Maskesule
| Maskesule | |||
|---|---|---|---|
| |||
| Nomenklatur | |||
| Sula dactylatra Lesson, 1831 | |||
| Populærnavn | |||
| maskesule | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | Dyreriket | ||
| Rekke | Ryggstrengdyr | ||
| Klasse | Fugler | ||
| Orden | Sulefugler | ||
| Familie | Sulefamilien | ||
| Slekt | Sula | ||
| Miljøvern | |||
| IUCNs rødliste: | |||
ver 3.1  LC —
Livskraftig | |||
| Økologi | |||
| Habitat: | pelagisk, hekker på ubevokste øyer i tropiske havområder | ||
| Utbredelse: | se kart | ||
 | |||
Maskesule (Sula dactylatra) er en pelagisk art i slekten Sula, som videre inngår i sulefamilien (Sulidae). Maskesula hekker i verdens tropiske hav og er ved hundrevis av oseaniske øyer lokalt tallrik.
Taksonomi
[rediger | rediger kilde]Nazcasule (S. granti) ble inntil ganske nylig regnet som en underart til maskesule, slik at det i noen vitenskapelige sammenhenger kan finnes sammenblandinger av disse to artene.[2] Nazcasule ble imidlertid reist til en selvstendig art av American Ornithologist's Union i 2000, basert på en studie av Pitman & Jehl (1998).[3][2]
Biologi
[rediger | rediger kilde]
Maskesulene har et vingespenn på cirka 152–155 cm og hannene er signifikant mindre enn hunnene.[2] Hanner måler typisk 74–82 cm og veier 1 220–2 211 g, mens hunner typisk måler 75–86 cm og veier 1 470–2 353 g.[2]
Kjønnene er like, bortsett fra de fysiske målene og vokaliseringen.[2] Fjærdrakten er i hovedsak kritthvit os voksne individer, bortsett fra de svarte til svartbrune primær- og sekundærfjærene på vingene og de svarte spissede halefjærene. Ansiktet har mørk, nærmest sort til gråsvart maske og en grønnlig gult dolkelignende nebb.[2]
Arten er pelagisk, men hekker på ubevokste øyer i tropiske havområder innenfor ±30° av ekvator. Fuglene jakter og eter hovedsakelig stimfisk og tiarmet blekksprut, som de høster over dype farvann gjennom stupdykking, ofte hundrevis av kilometer fra nærmeste landområde. Rundt Lathamøya utenfor Tanzania ernærer fuglene seg i farvann med en havdybde på inntil 1 500 m, der overflatetemperaturen ligger rundt 26–27,5 °C. Arten er ofte å se til havs mens den jakter byttedyr sammen med delfiner. Til og fra jaktplassene flyr fuglene typisk kun 1–10 m over havoverflaten, i formasjon når det er mulig.[2]
Maskesuler er kolonihekkere, men bare løselig knyttet til sesong hva hekkingen angår. Den største hekkekolonien man vet om hekker på Clippertonøya i det østre Stillehavet. I 2003 ble denne kolonien beregnet til minst 112 000 individer. Arten hekker året rundt, men det er tildels store forskjeller mellom ulike regioner. Reirplassene legger til skråninger og klippeformasjoner på tropiske øyer, der det er lettere å ta av for fuglene, men av og til også til flate områder og sandøyer. Selve redet legges rett på barmark og er en enkel samling av skrap.[2] Hunnen legger typisk 2 egg (1–2), og starter inkubasjonen når det første egget er lagt. Begge foreldrene ruger, men hannen kan se ut til å være den som ruger mest. Inkubasjonstiden er cirka 42-49 dager. Eggene klekker med noen dagers forskjell. Avkommet er dunkledt og mister eggtanna etter cirka 26–35 dager. Dundrakten er fullstendig tapt etter cirka 105 dager, og avkommet blir flygedyktige etter cirka 120 dager (109–151 dager). Foreldrene mater ungene til de blir omkring 180 dager gamle.[2] Ungfugler hekker første gang selv da de er cirka 4 år gamle, og bare sjelden ved 3 og 5 års alder.[2]
BirdLife International regner med en generasjonslengde på cirka 16,3 år.[1]
Inndeling
[rediger | rediger kilde]Inndelingen følger Birds of the World.[4]
- Suliformes, sulefugler
- Sulidae, sulefamilien, 3 slekter, 10 arter
- Sula, egentlige suler, 6 arter
- S. dactylatra, maskesule, 4 taxa
- S. d. personata, hekker på øyer i det sørøstre Indiahavet, Christmasøya og øyer i Stillehavet, fra Filippinene østover til Mikronesia og Polynesia, nordover til Hawaiiøyene og sørover til Korallhavet; også i det østre Stillehavet fra øyene utenfor Mexico og sørover til øyene utenfor Chile.
- S. d. tasmani, hekker på øyer i Tasmanhavet
- S. d. dactylatra, nominatformen hekker på øyer i Karibia og utenfor kysten av Nord-Brasil, Ascension og kanskje Bahamas
- S. d. melanops, hekker på øyer i Rødehavet og i det vestre Indiahavet
- S. granti, nazcasule, monotypisk
- S. nebouxii, blåfotsule, 2 taxa
- S. variegata, humboldtsule, monotypisk
- S. leucogaster, brunsule, 4 taxa
- S. sula, rødfotsule, 3 taxa
- S. dactylatra, maskesule, 4 taxa
- Papasula, monotypisk
- Morus, (havsuler), 3 arter
- Sula, egentlige suler, 6 arter
- Sulidae, sulefamilien, 3 slekter, 10 arter
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b BirdLife International. 2018. Sula dactylatra. The IUCN Red List of Threatened Species 2018: e.T22736173A132666363. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2018-2.RLTS.T22736173A132666363.en. Downloaded on 06 June 2021.
- ^ a b c d e f g h i j Grace, J., D. J. Anderson, C. Carboneras, D. A. Christie, F. Jutglar, E. F. J. Garcia, and G. M. Kirwan (2020). Masked Booby (Sula dactylatra), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, Editor). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.masboo.01
- ^ Pitman, R. L. and J. R. Jehl. (1998). Geographic variation and reassessment of species limits in the "Masked" Boobies of the eastern Pacific Ocean. Wilson Bulletin 110 (2):155-170.
- ^ Winkler, D. W., S. M. Billerman, and I.J. Lovette (2020). Boobies and Gannets (Sulidae), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, B. K. Keeney, P. G. Rodewald, and T. S. Schulenberg, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.sulida1.01
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Maskesule – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
- (en) Maskesule i Encyclopedia of Life
- (en) Maskesule i Global Biodiversity Information Facility
- (no) Maskesule hos Artsdatabanken
- (en) Maskesule hos Fauna Europaea
- (en) Maskesule hos Fossilworks
- (en) Maskesule hos ITIS
- (en) Maskesule hos NCBI
- (en) Kategori:Sula dactylatra – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- Sula dactylatra – detaljert informasjon på Wikispecies
