Bortførelsen fra Seraillet

Die Entführung aus dem Serail KV 384 Syngespill av Wolfgang Amadeus Mozart
Urfremføring	16. juli 1782
Typisk lengde	1 time, 27 minutter
Libretto av	Christoph Friedrich Bretzner

Wolfgang Amadeus Mozarts operaer

Kunngjøring fra premieren ved Burgtheater (1782)

Bortførelsen fra Seraillet (tysk: Die Entführung aus dem Serail), KV 384, også kjent som Il Seraglio) er en syngespill-opera i tre akter av Wolfgang Amadeus Mozart. Den tyske librettoen er av Gottlieb Stephanie, basert på Christoph Friedrich Bretzners Belmont und Constanze, oder Die Entführung aus dem Serail. Handlingen dreier seg om helten Belmontes forsøk, assistert av hans tjener Pedrillo, på å redde sin elskede Konstanze fra Seraillet til Pasja Selim. Verket hadde premiere den 16. juli 1782 ved Burgtheater i Wien med komponisten selv som dirigent.

Bakgrunn

Selskapet som først sponset operaen var Nationalsingspiel ("nasjonalt syngespill"), et prosjekt (1778–1783) av den østerrikske keiseren Josef II. Keiseren hadde satt opp selskapet for å fremføre verk på tysk (i motsetning til den italienske operastilen som var veldig populær i Wien). Dette prosjektet ble til slutt gitrt opp som en fiasko, men underveis produserte det en rekke suksesser, for det meste en serie oversatte verk. Mozarts opera dukket opp som den enestående originale suksessen.

Inspektøren av Nationalsingspiel var Gottlieb Stephanie. Da den 25 år gamle Mozart ankom Wien i 1781 og søkte profesjonelt arbeid, var en av de første oppgavene han henvendte seg til å bli kjent med Stephanie og overtale ham for en operakommisjon. For å oppnå dette brakte han en kopi av sin tidligere uferdige opera Zaide og viste den til Stephanie, som var behørig imponert. Mozart gjorde også et sterkt inntrykk på sjefen for teatret, grev Franz Xaver Orsini-Rosenberg, da han hjemme hos Mozarts venn og beskytterinne Maria Wilhelmine Thun hørte ham spille utdrag fra operaen Idomeneo, som hadde premiere med stor suksess året før. i München. Med denne støtten ble det avtalt at Stephanie skulle finne passende materiale og utarbeide en libretto for Mozart. Stephanie fulgte dette ved å utarbeide en endret versjon av et tidligere verk Belmont und Constanze, oder Die Entführung aus dem Serail uten å tillegge eller søke tillatelse fra den opprinnelige forfatteren Christoph Friedrich Bretzner. Bretzner klaget senere høyt og offentlig over tyveriet.

Komposisjon

Mozart mottok librettoen fra Stephanie den 29. juli 1781. Han hadde få muligheter til å komponere profesjonelt om sommeren, og han begynte å jobbe med librettoen i et veldig raskt tempo og fullførte tre større numre på bare to dager. Et brev til faren Leopold viser at han var spent på utsiktene til å få operaen sin oppført i Wien og jobbet entusiastisk med prosjektet hans.

Først trodde Mozart at han trengte å fullføre operaen på bare to måneder, fordi det ble lagt foreløpige planer om å oppføre den ved september-besøket til den russiske storhertugen Paul (sønn av Katarina den store og arving til den russiske tronen). Imidlertid ble det til slutt bestemt å utføre operaer av Gluck i stedet for å gi Mozart mer tid.

Bortførelsen fra Seraillet er i sjangeren "Singspiel" (syngespill), dermed mangler musikken resitativer og består utelukkende av angitte numre. Som Spike Hughes bemerker, blir handlingen for det meste drevet frem av den talte dialogen, slik at librettoen ga Mozart liten mulighet til å vise den prestasjonen som hans senere operaer feires for, nemlig konstruksjonen av scener der handlingen både reflekteres og drives frem av musikken.

Die Entführung er livlig og ofte komisk, med lite av den dype karakterutforskningen eller mørkere følelser som finnes i Mozarts senere operaer. Operaen ble inspirert av en samtidsinteresse for den eksotiske kulturen til det osmanske riket, en nasjon som nylig hadde opphørt å være en militær trussel mot Østerrike. Mozarts opera inkluderer en vestlig versjon av tyrkisk musikk, løselig basert på den tyrkiske janitsjar-musikken.

