Hopp til innhold

Marichen Altenburg

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Marichen Altenburg
Det eneste portrettet som eksisterer av Marichen Altenburg er en silhuett fra ca. 1820
Født24. apr. 1799Rediger på Wikidata
Skien
Død3. juni 1869Rediger på Wikidata (70 år)
EktefelleKnud Ibsen
FarJohan Andreas Altenburg
MorHedevig Christine Paus
Barn
6 oppføringer
Henrik Ibsen[1]
Hedvig Ibsen[1]
Ole Paus Ibsen[1]
Johan Andreas Altenburg Ibsen[2]
Nicolai Alexander Ibsen[1]
Johan Altenburg Ibsen[3]
NasjonalitetNorge
GravlagtLunde kirkegård
Lie kirkegård
Marichen Altenburg på Commons

Marichen Cornelia Martine Altenburg (1799–1869) var mor til dikteren Henrik Ibsen. Hun vokste opp i Altenburggården i Skien som datter av kjøpmann og skipsreder Johan Altenburg (1763–1824) og Hedevig Paus (1763–1848). Ibsenforsker Jørgen Haave beskriver Marichen Altenburg som en representant for patrisierklassen i Skien, en klasse som gradvis kollapset i løpet av hennes levetid.[4]

I 1825 giftet hun seg med sin «sosiale fetter» Knud Ibsen. Begge ektefellene tilhørte den tett sammenvevde Pausfamilien på Rising og i Altenburggården, det vil si storfamilien til søskenparet Hedevig og Ole Paus, og Knud var oppvokst på Rising som Ole Paus' stesønn. Knud var også biologisk halvbror av Marichens jevngamle «sosiale bror» Henrik Johan Paus – oppkalt etter Knuds far – som vokste opp i Altenburggården. Samme år som giftermålet etablerte Knud selvstendig virksomhet som detalj- og trelasthandler i Skien med lillebroren Christopher Blom Paus – Marichens fetter – som assistent, og Marichen flyttet da inn hos dem i Stockmanngården. Senere overtok Knud og Marichen Altenburggården og andre eiendommer fra hennes mor. Tidlig i 1830-årene var Knud en av Skiens mest velstående kjøpmenn. Etterhvert fikk han økonomiske problemer, men han holdt seg i flere år flytende gjennom å ta opp store lån. Familien måtte selge Altenburggården i 1835 og flyttet året etter ut til den herskapelige lystgården Venstøp, der de bodde til 1843. I 1843 flyttet familien Ibsen til et hus på Snipetorp som de fikk låne av Christopher Blom Paus. Der bodde Knud og Marichen til 1865. Knud forsøkte seg frem til 1850-årene med en viss suksess i ulike forretninger og yrker, men i 1850-årene gikk familien Ibsen økonomisk og sosialt i oppløsning. Marichen Ibsen ble på sine eldre dager meget religiøs og sluttet seg til Lammers-bevegelsen. De siste årene bodde hun hos datteren Hedvig mens Knud bodde alene på hybler i Skien.

Marichen Altenburg har av Ibsenforskere tradisjonelt vært regnet som en viktig inspirator for hennes sønns mange «iherdige portretter av lidende kvinner» og for Ibsens interesse og sympati for kvinners situasjon.[5] Henrik Ibsen har gitt henne et litterært minnesmerke ikke minst i form av portrettet av henne som «Mor Åse» i Peer Gynt, som Ibsen bekreftet var basert på moren,[6] og visstnok som Inga fra Varteig i Kongs-Emnerne. Nyere Ibsenforskning har stilt spørsmål ved mange antagelser om Marichen og hennes ektemann Knud i eldre Ibsenbiografier.[4] En silhuett av henne og familien i Altenburggården fra rundt 1820 er det eneste portrettet som eksisterer av noen av Ibsens foreldre.

Biografi

[rediger | rediger kilde]

Marichen Cornelia Martine Altenburg var datter av kjøpmann og skipsreder i Skien Johan Andreas Altenburg og Hedevig Christine Paus, og vokste opp i Altenburggården i Skien. Hun var oppkalt med navnet Marichen etter farmoren Marichen Barth (1719–1766) og med navnet Cornelia etter morfaren Cornelius Paus, som døde i Altenburggården samme år som hun ble født.

