Wings
- For den amerikanske situasjonskomedien som gikk fra 1990 til 97, se Wings (TV-serie). For den Oscarbelønnede stumfilmen fra 1927, se Wings (film)
| Wings | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Opphav | England, Storbritannia (1971) | ||
| Musikalsk karriere | |||
| Sjanger | Poprock,[1] softrock[2][3] | ||
| Aktive år | 1971–1981 | ||
| Plateselskap | Apple Records, Capitol Records, Columbia Records | ||
| Nettsted | http://www.PaulMcCartney.com | ||
| Medlemmer | |||
| William Campbell Shears, Laurence Juber, Denny Seiwell, Linda McCartney, Henry McCullough | |||
| Notable verk | |||
| Band on the Run, Band on the Run | |||
Wings var en rockegruppe ledet av Paul McCartney, som han dannet året etter at The Beatles ble oppløst, i 1971. Wings fungerte som støttemusikere for Paul McCartneys nye og gamle sanger og var alltid svært anonyme bak sin megastjerne, men tidvis fungerte Wings som en gruppe av egen verdi ved at også de andre medlemmene bidro med egne komposisjoner. Wings som gruppe fungerte i omtrent ti år frem til 1981.
Årene med Wings
[rediger | rediger kilde]Sent i 1971 ble trommeslager Denny Seiwell og eks-Moody Blues-gitaristen og -sangeren Denny Laine hyret inn for å delta på Paul McCartney og hans kone Linda McCartneys tredje post-Beatles-prosjekt, å spille inn albumet Wild Life. Det ble det første albumet som helt ble kreditert «Wings». Gruppens navn sies å ha kommet til McCartney mens han var på sykehuset og ba for sin kone som holdt på å føde deres andre barn, Stella. McCartney minnes i filmen Wingspan at fødselen var «litt av et drama»; det var komplikasjoner, og både moren og barnets liv var en stund i fare. McCartney ba intenst, og bildet av vinger kom for hans indre. Navnet på hans nye gruppe skulle derfor være «Wings».
I 1972 vendte McCartney tilbake til å turnere med musikken sin. Det ble en svært improvisert turne til universiteter i England og steder i Europa (deriblant Oslo) med gruppen i en liten varebil. McCartney insisterte på at ingen Beatles-sanger skulle spilles. Han hadde noen hits med de relativt lette singlene «Mary Had A Little Lamb» og «C Moon» samt rockeren«Hi Hi Hi». Den siste ga ham trøbbel med BBC på grunn av påståtte narkotika-referanser.
Tidlig på året 1973 gjentok McCartney dette mønsteret og hyrte eks-Spooky Tooth gitaristen Henry McCullough og ga bandet nytt navn – Paul McCartney and Wings – for det nye albumet Red Rose Speedway. Albumet ble ikke godt mottatt av kritikerne, men publikum sendte det til topps på de amerikanske albumlistene. Sangen «My Love» som han annonserte som den nye«Yesterday», ble Wings' første nummer 1 hit.
Det samme året filmet han sin første TV-spesial, James Paul McCartney, som ble hardt kritisert av rockejournalisten Lillian Roxon.
«Live and Let Die»
[rediger | rediger kilde]Wings spilte også inn tittelsangen for James Bond-film med George Martin som produsent; «Live and Let Die». I årene etter har denne sangen, «Live and Let Die», stått som en av de mer minneverdige tittelsangene og blir alltid framført på McCartneys konserter, ofte med fyrverkeri som ekstra effekt.
Etter albumet Red Rose Speedway forlot både Denny Seiwell og Henry McCullough gruppen. Ekteparet McCartney sto igjen med Denny Laine for å gjøre deres neste album. De dro til EMIs innspillingsstudio i Lagos, Nigeria, og spilte inn det som skulle bli deres gjennombruddsalbum: Band on the Run.
Albumet, hvor McCartney igjen spilte de fleste instrumentene, inkludert trommer, fikk en meget god mottakelse av både media og publikum. Albumet gjorde mye for å restaurere McCartneys noe ødelagte post-Beatles-renommé. Albumet gikk rett til topps på hitlistene og avga et halvt dusin med hit-singler, deriblant rockere som «Jet» og «Helen Wheels» (som forøvrig kun var inkludert på den amerikanske utgivelsen av albumet) og tittelsangen «Band on the Run». Albumet regnes i dag som det beste post-Beatles albumet.
