Hopp til innhold

Gigha

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gigha
Giogha
utsikt mot halvøya Eilean Garbh i nord
Geografi
PlasseringAtlanterhavet
Øygruppe / del avHebridene
Areal 14 km²
Lengde 9,5 kilometer
Bredde 2,5 kilometer
Høyeste punkt100
Administrasjon
LandSkottlands flagg Skottland
RegionArgyll and Bute
Største bosetningArdminish
Demografi
Befolkning163 (2011)
Befolkningstetthet11,64 innb./km²
Posisjon
Map
Gigha
55°40′00″N 5°45′00″V
Gigha på Commons

Gigha (skotsk-gælisk: Giogha) er en øy utenfor vestkysten av Kintyre i Skottland. Øya utgjør en del av Argyll and Bute-regionen og har en befolkning på 163 personer (2011).[1] Klimaet er mildt med høyere enn gjennomsnittlige soltimer og jordsmonnet er fruktbart. Hovedbosetningen er Ardminish.

Gigha har vært bebodd kontinuerlig siden forhistorisk tid. Det kan ha hatt en viktig rolle under det irske kongeriket Dalriada og er stamhjemmet til klan MacNeill. Det kom under kontrollen til norrøne nordboere og herrene av Øyene før det ble innlemmet i det moderne Skottland og opplevde en rekke konflikter i middelalderen som resten av Skottland.

Befolkningen i Gigha nådde en topp på over 700 personer på 1700-tallet, men i løpet av 1900-tallet hadde øya mange eiere, noe som forårsaket ulike problemer med å utvikle øya. Ved begynnelsen av 2000-tallet hadde befolkningen falt til 98. Imidlertid har et «community buy-out» (samfunnsmessig oppkjøp) i 2002 forvandlet øya, som nå har en voksende befolkning og en rekke nye kommersielle aktiviteter for å komplementere jordbruk og turisme.

Attraksjoner på øya inkluderer det vakre hageanlegget Achamore Gardens[2] og det rike dyrelivet, spesielt sjøfugler. Det har vært mange skipsvrak langs den omkringliggende skjærgården.

Etymologi

[rediger | rediger kilde]

Hebridene har vært bosatt av de som snakker minst fire språk siden jernalderen, og som et resultat har mange av navnene på disse øyene mer enn én mulig betydning. Mange moderne myndigheter mener at stedsnavnet Gigha sannsynligvis er avledet enten fra det norrøne Guðey eller fra ’’Gud-øy’’, som betyr enten «god øy» eller «Guds øy».[3][4][5][6] Forklaringen «Guds øy» hviler på en enkel sammenligning. Med støtte i den norrøne tilnærmingen kan gode (norrønt goði) være en like sannsynlig forklaring, det gamlenorske begrepet for både en prest og en høvding; den kvinnelige varianten er goda (gyða). Den norrøne kongesagaen Håkon Håkonssons saga omtaler øya eksplisitt som Guðey.[7]

Til tross for dette antyder Keay og Keay (1994) og Haswell-Smith (2004) at det gæliske navnet i stedet er avledet fra Gjáey, som betyr «øy i geo» eller «kløft».[4][8] Norrøne gjá dukker imidlertid normalt opp på gælisk i form av geodha. Czerkawaska (2006) bemerker også at øya kalles Gug i et charter fra 1309 og også vises som Gega på noen gamle kart og spekulerer i at en mulig før-norrøn avledning er fra den gæliske Sheela na Gig, et kvinnelig fruktbarhetssymbol.[9] Haswell-Smith (2004) tilbyr også muligheten for Gydhas øy etter det norrøne kvinnenavnet.[4]

En Gigha-beboer er en gioghach, også kalt en gamhainn («stirk»,[3] engelsk for en ung okse eller ku)[10] Selv om den mest utbredte uttalen av det gæliske navnet Giogha er [kʲi.ə], bevarer de sørlige dialektene frikativet: [kʲiɣa] i Kintyre[11] og [kʲɯɣɑ] i Argyllshire.[12]

Geografi

[rediger | rediger kilde]
Creag Bhàn, den høyeste berget på øya.