Enkelte aspekter ved operaen samsvarer med et europeisk syn på orientalisme fra det attende århundre. Pajaens titulære harem, for eksempel, gjenfortalte temaer om seksuell utsvevelse. Og den komisk uhyggelige tilsynsmannen, Osmin, er en parodi av tidligere stereotyper av tyrkisk despotisme. Imidlertid trosser operaen også stereotypien om despotisk tyrkisk kultur, siden klimakset medfører en uselvisk handling av tilgivelse fra Pasjaen.

Musikken inkluderer noen av komponistens mest spektakulære og vanskelige arier. Osmins akt 3 arie "O, wie will ich triumphieren" inkluderer karakteristisk 1700-talls koloraturpassasjer, og går to ganger ned til en lav D (D₂), en av de laveste notene som kreves i operaen. Den kanskje mest berømte arien i operaen er den lange og forseggjorte "Martern aller Arten" ("pinsler av alle slag") for Konstanze, en enestående utfordring for sopraner. Konstanze synger i en slags sinfonia concertante med fire solospillere fra orkesteret; den slående lange orkesterintroduksjonen, uten handling på scenen, gir også sceneregissører problemer.

Virtuositeten til disse rollene kan tilskrives det faktum at når han tok på seg oppgaven med å komponere operaen, visste Mozart allerede om den fremragende anseelsen til sangerne som han skrev for, og han skreddersydde ariene etter deres styrker. Den første Osmin var Ludwig Fischer, en bass kjent for sitt brede register og dyktighet i å hoppe over store intervaller med letthet. Tilsvarende skrev Mozart om den første Konstanze, Caterina Cavalieri, "Jeg har ofret Konstanzes arie litt for den fleksible halsen til Mlle. Cavalieri."

Mottagelse

Operaen var en kjempesuksess. De to første forestillingene brakte inn den store summen av 1200 floriner. Verket ble fremført gjentatte ganger i Wien i løpet av Mozarts levetid, og i hele det tysktalende Europa. I 1787 skrev Goethe (om sin egen innsats som libretto-forfatter):

« Alle våre anstrengelser ... for å begrense oss til det som er enkelt og begrenset, gikk tapt da Mozart dukket opp. Die Entführung aus dem Serail erobret alt, og vårt eget nøye skrevne stykke har aldri vært så mye som nevnt i teaterkretser.»

Selv om operaen i stor grad økte Mozarts anseelse som komponist hos publikum, gjorde den ham ikke rik: han fikk betalt en fast avgift på 100 keiserlige dukater (ca. 450 floriner) for sitt arbeid, og gjorde ingen fortjeneste på de mange påfølgende forestillingene.

"For mange noter"

Kompleksiteten i Mozarts verk som Goethe hadde lagt merke til, spiller også en rolle i en kjent historie om operaen som dukket opp i den tidlige (1798) biografien om Mozart av Franz Xaver Niemetschek. I versjonen av anekdoten trykt i Bartlett's Book of Anecdotes, et oppslagsverk, blir historien fortalt slik:

Keiser Josef II bestilte Bortførelsen fra Seraillet, men da han hørte den, klaget han til Mozart: "Det er for fint for mine ører - det er for mange noter." Mozart svarte: "Det er akkurat så mange noter som det burde være."

Autentisiteten til denne historien godtas ikke av alle forskere. Videre inkluderer versjonen gitt av Bartlett-referansen (og mange andre steder) en oversettelse av den originale tysken som er tvilsom. Originalen lyder som følger:

Zu schön für unsere Ohren, und gewaltig viel Noten, lieber Mozart!

"For mange noter" er ikke en sannsynlig oversettelse av det tyske uttrykket "gewaltig viel Noten". Mautner, i oversettelsen av Niemetschek, gjengir dette som "et ekstraordinært antall noter", mens Branscombe oversetter det ganske enkelt som "veldig mange noter". Anekdoten, som ofte blir gjenfortalt, blir ansett av noen forskere å urettmessig gi keiseren et dårlig rykte om både hans musikalske evner og hans takknemlighet og støtte til Mozart.

Roller

Mozart (i midten) deltok på en forestilling av sin egen opera Bortførelsen fra Seraillet mens han besøkte Berlin i 1789. Franz Frankenberg fremførte rollen som Osmin, Friedrich Ernst Wilhelm Greibe spilte Pedrillo.

