Hopp til innhold

Folke Bernadotte

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Folke Bernadotte
Født2. jan. 1895[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Stockholm
Skeppsholms församling[1]
Død17. sep. 1948[5][6][7][3]Rediger på Wikidata (53 år)
Jerusalem[8]
BeskjeftigelsePolitiker, diplomat, militært personell Rediger på Wikidata
EktefelleEstelle Ekstrand (1928–1948)[9]
FarOscar Bernadotte[1]
MorEbba Bernadotte[1]
SøskenCarl Oscar Bernadotte
Elsa Cedergren
Countess Maria Bernadotte af Wisborg
Sophia Bernadotte
BarnFolke Bernadotte[10]
Gustaf Bernadotte, Count Bernadotte[10]
Frederik Bernadotte, Count Bernadotte[10]
Bertil Bernadotte, Count Bernadotte[10]
NasjonalitetSverige
GravlagtNorra begravningsplatsen (1948)[8][11][2]
Utmerkelser
10 oppføringer
Kommandør av 1. klasse av Finlands hvite roses orden
Kommandør av 1. klasse av Nordstjerneordenen
Offiser av Kroneordenen
Storkors av Leopold IIs orden
Kommandør av 1. grad av Dannebrogordenen
Ridder av Æreslegionen
Kommandør med stjerne av Den Kongelige Norske Fortjenstorden
Kommandør av Oranje-Nassau-ordenen
1. klasse av Estlands Røde Kors' orden
Cross of the Military Merit - White Decoration
Folke Bernadotte på Commons

Folke Bernadotte af Wisborg (født 2. januar 1895, død 17. september 1948 i Jerusalem) var en svensk greve, leder av Svensk Røde Kors og diplomat. Han var sønn av prins Oscar Bernadotte og Ebba Munck av Fulkila. Han var nevø til Gustav V av Sverige.[12][13] Han organiserte evakuering av mange tusen hovedsakelig norske og danske fanger fra tyske fengsler og konsentrasjonsleirer i sluttfasen av andre verdenskrig. Bernadotte oppga selv at de hvite bussene fraktet ut 6 000 danske og norske frigitte fanger og 13 000 fra andre land til Sverige.[14]

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]
Folke Bernadotte med sin kone Estelle og deres sønner, Bromma flyplass, 1941.

Faren avsto rett til svenske tronen gjennom ekteskapet med Ebba Munck, hoffdame hos kronprinsesse Victoria. Barndomshjemmet var preget av foreldrenes personlige kristne tro. Han hadde fire søsken.[15] Folke Bernadotte gikk for å være stille og reservert som barn.[16] Han ble rekruttert til hæren i 1912 og gikk ut av Kungliga Krigsskolan i 1915.[17] Han var kavalerioffiser under første verdenskrig og fikk graden løytnant i 1918. Han giftet seg i 1928 med amerikanske Estelle Ekstrand (født Manville) som han møtte på Rivieraen. Estelle Manville kom fra en fornem og svært velstående familie i USA. Bryllupet var et stort tema i sensasjonspressen i USA. De fikk fire gutter hvor to døde unge.[18] Han hadde representasjonsoppgaver blant annet i USA der han også drev som forretningsmann.[12]:90-91

Andre verdenskrig

[rediger | rediger kilde]
Sverige organiserte utveksling av krigsfanger mellom allierte og Tyskland i 1943. Her Bernadotte sammen med australske soldater ankommet med tysk tog til Göteborg.

Ved utbruddet av andre verdenskrig og invasjonen av Norge i 1940 ble hans oppgaver som offiser viktige. Onkelen, prins Carl, var i mange år formann i svensk røde kors (Bernadotte-familien hadde lenge dominert toppledelsen i organisasjonen) og i 1943 ble Folke Bernadotte visepresident i Sveriges Røde Kors. Krigsfanger ble utvekslet mellom de krigførende parter via Sverige og i regi av Bernadotte. Han besøkte Berlin i 1943 på en tid da de alliertes bombing av byen ble trappet opp særlig med amerikanske fly som bombet i dagslys. Bernadotte måtte søke tilflukt i kjelleren under et alliert angrep og legasjonens bygning ble ødelagt. Under et kort opphold i Genève 18–19. november 1943 møtte han Peter Anker som orienterte om situasjonen for fangene i konsentrasjonsleirer og fengsler i Tyskland. Anker orienterte om det tyske systemet med konsentrasjonsleirer og fengsler.[12]:91-92[19] I Tyskland var dessuten en del svenske kvinner gift med falne tyske soldater og disse kvinnene vil man evakuere til Sverige.[20]

