Hopp til innhold

Edith Roosevelt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Edith Roosevelt
FødtEdith Kermit Carow
6. august 1861
Norwich, Connecticut, USA
Død30. september 1948 (87 år)
Oyster Bay, New York, USA
BeskjeftigelsePolitiker Rediger på Wikidata
EktefelleTheodore Roosevelt (1886; d. 1919)
FarCharles Carow[1]
MorGertrude Elizabeth Tyler[1]
BarnTheodore Roosevelt[1]
Kermit Roosevelt[1]
Ethel Roosevelt Derby[1]
Archibald Roosevelt[1]
Quentin Roosevelt[1]
PartiDet republikanske parti
NasjonalitetUSA
GravlagtYoungs Memorial Cemetery
USAs førstedame
14. september 1901–4. mars 1909
RegjeringTheodore Roosevelt
ForgjengerIda McKinley
EtterfølgerHelen Taft
USAs andredame
4. mars 1901–14. september 1901
ForgjengerJennie Hobart (1899)
EtterfølgerCornelia Fairbanks (1905)
Førstedame av New York
1. januar 1899–31. desember 1900
RegjeringTheodore Roosevelt
ForgjengerLois Black
EtterfølgerLinda Odell
Signatur
Edith Roosevelts signatur
Edith Roosevelt på Commons

Edith Kermit Carow Roosevelt (født 6. august 1861 i Norwich i Connecticut, død 30. september 1948 i Oyster Bay i New York) var president Theodore Roosevelts andre ektefelle. Hun fungerte som USAs førstedame i hans presidentperiode, fra 1901 til 1909, og var også USAs andredame i 1901. Roosevelt var den første som ansatte en fulltids lønnet sosial sekretær. I hennes periode som førstedame ble det opprettet en stab av offisielt ansatte personer. Hennes formelle middager og seremonielle prosesjoner gjorde posten som førstedame mer prominent enn tidligere.

Tidlige liv

[rediger | rediger kilde]

Edith ble født i Norwich i Connecticut som datter til handelsmannen Charles Carow (1825–1883) og Gertrude Elizabeth Tyler (1836–1895).[2][3] Gertrudes far Daniel Tyler (1799–1882) tjenestegjorde som Unionsgeneral i den amerikanske borgerkrigen.[2]

Ediths yngre søster var Emily Tyler Carow (1865–1939).[4] Edith hadde også en bror, Kermit (februar 1860 – august 1860), som døde ett år før hennes fødsel.[5] Navnet «Kermit», valgt av Ediths foreldre som hennes brors fornavn og som hennes mellomnavn, var etternavnet til en grandonkel på farssiden, Robert Kermit.[6]

Hun var i oppveksten kjent som «Edie».[2]

Hun vokste opp i en brownstone-bygning på Union Square i New York City-bydelen Manhattan.[7] I huset ved siden av bodde Theodore «Teddy» Roosevelt (1858–1919). Edith var bestevenninne med hans yngre søster Corinne (1861–1933).[8]

Edith, Corinne, Teddy og Elliot hadde sine tidlige skoleår sammen i Roosevelt-familiens hjem med adressen 28 East 20th Street.[2] Edith Carow gikk deretter på Miss Comstock's finishing school.[7]

Selv om Edith og Teddy kan ha hatt en ungdomsforelskelse falmet dog forholdet i perioden Teddy studerte ved Harvard University.[3][8] Mens Teddy gikk på Harvard møtte han Alice Lee.[8] Teddy og Alice giftet seg i 1880.[8] Edith var en av gjestene i bryllupet.[7]

Ekteskap

[rediger | rediger kilde]

Alice Lee Roosevelt døde 14. februar 1884, 2 dager etter at hun fødte Teddy og hennes eneste barn, datteren Alice. Teddy og Edith vekket til live deres forhold i 1885.[3] De giftet seg i St George's Hanover Square Church i London den 2. desember 1886.[8] Teddys forlover var Cecil Spring Rice, som senere tjenestegjorde som britisk ambassadør til USA under den første verdenskrig og hadde et nært vennskapsforhold til paret så lenge han levde.[9]

Etter hvetebrødsdagene bodde de i Sagamore Hill på Long Island i delstaten New York.[8]