Gigha ligger 5 km utenfor kysten av Kintyre og er 9,5 km lang i en omtrentlig nord-sør retning og maksimalt 2,5 km bred. Det totale arealet er 14 km² (1395 hektar) og den høyeste høyden av Creag Bhàn når bare 100 m. Den steinete sentrale ryggraden er sammensatt av amfibolitt med inntrengninger av basalt, en vulkansk bergart.[4][8][13]

Den fremste bebyggelsen er Ardminish som ligger på sørøstkysten og tilbyr en liten ankerplass i den skjermede bukta av samme navn, Ardminish Bay. Lenger mot nord ligger Druimyeon-bukten og utover den vestlige og østlige Tarbert-buktene som ligger over en liten landtange. Det er ulike gårder og tilhørende bygninger lokalisert over hele øya, inkludert Kinerarach og Tarbert i nord,[14][15] Ardailly i vest, hvor det er to feriehus og en ødelagt vannmølle[16] og Nord- og Sør-Druimachro i øst kyst sør for Ardmininsh.[17][18]

Klimaet er mildt med høyere enn gjennomsnittlige soltimer og minimumstemperaturer, og lavere enn gjennomsnittlige dager med bakkefrost for Skottland.[4][5] Årlig nedbør er typisk mellom 1000 og 1290 mm.[19]

Historie

[rediger | rediger kilde]

Førhistorisk tid

[rediger | rediger kilde]
Ogham-steinen

Gigha har vært bebodd kontinuerlig siden forhistorisk tid, og det er flere stående steiner (menhir) på øya. Det er mange andre arkeologiske steder, inkludert varder, sanddyner og en stein med oghamskrift nær Kilchattan, som ikke har blitt dechiffrert.[8][20]

I tidlige historisk tid synes maktområdet til Cenél nGabráin å ha vært sentrert om Kintyre og Knapdale og kan også å omfattet Arran, Jura og Gigha. Tittelen «konge av Kintyre» brukes om en rekke antatte konger i Cenél nGbrain.[21][22] Det ville ha betydd at Gigha var en del av kongeriket Dalriada.

Det er en del bevis som viser at øya kan ha vært maktsetet for Conall mac Comgall, kongen av Dalriada, på midten til slutten av 600-tallet. Den irkse krøniken Tigernach-annalene refererer til et slag ved Delgon (senere Cindeglen) i 574, og dette har blitt identifisert som å finne sted på Gigha, da referert til som Eilean da Ghallagan,[23][24] skjønt andre kilder mener slaget fant sted i Kintyre.[25]

Den norrøne perioden

[rediger | rediger kilde]
Illustrasjon av Håkon, konge av Norge og Skule Bårdsson, fra Flateyjarbók

Nærliggende øy Islay var et senter for norrøn kontroll over Hebridene, og Gigha var senere en del av kongeriket Øyene. Øyas navn ser ut til å være norrønt av opprinnelse, selv om betydningen er omstridt, og det er flere andre norrøne stedsnavn i nærheten, som Gigalum (dvs. «Gigha - holm») og Cnoc Haco (muligens «Håkons bakke»).[26]

Norrøn bosetning i tidlig middelalder er blant annet indikert ved funn av en vikinggrav i 1849. Den ble avdekket ved East Tarbert Bay, og det ble funnet en rekke gravgjenstander, blant annet en vekt av bronse datert til 900-tallet.[8][27]

Før slaget ved Largs i 1263 besøkte kong Håkon Håkonsson øya, ifølge hans saga som ble skrevet av islendingen Sturla Tordsson på 1260-tallet:

Kong Håkon seilte til Gigha utenfor Saltire; der kom kong Jon til ham og gikk ombord i skipet til biskop Torgils. Kong Håkon ba ham følge med seg som han hadde skyldighet til, men Jon ba seg fri, han sa at han hadde avlagt ed til den skotske kongen og at han hadde fått mer makt fra ham enn fra den norske kongen, og han sa at Håkon kunne gjøre hva han ville med det rike han hadde gitt ham. Kong Håkon holdt ham fanget hos seg en stund og tenkte det skulle myke ham opp så han ble trofast mot kongen. Men mange baktalte ham.

