Flamlendere
Flamlendere eller flamlendinger[1] (nederlandsk: Vlamingen) er den nederlandsktalende befolkningen i Belgia der de hovedsakelig er bor i de nordlige delene av landet, i delstaten Flandern. De er de ene av to kulturelle-språklige hovedgrupper i Belgia, hvor den andre er de fransktalende vallonere. Flamlendere utgjør flertallet av befolkningen, rundt 60 prosent.
Flandern i bred betydning består av den flamske regionen i det nordlige Belgia, men også Frans-Vlaanderen i dagens Frankrike, hovedsakelig i departementet Nord, og i den sørlige delen av den nederlandske provinsen Zeeland, som også er kjent som Zeeuws-Vlaanderen. Begge de sistnevnte områdene var tidligere deler av grevskapet Flandern, og dette navnet kom til å bli et fellesnavn for hele området, til tross for at deler av dagens belgiske Flandern lå i andre fyrstedømmer, hvor det største var hertugdømmet Brabant.
Kultur og identitet
[rediger | rediger kilde]Folk
[rediger | rediger kilde]
Basert på språkhistorie nedstammer flamlendere hovedsakelig fra innvandrende germanske stammer framfor de galliske stammene som bodde i området før romersk tid. I det ytre defineres flamsk kultur gjennom nederlandsk språk, som igjen er et vestgermansk språk. Dette språket deles med innbyggerne i Nederland, men dog ikke med alle innbyggere i Belgia hvor mange snakker fransk og en liten minoritet tysk. Det finnes i streng mening ingen egen flamsk litteratur i betydningen egne litterære retninger innenfor det nederlandske språket. Bøker skrevet av flamlendere og nederlendere leses av nederlandsktalende over hele verden, selv om det kan utskilles mindre ulikheter i språkbruken.
Innenfor Belgia utgjør flamlendere en klart adskilt gruppe, adskilt ved språk og skikker, men sammenlignet med nederlendere er disse kulturelle og språklige skillelinjene små. Den populære oppfatningen om å utgjøre en eget samfunn varierer mye, avhengig av emne, lokalitet og personlig bakgrunn. Generelt identifiserer flamlendere seg sjelden som hollendere og motsatt, særlig på et nasjonalt nivå.[2] Dette er delvis grunnet populære stereotyper innenfor både Nederland og Flandern som hovedsakelig er basert på «kulturelle ekstremiteter» innenfor nordlig og sørlig kultur.[3] Men også i stor del grunnet historisk frigjøring av deres kultur i Belgia som har etterlatt flamlendere med stor grad av nasjonal bevissthet som kan bli markert blant en del nederlandsktalene belgiere.[4]
Religion
[rediger | rediger kilde]Bortimot 75 prosent av flamlendere er døpt katolikker, skjønt kun en liten minoritet på rundt 8 prosent går fast til messe og bortimot halvparten av befolkningen i Flandern er agnostikere, ateister eller rett og slett ikketroende. En undersøkelse i 2006 i Flandern viste at rundt 55 prosent valgte å kalle seg selv religiøse.[5]
Politikk
[rediger | rediger kilde]Styre
[rediger | rediger kilde]Flandern har et eget parlament og en egen regjering. Regjeringen er ansvarlig for bl.a. landbruk, miljø, undervisning og veier. Dette tillater flamlendere å drive en (mer engasjert) politikk uten innblanding av de franske beboere i sør. Særlig kunnskap er i Flandern svært forskjellig fra det vallonske undervisningssystemet. Derimot er miljø f.eks. et tema som kan skape forvirring om hvilken delstat som har ansvar når det gjelder flom e.l, da de fleste elvene renner fra Vallonia til Flandern og all vannet konsentrerer seg i elvene i den sistnevnte delstaten.
Denne politikken var langt ikke så utbredt som før. Den mer selvstendige politikken har sine røtter i søttitallet, da det ble etablert et kulturråd for flamlendere. Denne maktsforskyvingen fra den franske eliten til den flamske befolkningen har oppstått mer enn 100 år etter Belgias oppretting. Det var også i etterkrigstiden da den belgiske grunnloven ble oversatt til nederlandsk.
Flamsk nasjonalisme
[rediger | rediger kilde]I dag
[rediger | rediger kilde]Mange flamlendere tenderer også mot flamsk nasjonalisme (nederlandsk flamingantisme), hvilket illustrerer av framgangen til det politiske partiet Nieuw-Vlaamse Alliantie (ny flamske allianse, N-VA). Etter det nasjonale valget i 2010, fikk partiet en seier og ble størst i hele Belgia. Partiet ønsker en fredelig oppløsning av landet og en konføderalisme som et mellomsteg.