Edith og Theodore Roosevelt hadde et nært forhold, men det var klart at Edith var hans andre kone. Hans første kone, Alice, var en pen dame som døde i den unge alder av 23, så Theodore husket henne på den måten. Mange personer, inkludert hans søstre, var overrasket over forlovelsesutlysningen til Theodore og Edith i New York Times. Theodore viste sin manglende evne til å komme seg videre etter sin første kones død. Han kalte sin første datter «Baby Lee», i stedet for «Alice».[10]

Foto av Edith Kermit Carow Roosevelt sammen med Teddy og hennes sønn, Quentin

Sammen oppdro paret Alice (Teddys datter fra hans tidligere ekteskap) og deres egne barn: Theodore (1887), Kermit (1889), Ethel (1891), Archibald (1894) og Quentin (1897).[8]

I 1888 ble Theodore oppnevnt til United States Civil Service Commission, hvor han tjenestegjorde inntil 1895. Samtidig som Edith støttet sin mann i hans valg om å akseptere posten, var hun dog redd for at hennes tredje graviditet ville tvinge henne til å oppholde seg i Sagamore Hill.[11] Kermit Roosevelt ble født 10. oktober 1889 og tre måneder senere flyttet Edith til Washington med hennes barn.[11] I løpet av denne perioden ble Edith og Henry Adams nære venner.[11]

Theodore stilte ikke som kandidat for borgermester av New York City i 1894, fordi Edith insisterte at han ikke skulle. Hun foretrakk deres liv i Washington, D.C., og hans jobb som U.S. Civil Service Commissioner.[8]

Når Theodore ble New York Citys politimester i 1895 flyttet de til New York City.[2] I 1897 ble Teddy valgt til posten som viseminister for US Navy og familien flyttet tilbake til Washington.[2]

I 1898 reiste Edith med tog til Tampa i Florida for å si farvel til sin ektemann, som var på vei til å kjempe i Den spansk-amerikanske krigen.[3]

Etter hans retur fra Cuba trosset Edith en karantene for å møte ham i Montauk i New York, hvor hun hjalp veteraner på sykehuset. I oktober 1898, da Roosevelt ble nominert til posten som guvernør, hjalp Edith til med å svare på hans brev, men deltok ikke i valgkampaktiviteter.[8]

Førstdame av New York

[rediger | rediger kilde]

Edith Roosevelt nøt å være førstedame av New York, guvernøren av delstaten New Yorks kone. Hun moderniserte guvernørens herregård, ble med i en lokal klubb for kvinner og fortsatte å hjelpe til med sin manns korrespondanse.[8] I løpet av hennes periode som førstedame av New York startet Edith en tradisjon som skulle fortsette i det hvite hus, hun holdt en bukett med blomster i hver hånd. Edith fant at å håndhilse på en fremmed var i overkant familiert og foretrakk å bøye hodet som hilsning.[3]

Edith flyttet tilbake til Washington da Theodore Roosevelt vant posten som visepresident i 1900.[8]

Førstedame av USA

[rediger | rediger kilde]
Offisielt portrett av Førstedame Edith Roosevelt

Etter attentat på William McKinley den 6. september 1901 og det etterfølgende dødsfallet til president McKinley åtte dager senere, overtok Theodor Roosevelt presidentembetet og Edith ble førstedame.[8]

Med landet i sorg kunne ikke den nye førstedamen avholde sammenkomster i Det hvite hus. I stedet fokuserte hun på å få plass for hennes store familie i Det hvite hus. Hun avviklet stillingen husholderske og overså dette arbeidet selv.[11]

Edith gjorde en stor institusjonell endring når hun ansatte Isabelle «Belle» Hagner som den første Social Secretary i tjeneste for førstedamen.[11][12] Hagners første oppgave ble å planlegge Alice Roosevelts debut i 1902.[11] Edith var raskt avhengig av Hagner og autoriserte henne til å frigi fotografier av førstefamilien i håp om at man skulle unngå uautoriserte bilder tatt i skjul.[11]