Mens kong Håkon lå ved Gigha, kom det en abbed til ham fra et gråbrødrekloster og ba om fred for klosteret og vern for Den hellige kirke. Det ga kongen ham. Da kom det menn fra kong Duggal og sa at Margad og Engus fra Saltire ville overgi landet og følge kongen. Men kong Håkon ga det svar at han skulle ikke herje der om de overga seg dagen etter før middag, ellers ville han herje, sa han. Morgenen etter kom Margad og overga seg, og litt etter kom Engus og gjorde det samme.


Kongen lovte å få dem forlikt med den skotske konge dersom han selv fikk forlik med ham. De ga kongen gisler og svor ham troskap. Kongen ila landet deres en skatt på hundre naut. Han satte Engus over øya Il. Sør på Saltire står et kastell som en ridder hadde. Han kom til kong Håkon og overga kastellet til ham, og kongen satte Guttorm Bakkekolv til å styre det. Broder Simon hadde ligget syk en stund, han døde på Gigha, og gråbrødrene gravla ham i sin kirke på Saltire og bredte et teppe over hans grav og sa at han var hellig. - Håkon Håkonssons saga[28]

John MacDonald av Islay

[rediger | rediger kilde]

Etter Edvard Balliols kupp mot Bruce-regimet i 1333, forsøkte han å innsmigre seg over John av Islay, herre av Øyene. I 1336 bekreftet Edvard territoriene som Islay-herrene hadde ervervet i Robert I av Skottlands dager og tildelte John landene Kintyre, Knapdale, Gigha, Colonsay, Mull, Skye, Lewis og Morvern, tidligere holdt av adel som fortsatt var lojale mot huset Bruce. John ga imidlertid aldri Edvard reell hjelp. Da Balliol ble avsatt og huset Bruce ble gjenopprettet betydde det også at bevilgningene til John var ugyldige, men hans eiendommer fra før 1336 bekreftet av kong David II i 1343. Dessuten, i 1346, arvet John det store herredømmet Garmoran gjennom sin svoger Raghnall MacRuaridh. Dette betydde at Johns herredømme nå omfattet hele Hebridene unntatt Skye, og hele den vestlige kystlinjen fra Morvern til Loch Hourn.[29]

Klan MacNeill

[rediger | rediger kilde]

Gigha er stamhjemmet til klan MacNeill, som har sin egen tartan og klanmerke, begge tydelig forskjellige fra de til den større og bedre kjente klan MacNeil fra Barra (stavet med én «l»), men som deler samme høvding.[30]

Opprinnelsen til klan MacNeill fra Taynish, Gigha og Colonsay er uklar. De var arvelige voktere av festningen Castle Sween under herrene av Øyene i løpet av 1400- og 1500-tallet. MacNeill fra Gigha, var kjent som «sjefen og bestyrer for klanen og etternavnet til MacNeilene» i 1530. Etter hvert som makten til klan Campbell vokste og spredte seg til de indre Hebridene, avtok imidlertid innflytelsen fra MacNeillene fra Gigha. Omtrent på dette tidspunktet begynte MacNeilene på den mer avsidesliggende øya Barra, langt unna makten til Campbell-klanen, å bli fremtredende og har siden blitt sett på som «høvding av klanen og av navnet».[31]

I 1449 ga Alexander av Islay, jarl av Ross, herre av Øyene, en del av øya til Torquil MacNeill fra Taynish, resten var eid av munkene i Paisley. I 1493 kom hele øya under MacNeill-klanens kontroll, og den forble på deres hender, med forskjellige korte mellomspill, fram til 1800-tallet. Denne prisen var på ingen måte uten risiko. I 1530 myrdet den beryktede piraten Ailean Maclean (også kjent som Ailean nan Sop) MacNeill fra Taynish og mange innbyggere på øya. Et dusin år senere gikk skjøtene tapt da elleve herrer fra Gigha ble drept av angripere.[4]

Middelalderkonflikt

[rediger | rediger kilde]
Blaeus kart fra 1654. Nord er til høyre og Gigha i midten over Kintyre.