En gruppe igjen
[rediger | rediger kilde]Etter dette ble Jimmy McCulloch og Geoff Britton ansatt i den reduserte gruppen på henholdsvis gitar og trommer. Sammen utga de albumene Venus and Mars (1975), innspilt i New Orleans, og Wings at the Speed of Sound (1976), innspilt i Nashville. Begge tok topp-plasseringer. I løpet av denne tiden erstattet Joe English Britton på trommer.
I den samme perioden hadde Wings en svært suksessfull og teatrisk verdensturne, dokumentert på trippel-LP-en Wings Over America som inneholdt konsertopptak fra 1975-turnen i Australia, som var McCartneys første besøk der siden The Beatles i 1964.
McCartney holdt seg fortsatt langt unna Beatles-sanger. Kun fem nummer ble inkludert. Konserten i Seattle, USA, ble filmet og senere utgitt som konsertfilm kalt Rockshow i 1980. Ny singler fra denne perioden var «Silly Love Songs» og «Let 'Em In»
Forretningsmannen
[rediger | rediger kilde]I 1976 tok McCartney initiativet til Buddy Holly-uken i London, grunnlagt på det som ville ha vært Hollys 40-års-fødselsdag og markert med årlig kjendisfest. McCartney har hatt en livslang beundring for musikken til denne rock'n'roll-pioneren. Det ble også reflektert i at han kjøpte alle rettighetene til Hollys etterlatte sanger.
Som en god forretningsmann kjøpte han også rettighetene til en musikal han hadde sett i USA, og denne investeringen betalte seg da den ble gjort om til film; Grease.
Obskur og suksessrik
[rediger | rediger kilde]Etter den store verdensturneen tok McCartney en pause, og i dette avbruddet produserte han to album, ett som var ett av de mest obskure og ett annet som var ett av de mest suksessfulle:
I løpet av 1977 produserte han et lite kjent album kalt Thrillington, en orkesterversjon uten vokal av hans tidligere Ram-album, utgitt under pseudonym «Percy ‘Thrills’ Thrillington».
Og på slutten av 1977 utga han en ballade ved navn «Mull of Kintyre», en ode til Skottlands våte kyst han hadde gjort til sitt hjem tidlig på 1970-tallet. Dens brede appell, utgitt rett før julesalget, gjorde den til en massiv suksess som dominerte platelistene i Storbritannia, Australia og i mange andre land fram til nyttår og ble en av de mestselgende singler i Storbritannia gjennom alle tider.
Tilbake i London
[rediger | rediger kilde]I 1978 kom albumet London Town, men under innspillingen av dette i mai 1977 forsvant både Joe English og Jimmy McCulloch fra bandet. Sistnevnte døde av en heroin-overdose i 1979. Selv om albumet fortsatt ble utgitt som et Wings-album, var musikerne McCartney, hans kone og Danny Laine pluss en rekke studiomusikere. Albumet steg likevel nesten helt til toppen av hitlistene, nådde andreplassen med en markert mykere soft-rock, synt-basert lyd. Ut av albumet fikk også Wings en ny #1 hit på samvittigheten. «With a Little Luck» føk til toppen i USA. Albumets andre singelslipp var rockeren I've Had Enough, men ble ingen nevneverdig stor hit på tross av at den hyppig ble spilt på radiostasjoner i USA.
I 1979 utga Wings singlen «Goodnight Tonight», som ble gruppas svar på den nye discobølgen og som endte som en topp 5-singel i USA. I det samme året ble også gruppas siste album gitt ut. Back to the Egg, ble ingen stor suksess for gruppa. Den ble ikke godt mottatt av kritikerne, og heller ikke publikum var over seg av begeistring. Plata endte sin ferd på albumlistene med en beskjeden 6.-plass. Likevel har dette albumet blitt gjenoppdaget og har i dag et bedre ry enn det den hadde rundt utgivelsesdatoen.
Siste turne
[rediger | rediger kilde]I november og desember i 1979 hadde Wings sin avskjedsturne i Storbritannia som hadde sitt klimaks i en massiv konsert i London med mengder av andre musikere i ‘rockestra’-sammensetning til støtte for UNICEF og flyktningene i Kambodsja. Den siste oppsetningen av Wings hadde gitaristen Laurence Juber og trommeslager Steve Holly som kom med i gruppen i 1978. I løpet av turnen ble live-utgaven av «Coming Up» spilt inn. En versjon som senere (i 1980) kom til å bli en listetopp i USA.
Wings ble aldri oppløst. Det døde forsiktig ut og ble endelig avsluttet i 1982, men var i realiteten dødt allerede da McCartney ble arrestert og fengslet i Japan for narkotikabesittelse. Den utsolgte turneen ble avlyst, og etter dette ga McCartney ut to album (McCartney II og Tug of War), før gruppa fikk sin endelige spiker i kista.
Ettermæle
[rediger | rediger kilde]Etter McCartneys første soloprosjekt McCartney, en hjemmesnekret plate hvor han selv spiller alle instrumenter, ble McCartney, med unntak av sangen Maybe I'm Amazed, lite godt mottatt av kritikerne. Han ble avskrevet, på tross av at publikum sendte hans første album og oppfølgeren Ram til topps av listene. Wings fikk sitt virkelige gjennombruddsår i 1973, hvor Wings ga ut #1 albumet Red Rose Speedway med #1 hiten My Love. Bond-theme låta til Live And Let Die som ble en #2 hit i USA, samt albumet Band on the Run, som ble Wings' største albumsuksess og regnes som et av de beste albumene av de tidligere Beatles-medlemmene. McCartney fortsatte å gi ut album og hitsingler. Wings' 1977-singel «Mull of Kintyre» er fortsatt den mestselgende singelen (utenom veldighetssanger) i Storbritannia etter Queens Bohemian Rhapsody. Som leder av Wings ble han den eneste av Beatles-medlemmene som fortsatte å turnere og spille inn nye plater i årene etter bruddet. På 70-tallet hadde han seks #1 album og 13 topp 3-singler (hvorav sju gikk helt til topps).
Wings blir overskygget av McCartneys suksess med The Beatles, men huskes likevel som et av 70-tallets mest populære band.
Bemanning
[rediger | rediger kilde]Wings var tidvis også et ‘ekte’ band. Faktisk var det flere av medlemmene som bidro med egne komposisjoner, men McCartney var uten tvil den udiskutable lederen og stjernen. Uansett, gjennom bandets virke var det flere endringer av bemanningen (titlene på engelsk):
| 1971–1972 | 1972–1973 | 1973–1974 | |
|---|---|---|---|
|
|
|
|
| 1974–1975 | 1975–1977 | 1977–1978 | |
|
|
| |
| 1978–1980 | |||
| |||
Diskografi
[rediger | rediger kilde]- Wild Life (1971)
- Red Rose Speedway (1973)
- Band on the Run (1973)
- Venus and Mars (1975)
- Wings at the Speed of Sound (1976)
- Wings Over America (1976)
- London Town (1978)
- Wings Greatest (1978)
- Back to the Egg (1979)
- Concerts for the People of Kampuchea (1981)
- Inneholder tre sanger av Wings («Got to Get You Into My Life», «Every Night» og «Coming Up»); tre sanger med The Rockestra, som inkluderer medlemmer fra Wings («Lucille», «Let It Be» og «Rockestra Theme»); pluss sanger av the Who, Queen og en rekke andre artister, innspilt desember 1979.
- Band on the Run: 25th Anniversary Edition (1999)
- Wingspan - Hits & History Samlealbum (2001)
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Offisielt nettsted
- (en) Wings (band) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Wings på Discogs
- (en) Wings på MusicBrainz
- (en) Wings på Spotify
- (en) Wings på Last.fm
- (en) Wings på AllMusic
- ^ https://www.loudersound.com/features/the-10-best-paul-mccartney-wings-songs.
- ^ https://www.loudandquiet.com/interview/its-just-me-an-exclusive-interview-with-paul-mccartney-about-mccartney-iii/.
- ^ https://www.indiatoday.in/education-today/gk-current-affairs/story/paul-mccartneys-73rd-birthday-258227-2015-06-18.