«Real»

«Real»
	Eksakt kopi i Museo Marítimo de Barcelona
	Karriere
Land	Spania
Skipstype	Lanterna, galei
Bygget	ved Det kongelige verftet i Barcelona
Sjøsatt	1568
	Tekniske data
Deplasement	237 tonn tomvekt
Lengde	60 meter
Bredde	6,2 meter
Bestykning	3 tyngre skyts; 6 lette skyts
Mannskap	290 roere; 400 sjømenn og soldater

«Real» bygd og sjøsatt i det spanske kongelige verftet i Barcelona i 1568, som den største galeien i sin tid, som flaggskipet for Don Juan de Austria i slaget ved Lepanto, 7. oktober 1571. Det store sjøslaget er også det største slaget mellom galeier i historien med over 80 prosent av alle krigsskipene i hele middelhavsområdet, hvor den kristne fellesflåten i den hellige ligaen avgjørende beseiret den osmanske flåten under storadmiral (Kaptan-I Derya) Ali pasja. Don Juan og Ali pasja som kommandanter for de største krigsflåter i nyere historie på hver sitt flaggskip oppsøkte hverandre for et voldsomt oppgjør.

Flaggskipet

Navnet «Real» («kongelig») er egentlige ikke et skipsnavn, men en kongelige tittel på skipet som fungerte som hovedkvarter og kommandosenter under strid for flåtens øverstkommanderende. Slike kommandofartøyer alltid var ment som viktige symboler for flåteorganisasjon eller kongedømme, og dermed gjerne var de største og meste bestykket i en flåte som utelukkende besto av galeier. Flaggskipet som var sjøsatt i 1568, levde opp til tradisjonen med tittelen Real som det største krigsskipet. Keiser Karl V av Det tysk-romerske riket (1500–1558) hadde et flaggskip med 28 par årer som også het «Real».

Det nye flaggskipet som var sjøsatt i 1568, var et meget stort fartøy på 60 meter lengde og 6,2 meter bredde med en tomvekt på 237 tonn, som teknisk sett tilhørte galeitypen galea bastarda, overdimensjonelle varianter av den alminnelige krigsgaleien galea sottil. Den vanlige galeien i 1500-tallet kunne være opptil 42 meter langt, og hadde to forskjellige åresystemer, alla sensile med én mann per åre i en gruppe på to til fem per benke og a scaloccio med én åre per gruppe på mer enn fire menn. Alle storgaleier av type bastarda etter 1550 var utstyrt med det nye systemet a scaloccio, og dermed skulle ha et større antall roere ombord. Det spanske flaggskipet som seilskip hadde to master, en mindre formast som tars ned før slag og en større stormast.

«Real» hadde 35 par årer, dermed 35 skråstilte benker mot midtgangen kalt corsia fra poopdekket med kahytten for befalen, med en besetning av roere kalt ciurma på 290 roere, seks menn per åre. Flertallet av roere ombord på admiralskipet var dømte forbrytere eller slaver, dermed måtte en større kontingent av marinesoldater være om bord for vakthold og oversyn på disse galeislavene alene. Ombord hadde Don Juan en avdeling på 400 infanterister fra en tercio i Sardinia.

Det var to forskjellige tradisjoner for den middelhavske galeien i 1500-tallet, «ponentina», den vestlige tradisjonen, for Genova, Savoie, Toscana, Malta, Spania og Pavestaten, og «levantina», den østlige tradisjonen, for Venezia og Det osmanske riket. «Real» er en ponentina galei som gjerne var større og sløvere med større dypgang enn en levantina galei som i sammenligning var mer manøvrerbart. På grunn av sin størrelse og konstruksjon var det ikke mulig for flaggskipet å bevege seg sammen med slaglinjen, og måtte få hjelp av to andre galeier.

Men det var mulig å identifisere flaggskipet på lang avstand ved å observere de tre svære lanterner montert akterut, som signalisere hva slags status skipet har. Alle kommandofartøyer måtte ha disse lanterner ombord for å kunne skille seg ut fra resten. Med slike lanterner ombord var flaggskipet dermed en «lanterna». Det var mulig for tyrkerne å finne det meste fornemste fiendeskipet som også var det meste ornamentert og oppsiktsvekkende.

