overflate
Norsk
[rediger]Substantiv
[rediger]overflate m eller f (bokmål), f (nynorsk), c (riksmål)
- en flate som går hele veien utenfor eller utenpå noe
- Vi malte alle overflater hvite.
- området nært eller selve avgrensningen mellom væske og luft, øverste sjikt av for eksempel havet
- (overført) enkelte deler av en langt mer komplisert sak
- (matematikk) et legeme som (ofte) omgir et tredimensjonalt legeme; et submanifold av et tredimensjonalt euklidsk rom
Etymologi
[rediger]Fra tysk Oberfläche, fra latin superficies.
Uttale
[rediger]
Grammatikk
[rediger]| Bøyning (regelrett) | ||||
|---|---|---|---|---|
| Entall | Flertall | | ||
| Ubestemt | Bestemt | Ubestemt | Bestemt | |
| ei overflate | overflata | overflater | overflatene | (bokmål/nynorsk) |
| overflate | overflaten | overflater | overflatene | (bokmål/riksmål) |
| For genitiv av substantiv, se eieform. | ||||
Avledede termer
[rediger]Oversettelser
[rediger]Referanser
[rediger]- «overflate» i Det Norske Akademis ordbok (NAOB).
- «overflate» i nettutgaven av Bokmålsordboka / Nynorskordboka.