Roller, stemmeleie, rollebesetning ved premieren

Rolle	Stemmeleie	Rollebestning, 16. juli 1782 Dirigent: W. A. Mozart
Belmonte, en spansk adelsmann	tenor	Valentin Adamberger
Konstanze, Belmontes forlovede	sopran	Caterina Cavalieri
Blonde (Blondchen), Konstanzes engelske tjenestepike	sopran	Theresia Teyber
Pedrillo, Belmontes tjener	tenor	Johann Ernst Dauer
Osmin, Pasjaens oppasser	bass	Ludwig Fischer
Bassa Selim, Pasja	talerolle	Dominik Jautz
Klaas	talerolle	Ukjent
Janitsjarkor

Orkestrering

Bortførelsen fra Seraillet er orkestrert for følgende instrumenter:

2 tverrfløyter, 2 oboer, 2 klarinetter, 2 bassethorn, 2 fagotter

2 horn, 2 trompeter

pauker, basstromme, cymbaler, triangel

strykere

Sceneorkester:

2 tverrfløyter, 2 klarinetter, 2 fagotter, 2 horn, 2 trompeter, militærtromme (tysk tromme), stortromme (tyrkisk tromme)

Handling

Sted: Pasjaens landlige herregård i Tyrkia

Tid: 16. århundre

Akt 1

Etter en livlig ouverture kommer Belmonte inn og leter etter sin forlovede, Konstanze, som sammen med sin engelske tjenestepike Blonde, har falt i piratenes hender og blitt solgt til Pasja Selim (arie: "Hier soll ich dich denn sehen". Osmin, Pasjaens hensynsløse tjener, kommer for å plukke fiken i hagen og ignorerer foraktfullt Belmontes spørsmål (arie: "Wer ein Liebchen hat gefunden"). Belmonte prøver å innhente nyheter om sin tjener, Pedrillo, som er fanget sammen med kvinnene og tjener som tjener i pasjaens palass. Osmin svarer med fornærmelser og utskjellinger (duett: "Verwünscht seist du samt deinem Liede!"). Belmonte forlater i avsky. Pedrillo kommer inn og Osmin raser mot ham og lover å få ham torturert og drept på mange forskjellige måter (arie: "Solche hergelaufne Laffen"). Osmin drar og Belmonte kommer inn og gjenforenes lykkelig med Pedrillo. Sammen bestemmer de seg for å redde Konstanze og Blonde, som er forloveden til Pedrillo (arie: "Konstanze, Konstanze, dich wiederzusehen ... O wie ängstlich").

Akkompagnert av et kor av janitsjarer ("Singt dem großen Bassa Lieder"), dukker Pasja Selim opp med Konstanze, for hvis kjærlighet han strever forgjeves (Konstanzes arie: "Ach ich liebte"). Pedrillo lurer Pasjaen til å ansette Belmonte som arkitekt. Når Belmonte og Pedrillo prøver å gå inn i palasset, sperrer Osmin veien, men de skynder seg likevel forbi ham (tersett : "Marsch! Marsch! Marsch! Trollt euch fort!")

Akt 2

Pasjaen har gitt Blonde til Osmin, for å være hans slave; imidlertid avviser hun trassig sin nye mesters grove elskovsforsøk (arie: "Durch Zärtlichkeit und Schmeicheln"), truer med å klore ut øynene hans og jager ham ut av rommet (duett: "Ich gehe, doch rate ich dir ". Konstanze kommer inn og hilser på Blonde, som er i nød (arie: "Welcher Wechsel herrscht in meiner Seele"). Pasjaen kommer inn, krever Konstanses kjærlighet og truer med å bruke makt, men hun avviser ham resolutt. (arie: "Martern aller Arten"). Forlatt alene, funderer han over hennes vilje til å forbli kysk, noe som øker hans ønske om henne.

Pedrillo informerer Blonde om at Belmonte har kommet og planlegger å redde dem og fyller Blonde med glede. (aria: "Welche Wonne, welche Lust"). Etter å ha sunget en kort vise for å øke motet (aria: "Frisch zum Kampfe"), Inviterer Pedrillo Osmin til å drikke (duett: "Vivat Bacchus! Bacchus lebe!"). Til tross for det religiøse forbudet mot alkoholholdige drikker, drikker Osmin tungt og sovner. Konstanze slutter seg til Belmonte som erklærer sin kjærlighet (arie: "Wenn der Freude Tränen fließen"). De to parene gjenforenes (kvartett, Belmonte, Konstanze, Pedrillo, Blonde: "Ach Belmonte! Ach, mein Leben"). Etter de første uttrykkene for kjærlighet og glede spør Belmonte og Pedrillo begge engstelig om deres respektive forlovede har vært trofaste under deres tvungne separasjon; til deres glede reagerer kvinnene med indignasjon og forferdelse, og Blonde klasker til Pedrillos ansikt. De to mennene beklager mangelen på tillit; kvinnene tilgir dem for deres støtende spørsmål.