I motsetning til de mange osmanske galeiene som aldri hadde mer enn tre kanoner, ofte bare ét skyts ombord, var de kristne galeiene gjerne kraftige bestykket med tre tyngre og seks lette skyts montert forut på baugen som sluttet mot en spiron. Dette massive baugspydet som forstavnen sluttet i, fungerte også som en rostrum (rambukk) for å kutte av årene på fiendeskipet eller som en bro for å entre og kapre fiendeskipet med egne infanteri. Før slaget hadde Don Juan gitt en ordre om å sage av endestykkene for å kunne bruke artilleriet på meget nær hold.

Ovenpå artilleriet var det reist en permanent stridsplattform kalt arrumbada for marineinfanteriet. På denne og langs relingen på apostis utriggerne på begge sider ble det plassert flere dreibare kanonskytser for bruk av soldatene. Ombord på «Real» ble soldatene fordelt i flere grupper; en på 50 menn på stridsplattformen, 50 menn på corsia midtgangen som er skrogets høyeste punktet, 50 menn på hver side av baugen, 50 menn langs hver side av skipet, 50 menn ved kanonene akterut, og sist 50 menn på poopdekket. Under sjøslaget var soldatene langt mer utsatt for den fiendtlige ilden enn roere, spesielt under nærkamp, men de fleste hadde harnisk på seg. Dessuten var man bedre beskyttet med et brystvern langs sidene.

Kampen med «Sultana»

Under slaget ved Lepanto den 7. oktober 1571 hadde den osmanske storadmiralen, Ali pasja, ordre om å møte og ødelegge den kristne fellesflåten tross den alvorlige svakheten i bestykningen, det var bare cirka 750 skyts mot 1.815 skyts. Dessuten var mesteparten av skipene i den osmanske krigsflåten lettbygd i sammenligning med de kristne galeiene av ponentina tradisjonen. Ali pasja dermed besluttet seg på et frontalt angrep med alle krefter for å binde ned Don Juan slik at hans dyktige kommandanter på høyre og venstre fløy skulle angripe og utmanøvrere de kristne, deretter rulle opp slaglinjen på begge flanker.

Don Juan i forstavnen ombord på «Real». Maleri av Juan Luna, 1887.

Denne slagplanen som mente enorme tap og svære ødeleggelser for de tyrkiske flåtestyrkene på over 251 betydelige fartøyer, betyr at de to flaggskiper skulle oppsøke hverandre for et personlig oppgjør uten nåde. Over en halvtime inn i sjøslaget hadde Ali pasja innsett at slagplanen hadde gått galt, de seks galeasser hadde klarte å bryte opp samordenen i den tyrkiske slaglinjen, dessuten hadde Don Juan tilsidesatte en reservestyrke som intervenerte i rette tid på den kristne venstrefløyen. Deretter gikk han til angrep på det kristne flaggskipet, men på bare én kilometer hold ble akterlanternen knust av en kanonkule fra «Real».

I sentrum av slaget brakte de to flaggskipene inn i hverandre, og kampene tiltar etter hvert som de to hærene gikk løs på hverandre med alle tilgjengelige våpen. Allerede i begynnelsen ble arrumbada stridsplattformen på «Real» sønderrevet av flere treff, og en bresje var skapt for de mange tyrkiske krigerne som stormet det kristne flaggskipet med dødsforakt. Den sardiniske tercio under ledelse av oberst Don Lope de Figueroa klarte å stoppe angrepet, og i tur entre det fiendtlige flaggskipet som hadde kommet under dobbel ild i et møljesslåssmål uten at noen av partene kunne orientere seg.

«Sultana» var nesten lik stor som «Real», med purpurrødt skrog og utsmykninger med tradisjonelle muslimske mønstre som et slags religiøs speilbilde av det spanske flaggskipet som også var blitt de kristne stormaktenes flaggskipet med utskjærninger, skulpturer og malerier som ikke bare var et vitnesbyrd om det spanske kongehusets makten og rikdommen, men også om kristendommen. Meget fryktelige nærkamper fant sted, og fra nærliggende galeier var Don Juan i stand til å hente forsterkninger så opptil flere hundrer opptil ett tusen eller mer, gikk til angrep på det muslimske flaggskipet som likedan fikk forsterkninger. Kampene bølget fram og tilbake, først på «Sultana», deretter på «Real», siden tilbake på «Sultana», uten at nåde var gitt eller bedt.

