Hopp til innhold

Dommerfullmektig

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

En dommerfullmektig er i Danmark og Norge en jurist som er midlertidig ansatt som dommer.

I Danmark er dommerfullmektig en stillingsbetegnelse for en overenskomstansatt jurist (ikke-utnevnt dommer) ved domstolene. Dommerfullmektiger og rettsassessorer (som er betegnelsen for tjenestemannsansatte jurister ved domstolene) ivaretar en rekke oppgaver gjennom utøvelse av egentlig domsmyndighet. Det vil si at de fungerer som dommere i retten under sivile saker og straffesaker. Herutover beskjeftiger dommerfullmektiger og rettsassessorer seg med fogderett (såkalt juridisk fogd), og utøver judisiell myndighet i skiftesaker (dødsbo, insolvens- og ektefelleskiftesaker).

Dommerfullmektiger gjennomfører som ledd i ansettelsen en grunnutdannelse av tre års varighet, som avsluttes med en muntlig prøve. De nærmere reglene for prøven fastsettes av Domstolsstyrelsen.

Dommernes personelle uavhengighet er sikret i grunnlovens § 64, 2. pkt., hvoretter dommere ikke kan avsettes uten dom. Bestemmelsen beskytter dermed mot administrativ avskjedigelse. Grunnlovsbeskyttelsen gjelder for «dommere», men det fremgår imidlertid av retsplejeloven §§ 54 og 54 a at også ikke-utnevnte dommere er beskyttet mot avskjedigelse og forflyttelse, gjennom regler om ansettelsesvern. Disse bestemmelsene ble lagt til i retsplejeloven ved lov nr. 402 av 26. juni 1998. Etableringen av et ansettelsesvern hadde til formål både å sikre den personlige dommers uavhengighet, og å understreke utad at den dømmende myndighet er et uavhengig organ. Ved en endring av retsplejeloven i 1998 er også konstituerte dommere, dommerfullmektiger og rettsassessorer beskyttet mot administrativ avskjedigelse. Det er antatt i den juridiske litteratur at kravet i grunnlovens § 64 om «dommeres» uavhengighet, heretter må fortolkes som et krav om uavhengighet for de personer som er ansatt til, i deres hovedstilling, å ivareta funksjoner som omfatter dømmende makt.

Man kan dermed si at § 64, 1. pkt. sikrer dommerne mot inngrep i deres funksjonelle uavhengighet (den dømmende funksjon), og at § 64, 2. pkt. verner om deres personelle uavhengighet.

Den immunitet som bestemmelsen sikrer, tilkommer enhver som innehar dommersetet i en domstol, dog kun så lenge de utøver dømmende myndighet. Den funksjonelle uavhengighet gjelder også internt ved den enkelte rett. For eksempel kan ikke rettspresidenten instruere en dommer eller dommerfullmektig/rettsassessor om hvordan en sak skal avgjøres.

Domstolenes funksjonelle uavhengighet er likeledes sikret i artikkel 6 i Den europeiske menneskerettskonvensjon og i artikkel 14 i FN-konvensjonen om borgerlige og politiske rettigheter.

Dommerfullmektiger og rettsassessorer er organisert under Djøf, og har siden 1939 hatt en selvstendig underavdeling kalt Dommerfuldmægtigforeningen.

I Norge er en dommerfullmektig en midlertidig ansatt dommer ved en tingrett. Ansettelsestiden er inntil to år, og kan forlenges til maksimalt tre år.[1] Justisdepartementet kan gi regler om unntak fra dette. En tingrettsdommer er derimot fast ansatt ved tingretten, og er embetsmann, utnevnt av Kongen i statsråd.

En dommerfullmektig utfører stort sett de samme oppgaver som en tingrettsdommer. I utgangspunktet er det sterke begrensninger på hva en dommerfullmektig kan utføre,[2] med mindre hen får fullmakt, men slik fullmakt er så vanlig at alle dommerfullmektiger får det i praksis. En dommerfullmektig får i begynnelsen en spesiell fullmakt for den enkelte sak, og senere en alminnelig fullmakt. Det er likevel lovbestemte begrensninger som en dommerfullmektig ikke kan få fullmakt for. Den praktisk mest viktige, er at en dommerfullmektig ikke kan være dommer i en straffesak om lovbrudd som etter loven kan medføre fengsel i mer enn seks år.[3]

Praksis i to år som dommerfullmektig oppfyller kravene for å få advokatbevilling,[4] forutsatt at fullmektigen også har gjennomført og bestått det såkalte advokatkurset med avsluttende eksamen.[5] Praksis i ett år som dommerfullmektig kvalifiserer som den prosedyrepraksis som kreves for å få advokatbevilling.[6]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Domstolloven § 55 g
  2. ^ Domstolloven § 23
  3. ^ Straffeprosessloven § 276 fjerde ledd
  4. ^ Domstolloven § 220
  5. ^ Advokatforskriften § 8-2
  6. ^ Advokatforskriften § 8-1