Førstedamen bygget videre på sin lange historie med å underholde besøkende og gjorde førstedamen til nasjonens vertinne.[3] Hun økte antallet sosiale sammenkomster avholdt i Det hvite hus, og var påpasselig med at hennes fester ikke skulle bli overskygget av ministerkonene, samt arbeidet for å gjøre Washington til nasjonens kulturelle senter.[3] De to viktigste sosiale hendelser i løpet av Ediths periode som førstedame var bryllupet til hennes stedatter, Alice Roosevelt, og den sosiale debut for hennes datter, Ethel Roosevelt.[13]

Edith organiserte også konene til regjeringsmedlemmene og forsøkte å styre den moralske oppførsel til Washington-samfunnet ved hjelp av deres gjestelister.[13]

Karikatur av Marguerite Martyn fra St. Louis Post-Dispatch som viser Edith Roosevelt som holder folk unna presidentens rom etter at han ble skutt i oktober 1912.

Edith er antatt å ha utøvd subtile innflytelse over hennes ektemann.[11] Hun og Teddy møttes privat hver morgen mellom 8 og 9.[11] Presidentens assistent William Loeb hjalp ofte til å påvirke Teddy til Ediths tankemåte.[11] Edith leste en rekke aviser hver dag og viderebefordriget avisutklipp som hun anså som viktige til sin mann.[3] I en artikkel fra 1933 i Boston Transcript uttalte Isabelle Hagner at lovgivningen som opprettet National Portrait Gallery ble vedtatt på grunn av Ediths innflytelse.[11] Historikere tror at hennes viktigste historiske medvirkning var at hun fungerte som et informelt bindeledd mellom Teddy og den britiske diplomaten Cecil Spring Rice som ga Teddy uoffisiell informasjon om den russisk-japanske krig.[14] Som et resultat av forhandlingene av traktaten som endte den krigen vant Teddy i 1906 Nobels fredspris.[14]

Teddy og Edith ble den første president og førstedame til å reise utenlands i tjeneste når de reiste til Panama.[15]

En observant assistent beskrev førstedamen som «alltid den milde, godt avlete vertinne, ofte smilende i relasjon til det som hendte rundt henne, dog aldri kritisk ovenfor de uvitende og alltid tollerant av de små uoppriktighetene av det politiske livet».[7]

I 1905 kjøpte Edith Pine Knot, en hytte på landsbygden i Virginia, et fristed for Teddy.[8][13] Når presidenten var i Pine Knot ble han beskyttet av Secret Service uten at han visste om det.[14]

Renoveringen av Det hvite hus

[rediger | rediger kilde]
Soverommet til førstedatter Alice Roosevelt i Det hvite hus ca. 1902. Dette var en ikke navngitt soveromsuite fra det var ferdigstilt i 1809 inntil 1860 når det fikk navnet «Prince of Wales Room». Det ble omdøpt til «Lincoln Bedroom» i 1929, et navn som rommet beholdt inntil det ble fjernet i 1961 og området ble omgjort til familiekjøkken og presidentens spisestue.

I 1902 ansatte Edith McKim, Mead & White for å skille ad boligen fra kontorene, for å gjøre de offentlige rommene større og mer moderne, for å gjøre om på landskapsarkitekturen og for å pusse opp bygget internt.[8] Kongressen godkjente over en halv million dollar for oppussningen.[11] Den nye vestfløyen huset kontorene mens østfløyen huset førstefamilien og gjester.[11] Vannrør, lys og varme ble oppgradert.[11] Edith plasserte hennes kontor ved siden av Teddys slik at de kunne konferere ofte i løpet av dagen.[13]

Edith tok et historisk syn på Det hvite hus[14] og så at Green Room, Blue Room og East Room var innredet med periodiske antiviteter.[13] McKim ville ha fjernet det meste av de eksisterende møbler hadde ikke Edith grepet inn.[16] Det er på grunn av Ediths inngripen at de viktorianske møblene som kan sees i Lincoln Bedroom ble beholdt.[16]

En større spisesal stilte krav for nytt porselen så Edith bestile et Wedgwood-servise med USAs riksvåpen som illustrasjon for 120 personer.[11][13] Interessen i hennes eget servise skapte en nysgjerrighet i forhold til servisene til de tidligere førstedamene.[13] Edith ferdigstilte en katalog over servisene tilhørende Det hvite hus som var påstartet av Caroline Scott Harrison.[3] Hun utvidet samlingen ved å kjøpe deler som manglet fra samlingen fra antikkutsalg og på det tidspunkt hun forlot Det hvite hus var det servisedeler fra 25 regjeringsperioder.[3] Hun opprettet et fremvisningsområde for serviser i første etasje av Det hvite hus.[14] Det hvite hus' porselenssamling som ble først utstilt av Edith Roosevelt er fortsatt utstilt i dag.[11]