Den venetianske admiralen, Sebastiano Venier, forsøkt å unnsette «Real» sammen med flere andre kapteiner på deres capitania galeier (capitania kan betyr kommandofartøy for mindre eskadron eller flotilje), men ble selv fanget opp i det voldsomme meléet der skipene kolliderte i hverandre i rasende manøvreringer. En osmansk galei klarte å ramme akterskipet på «Real», som dermed kom i meget stor fare om å bli overløpet. Men de kristne klarte å holde stand, og den overlegne ildkraften begynte å få sin virkning. Dessuten hadde den osmanske slaglinjen kommet i uorden, og de kristne galeiene kunne bryte seg inn til «Sultana».

De to galeasser foran senterlinjen med deres ildkraft forstyrret de bakerste rekker av den osmanske slaglinjen, og den muslimske flaggskipet ble deretter isolerte fra de andre fartøyene. De gjenværende krigerne ombord på «Sultana» ble tvunget bakover til poopdekket der de reiste en midtertidig barrikade, men med en kanon ombord på Veniers skipet ble denne knust, og deretter stormet soldatene det siste holdepunktet. Den osmanske admiralen, Ali pasja hadde forlengst gitt opp å lede slagets gang midt i dette ragnarokket, og grepet til sitt våpenet, en bue. Som en dyktig bueskytter skjøt han pil etter pil til det siste i forstavnen på sitt skip. Samtidig som poopdekket ble skånselløst ryddet, falt admiralen på sin post og ble kort etterpå halshogd av en spanjoler.

Hodet ble overrekket av spanjoleren til den kristne storadmiralen, Don Juan, som snudde i avsmak fra det blodige trofeet. Hodet ble satt på en pike for å vise sine egne soldater og de andre tyrkerne også på nærliggende skip fremdeles i kamp, at den osmanske flåtens leder var død. Den døde var forskånet for det siste opptrinnet da kalifatets banner ble firt og erstattet av det kristne korset i «Sultanas» masten.

Etter slaget

Galeislaver ombord på «Real», som belønning for deres deltagelse i slaget ble de befritt av Don Juan.

Med den osmanske admiralens død og erobringen av «Sultana» var slaget vunnet, men flaggskipet «Real» var rammet flere ganger og påførte store skader under de intensive kampene som så flere tusener sloss og omkommet ombord på de to flaggskipene og deres følgesvenner. Været hadde tiltatt, og skipene som bare fløt rundt omkring, begynte å drive fra hverandre. Et voldsomt regnvær kom, og Don Juan var raskt med å beordre alle skipene om å søke ly så fort som mulig. Det var en klok avgjørelse, for med regnværet kom en voldsom tordenstorm bare få timer senere.

Om aften den 7. oktober fant et møte mellom de allierte admiraler inkludert Don Juan og Venier sted ombord på poopdekket i «Real», som hadde kommet i ly for været. Der takket Don Juan de andre sammen med offiserene fra fellesflåten for deres bidrag til den store seieren, som var usedvanlig blodig med et tap på 7 650 døde og 7 800 sårede mot tyrkernes tap på 35 000 døde, forsvunnede og fanger. Don Juan i forveien hadde lovet å befrie alle galeislaver om disse skulle få slåss sammen med soldatene, og ombord på «Real» holdt han sin løfte.

Men allerede i forveien hadde ikke fellesflåten store nok proviant for lengre opphold vekk fra sine baser, og var nødt til å trekke seg tilbake til Korfu den 21. oktober.

«Real» i moderne tid

For å feire 400-årsdagen for slaget i 1971, ble en troverdig kopi i full skala av «La Real» bygget og satt på utstilling i det spanske museet Museu Marítim i Barcelona i en stor utstillingshall der det kan sees den dag i dag. Som en eksakt kopi av et kongelig flaggskip er museumsskipet «Real» luksuriøst utsmykket, malt i rødt og gult, de spanske fargene, med et poopdekk som er rikt utskåret og bemalt med et stort tall skulpturer, relieffer, malerier og annen pynt. De fleste fremkaller religiøse og humanistiske inspirerende temaer

Bildegalleri

Utstillingshallen med «Real» fra akter.
«Real» fra forut, med spiron fra baugen.
Fra akter mot forskipet, med benkene og årene.
Poopdekket med kabytten for befalen.

Litteratur

Angus Konstam, Renaissance War Galley 1470-1590 2002 ISBN 978-1-84176-443-6
Niccolo Capponi, Victory of the West, The Story of the Battle of Lepanto 2007 ISBN 978-0-330-43158-3
Curry, E. Hamilton, Sea-Wolves of the Mediterranean, John Murrey, 1910
Hugh Bicheno, Crescent and Cross: The Battle of Lepanto 1571 2003 ISBN 1-84212-753-5