Akt 3

Belmonte og Pedrillo ankommer hagen med stiger (arie, Belmonte: "Ich baue ganz auf deine Stärke"). Pedrillo vekker kvinnens oppmerksomhet ved å synge en ballade om en redningsaksjon som den han planlegger (Romanze, Pedrillo: "In Mohrenland gefangen war"). Osmin kommer imidlertid inn, ser stiger og vekker slottet. Osmin gleder seg over muligheten til å se dem alle hengt (aria: "O, wie will ich triumphieren"). Belmonte trygler for deres liv og forteller Pasja Selim at faren er en spansk hertug og guvernør i Oran, kalt Lostados, og vil betale sjenerøse løsepenger. Dessverre er Pasja Selim og Lostados mangeårige fiender. Pasjaen gleder seg over muligheten til å utsette fiendens sønn for en fryktelig død. Han forlater Belmonte og Konstanze så de kan ta et siste farvel med hverandre. De forsikrer hverandre kjærlig om at det å bli torturert i hjel vil være en glede, så lenge de blir torturert i hjel sammen (duet: "Welch ein Geschick! O Qual der Seele .... Weh, du soltest für mich sterben"). Imidlertid bestemmer Pajaen at han kan gjøre et bedre poeng mot Lostados ved å vise nåde og slippe Belmonte og vennene hans fri. Alle er satt til frihet - til stor forferdelse for Osmin (finale: "Nie werd 'ich deine Huld verkennen").

Innspillinger av Bortførelsen fra Seraillet (utvalg)

År	Rollebesetning (Konstanze, Blonde, Belmonte, Pedrillo, Osmin)	Dirigent, Operahus og orkester	Label
1954	Maria Stader, Rita Streich, Ernst Haefliger, Martin Vantin, Josef Greindl	Ferenc Fricsay Deutsches Symphonie-Orchester Berlin	Deutsche Grammophon Cat: 457730
1965	Erika Köth, Lotte Schädle, Fritz Wunderlich, Friedrich Lenz, Kurt Böhme	Eugen Jochum Bavarian Radio Symphony Orchestra Bavarian Radio Symphony chorus	Deutsche Grammophon Cat: 459424
1973	Arleen Auger, Reri Grist, Peter Schreier, Harald Neukirch, Kurt Moll	Karl Böhm Staatskapelle Dresden orchestra Leipzig Radio chorus	Deutsche Grammophon Cat: 429868
1978	Christiane Eda-Pierre, Norma Burrowes, Stuart Burrows, Robert Tear, Robert Lloyd	Colin Davis Academy of St Martin in the Fields John Alldis Choir	CD: Philips Records Cat: 422 810-2
1985	Edita Gruberová, Kathleen Battle, Gösta Winbergh, Heinz Zednik, Martti Talvela	Georg Solti Vienna Philharmonic Vienna State Opera chorus	CD: Decca Cat: 417402
1989	Yvonne Kenny, Lillian Watson, Peter Schreier, Wilfred Gahmlich, Matti Salminen	Nikolaus Harnoncourt Mozartorchester des Opernhauses Zürich Chor des Opernhauses Zürich	CD: Teldec Cat: 2292-42643-2
1991	Luba Orgonášová, Cyndia Sieden, Stanford Olsen, Uwe Peper, Cornelius Hauptmann	John Eliot Gardiner English Baroque Soloists Monteverdi Choir	CD: Archiv Cat: 458102

Litteratur

• Abert, Hermann (2007). W. A. Mozart. Translated by Stewart Spencer. New Haven: Yale University Press. ISBN 978-0-300-07223-5
• Deutsch, Otto Erich (1965). Mozart: A Documentary Biography. Stanford, California: Stanford University Press.
• Eisen, Cliff; Keefe, Simon P., eds. (2006). The Cambridge Mozart Encyclopedia. Cambridge: Cambridge University Press.
• Hughes, Spike (1971). Famous Mozart Operas: An Analytical Guide for the Opera-Goer and Armchair Listener (2nd ed.). New York: Dover.
• Rosen, Charles (1997). The Classical Style: Haydn, Mozart, Beethoven. New York: Norton.