Hennes jevngamle fetter Henrik Johan Paus vokste opp med henne som hennes «sammenbragte bror» eller pleiebror; Henrik Johan Paus var også halvbror og nær barndomsvenn av hennes senere ektefelle Knud Ibsen, og var oppkalt etter Knuds biologiske far Henrich Johan Ibsen. Husstanden omfattet også hennes ett år eldre søster Christine Altenburg, hennes faster Kristine Cathrine Ploug med datteren Nicoline, og hennes syv år yngre kusine Marichen Bomhoff.[4] I folketellingen i 1801 hadde familien to tjenestepiker.[7]

1. desember 1825 ble hun gift i Skien med kjøpmann Knud Ibsen. Knud var oppvokst på Rising som stesønn av Marichens onkel Ole Paus. Selv om Marichen og Knud ikke var i nær biologisk slekt ble de derfor ansett som fetter og kusine i sosial forstand. Forlovere var Ole Paus og kjøpmann Nicolai Plesner, Knuds onkel. Ekteskapet mellom Marichen og Knud har blitt beskrevet som «et perfekt familiearrangement; Marichens mor og Knuds stefar var søster og bror, og bruden og brudgommen, som hadde vokst opp sammen, ble nærmest betraktet som søster og bror selv. Marichen Altenburg var et godt parti; datter av en av de rikeste kjøpmennene i Skien».[5] Begge foreldrene tilhørte de mest fremtredende patrisierfamiliene i byen. Hennes far hadde eiendommer til en verdi av mellom tyve og tredve tusen riksdaler, og eide bl.a. et stort palé, et brennevinsbrenneri på Lundetangen, som var det nest største i fylket, samt en gård på landet i Århus ved Skien og to skip som gikk i trelastfart. Etter hans død overlot enken store deler av disse verdiene til Marichen, og i tråd med datidens lover ble disse verdiene da hennes manns eiendom. Knud Ibsen etablerte seg i 1825 som selvstendig trelasthandler, og godt hjulpet av Marichens farsarv hadde han en stadig mer omfattende forretningsdrift som gjorde ham til byens sekstende største skatteyter i 1833.[8] Etter brylluppet flyttet Marichen inn hos Knud og Christopher Blom Paus – Knuds lillebror og Marichens fetter – i Stockmanngården.[4]

Personlighet

[rediger | rediger kilde]

Historieskrivningen om Henrik Ibsens familie og barndom er i endring, i tråd med at forskere kritisk ettergår eldre Ibsenbiografier, herunder en rekke påstander om Marichen Altenburg og hennes ektemann Knud. Eldre Ibsensforskning har anført at den unge Marichen Altenburg elsket malerkunst og teater. Joan Templeton skriver: «Hun bekymret sine moralske foreldre ved å få med seg hver eneste forestilling med omreisende danske teatertrupper og ved å fortsette å leke med dukkene fra barndommen som voksen. Enda mer uakseptabelt var hennes ønske om selv å stå på scenen. Hun elsket å synge gamle Telemarksviser, akkompagnert av seg selv på piano, noe hun gjorde så godt at folk mistenkte henne for å ha en hemmelig tilknytning til teaterfolkene»; Templeton oppgir at folk som kjente henne beskrev henne som «full av liv», «lystig» og «utadvendt».[5] Nyere ibsenforskning har stilt spørsmål ved denne fortellingen, og påpekt at det ikke var noen teatervirksomhet av betydning i Skien i Marichens barndom.[4]

Robert Ferguson skriver at Marichen Altenburg var en liten, spebygd kvinne med mørkt hår og dyptliggende, melankolske øyne.[8] Det eneste eksisterende bildet av henne, en silhuett, «tyder på at hun var vakker». To akvareller hun malte selv er bevart.[5]

Eldre ibsenforskning har hevdet at hun ble «stille og forknytt» etter mannens økonomiske problemer.[9] Det har vært en vanlig fortelling at Knud Ibsen ble herskesyk og begynte å drikke, men denne fortellingen har i stor grad blitt tilbakevist særlig av Jørgen Haaves forskning.[4]

I Kongs-Emnerne portretteres Marichen Altenburg i Inga fra Varteigs skikkelse. Inga bærer jernbyrden for å bevise at sønnen Haakon er av kongsætt.
Maleri: Knud Bergsliens «Birkebeinerne» (1869)

Einar Østvedt skriver:

«Alt tyder på at Marichen Ibsen fra i sine yngre dager å ha vært et livsglad og humørfylt menneske som tok ivrig del i den lille byens glade selskapelighet, tegnet og malte og svermet for teaterforestillinger, i de mange motgangens år har utviklet seg til å bli en dypt alvorlig, resignert og pietistisk preget personlighet».[10]

Datteren Hedvig skrev i et brev:

«Hun var en stille, elskelig kvinne, sjælen i huset, alt for mand og børn. Hun bragte stadig sig selv som offer. Der fantes ikke bitterhed eller bebrejdelse i hende.»[8]

