Maxwell D. Taylor

Maxwell D. Taylor
Født	Maxwell Davenport Taylor; 26. aug. 1901; Keytesville
Død	19. apr. 1987 (85 år); Washington D.C.; Amyotrofisk lateralsklerose
Beskjeftigelse	Diplomat, militært personell
Embete	United States Ambassador to South Vietnam (1964–1965); USAs forsvarssjef (1962–1964); USAs hærsjef (1955–1959); ambassadør ;
Utdannet ved	U.S. Army Command and General Staff College; United States Military Academy; US Army War College; Metropolitan Community College
Nasjonalitet	USA
Gravlagt	Æresgravlunden i Arlington (1987)
Utmerkelser	17 oppføringer Bronze Star Medal; Legionær av Legion of Merit; Purple Heart; Ridder av 4. klasse av Den militære Wilhelmsordenen (1946); Silver Star; World War II Victory Medal; Distinguished Service Cross; Navy Distinguished Service Medal; Médaille Interalliée 1914-1918; American Campaign Medal; European-African-Middle Eastern Campaign Medal; Army of Occupation Medal; National Defense Service Medal; Distinguished Service Order; Filippinenes æreslegion; Ridder av Æreslegionen; Croix de Guerre
Våpenart	United States Army
Militær grad	General
Kommandoer	101. luftbårne divisjon
Deltok i	Koreakrigen, Vietnamkrigen, Andre verdenskrig
IMDb	IMDb
	Maxwell D. Taylor på Commons

Maxwell Davenport Taylor (født 26. august 1901 i Keytesville i Chariton County i Missouri, død 19. april 1987 i Washington, D.C.) var en amerikansk general og diplomat.

Taylor ble uteksaminert fra United States Military Academy i 1922.

Andre verdenskrig

Som sjef for 101. amerikanske luftbårne divisjon, var Taylor den første allierte generalen som landet i Normandie, under invasjonen av Normandies første dag.

Tidlig under andre verdenskrig fikk karrieren særlig fart da han tjenestegjorde under Matthew Ridgway i 82nd Airborne Division. I 1943 førte Taylors diplomatiske evner og språkkunnskaper til at han ble sendt på et hemmelig oppdrag til Roma for å koordinere divisjonens luftslipp med italienske styrker. General Dwight D. Eisenhower uttalte senere at «den risiko han utsatte seg for var større enn noen andre jeg ba ba noen ta under krigen».^[7] Langt bak frontlinjene, utstyrt i sin amerikanske militære uniform slik at han ikke skulle bli skutt som spion om han ble tatt, lyktes det ham å møte den nye italienske statsministeren Pietro Badoglio og general Giacomo Carboni. Taylor lyktes i siste øyeblikk å avblåse det planlagte angrepet, da det viste seg at tyskerne rykket inn i den planlagte landingssonen. Oppdraget gjorde imidlertid at han fikk oppmerksomhet i de høyere militære kretser i USA.

Han deltok i invasjonen av Sicilia og den allierte invasjonen av Italia,^[8] før han fikk kommandoen over 101. luftbårne divisjon som da var stasjonert i England og forberedte seg til invasjonen i Normandie.

På invasjonens første dag (D-dagen), 6. juni rykket han inn i Normandie sammen med sine menn, som den første allierte general. Taylor hadde kommandoen over 101. luftbårne divisjon resten av krigen, blant annet under Arnhem-operasjonen.

Da divisjonen ble omringet i Bastogne 20. til 27. desember 1944 under Ardenneroffensiven var han på en stabskonferanse i USA og deltok derfor ikke i beleiringen av hans divisjon, som i hans fravær ble ledet av brigadegeneral Anthony McAuliffe. Taylor uttalte etter krigen at det var krigens største skuffelse for ham.^[9]

Mot slutten av krigen i Europa var han tilbake i Italia, og mottok 4. mai 1945 kapitulasjonen fra Albert Kesselring. Ifølge Kesselring, ble han behandlet høflig av Taylor, som lot Kesselring få beholde marskalkstaven og lot Kesselring få besøke tyske kommandosentraler i Zeltweg og Graz uten eskorte. Tayor sørget for at Kesselring og hans følge ble innlosjert på et hotell i Berchtesgaden.^[10]

Etterkrigstiden

I perioden fra 1945 til 1949 var Taylor såkalt superintendent (leder) av United States Military Academy på West Point. I 1947 utstedte han det første offisielle Honor Code («Æreskode») som beskrev de minimum etiske standardene det var forventet av kadettene ved West Point.^[11] Fra 1949 var han øverstkommanderende for de allierte styrkene i Berlin fram til 1951.