Også det høyreekstreme partiet Vlaams Belang hadde noe fremgang før 2010. Vlaams Belang har siden mistet velgere til den mer demokratiske og senterorienterte N-VA. Likevel har begge partier en knapp flertallsoppslutning i de siste meningsmålingene, noe som vil si at det ser ut som mer enn halvparten av Flanderen ønsker en uavhengig stat, men likevel utgjør en fjerdedel av alle belgiere.
Øvrige flamske partier og deres forhold mot eller for Flanderns uavhengighet:
- groen (de grønne) - åpen støtte for den eksisterende føderalismen.
- sp.a (sosialdemokratene) - åpen støtte for den eksisterende føderalismen.
- Open Vld (liberale) - i sitt program ønskes konføderalisme, men ingen uavhengighet.
- CD&V (kristent demokratisk parti, konservative) - i partiets program ønskes konføderalisme, men ingen uavhengighet.
- N-VA (flamsk-liberalkonservative) - partiprogrammet går inn for konføderalisme som et mellomsteg og til slutt uavhengighet.
- Vlaams Belang (flamsk-ultranasjonalistene) - partiet ønsker umiddelbar uavhengighet.
Kjennetegnende er at alle franske partier i Belgia ikke ønsker en oppløsning av Belgia. Det finnes også et unionistisk belgisk parti (BUB) som ønsker å avskaffe Flandern, Vallonia og Brussel som delstater og beholde et suverent land med all makten som det var i dets opprettelse i 1830.
Språk
[rediger | rediger kilde]Flamlendere har nederlandsk som sitt hovedmål (særlig dens sørlige muntlige variant som tidvis blir kalt for «flamsk») som er flertallspråket i Belgia, benyttet av rundt tre femtedeler av befolkningen. Dets ulike dialekter har en rekke ord og noen få grammatikalske trekk som skiller det ut fra det standardiserte språket.[6] Som i Nederland er uttalte og valg av ord påvirket av den lokale dialekt.
Standard nederlandsk
[rediger | rediger kilde]Standard nederlandsk er hovedsakelig basert på en blanding av hollandsk (dialektgruppa som snakkes i Nordvestnederland og Amsterdam) og babantsk dialektgruppe (som snakkes i området mellom Maaselva som nordligste grense, Antwerpen i vest og Brussel i sør). Både Nederland og Flandern har underskrevet avtaler som sikrer en enhet i det nederlandske språket. Det ble også etablert en "språkunion" Nederlandse Taalunie, et råd for reformer i språket som gjelder for både Nederland og Flandern. I den flamske offentligheten eller på flamske skoler brukes det derfor ikke et annet språk forskjellig fra nederlandsken som brukes i Nederland. Det blir heller ikke brukt et slags språk som heter "belgisk".
Dialekter i Flandern
[rediger | rediger kilde]Flandern er lingvistisk sett delt opp i tre hovedgrupper: flamsk i Vest- og Østflandern (med henholdsvis vestflamsk og østflamsk), brabantsk i Antwerpen og Brabant, og limborgsk i Limborg. I offentligheten, på skoler og f.eks. i nyhetssendinger håndteres den brabantske tungefallen som en norm.
Undervisning
[rediger | rediger kilde]Studenter i Flandern forventes å lære seg to eller til og med tre språk (minst to fremmedspråk er obligatorisk i skolesystemet, vanligvis fransk og engelsk, men iblant også tysk og/eller et språk tatt fra en sekundærvalgliste) til et høyre nivå enn hva som er tilfellet i mange andre land. I lang tid var Flandern dominert av fransk kultur, men fra 1960-tallet og framover har engelsk kultur og språk vokst kraftig i betydning.
Historie
[rediger | rediger kilde]Historien til flamlendere handler om nasjonal paraplyidentitet som begynte kort tid etter den franske revolusjon. Før dette var begrepet flamlendere generelt reservert for innbyggerne i grevskapet Flandern. Dette området utgjorde grovt sett den vestlige spissen av dagens Belgia og dagens franske departement Nord. I en del sammenhenger kan «flamlendere» fortsatt referere til folkene i denne regionen og som i dag er delt mellom provinsene Vest- og Øst-Flandern.
I 1830 ble de sørlige statene til kongeriket Nederlandene skilt ut, hovedsakelig på grunn av behandlingen av de fransktalende vallonerne i det hollandskdominerte forente kongedømmet, foruten også at den katolske flertallet der, som så på deres kongelige overhode, Vilhelm I av Nederland, med mistro.