I 1554 ga MacNeill-klanen fra seg sine besittelser på Gigha tilMacDonald-klanen, men det betydde ikke at konfliktene forsvant, tvert om ble de intensivert. I 1567 ble Gigha «herjet» av Maclean-klanen fra Duart.[32] I 1587 hadde grusomhetene begått mellom stridende klanene eskalert i en slik grad at det skotske parlamentet utviklet det som er kjent som General Band i et forsøk på å slå ned fiendtlighetene. Til tross for myndighetenes handlinger for å sikre freden, omtrent på denne tiden herjet Lachlan Mor MacLean fra Duart på MacDonald-øyene Islay og Gigha og drepte kanskje opp til 500–600 mann. Maclean av Duart beleiret deretter Angus MacDonald, 8. av Dunnyveg hans festning Dunivaig på Islay.

Beleiringen ble først opphevet da MacDonald av Dunivaig ble enig med MacLean fra Duart om å overgi halvparten av besittelsene hans på Islay. Til tross for avtalen med MacLean-klanen, invaderte MacDonald av Dunivaig deretter MacLean-øyene Mull, Tiree, Coll og Luing. Angus MacDonald fra Dunivaig fikk støtte i kampen fra en rekke klaner.[33]

I 1590 solgte Angus av Islay ut til John Campbell fra Cawdor, en yngre fetter til jarlen av Argyll. I et trekk som godt kan ha vært arrangert på forhånd, solgte Campbell deretter umiddelbart tilbake til Neil MacNeill fra Taynish.[34][35] Kirken ved Kilchattan som stammer fra denne perioden har noen «intrikat utskårne middelaldergravplater».[8]

1600-tallet

[rediger | rediger kilde]
Gigha og sognekirke i Cara.

Martin Martin, en skotsk skribent tidlig på 1700-tallet, besøkte Gigha og skrev:

Denne øya er for det meste dyrkbar, men er steinete i andre deler; jorda er brun og leirete, tilbøyelig til være rød; det er bra for beite og dyrking. Kornet som vokser her er havre og bygg. Tamdyra som avles her er kyr, hester og sauer. Det er en kirke på denne øya ved navn Kilchattan. Den har et alter i østenden, og på den en stor døpefont av stein, og har et lite hull i midten tvers igjennom den. Det er flere gravsteiner i og rundt denne kirken; familien til MacNeil, de viktigste eierne på øya, er gravlagt under gravsteinene på østsiden av kirken, hvor det er en jordlapp avgrenset for dem. De fleste gravene har et tohåndssverd inngravert på gravsteinene, og en av har framstilling av en mann på seg... Denne øya har ingen trær av noe slag, men noen få einerbusker på de små åsene.[36]

Kong Vilhelm II av Skottland (og III av England) besøkte øya i 1689, og MacNeill-klanen forble lojale mot kronen både da og i det jakobittiske opprøret i 1745.[4]

Moderne tid

[rediger | rediger kilde]
Godset Achamore House.

På 1700-tallet toppet befolkningstallet på Gigha over 600 personer, men hadde gått ned til i underkant av 400 ved slutten av 1800-tallet. Etter et halvt årtusen med tilknytting til øya solgte MacNeill-klanen øya for £49 000 til James Williams Scarlett, en nevø av den engelske dommeren og politikeren James Scarlett, 1. baron Abinger i 1865. Hans sønn, oberstløytnant William James Scarlett bygde herskapshuset til Achamore og Gigha ble værende. i familiens hender fram til 1919.[37][38]

I løpet av 1900-tallet hadde øya forskjellige andre eiere. Major John Allen kjøpte øya fra Scarlett og solgte den til Richard Hamer i 1937, før han overførte eierskapet under andre verdenskrig til sin svoger, forfatteren og politikeren Somerset de Chair,[39] som igjen solgte til adelsmannen James Horlick i 1944.[40] Horlick ble omtalt som en sjenerøs eier som oppmuntret til melkeproduksjon og skapte hagene til herskapshuset Achamore. David Landale kjøpte deretter eiendommene fra Horlick-godset i 1973 og beholdt dem til 1989, i løpet av denne tiden opprettet han et oppdrettsanlegg ved South Druimachro, som nå spesialiserer seg på kveite med et voksende internasjonalt rykte.[41][18] I løpet av årene skjedde det lite videreutvikling, og noen eiere endre lite.[42] Eierskapet til øya gikk kortvarig til spekulanten Malcolm Potier,[43] og senere til Derek Holt og hans familie før salget til Isle of Gigha Heritage Trust.[44] På 1960-tallet hadde antallet innbyggere falt til 163 og ved begynnelsen av 2000-tallet var befolkningen redusert til bare 98 og boligmassen var i dårlig forfatning.[45][46]

Gigha Hotel, Ardminish og medfølgende australdrakelilje (ofte feilaktig identifisert som palme)

Oversikt over befolkningsutvikling

År Befolkning
1755 514
1792 614
1801 556
1821 573
1841 550
1881 378
1891 398
År Befolkning
1911 326
1931 240
1951 190
1961 163
1981 153
1991 143
2001 110
2011 163[1]

Note: Tallene for 1755–1841 inkluderer Cara.[4]

Natur

[rediger | rediger kilde]

Øyas fremste turistattraksjon er Achamore Garden, en botanisk hage der mange fargerike eksotiske busker og trær kan vokse på grunn av det milde klimaet. Øya har flere lange sandstrender.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b National Records of Scotland (15. august 2013): "Appendix 2: Population and households on Scotland's Inhabited Islands" (PDF). Statistical Bulletin: 2011 Census: First Results on Population and Household Estimates for Scotland Release 1C (Part Two) Arkivert 23. februar 2014 hos Wayback Machine. (PDF) (Report). SG/2013/126.
  2. ^ «Achamore Gardens, Isle of Gigha», Great British Gardens
  3. ^ a b Mac an Tàilleir, Iain (2003): Ainmean-àite/Placenames Arkivert 6. mars 2021 hos Wayback Machine.. (pdf) Pàrlamaid na h-Alba. Denne forfatteren spesifiserer "God's island".
  4. ^ a b c d e f g h Haswell-Smith (2004) s. 37–41.
  5. ^ a b Murray (1977) s. 115–116.
  6. ^ Czerkawaska (2006) s. 35–36.
  7. ^ Kalt så i opprinnelige norrøne utgaven av Hákonar saga Hákonarsonar, eksempelvis i § 328, linje 8., men moderne oversettelser benytter dagens navn i teksten, se Håkon Håkonssons Saga online; jfr. Anderson, A.O.: Early Sources, vol. ii, s. 617, 620
  8. ^ a b c d e Keay & Keay (1994) s. 423.
  9. ^ Czerkawaska (2006) s. 35–37. Denne forfatteren aksepterer at muligheten for en forbindelse med Sheela na Gig er «en fjern og omstridt en!» og foreslår også «den gode havnens øy» i stedet for bare «den gode øya».
  10. ^ «stirk», Merriam-Webster
  11. ^ Holmer, N. (1962): The Gaelic of Kintyre, Dublin Institute for Advanced Studies, Dublin, s. 7
  12. ^ Holmer, N. (1938): Studies on Argyllshire Gaelic K. Humnistiska Vetenskaps, Uppsala , s. 175
  13. ^ Explorer 357: Kintyre North, Knapdale South & Isle of Gigha. (2001) Southampton. Ordnance Survey.
  14. ^ «Kinerarach», Gazetteer for Scotland.
  15. ^ «Tarbert». Gazetteer for Scotland.
  16. ^ «Ardailly», Gazetteer for Scotland.
  17. ^ «North Druimachro». Gazetteer for Scotland.
  18. ^ a b «South Druimachro». Gazetteer for Scotland.
  19. ^ «1971-2000 mapped averages», Met Office. Arkivert 27. september 2007, hos Wayback Machine
  20. ^ Ogham-steinen er sterkt slitt av vær og vind, men antagelig er det et navn på en gravstein. Ulike forsøk har vært gjort for å tolke skriften, eksempelvis Vicula Maq Comgini (Fiacal, sønn av Coemgen). Se Czerkawaska (2006) s. 99.
  21. ^ Thomson (1994) s. 40 Cenél nGabrain
  22. ^ Grimble (1985) s. 9 Chap. 2 Isles of the Saints
  23. ^ McLeod, John (Desember 1983): «Remarks on the Supposed Site of Delgon or Cindelgen, the Seat of Connal, King of Dalriada, AD 563» Arkivert 11. juni 2007 hos Wayback Machine. (PDF), Proceedings of the Society of Antiquaries of Scotland. Den skotske oldtidsforskeren W.F. Skene identifiserte opprinnelig dette slagstedet som å være vest i Knapdale. Han endret senere sin mening ved bevis som ble presentert for ham av arkeologen Hugh Maclean fra Tarbet.