I 1953 ble han sendt i Koreakrigen, hvor han mot slutten av krigen hadde kommandoen over Åttende armé. Fra 1955 til 1959 var han sjef for US Army hvor han etterfulgte sin tidligere mentor og overordnet Matthew Rigdway. Som hærsjef arbeidet Taylor med problemstillinger knyttet til hærens rolle i en tid med kjernefysiske våpen. I 1957 beordret president Eisenhower Taylor å sende tusen mann fra 101. luftbårne divisjon til Little Rock i forbindelse med krisen på Little Rock Central High School knyttet til De ni fra Little Rock.

I jul 1959 søkte han avskjed som hærsjef på grunn av uenighet med president Eisenhowers forsvarspolitikk,^[8] kalt «New Look» og den kjernefysiske strategien med Massive retaliation («massiv gjengjeldelse»). Han mente Eisenhower stolte for mye på bruk av kjernefysiske våpen og neglisjerte slik utviklingen av de konvensjonelle styrkene. Året etter konkretiserte han sin kritikk mot Eisenhowers politikk i boken The Uncertain Trumpet fra 1960.^[8]

Samarbeid med Kennedy

I forbindelse med presidentvalget i 1960, tok den demokratiske kandidaten John F. Kennedy opp en tilsvarende kritikk mot Eisenhowers forsvarspolitikk, og forsvarte i stedet en strategi kalt Flexible response («fleksibelt svar»), en strategi som var tilsvarende Taylors tanker i The Uncertain Trumpet. Dette ble også NATOs offisielle kjernefysiske strategi fra 1967.

Etter den mislykkede Invasjonen av Bahía de Cochinos på Cuba, opplevet Kennedy at han ikke hatt fått de riktige militære råd fra Joint Chiefs of Staff, og satte 22. april 1961 Taylor til å lede undersøkelsesgruppen som skulle finne hva som gikk galt. Gruppen avleverte sin rapport 13. juni samme år. Gruppen konkluderte med at nederlaget kom som en følge av en manglende analyse av mulighetene for suksess med en slik hemmelig aksjon, at det ble benyttet uegnede fly, begrensninger knyttet til våpen, flyvere og flyangrep, samt ikke minst tap av sentrale fartøyer og mangel på ammunisjon.

Gjennom sitt arbeid med å analyse den mislykkede aksjonen på Cuba, hadde Kennedy fått så stor tillit til Taylor at han kalte ham tilbake til militær tjeneste, først som sin militære rådgiver i 1961, før Taylor ble utnevnt til Chairman of the Joint Chiefs of Staff fra 1. oktober 1962, en oppgave han hadde fram til 1. juli 1964.

Vietnamkrigen

Både som militærrådgiver for Kennedy og som Chairman of the Joint Chiefs of Staff, var Taylor ansvarlig for den første amerikanske troppeforsendelsen til Vietnam, da han tidlig anbefalte at det ble sendt en styrke på 8 000 mann til Sør-Vietnam.

Taylor var imidlertid sterkt imot statskuppet og drapet på Ngô Đình Diệm. Ifølge Taylor var det ikke Kennedys hensikt at Diệm skulle bli drept, men bli satt i et trygt eksil, og Kennedy reagerte sterkt på nyheten om at Diệm var drept.^[12]

I perioden etter Diệm var det en rekke ulike militærjuntaer som vekslet på å ha makten, og Taylor, også etter at han 23. juni 1964 etterfulgte Henry Cabot Lodge jr. som amerikansk ambassadør til Sør-Vietnam, hadde en rekke sammenstøt med særlig Nguyễn Khánh som hadde erstattet kuppmakeren mot Diệm, Dương Văn Minh som leder av militærjuntaen. Taylor var ambassadør fram til 30. juli 1965.

