Dømmende makt
Kildeløs: Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. Helt uten kilder. (10. okt. 2015) |
Geografisk omfang: Perspektivet og/eller eksemplene i denne artikkelen/seksjonen fokuserer på norske forhold og representerer ikke et globalt ståsted. |
Dømmende makt utøves av domstolene og hvor høyesterett er landets øverste domstol.
Uavhengighet
[rediger | rediger kilde]I middelalderen og tidlig moderne tid var det som oftest ikke entydig hvem som hadde endelig dømmende myndighet. I de fleste føydale samfunn hadde godsherrene domsmyndighet over egne bønder. Maktbruken kunne da bli helt vilkårlig. Statsmakten strakk seg ikke ned til innbyggerne, men til det enkelte gods. Hver adelsmann var "høyesterett" for innbyggerne på sin eiendom. Forskjellige typer saker hadde forskjellige organ for domsmyndighet. Brudd på kirkeretten ble påtalt av kirka, visse andre typer konflikter ble oppgjort innbyggerne tingene. Dette førte til at retten var svært fragmentert, og at rettigheter og rettssikkerhet avhang av stand, tittel, borgerskap, privilegier og så videre. På 16- 1700-tallet forsøkte enevoldskonger å konsolidere domsmakt innen statsapparatet, men møtte i de fleste land motstand fra adelen, som ville verne om sin økonomiske og politiske makt, som domsmakten førte med seg.
Dømmende makt i Norge
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikkel: Norges domstoler
Danmark-Norge
[rediger | rediger kilde]I Danmark-Norge hadde kongen som enevoldsmonark i prinsippet også høyeste domsmakt. Derfor kunne innbyggerne appellere direkte til kongen (petisjon), noe som fungerte som en sikkerhetsventil mot lokal maktmisbruk. Fra og med den franske revolusjon kom det en reaksjon mot fragmentert domsmakt. Etter inspirasjon fra opplysningsfilosofene ble domsmakten samlet sentralt, med ankemuligheter fra lokale domstoler.
Norge etter 1814
[rediger | rediger kilde]I Norge har det siden 1814 vært en tredeling av makten, der den dømmende makt tilligger domstolene som frie og uavhengige. Det vil blant annet si at verken Stortinget, regjeringen eller andre myndigheter kan gripe inn i dømmende virksomhet, eller påvirke domstolenes avgjørelser. Dette er en av de viktigste rettssikkerhetsgarantier i en rettsstat som Norge, og andre land i vår kulturkrets.
Domstolene
[rediger | rediger kilde]Tingrettene er lokalisert svært mange steder i Norge og dekker som regel flere kommuner hver. De fleste saker starter for tingretten. I sivile saker er det en fagdommer som avgjør saken, mens i straffesaker er det en fagdommer og to legdommere. Legdommere oppnevnes av kommunestyret hvert fjerde år, og alle over 18 år er i utgangspunktet valgbare.
Lagmannsrettene finnes på flere steder i Norge (Agder, Gulating, Frostating, Borgarting, Eidsivating og Hålogaland). Alle har navn etter gamle historiske rettssteder, eksempelvis sto det gamle Eidsivating ved Eidsvoll kirke. Lagmannsrettene behandler anker over tingrettenes avgjørelser.
Høyesterett
[rediger | rediger kilde]Høyesterett dømmer i siste instans. Høyesterett består av 19 dommere som er utnevnt av Kongen i statsråd. Det er begrenset adgang til å få prøvet sin sak i Høyesterett, og saken må ha betydning for også andre saker for å bli prøvet. Om en anke fra Lagmannsretten skal behandles i Høyesterett avgjøres av et organ som kalles kjæremålsutvalget. Høyesterett har lokaler ved regjeringskvartalet i Oslo.
Se også
[rediger | rediger kilde]Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Judiciaries – kategori av bilder, video eller lyd på Commons