  24. ^ Innes, C. (1832): «Syllabus of Scottish Cartularies» (PDF). Arkivert (PDF) 7. juli 2011 hos Wayback Machine
  25. ^ Onomasticon Godelicum. CELT/Documents of Ireland
  26. ^ Czerkawaska (2006) s. 115–116.
  27. ^ Czerkawaska (2006) s. 113.
  28. ^ Håkon Håkonssons saga, Olhov.net
  29. ^ Brown, Michael (2004): The Wars of Scotland, 1214-1371, New Edinburgh History of Scotland,. Edinburgh. s. 271.
  30. ^ «MacNeill of Colonsay», ScotClans. Arkivert den 30. desember 2006 hos Wayback Machine
  31. ^ Moncreiffe of that Ilk, Iain (1967): The Highland Clans. London. Barrie & Rockliff.
  32. ^ Czerkawaska (2006) s. 130.
  33. ^ Roberts (1999) s. 91—92.
  34. ^ Czerkawaska (2006) p. 131.
  35. ^ Grimble (1985) s. 45 kapittel 5 Campbell Takeover
  36. ^ Martin (1703) «The Isle Gigha».
  37. ^ Czerkawaska (2006) s. 179-180
  38. ^ Haswell-Smith (2004) s. 39 opplyser at Gigha ble kjøpt av «Kaptein William Scarlet av Thryberg i Yorkshire» som også bygde Achamore House.
  39. ^ «Somerset de Chair», Everything2.com
  40. ^ Czerkawaska (2006) s. 181
  41. ^ Ross, David (20. september 2008): «Out to make a splash in the market». Glasgow. The Herald.
  42. ^ Czerkawaska (2006) s. 213-214.
  43. ^ Farquharson, Kenny (8. oktober 2006): «The laird who fell from grace»[død lenke]. London. The Times.
  44. ^ Womersley, Tara (30. oktober 2001): «Now Gigha's owner must decide on bids». London. The Telegraph.
  45. ^ Ross, J (13. oktober 2006): «Island of opportunity welcomes a population explosion». Edinburgh. The Scotsman.
  46. ^ Czerkawaska (2006) s. 214-215.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Anderson, Alan Orr (1922): Early Sources of Scottish History A.D. 500 to 1286. ii. Edinburgh: Oliver and Boyd.
  • Baird, Bob (1995): Shipwrecks of the West of Scotland. Glasgow. Nekton Books. ISBN 1-897995-02-4
  • Czerkawaska, Catherine (2006): God's Islanders: A History of the People of Gigha. Edinburgh. Birlinn. ISBN 1-84158-297-2
  • Grimble, Ian (1985): Scottish Islands, British Broadcasting Corporation (London) ISBN 0-563-20361-7
  • Haswell-Smith, Hamish (2004): The Scottish Islands. Edinburgh: Canongate. ISBN 978-1-84195-454-7.
  • Keay, J. & Keay, J. (1994): Collins Encyclopaedia of Scotland. London. HarperCollins. ISBN 0-00-255082-2
  • Martin, Martin (1703): «A Voyage to St. Kilda» i: A Description of The Western Islands of Scotland, Appin Regiment/Appin Historical Society.
  • Murray, W.H. (1966): The Hebrides. London. Heinemann.
  • Murray, W.H. (1973): The Islands of Western Scotland. London. Eyre Methuen.
  • Murray, W.H. (1977): The Companion Guide to the West Highlands of Scotland. London. Collins.
  • Roberts, John L. (1999): Feuds, Forays and Rebellions: History of the Highland Clans, 1475-1625. Edinburgh University Press. ISBN 0-7486-6244-8
  • Soars, Liz & John (2006): New Headway Elementary, 3. utg.. Oxford. Oxford University Press. ISBN 978-0-19-471509-6
  • Thomson, Derick (red.) (1994): The Companion to Gaelic Scotland. Glasgow. Gairm. ISBN 1-871901-31-6

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Gigha&oldid=24795985»