Joan Templeton skriver at «Ibsens sympati for kvinner kom fra hans forståelse av deres maktesløshet, og hans utdannelse begynte i hjemmet».[5] Utsagnet bygger imidlertid delvis på antagelser om Knud Ibsen som nyere ibsenforskning har stilt spørsmål ved.[4]

Henrik Ibsen bekreftet selv at han brukte moren, «med fornødne overdrivelser», som modell for Mor Åse i Peer Gynt, og Inga fra Varteig, kongens mor i Kongs-Emnerne; Ferguson kommenterer at Ibsen «bekrefter i begge portrettene Hedvigs beskrivelse av en oppofrende og selvutslettende kvinne».[8] I Kongsemnerne bærer Inga jernbyrden for å bevise at sønnen Haakon er av kongsætt.

Robert Ferguson skriver at Henrik Ibsen fra barndommen var fascinert av sine foreldres «merkelige nesten-incestuøse ekteskap»; dette temaet behandlet Ibsen i en rekke skuespill, bl.a. Gengangere og Rosmersholm.[11]

Etterkommere

[rediger | rediger kilde]
Marichen C. Ibsens siste gravsted på Lie kirkegård i Skien

Knud og Marichen Ibsen hadde seks barn: Johan Altenburg Ibsen (1826–1828), Henrik Johan Ibsen (f. 1828), Johan Andreas Ibsen (f. 1830), Hedvig Ibsen (f. 1831), Nicolai Alexander Ibsen (f. 1834) og Ole Paus Ibsen (f. 1835).

Hun var farmor til statsminister Sigurd Ibsen og mormor til stortingsrepresentant og Skiens-ordfører Carl Stousland. Hun var oldemor til filmregissør Tancred Ibsen og til forfatter Irene Ibsen Bille.

I eldre fremstillinger av Henrik Ibsens liv har det vært hevdet at det skal ha eksistert et rykte om at Marichen Altenburg skulle ha hatt et forhold til Tormod Knudsen Borgejorde, at Borgejorde skulle være Henrik Ibsens biologiske far og at dette skulle være sentralt i å forstå Ibsens diktning.[12] Dette ryktet ble i 2009 motbevist av DNA-analyser.[13] Ibsenforsker Jørgen Haave påpeker at ryktet første gang dukket opp i en artikkel av Halvdan Wexelsen Freihow fra 1928, «103 år etter at det angivelige 'kjærleik-tilhøve' skulle ha funnet sted» og med «ymse» oppgitt som kilde. Haave skriver: «Den langt drøyere historien om at Ibsens mor ble gravid av denne kjærligheten stammer fra en enda senere artikkel, full av usannsynligheter og misforståelser, som ble publisert i 1940 av Albert Boeck. Det er også han som første gang påstår at Ibsen trodde på disse ryktene, noe Ibsen angivelig mumlet i fylla noen og nitti år tidligere til vennene Schulerud og Due».[14]

Aner

[rediger | rediger kilde]

I film og teater

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c d Henrik Ibsens skrifter Digitalutgaven, www.ibsen.uio.no, besøkt 16. mai 2024[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Henrik Ibsens skrifter Digitalutgaven, www.ibsen.uio.no, besøkt 15. mai 2024[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Henrik Ibsens skrifter Digitalutgaven, www.ibsen.uio.no, besøkt 16. mai 2024[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b c d e f g Haave, Jørgen (2017). Familien Ibsen. Museumsforlaget/Telemark Museum. ISBN 9788283050455. 
  5. ^ a b c d e Joan Templeton, Ibsen's women, Cambridge University Press, 1997, p. 1ff.
  6. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 13. mai 2013. Besøkt 1. juli 2013. 
  7. ^ Mariken Altenborg i folketellingen 1801
  8. ^ a b c d Robert Ferguson, Henrik Ibsen; mellom evne og higen, Cappelen, 2006, ISBN 978-82-02-23875-9, s. 16-17
  9. ^ Helge Bugge Eriksen, Henrik Ibsen. Familie, oppvekst, minner Arkivert 24. november 2011 hos Wayback Machine.
  10. ^ Einar Østvedt, Henrik Ibsen: Miljø og mennesker, Oslo, Gyldendal, 1968
  11. ^ Ferguson s. 280
  12. ^ Thomas Sandnæs, «Henrik Ibsen – var han en lausunge?», Filologen, 1997-4
  13. ^ «DNA-analyse tar livet av Ibsen-rykter», Dagbladet, 22. november 2009
  14. ^ Jørgen Haave: «To av utallige usannheter Arkivert 16. november 2019 hos Wayback Machine.», Varden, 7. november 2019
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Marichen_Altenburg&oldid=24738455»