Walter Schellenberg fortalte Bernadotte at Hitler, Ribbentrop og Bormann i 1943 hadde lagt planer for å okkupere Sveits på grunn av de alliertes landgang i Italia. Schellenberg skal ha motarbeidet disse planene og holdt kontakt med sine bekjente i Sveits om saken.[21]

I oktober 1944 reiste han til London der han hadde møter med Trygve Lie og Sverre Støstad. Høsten 1944 var tyske leire i Frankrike evakuert og fangene flyttet til selve Tyskland. Bernadotte gikk ut fra at Tyskland respekterte Genenve-konvensjonen for krigsfangenes del. Tyskland benektet i utgangspunktet at det var utlendinger i fengsler og konsentrasjonsleirer i landet. Utenriksdepartementet i Berlin innrømte at det var «noen få» nordmenn i Sachsenhausen. I London orienterte Bernadotte om planene i Stockholm for å hjelpe fangene og Bernadottes planer var i strid med de alliertes holdning om å la fangen bli inntil videre. Bernadotte mente fangene ikke ville overleve til kapitulasjonen. Bernadotte reiste videre til det frigjorte Paris og hadde møte med general Eisenhower. Den svenske diplomaten Raoul Nordling orienterte om hvordan han hadde sørget for tyske styrker ikke tok med seg franske fanger da de trakk seg ut av Paris.[12]:92-94

Himmlers kapitulasjonstilbud

[rediger | rediger kilde]
Bernadotte forhandlet direkte med SS-leder Heinrich Himmler om evakuering av fanger fra Tyskland. Bernadotte formidlet også Himmlers forslag om separat fred med USA og Storbritannia. Himmler (til høyre) fotografert i 1943 sammen med sin adjutant Werner Grothmann.
Foto: Bundesarchiv, Bild 101III-Alber-064-27A / Alber, Kurt / CC-BY-SA 3.0

Himmler ba Bernadotte overbringe det første tilbudet (april 1945) om kapitulasjon overfor USA og Storbritannia. Bernadotte sa, i samråd med den svenske regjeringen, at han bare ville å formidle et slikt tilbud om det også omfattet Norge og Danmark, noe Himmler opprinnelig ikke hadde planlagt. Da Bernadotte overbeviste Himmler om å inkludere Danmark og Norge formidlet Bernadotte forslaget som ble avvist. Himmlers fremstøt kan ha medvirket til å dempe de mest kampvillige grupperinger hos okkupasjonsmakten i Norge.[22][23] Ifølge Schellenberg var Himmler den eneste som kunne få SS-styrkene i Danmark og i Norge til å kapitulere. De ordinære tyske styrkene i Norge var lite motivert til å fortsette kampen etter en generell kapitulasjon på kontinentet, mens SS-styrkene kunne være beredt til å kjempe videre.[24]:47

Bernadotte møtte Himmler siste gang i Lübeck natt til 24. april og tok da med seg Himmlers skriftlige kapitulasjonsforslag til utenriksminister Günther. De allierte ble sent 24. april formidlet til de britiske og amerikanske regjeringer. President Truman svarte 26. april med krav om tysk kapitulasjon på alle fronter. Bernadotte reiste 27. april til Odense og informerte Schellenberg om avslaget. Himmlers tilbud ble kjent over radionyhetene 28. april, nyheten nådde Hitler i bunkeren.[24]:39

De hvite bussene

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: De hvite bussene

I Norge er han særlig kjent for sitt arbeide med organiseringen av de hvite bussene, som friga blant annet norske og danske fanger fra tyske konsentrasjonsleirer. Initiativet kom fra den norsk diplomaten Niels Christian Ditleff som var i eksil i Sverige.[13] På norsk side samarbeidet han blant annet med Wanda Heger, Bjørn Heger, Johan B. Hjort og Didrik Arup Seip som oppholdt seg i Tyskland.[12][25] Avtalen med Himmler innebar at Bernadotte kunne rådføre seg med Seip i Groß Kreutz. Seip involverte da resten av den lille norske gruppen der. De detaljerte listene over norske og danske fanger samlet på Gross Kreutz spilte en viktig rolle i oppsamlingen av fanger og praktisk gjennomføring av transporten.[26] Bernadotte møtte 17. februar Seip og det orienterte hverandre gjensidig.[24]:35