På den andre siden fra Det hvite hus' porselen viste Edith frem portretter av tidligere førstedamer. De tidligere spredte portrettene var en suksess for den besøkende befolkningen. Nå kan gjester til Det hvite hus se på det historiske porselenet og portrettene mens de venter på å komme inn til mottagelser.[11]

Edith kontaktet den tidligere Hvite hus-gartneren Henry Pfister for å hjelpe henne med å designe en kolonial have på vestsiden av Det hvite hus.[16] En tilsvarende have ble etterhvert plassert på østsiden av Det hvite hus også.[16]

Renoveringen av Det hvite hus ble fremvist til offentligheten under mottagelsen på første nyttårsdag i 1903.[13]

Det var i Ediths periode som førstedame at Det hvite hus ble kjent som Det hvite hus. Tidligere hadde det vært kjent som «Executive Mansion».[14][17]

Forhold til sine barn

[rediger | rediger kilde]
President og Fru Theodore Roosevelt sittende på plenen omkranset av sin familie i 1903. Fra v.: Quentin, Theodore Sr., Theodore Jr., Archie, Alice, Kermit, Edith og Ethel.

Edith var en hengiven mor. Hun brukte en rekke timer per dag med sine barn[3] og leste for dem daglig.[18] Presidenten og førstedamen tok en aktiv rolle i deres barns utdannelse og korresponderte ofte med deres barns lærere.[15]

Edith lengtet etter flere barn, selv efter fødselen til hennes femte barn, Archie.[11] Hun hadde to spontanaborter som førstedame.[11]

Edith hadde et komplisert forhold til sin stedatter Alice.[3] I senere år uttrykte Alice beundring for hennes stemors humor og uttalte at de hadde sammenfallende smak innen litteratur. I hennes biografi, Crowded Hours, skrev Alice om Edith: «At jeg var et barn fra et annet ekteskap var rett og slett fakta og dette gjorde det til en situasjon som måtte bli håndtert, og mor håndterte med det med en rettferdighet og sjarme og intelligens som hun hadde en større grad av enn nesten alle jeg kjenner.»[19]

Rasesyn

[rediger | rediger kilde]

Teddy Roosevelt inviterte den 16. oktober 1901[2] den afrikansk-amerikanske pedagogen Booker T. Washington til spise med hans familie i Det hvite hus. En rekke andre presidenter hadde invitert afrikansk-amerikanere til møter i Det hvite huset, men aldri til et måltid.[20] Nyheten om middagen mellom den tidligere slaven og presidenten av Amerikas forente stater ble en nasjonal sensasjon. Temaet var del av inflammatoriske artikler og karikaturer som endret den nasjonale diskusjonen relatert til rase på den tiden.[20] Noen republikanere prøvde å spinne middagen til en lunch. Slik som Deborah Davis forklarte på NPR, «de ble sultne og de bestilte et brett, og når de var ferdige så var det bare så vidt en sandwich på det. Og at det så ut til å gjøre måltidet litt mer spiselig i Sørstatene».[20] Lunchhistorien hang ved i tiår, inntil en journalist fra avisen Baltimore Afro-American til slutt i 1930-årene spurte Edith Roosevelt om det var en lunch eller middag. Edith sjekket sin kalender, og hun sa at det ganske så sikkert var middag.[3]

Blant reaksjonene på middagen var en karikatur laget av Maryland-demokrater hvor i Edith satt mellom Teddy og Booker.[3] Karikaturen vidt og brett gjengitt.[3] Ifølge Deborah Davis var dette første gang at en førstedame hadde blitt satirisk tolket på trykk.[3]