I årene etter den franske revolusjonen hadde den hollandske kongen i en språklig reform av 1823 forsøkt å gjøre hollandsk til det offisielle språket for de sørlige provinsene, løselig sett dagens Flandern, ettersom det var språket til de fleste som bodde der. Denne reformen ble møtt med stor opposisjon fra aristokratiet og middelklassen som da var hovedsakelig fransktalende.[7] Etter opprøret ble denne språkreformen den første hollandske loven som ble forbudt (4. juni 1830), og i de påfølgende årene ble et antall lover innført som la hindringer i vegen for nederlandsk kultur og snakke nederlandsk.[8]
Reaksjonen på denne kulturelle undertrykkelsen av den belgiske regjeringen begynte på 1840-tallet med en økende flamsk politisk bevegelse, skjønt den bygde på tidligere stemning av antifranske skrifter, eksempelvis av Jan Verlooy fra slutten av 1700-tallet, som kritiserte den sørlige frankofile elite. Det var takket være den flamske bevegelsen, i løpet av de påfølgende 150 årene, at «den flamske nasjon» ble dannet, bestående av ulike nederlandsktalende regioner i dagens moderne Belgia, som delte en rekke sosiale, politiske og språklige mål.
Nasjonale symboler
[rediger | rediger kilde]
Det offisielle flagg og våpenskjold til det flamske samfunn er representert av en svart løve med røde klør og tunge på en gul bakgrunn.[9] Et flagg bestående av en helt svart løve hadde vært benyttet i omfattende grad før 1991 da dagens versjon ble offisielt godkjent av det flamske samfunn. Det eldre flagget var tidvis blitt anerkjent av kilder hos myndighetene (sammen med versjonen med røde klør og tunge).[10] I dag er det eneste flagget som er representert av belgisk lov det som har røde klør og tunge. Flagget som består utelukkende av en helsvart løve er hovedsakelig brukt av flamske separatistbevegelser. De flamske myndighetene benytter seg også av to logoer bestående av en meget stilisert svart løve som viser klørne og tungen i enten rødt eller svart.
Den første dokumenterte bruken av den flamske løven[11] var på seglet til Filip av Alsace, greve av Flandern (1143 –1191), i 1162. Fra denne dato har bruken av det flamske våpenskjold vært i bruk under styrene til Alsace-grevene, andre dynasti av Flandern og Dampierre-grevene. Mottoet «Vlaanderen de Leeuw» («Flanderns løve») var etter sigende på våpenskjoldet til Pieter de Coninck ved De gylne sporer-slaget den 11. juni 1302.[12] Etter at Flandern ble underlagt hertugene av Burgund ble det benyttet kun på navnebrett. Det var først ved opprettelsen av Det forente kongeriket Nederlandene at våpenskjoldet igjen ble det offisielle symbolet for den nye provinsen Øst-Flandern.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Bokmålsordboka
- ^ Nederlandse en Vlaamse identiteit, Civis Mundi 2006 by S.W Couwenberg. ISBN 90-5573-688-0. Side 62
- ^ Dutch Culture in a European Perspective: Accounting for the past, 1650-2000; ved D. Fokkema, 2004, Assen.
- ^ Languages in contact and conflict... via Google Books. 1995. ISBN 9781853592782.
- ^ Undersøkelse av 'Vepec', Vereniging voor Promotie en Communicatie, publisert i Knack magazine 22. november 2006, s.14
- ^ Janssens, G. & Marynissen, A. (2005): Het Nederlands vroeger en nu, Leuven/Voorburg, 155 ff.
- ^ Kossmann, E.H. (1986): De lage landen 1780/1980. Deel 1 1780-1914, Amsterdam, s. 128
- ^ Logie, Jacques (1980): De la régionalisation à l'indépendance, 1830, Duculot, Paris-Gembloux, s. 21
- ^ Flamske myndigheter, våpenskjold Arkivert 4. desember 2003 hos Wayback Machine.: De officiële voorstelling van het wapen van de Vlaamse Gemeenschap, in zwart – wit en in kleur, werd vastgesteld bij de ministeriële besluiten van 2 januari 1991 (BS 2 maart 1991), en zoals afgebeeld op de bijlagen bij deze besluiten. Og flagg Arkivert 4. februar 2007 hos Wayback Machine..
- ^ Eksempler på den svarte løve uten rød tunge og klør for provinsene Øst- og Vest-Flandern før regionaliseringen av de belgiske provinsene: Verschuerens Modern Woordenboek, 6. reviderte utg. N.V. Brepols, Turnhout. 1954 eller senere bind M–Z, plate «Wapenschilden» til venstre for siden, 1997. Denne ordboken/leksikon ble plassert på listen for skolebøker som ble tillatt å bruke i offisielle utdanningsinstitusjoner av 8. mars 1933 av den belgiske regjering.
- ^ Armorial des provinces et des communes de Belgique, Max Servais
- ^ Olivier, M. (1995): «Voorstel van decreet houdende instelling van de Orde van de Vlaamse Leeuw» (Vlaamse Raad, stuk 36, buitengewone zitting 1995 – Nr. 1) (pdf) (på hollandsk). Det flamske parlament.