Bernadotte ble trolig valgt til oppdraget med de hvite bussene på grunn av personlige egenskaper og kvalifikasjoner. Hans kongelige opphav ble dessuten antatt å gjøre inntrykk på Heinrich Himmler og de øvrige SS-lederne. Bernadotte kom med tysk fly til Berlin 16. februar 1945 offisielt for å se til arbeidet med å hente hjem svenske enker av tyske soldater. Seip hadde møte med ham samme dag. Før Bernadotte fikk snakke med Himmler måtte han passere Ernst Kaltenbrunner, sjef for sikkerhetspolitiet. Han hadde også et møte med utenriksminister Joachim von Ribbentrop, der Ribbentrop holdt et langt foredrag om bakgrunnen for andre verdenskrig. Bernadotte samarbeidet med Walter Schellenberg som deltok i møtet med Kaltenbrunner. Bernadotte begynte straks forhandlingene med Himmler. På denne tiden var Himmler også ansvarlig for østfronten der den røde arme rykket frem. Bernadotte beskrev Himmler som det mest kompliserte mennesket han hadde møtt og ble overrasket over at Himmler var vennlig, følsom og humoristisk. Bernadotte forærte Himmler et verk fra 1600-tallet om svenske runer, noe Himmler ble begeistret for.[27]:29[28][25]:176-177

Bernadotte hadde også møte med Joachim von Ribbentrop som ikke ble informert om Bernadottes egentlige oppdrag. Bernadotte møtte Himmler første gang 19. april i Hohen-Lüchen 120 nord for Berlin. Schellenberg var til stede. Himmler nektet først å overføre fangene til Sverige, men gikk med på at fangene kunne samles i felles leir med tilsyn av Røde kors. Bernadotte returnerte til Sverige 23. februar og orienterte regjeringen.[24]:35 Bernadotte reiste 28. mars til Tyskland med et utvidet mandat som blant annet skisserte at 25.000 franske kvinner kunne evakueres til Sverige. Schellenberg og Bernadotte hadde 2. april et fire timer langt møte med Himmler. Bernadotte nevnte at Tyskland hadde tapt krigen og at Himmler burde søke å få avsluttet krigen. Schellenberg foreslo at Bernadotte kunne oppsøke Eisenhower for å diskutere muligheten til separat fred på vestfronten. Bernadotte ba om å få flytte fangene fra Neuengamme (hvor forholdene var dårlige) til Sverige. Himmler tillot da at syke mannlige fanger og alle danske og norske kvinner kunne overføres til Sverige, og danske politimenn kunne returnere til Danmark.[24]:37

En av vanskelighetene var at offiserene var krigsfanger underlagt egne regler i folkeretten, mens tukthusfangene formelt var dømt til fengsel for en bestemt tid. Krigsfangene hørte til under forsvarsdepartementet og tukthusfangene under vanlig sivil justismyndighet, mens konsentrasjonsleirfangene, studenter og andre internerte sorterte under SS. Forhandlingene var enklest for konsentrasjonsleirene der Schutzhäftlinge ikke hadde en formell status. Wanda Heger mente at tyske myndigheter hadde for lave tall på norske og danske fanger, og ikke hadde skikkelig oversikt. Himmler antydet at det var 2000 skandinaviske fanger, mens gruppen i Groß Kreutz mente at det dreide seg om 8000 fanger.[25]:176-177 Den opprinnelig planen var evakuering sjøveien via Gjedser-Warnemünde, senere ble det til at bare forsyningene skulle sendes med båt. Bernadott reiste til Tyskland 5. mars og forhandlet videre med Schellenberg og Kaltenbrunner, Kaltenbrunner var klar motstander av tiltaket.[24]:36

Mannskap fra svensk røde kors oppstilt ved bussene merket «Schweden».