Middagen sikret Washingtons plass som den ledende afrikansk-amerikanske personen og talsmannen i USA.[21] Derfra ble Washington en rådgiver for Roosevelt i relasjon til rasepolitikk og sørstats-politikk generelt sett.[21] Mens Teddy faktisk utnevnte noen få taburetter til afrikansk-amerikanske politikere og han beundret noen få eksepsjonelle afrikansk-amerikanske personer slik som Washington, innehadde Teddy generelt den samme rasistiske holdningen som var vanlig blant mange hvite amerikanere på den tiden.[21]

Deborah Davis tror at Edith beundret Booker T. Washington.[3] I et brav fra mars 1901 skrev Teddy til Booker, «Fru Roosevelt er like fornøyd som jeg er med din bok».[3]

Ifølge biograf Lewis Gould, etter nøye å ha lest Ediths private korrespondanse avslører rasistiske synspunkter som går bortenfor hva han kaller det «kultiverte hykleri» på hennes tid.[22] I 1902 og 1903 «Misses Turner and Miss Leech» underholdt i Roosevelts Hvite hus. Kvinnene spesialiserte på «negersanger» og Lewis Gould argumenterte med å vise frem disse utøverne underholdt Edith «gjester med primitiv melodisk stereotypisk fremstilling av en undertykt minoritetsrase».[3]

Senere liv og død

[rediger | rediger kilde]
Sittende fra venstre mot høyre er Archibald Bulloch Roosevelt, Jr., Theodore Roosevelt, Grace Stackpole Lockwood Roosevelt, Richard Derby, Jr., Edith Kermit Carow Roosevelt, Edith Roosevelt Derby Williams og Ethel Carow Roosevelt Derby. Richard Derby Jr. holder et tjenesteflagg med tre stjerner. Stjernene symboliserer tre av Roosevelts sønner, Quentin, Archie og Theodore Jr., som tjenestegjorde for USA i kamp.

Ediths siste tiår var fulle av reiser: Europa, Asia, Afrika og Sør-Amerika. Etter at de forlot Det hvite huset, dro Teddy og Kermit på et safari[3] mens Edith tok med seg Ethel, Archie og Quentin på en utvidet tur rundt i Europa.[8]

Smithsonian Institutions førstedamesamling ble opprettet etter at Rooseveltene forlot Det hvite huset. Da museumets advokater spurte henne om et bidrag sa Edith at hun ikke var sikker på om hun kunne hjelpe fordi hun ofte kuttet opp kjoler for stoffet etter hun hadde brukt dem og hennes innsettingskjole var ikke noe unntak. Hennes datter donerte senere den nedre halvdelen og Smithsonian Institution gjenskapte overdelen utfra fotografier.[23]

Edith var ikke en forkjemper for Teddys 1912 «Bull Moose»-partiets presidentkandidatur, men støttet ham fullt ut når det var formelt på vei. Hun var på ham etter attentatforsøket, trøstet ham når han tapte valget og reiste sammen med ham til Brasil for å se ham på vei når han skulle utforske Rio da Dúvida (Tvilens elv),[8] nå Rio Roosevelt.

Begge av Rooseveltene bidro på hjemmefrontaktiviteter under den første verdenskrig.[8]

Edith oppfordret republikanske kvinner til å stemme etter at de 19. grunnlovsvedlegget ble implementert.[8]

Under den store depresjonen drev Edith i en kort periode med valgkampaktiviteter for Herbert Hoover for å understreke at den demokratiske kandidaten, Franklin Roosevelt, ikke var hennes sønn.[8] Edith mislikte Eleanor fra Eleanors barndom, og det hadde vært et dårlig forhold mellom de to siden 1920-årene da Eleanor drev valgkamp mot Theodore Roosevelt Jr. i hans forsøk på å bli guvernør i New York.[18]

Før sin død destruerte Edith nesten alt av hennes korrespondanse med Teddy.[3] Dog var Edith en forbausende brevskriver og hennes brev overlever i arkivet slik som Houghton Library.[3]