Etter Vietnam

I 1965 var han tilbake i Washington som sikkerhetsrådgiver for president Lyndon B. Johnson og leder av Foreign Intelligence Advisory Board fram til 1969, samt leder for Institute for Defense Analyses fra 1966 til 1969.

Han døde 19. april 1987 i Washington, D.C. og er gravlagt på Æresgravlunden i Arlington.

I film

Taylor er blitt framstilt av Paul Maxwell i A Bridge Too Far, av Andrew Duggan i The Missiles of October og av Bill Smitrovich i Tretten dager.

Referanser

^ ^a ^b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Maxwell Davenport Taylor, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Maxwell-Davenport-Taylor, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000002711, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b TracesOfWar, oppført som Maxwell Davenport Taylor, TracesOfWar person ID 34469^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b Store norske leksikon, oppført som Maxwell Davenport Taylor, Store norske leksikon-ID Maxwell_Davenport_Taylor^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ancexplorer.army.mil^{[Hentet fra Wikidata]}
^ www.defensie.nl^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Krebs, Albin: «Maxwell D. Taylor, Soldier and Envoy, Dies», The New York Times 21. april 1987, besøkt 4. juni 2011
^ ^a ^b ^c Maxwell Taylor i Store norske leksikon
^ Cole C. Kingseed: «An American Soldier: the Wars of General Maxwell Taylor», bokanmeldelse i Infantry Magazine høsten 2003
^ Kesselring, Albert: The Memoirs of Field Marshal Kesselring sidene 290–291.
^ «Dagens æreskode for West Point». Arkivert fra originalen 6. mars 2012. Besøkt 4. juni 2011.
^ Jones, Howard: Death of a Generation: how the assassinations of Diem and JFK prolonged the Vietnam War, side 425 New York City, 2003, New York: Oxford University Press. ISBN 0-19-505286-2.

Eksterne lenker

(en) Maxwell D. Taylor – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Maxwell D. Taylor – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Maxwell D. Taylor på Internet Movie Database
(en) Maxwell D. Taylor hos The Movie Database
(en) Maxwell D. Taylor hos American National Biography
(en) General Maxwell Taylor, offisiell biografi fra hæren Arkivert 14. februar 2021 hos Wayback Machine. i Commanding Generals and Chiefs of Staff utgitt av United States Army Center of Military History
(en) General Maxwell Taylor, offisiell biografi fra Joint Chiefs of Staff (pdf) format
(en) Maxwell Davenport Taylor, General, United States Army i Nettsiden til Arlington æreskirkegård

[hash-fc8cd0fbab7f8b043e53a85f65c639e34295b28b-1] Encyclopædia Britannica Online, oppført som Maxwell Davenport Taylor, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Maxwell-Davenport-Taylor, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-fa311d423fec7cd5c89ed6c617d87c1526b205b0-2] Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000002711, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-9de64ac850d372d0562b4356c7b25054298bc55e-3] TracesOfWar, oppført som Maxwell Davenport Taylor, TracesOfWar person ID 34469^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-65ad5c5bd49a5ac70c2c7fb6d520ae8bd16f6709-4] Store norske leksikon, oppført som Maxwell Davenport Taylor, Store norske leksikon-ID Maxwell_Davenport_Taylor^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-f2f66c46d61616f7497f7ed760cc50e838954822-5] xplorer.army.mil^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-70cfa32eb50fdf04556827f7815235ddda8316df-6] www.defensie.nl^{[Hentet fra Wikidata]}

[taylorobit-7] Krebs, Albin: «Maxwell D. Taylor, Soldier and Envoy, Dies», The New York Times 21. april 1987, besøkt 4. juni 2011

[snl-8] Maxwell Taylor i Store norske leksikon

[9] Cole C. Kingseed: «An American Soldier: the Wars of General Maxwell Taylor», bokanmeldelse i Infantry Magazine høsten 2003

[10] Kesselring, Albert: The Memoirs of Field Marshal Kesselring sidene 290–291.

[11] «Dagens æreskode for West Point». Arkivert fra originalen 6. mars 2012. Besøkt 4. juni 2011.

[12] Jones, Howard: Death of a Generation: how the assassinations of Diem and JFK prolonged the Vietnam War, side 425 New York City, 2003, New York: Oxford University Press. ISBN 0-19-505286-2.

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]

[6]

[7]

[8]

[9]

[10]

[11]

[12]