Etter forslag fra Bjørn Heger fikk Bernadotte raskt gjennom at tukthusfanger og konsentrasjonsleirfanger skulle samles i Neuengamme ved Hamburg. Dersom Himmler ikke ga tillatelse til å flytte fangene til Sverige, var de i Neuengamme så nær som mulig. Bernadotte fikk tillatelse til å frakte alle kvinner, syke, noen studenter og «sivil-internerte» direkte til Sverige. De første kolonnen fra svensk røde kors nådde Friedrichsruh natt til 13. mars der Bernadotte tok mot dem.[25]:179 Til Neuengamme ble i siste del av mars fraktet 2200 fra Sachsenhausen, 600 danske og norske fra Dachau og 1600 danske politifolk fra leirer ved Dresden. I andre fase ble 600 tukthusfanger hentet, 130 danske og norske kvinner fra Ravensbrück og 425 jødiske dansker fra Theresienstadt. Senere ble 7500 kvinner hentet fra Ravensbrück, Neu Brandenburg og Malschow til den danske grensen.[14]

Didrik og Johanne Seip reiste rett til Sverige med fly 9. april sammen med Bernadotte.[25]:191 I løpet av april 1945 var 3300 norske fanger og flere tusen andre overført fra Tyskland til Sverige.[22] Det svenske forsvaret bidro med materiell og frivillig militært mannskap deltok. Svensk Røde Kors hadde ikke tilstrekkelig mannskap og Bernadotte forhandlet etter retur fra Berlin i februar med forsvarsledelsen i Sverige. Den svenske regjeringen godtok opplegget. Med i de svenske busskolonnene var også kjøkken, sanitet og verksted. I april ble operasjonen forsterket med 14 danske ambulanser og 35 danske busser. Til evakuering av Neuengamme bidro Danmark med 100 kjøretøyer. Aksjonen ble avsluttet 1. mai.[14]

Ledelsene for kolonnene måtte stadig forholde seg til motvillige tyske sjefer. I midten av april ble intensiveringen av krigshandlingene stadig mer brysom for ekspedisjonen. Opprinnelig kjørte de om natten, da allierte jagerfly begynt å angripe om natten gikk de over til å kjøre kolonnene i dagslys. 25. april ble 18 personer drept under et alliert angrep.[14]

Felix Kersten fungerte til dels som mellommann ved forhandlingene mellom Bernadotte og Himmler. Den britiske historikeren Hugh Trevor-Roper skrev i tidsskriftet Atlantic Monthly (1953) og i innledningen til Kerstens erindringer (1956) at Kersten spilte den avgjørende rollen og at Bernadotte selv var underordnet figur. Bernadotte ble kritisert for å ha villet tilegne seg æren selv. Svensk UD gransket saken i 1956 og anerkjente Kerstens bidrag. UD konkluderte med Kerstens og dermed Trevor-Ropers fremstilling var upålitelig. Johan Scharffenberg ga i 1958 ut en bok om «Trevor-Ropers angrep på Bernadotte». Scharffenberg fremhever den norske gruppen i Groß Kreutz' bidrag.[24] I brev til Trevor-Roper i 1947 la Bernadotte selv vekt på Schellenbergs innflytelse på Himmler, og skrev at det var Schellenberg som gjorde evakueringen med de hvite bussene mulig. Ifølge Bernadotte var det Schellenbergs innflytelse som gjorde at gasskamrene i Ravensbrück ble brukt i liten utstrekning. Trevor-Roper mente at Kersten i desember 1944 fikk en plan for evakuering godkjent av Himmler. Kersten hadde en egne evne til å stanse Himmlers sterke smerteanfall med massasje og fulgte Himmler overalt. Kersten bodde i Sverige fra 1943 og reiste ved behov til Tyskland for å behandle Himmler siste gang i april 1945.[24]:47-50 Seip og Hjort fikk kjennskap til Kerstens virksomhet først etter krigen. Ditleff hadde ikke kontakt med Kersten om saken.[24]:58

Etter krigen

[rediger | rediger kilde]
Faksimile av New York Times oppslag om drapet.
Fra Bernadottes begravelse. Fra venstre: Alexander Cadogan (Storbritannias FN-ambassadør), Ernest Bevin (utenriksminister), George Marshall (USAs utenriksminister) og William Lyon Mackenzie King (Canadas statsminister).

