet hennes død kort tid senere. Året etter ble en fullført nyinnspilling av filmen utgitt, med tittelen Flytt deg, elskling. I hovedrollene spilte Doris Day, James Garner og Polly Bergen. Regien denne gang var ved Michael Gordon.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «MY FAVOURITE WIFE (A)» (på engelsk). British Board of Film Classification. 13. juni 1940. Arkivert fra originalen 19. november 2016. 
  2. ^ a b Jewel, Richard (1994). «RKO Film Grosses: 1931-1951». Historical Journal of Film Radio and Television (på engelsk). 14 (1): 55. 
  3. ^ «Movie of the Week: My Favorite Wife». Life (på engelsk). 13. mai 1940. s. 55. 
  4. ^ Doniger, Wendy (2004). The Woman Who Pretended to Be Who She Was: Myths of Self-Imitation (på engelsk). Oxford University Press. s. 78. ISBN 978-0195347777. 
  5. ^ Basinger, Jeanine (2013). I Do and I Don't: A History of Marriage in the Movies (på engelsk). Knopf Doubleday Publishing Group. s. 152. ISBN 978-0307962225. 
  6. ^ Eliot, Marc (2009). Cary Grant: A Biography (på engelsk). Crown/Archetype. s. 204. ISBN 978-0307554970. 
  7. ^ a b «My Favorite Wife» (på engelsk). Det amerikanske filminstituttet. Arkivert fra originalen 2. oktober 2016. 
  8. ^ «Review: ‘My Favorite Wife’». Variety (på engelsk). 31. desember 1939. Arkivert fra originalen 5. mars 2016. 
  9. ^ Crowther, Bosley (31. mai 1940). «THE SCREEN; 'My Favorite Wife' a Lively Farce, With Cary Grant and Irene Dunne, at the Music Hall--2 Other Films». The New York Times (på engelsk). Arkivert fra originalen 7. mai 2016. 
  10. ^ «The 13th Academy Awards» (på engelsk). Academy of Motion Picture Arts and Sciences. Arkivert fra originalen 2. november 2016. 
  11. ^ Victor, Adam (1999). The Marilyn Encyclopedia (på engelsk). The Overlook Press. s. 285. ISBN 978-0879517182. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Min_favoritthustru&oldid=22797060»