Edith døde på Sagamore Hill den 30. september 1948 i en alder av 87 år.[7] Hun er gravlagt ved siden av sin ektemann på Youngs Memorial Cemetery i Oyster Bay.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c d e f g Kindred Britain[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b c d e f g Morris, Sylvia (19. februar 2009). Edith Kermit Roosevelt: Portrait of a First Lady (på engelsk). Random House Publishing Group. ISBN 9780307522771. 
  3. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t u v Sibley, Katherine A. S. (14. mars 2016). A Companion to First Ladies (på engelsk). John Wiley & Sons. ISBN 9781118732182. 
  4. ^ «TR Center - Emily Tyler Carow». www.theodorerooseveltcenter.org. Besøkt 30. november 2016. 
  5. ^ «Robert Kermit Carow b. 26 Feb 1860 Norwich, New London, Connecticut, United States d. 25 Aug 1860 Norwich, New London, Connecticut, United States: Our Family History». hughesfamilygenealogy.com. Arkivert fra originalen 30. november 2016. Besøkt 30. november 2016. 
  6. ^ «National First Ladies' Library - First Lady Biography: Edith Roosevelt». www.firstladies.org. Arkivert fra originalen 9. mai 2012. Besøkt 16. februar 2018. 
  7. ^ a b c d e «Edith Kermit Carow Roosevelt». whitehouse.gov. 31. desember 2014. 
  8. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s «TR Center - Edith Kermit Carow Roosevelt». www.theodorerooseveltcenter.org. Besøkt 30. november 2016. 
  9. ^ S. Gwynn, 'The Letters and Friendships of Sir Cecil Spring Rice' (Constable & Co Lt, London, 1929), 121.
  10. ^ Lansford, Tom (2001). A "Bully" First Lady: Edith Kermit Roosevelt. Huntington, New York: Nova History Publications, Inc. s. xiv. ISBN 1-59033-086-2. 
  11. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s Gould, Lewis L. (4. februar 2014). American First Ladies: Their Lives and Their Legacy (på engelsk). Routledge. ISBN 9781135311551. 
  12. ^ Roosevelt, Priscilla, "Introduction: Memoirs of the First White House Social Secretary Isabella Hagner", White House Historical Association, Fall 2009 (White House History No. 26). Isabella as Hagner's formal given name, not Isabelle. Retrieved 2017-03-27.
  13. ^ a b c d e f g h «Edith Roosevelt—Miller Center». millercenter.org. Arkivert fra originalen . Besøkt 24. november 2018.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 4. desember 2016. Besøkt 24. november 2018. 
  14. ^ a b c d e f Hendricks, Nancy (13. oktober 2015). America's First Ladies: A Historical Encyclopedia and Primary Document Collection of the Remarkable Women of the White House: A Historical Encyclopedia and Primary Document Collection of the Remarkable Women of the White House (på engelsk). ABC-CLIO. ISBN 9781610698832. 
  15. ^ a b Watson, Robert P. (1. februar 2012). Life in the White House: A Social History of the First Family and the President's House (på engelsk). SUNY Press. ISBN 9780791485071. 
  16. ^ a b c d Truman, Margaret (18. desember 2007). The President's House: 1800 to the Present The Secrets and History of the World's Most Famous Home (på engelsk). Random House Publishing Group. ISBN 9780307417312. 
  17. ^ «First Lady - Edith Roosevelt | C-SPAN First Ladies: Influence & Image». firstladies.c-span.org. Besøkt 30. november 2016. 
  18. ^ a b Harris, Bill; Ross, Laura (1. februar 2013). First Ladies Fact Book -- Revised and Updated: The Childhoods, Courtships, Marriages, Campaigns, Accomplishments, and Legacies of Every First Lady from Martha Washington to Michelle Obama (på engelsk). Hachette Books. ISBN 9781603763134. 
  19. ^ Longworth, Alice Roosevelt (1. januar 1980). Crowded Hours (på engelsk). Arno Press. ISBN 9780405128462. 
  20. ^ a b c «Teddy Roosevelt's 'Shocking' Dinner With Washington». NPR.org. Besøkt 30. november 2016. 
  21. ^ a b c «Booker T. Washington - Theodore Roosevelt Inaugural National Historic Site (U.S. National Park Service)». www.nps.gov. Besøkt 30. november 2016. 
  22. ^ «Edith Roosevelt's Views on Race». C-SPAN.org (på engelsk). Besøkt 30. november 2016. 
  23. ^ Steinmetz, Katy. «Belles of the Ball: An Insider’s Look at Inaugural Gowns». Time. ISSN 0040-781X. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Edith_Roosevelt&oldid=24293293»