Etter andre verdenskrig medvirket han til svensk hjelpearbeid i Norge, Nederland, Frankrike og Polen. Han var president i Sveriges Røde Kors fra 1946.[29]

Drept i Palestina

[rediger | rediger kilde]

Han ble utnevnt til FNs hovedmegler i Palestina i 1948, blant annet klarte han å få til en våpenhvile mellom Israel og de arabiske landene. Under oppdrag i Jerusalem ble han 17. september 1948 drept av jødiske militante. Det var terrororganisasjonen Lehi, den såkalte Stern-gjengen, som stod bak drapet.[30]

Utmerkelser og ettermæle

[rediger | rediger kilde]

For sin innsats ble han tildelt St. Olavs orden, Nordstjärneordnen, storkorset av Dannebrogen og Finlands hvite rose. Bernadotte ble æresdoktor ved universitetene i Uppsala, Oslo og København.[29]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c d Den svenske kirkes fødsels- og dåpsprotokoller, «Skeppsholms kyrkoarkiv, Födelse- och dopböcker, SE/SSA/0014/C I/6 (1885-1900), bildid: 00025760_00084, sida 82», besøkt 16. mai 2019[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Find a Grave, besøkt 30. juni 2024[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Munzinger Personen, oppført som Folke Graf Bernadotte, Munzinger IBA 00000001413, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 7142[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Encyclopædia Britannica Online, oppført som Greve Folke Bernadotte (af Wisborg), Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Greve-Folke-Bernadotte-af-Wisborg, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ a b kulturgravar.se, «KULTURGRAVAR.SE STOCKHOLMS LÄN Norra begravningsplatsen Solna sydvästra delen Folke Bernadotte», besøkt 21. juni 2024[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ The Peerage person ID p10342.htm#i103416, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ a b c d The Peerage[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ Svenskagravar.se, «Bernadotte af Wisborg, FOLKE», besøkt 27. mai 2023[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ a b c d e Ottosen, Kristian (1998). Redningen: veien ut av fangenskapet våren 1945. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203223044. 
  13. ^ a b «Folke Bernadotte». Store norske leksikon (på norsk). 8. august 2018. Besøkt 7. mars 2019. 
  14. ^ a b c d Bernadotte, Folke (1945). Redningsekspedisjonen til Tyskland. Frendefolk: streiflys over forholdet mellom Norge og Sverige under krigen 1940-45. Oslo: Aschehoug. s. 101ff. 
  15. ^ Rimmerfors (1948) s. 9-13
  16. ^ Rimmerfors (1948) s. 9-13
  17. ^ Rimmerfors (1948) s. 21
  18. ^ Rimmerfors (1948) s. 23-25
  19. ^ Rimmerfors (1948) s. 27
  20. ^ Rimmerfors (1948) s.45
  21. ^ Bernadotte, Folke (1945). Siste akt: mine humanitære forhandlinger i Tyskland våren 1945 og deres politiske følger. Oslo: Gyldendal. s. 112. 
  22. ^ a b Ihlen, Joakim (1945). Frendefolk: streiflys over forholdet mellom Norge og Sverige under krigen 1940-45. Oslo: Aschehoug. s. 73, 86. 
  23. ^ https://www.britannica.com/biography/Greve-Folke-Bernadotte-af-Wisborg
  24. ^ a b c d e f g h i Scharffenberg, Johan (1958). Folke Bernadotte og det svenske redningskorps 1945: Trevor-Ropers angrep på Bernadotte. Oslo: Tanum. 
  25. ^ a b c d e Heger, Wanda (1995). Hver fredag foran porten. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205229872. 
  26. ^ Ottosen, Kristian (1995). Historien om nordmenn i tysk fangenskap 1940-45. Aschehoug. ISBN 8203260756. 
  27. ^ Bernadotte, Folke (1945). Siste akt: mine humanitære forhandlinger i Tyskland våren 1945 og deres politiske følger. Oslo: Gyldendal. 
  28. ^ Rimmerfors (1948) s.45-50
  29. ^ a b Elgklou, Lars (1978). Bernadotte. Stockholm: Askild & Kärnekul. s. 210-211. 
  30. ^ Gabriel Ben-Dor and Ami Pedahzur,'Jewish Self-Defence and Terrorist Groups Prior to the Establishment of the State of Israel: Roots and Traditions,' in Ami Pedahzur, Leonard Weinberg (eds.), Religious Fundamentalism and Political Extremism, Frank Cass, 2004 pp.94-120, pp-115-116.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Folke_Bernadotte&oldid=23803198»