Hopp til innhold

Leymah Gbowee

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Leymah Gbowee
Leymah Roberta Gbowee
Født1. feb. 1972[1][2][3]Rediger på Wikidata (52 år)
Sentrale Liberia
BeskjeftigelseFredsaktivist
Utdannet vedEastern Mennonite University[4]
NasjonalitetLiberia[5]
Medlem avNobel Women's Initiative[6]
UtmerkelserNobels fredspris (2011) (sammen med: Ellen Johnson-Sirleaf, Tawakkul Karman, tema for: Nobels fredspris 2011)[7][8]
Gruber Prize for Women's Rights
Profile in Courage Award (2009)[9]
James Parks Morton Interfaith Award
Internationaler Demokratiepreis Bonn (2018)[10]
Kjent forWomen of Liberia Mass Action for Peace og Pray the Devil Back to Hell

Nobels fredspris
2011
Gbowee mottok i 2011 Nobels fredspris sammen med Tawakkul Karman og Ellen Johnson Sirleaf

Leymah Roberta Gbowee (født 1. februar 1972 i sentrale Liberia) er en sosialarbeider og fredsaktivist som i 2011 fikk Nobels fredspris sammen med Ellen Johnson Sirleaf og Tawakkul Karman. På 1990-tallet startet hun fredsbevegelsen Women in Peacebuilding Network (WIPNET). I 2003 tok hun initiativ til aksjonen Women of Liberia Mass Action for Peace, en aksjon som presset frem en fredsavtale og avslutning av den andre liberiske borgerkrigen i 2003. Dette igjen førte til valget av Ellen Johnson Sirleaf i Liberia, den første kvinnelige presidenten i et afrikansk land.

Leymah Gbowee ble født i det sentrale Liberia. I en alder av 17 år flyttet hun til Monrovia, på samme tid som den første liberiske borgerkrigen brøt ut. Hun utdannet seg som traumerådgiver under borgerkrigen i Liberia og arbeidet med tidligere barnesoldater fra Charles Taylors hær.[11] Omgitt av bildene av krig, innså hun at «hvis eventuelle endringer skulle gjøres i samfunnet måtte det være av mødre som gjorde dem». [12] Hun er mor til seks.[13]

Fredsbevegelse

[rediger | rediger kilde]

Leymah Gbowee var sosialarbeider da hun i 2002 organiserte Women of Liberia Mass Action for Peace. Fredsbevegelsen startet med lokale kvinner som ba og sang på fiskemarkedet.[14] Hun organiserte kristne og muslimske kvinnene i Monrovia i Liberia til å be for fred og å avholde ikkevoldelige protester.

Tusenvis av kvinner mobiliserte, arrangerte protester som inkluderte en sexstreik og truet med en forbannelse. De tvang frem et møte med president Charles Taylor og fikk ham til å love å delta på fredssamtaler i Ghana for å forhandle med opprørerne fra Liberians United for Reconciliation and Democracy.[15][16]

Gbowee ledet deretter en delegasjon av liberiske kvinner til Ghana for å fortsette å legge press på de krigende fraksjonene i fredsprosessen.[17] De arrangerte en stille protest utenfor presidentpalasset i Accra, som førte til en avtale i løpet av de fastlåste fredssamtalene.

Leymah Gbowee og Comfort Freeman, ledere av to forskjellige lutherske kirker, organiserte Women in Peacebuilding Network (WIPNET), og utstedte en erklæring til presidenten: «Tidligere var vi stille, men etter å ha blitt drept, voldtatt, umenneskeliggjort og infisert med sykdommer, og sett våre barn og familier drept, har krig lært oss at fremtiden ligger i å si NEI til vold og JA til fred! Vi vil ikke gi oss før freden hersker.»[18]

Deres bevegelse førte til slutten på den andre liberiske borgerkrigen i 2003 og førte til valget av Ellen Johnson Sirleaf i Liberia, den første afrikanske nasjon med en kvinnelig president. Gbowee støttet senere Sirleaf i valget i 2011.[19]

Hvite t-skjorter

[rediger | rediger kilde]

Tusenvis av kvinner kledd i hvite t-skjorter for å symbolisere fred ble en politisk maktfaktor mot vold og mot deres regjering.[20] De har med hell klart å kreve fred fra andre afrikanske regjeringer.[21]

Gbowees rolle i Women of Liberia Mass Action for Peace er beskrevet i dokumentarfilmen Pray the Devil Back to Hell som hadde premiere i 2008. Hun fremsto der med sin samlende og ikke-voldelige bevegelse som favnet mange ulike trossamfunn.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ www.nndb.com[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ www.infoplease.com[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ www.bbc.co.uk[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ emu.edu[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ www.nytimes.com[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ nobelwomensinitiative.org, besøkt 9. mars 2019[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ www.nobelprize.org[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ www.nobelprize.org[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ www.jfklibrary.org[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ www.demokratiepreis-bonn.de[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ Leymah Gbowee Biography[død lenke]
  12. ^ «2009 Gruber Foundation Women's Rights Prize». Gruberprizes.org. Besøkt 7. oktober 2011. 
  13. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 15. april 2011. Besøkt 13. desember 2016. 
  14. ^ «2009 Peace warrior for Liberia». Odemagazine.com. 20. juli 2009. Arkivert fra originalen 27. desember 2009. Besøkt 7. oktober 2011.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 27. desember 2009. Besøkt 19. oktober 2011. 
  15. ^ Bio of Gbowee Leymah Arkivert 14. mars 2009 hos Wayback Machine.
  16. ^ The Rabble Rousers
  17. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 14. mars 2009. Besøkt 31. august 2010. 
  18. ^ «Womens Peace Movement Of Liberia». Myhero.com. 29. september 2008. Besøkt 7. oktober 2011. 
  19. ^ «Liberian activist endorses Nobel Peace Prize winner for president». The Daily Telegraph. 10. oktober 2011. Arkivert fra originalen 11. oktober 2011. Besøkt 11. oktober 2011. 
  20. ^ a b «Bill Moyers Journal, June 19, 2009». Pbs.org. Besøkt 7. oktober 2011. 
  21. ^ West African Women Demand Peace In Cote D'Ivoire Arkivert 19. juli 2011 hos Wayback Machine.
  22. ^ Seltzer, Sarah (24. desember 2007). «2008 – Seven Who Topple Tyrannies». Womensenews.org. Besøkt 7. oktober 2011. 
  23. ^ Living Legends Award for Service to Humanity Arkivert 26. august 2011 hos Wayback Machine.
  24. ^ «John Jay Justice Awards». Jjay.cuny.edu. Arkivert fra originalen 29. september 2011. Besøkt 7. oktober 2011.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 29. september 2011. Besøkt 19. oktober 2011. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]