Symfoni nr. 9 (Beethoven)

Ludwig van Beethoven på maleri fra 1820, fire år før han fullførte sin niende symfoni. Han var praktisk talt døv på denne tiden

Den tolvte siden i Beethovens original- manuskript

Beethovens bolig da han fullførte symfonien

Akvarell av Theater am Kärntnertor, hvor symfonien ble urframført 7. mai 1824

Symfoni nr. 9 i d-moll, op. 125 er den siste symfonien Ludwig van Beethoven skrev. Den ble fullført i 1824, og regnes for å være et verk med romantisk preg; et forbilde og eksempel for videre romantisk komponering. Verket er særs kjent og er et av Beethovens største mesterverk.

Deler av Friedrich Schillers dikt Ode an die Freude (Ode til gleden) blir sunget av solister og et kor i siste sats. Beethoven var den første store komponisten som brukte menneskestemmer sammen med instrumenter i en symfoni. Symfonien satte eksempelet for bruk av sangstemmer i den romantiske symfoniformen.

Premieren

Beethoven ønsket opprinnelig at stykkene hans, mot slutten av karrieren, skulle bli urframført i Berlin så fort som mulig etter at han hadde fullført arbeidene fordi han mente musikksmaken i Wien var dominert av italienske komponister som Rossini. Man da hans venner og støttespillere hørte dette, overtalte de ham til å urframføre den niende symfonien i Wien.

Beethovens niende symfoni ble urframført 7. mai 1824 i Kärntnertortheater i Wien, sammen med ouverturen Die Weihe des Hauses og de tre første delene av messen Missa Solemnis. De ble alle dirigert av Beethoven selv, til tross for at han på dette tidspunktet var døv. Urfremførelsen var Beethovens første sceneopptreden på 12 år, derfor var salen fullstendig fullpakket. Sopran- og alt-stemmen ble tolket av to unge og berømte sangere: Henriette Sontag og Caroline Unger.

Selv om fremføringen offisielt ble dirigert av Michael Umlauf, teaterets kapellmester, sto Beethoven sammen med ham på scenen. Imidlertid hadde Umlauf to år tidligere opplevd at Beethovens forsøk på å dirigere hadde endt i katastrofe, i forbindelse med en prøve på operaen Fidelio. Derfor instruerte han orkesteret og koret om å overse Beethovens instruksjoner. Men ved innledningen til hver sats var det Beethoven som ga tempo, bladde i partituret og slo takten til musikerne som han ikke kunne høre.

Fremføringen ble en stor suksess, og publikum responderte sterkt, både under framføringen etter konserten. Påstandene om når jubelen i salen tok av avhenger av ulike fortellinger. Når det skjedde er dermed usikkert. Siden den døve Beethoven lå noen takter etter orkesteret på slutten av stykket, gikk Caroline Unger bort til Beethoven og snudde ham mot publikum slik at han skulle se salens begeistring, rop og applaus. Ifølge tilstedeværende «tok publikum i mot den musikalske helten med den ytterste respekt og sympati, lyttet til hans vidunderlige, gigantiske skaperverk med den aller mest skjerpede oppmerksomhet og brøt ut i en jublende applaus, ofte under satsene, og gjentatte ganger etter dem». Hele publikumet tok i mot ham med stående applaus og trampeklapp fem ganger, viftet med lommetørklær i luften, løftet hender og hatter slik at Beethoven, som ikke kunne høre, kunne se ovasjonene."

På den tiden var det etikette at det keiserlige paret ble tatt i mot med tre stående ovasjoner når de ankom. Det at en vanlig person, som bare var komponist og ikke hadde høy sosial status, ble imidlertid ansett som uanstendig. Politiet rykket inn i lokalet for å avbryte den eksplosive begeistringen og få folk ut av lokalet. Beethoven forlot konsertsalen sterkt beveget.

Form

Symfonien har fire satser, merket som følgende:

1. Allegro ma non troppo, un poco maestoso
2. Molto vivace – Presto
3. Adagio molto e cantabile – Andante Moderato – Tempo I – Andante Moderato – Adagio – Lo Stesso Tempo
4. Recitative: (Presto – Allegro ma non troppo – Vivace – Adagio cantabile – Allegro assai – Presto: O Freunde) – Allegro assai: Freude, schöner Götterfunken – Alla marcia – Allegro assai vivace: Froh, wie seine Sonnen – Andante maestoso: Seid umschlungen, Millionen! – Adagio ma non troppo, ma divoto: Ihr, stürzt nieder – Allegro energico, sempre ben marcato: (Freude, schöner Götterfunken – Seid umschlungen, Millionen!) – Allegro ma non tanto: Freude, Tochter aus Elysium! – Prestissimo: Seid umschlungen, Millionen!

Beethoven brøt med prinsippet som gjaldt i wienerklassiske symfonier da han plasserte scherzo-satsen før den rolige satsen. Dette var første gang han gjorde dette i en symfoni, men han hadde gjort det slik i noen tidligere verk. Også Haydn hadde dette arrangementet i noen av sine verk.

Første sats

Den første satsen er i sonateform og er til tider veldig intensiv. Åpningstemaet spilles av strykere som pianissimo. Temaet blir så gjentatt som fortissimo, men nå i D-dur i stedet for i D-moll som det var i begynnelsen.

I denne satsen opptrer en hornkvartett for første gang i en Beethoven-symfoni.

Andre sats

Den andre satsen er en scherzo i D-moll. Åpningstemaet i denne satsen har likheter med åpningstemaet i første sats. Framdrivende rytmer blir brukt og det spilles også en paukesolo

Trioseksjonen er i D-dur, og det er her trombonene kommer inn for første gang i symfonien.

Tredje sats

Denne lyriske rolige satsen i B-dur er i en fri variasjonsform. Alle variasjonene danner et detaljert rytmisk og melodisk bilde. Den første variasjonen er, som hovedtema i 4/4-takt, den andre i 12/8. Variasjonene er adskilt av to stykker i 3/4-takt, den første i D-dur, den andre i G-dur.

Fjerde sats

Denne kjente koralfinalen er Beethovens musikalske presentasjon av det universelle brorskapet og har blitt karakterisert av Charles Rosen som en symfoni innen en symfoni. Satsen består av fire satser spilt uten avbrytelser. Denne «indre symfonien» følger det samme mønsteret som symfonien i sin helhet:

• Første «sats»: tema og variasjoner med rolig introduksjon. Hovedtema først spilt av celloene og kontrabassene og siden gjentatt med sang.
• Andre «sats»: 6/8-scherzo i militær stil. Koret synger hovedtema i 6/8-takt.
• Tredje «sats»: et nytt tema over teksten «Seid umschlungen, Millionen!» blir spilt rolig.
• Fjerde «sats»: fuge-finale med tema fra første og tredje «sats».

Tekst i fjerde sats

Ord skrevet av Beethoven (ikke Schiller) er merket med kursiv.

Tysk original

O Freunde, nicht diese Töne!

Sondern laßt uns angenehmere

anstimmen und freudenvollere.

Freude! Freude!

Freude, schöner Götterfunken

Tochter aus Elysium,

Wir betreten feuertrunken,

Himmlische, dein Heiligtum!

Deine Zauber binden wieder

Was die Mode streng geteilt;

Alle Menschen werden Brüder,

Wo dein sanfter Flügel weilt.

Wem der große Wurf gelungen,

Eines Freundes Freund zu sein;

Wer ein holdes Weib errungen,

Mische seinen Jubel ein!

Ja, wer auch nur eine Seele

Sein nennt auf dem Erdenrund!

Und wer's nie gekonnt, der stehle

Weinend sich aus diesem Bund!

Freude trinken alle Wesen

An den Brüsten der Natur;

Alle Guten, alle Bösen

Folgen ihrer Rosenspur.

Küsse gab sie uns und Reben,

Einen Freund, geprüft im Tod;

Wollust ward dem Wurm gegeben,

Und der Cherub steht vor Gott.

Froh, wie seine Sonnen fliegen

Durch des Himmels prächt'gen Plan,

Laufet, Brüder, eure Bahn,

Freudig, wie ein Held zum Siegen.

Seid umschlungen, Millionen!

Diesen Kuß der ganzen Welt!

Brüder, über'm Sternenzelt

Muß ein lieber Vater wohnen.

Ihr stürzt nieder, Millionen?

Ahnest du den Schöpfer, Welt?

Such' ihn über'm Sternenzelt!

Über Sternen muß er wohnen.

Repetisjon i finalen:

Seid umschlungen, Millionen!

Diesen Kuß der ganzen Welt!

Brüder, über'm Sternenzelt

Muß ein lieber Vater wohnen.

Seid umschlungen,

Diesen Kuß der ganzen Welt!

Freude, schöner Götterfunken

Tochter aus Elysium,

Freude, schöner Götterfunken

Verdensminne

I 2001 ble Beethovens 9. symfoni tatt opp i UNESCOs verdensminneregister.

Eksterne lenker

• (en) Symphony No. 9 (Beethoven) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons