Slaget ved Hastings

Slaget ved Hastings
Konflikt: Normannernes invasjon av England
Bayeuxteppets fremstilling av slaget ved Hasting
Dato 14. oktober 1066 Sted Battle of Hastings 50°54'43"N 0°29'15"Ø Resultat Avgjørende normannisk seier
Stridende parter
Normannerne	Angelsakserne
Kommandanter og ledere
Vilhelm Erobreren	Harald II av England
Styrker
7-8000	7-8000
Tap
ukjent, man antar at det var 2000 døde og sårede	ukjent, men antageligvis større enn tapet til motstanderen

Slaget ved Hastings fant sted 14. oktober 1066, og var det avgjørende slaget som førte til at normannerne klarte å erobre England. Seierherre og Englands nye konge var hertugen av Normandie, Vilhelm Erobreren.

Bakgrunn

Etter Edvard Bekjennerens død var den engelske kronen omstridt. Det ble på den ene side hevdet at Edvard som takk for tidligere tjenester hadde lovet den til hertug Vilhelm av Normandie, og på den annen at det var Harold Godwinson, sønnen til Godwin, jarl av Wessex som hadde rett til tronen. Harold var valgt til ny konge av Witenagemot og deretter kronet som den lovlig valgte konge etter engelsk lov. Hertugen gjorde like fullt krav på riket. Den 28. september 1066 steg han i land, uten å møte motstand, ved Pevensey.

Der forskanset han seg, trolig i restene av det romerske fortet på stedet. 25. september 1066 hadde Harold Godwinson nedkjempet Harald Hardrådes hær i slaget ved Stamford Bridge, og begynte raskt å marsjere sørover da han fikk vite at hertugen hadde gått i land. Han samlet flere soldater på veien mot sørkysten.

Slagplanen; angelsaksernes stilling i rødt og normannernes i sort (infanteri) og hvitt (kavaleri).

Slagsted og -oppstilling

Angelsakserne

Da Harold Godwinson ankom, stilte han opp sine styrker over veien fra Hastings til London. Bak seg hadde de den store skogen Anderida, og foran seg en lang, slak bakke ned til stedet hvor stigningen på Telham Hill begynner. Stedet ligger ved byen Battle, som har navn etter slaget. Høyalteret i klosterkirken i Battle Abbey skal ha stått på stedet hvor Godwinson falt; det er i dag et minnesmerke på stedet. Vilhelm Erobreren iverksatte byggingen av kirken på stedet som en soning for drapene og blodsutgytelsen han hadde forårsaket.

Den engelske hæren antas å ha vært på 7000–8000 mann. Den bestod utelukkende av infanteri; engelskmennene kunne gjerne ri til et slag, men steg så av for å kjempe. Hæren var sammensatt av medlemmer av det angelsaksiske aristokratiet, særlig thegner, også kalt thanes, kongens egne styrker inkludert livgarden housecarls («huskarer»), samt utskrevne bønder. Forrest stod thegnene og kongens garde, mange utslitte av først å ha kjempet ved Stamford bru halvannen uke tidligere, etterfulgt av en strevsom hastemarsj helt til sørkysten. De var bevæpnet med sverd, spyd og i noen tilfeller danske stridsøkser. Til beskyttelse bar de ringbrynjer og skjold. Ved å la skjoldene overlappe lagde de en beskyttende mur langs åsryggen. Etter hvert som de i forreste rekke falt, var det forventet at de lenger bak rykket frem for å tette hullene i rekken. Bak dem stod bønder med buer og de våpen de ellers måtte ha.

Slagmarken fra den normanniske oppstillingsposisjonen. Klosteret ligger der den engelske hæren stod.

Normannerne

Hertug Vilhelm samlet sin hær nedenfor den engelske posisjonen. Normannernes hær var av samme størrelse, og bestod av hertugens normanniske, bretonske og flamske vasaller med deres underordnede, samt leiesoldater fra flere land, inkludert de normanniske områdene i Italia. Adelsmennene hadde blitt lovet eiendommer i England og ytterligere titler, mens de av lavere rang skulle få betalt i form av plyndring og krigsbytte; mange av dem hadde også håp om å få seg eiendom.

Etter at Vilhelm hadde bestemt seg for å innta England, sendte hans gamle lærer Lanfranc en budbringer til Roma med anmodning om pavens støtte. Lanfrancs utsending hevdet at den engelske kirke forfalt, og lovet at om Vilhelm seiret, ville han iverksette et omfattende reformarbeid. Uten videre erklærte pave Alexander II invasjonen av England som et lovlig korstog og utstyrte Lanfrancs utsending både med et korsbanner og en ring med et hår fra St. Peter. Videre ekskommuniserte paven Harold Godwinson på bakgrunn av Vilhelms beskyldninger om at Harold skulle ha myrdet tronarvingen Ælfred Ætheling i 1036, for å tilrane seg den engelske trone. I virkeligheten var Harold lovlig valgt av Witenagemot, dvs. lovlig valgt konge etter engelsk lov.

I slaget ved Hastings førte derfor normannerne et korsbanner som ses to steder på Bayeuxteppet. Banneret var velsignet av pave Alexander personlig. Slik kunne de se seg selv som korsfarere som ville komme rett til himmelen om de falt i kamp. Alexanders inngripen bidro sterkt til normannernes seier. Straks invasjonen ble lansert som et korstog, hadde det meldt seg frivillige. Attpåtil kom ekskommuniseringen som et sjokk på Harold Godwinson, som ikke var skyld i noe av det paven hadde lagt til grunn. Trolig ble han kjent med det bare få dager før slaget, av en utsending fra hertug Vilhelm. Sjokkert og motfallen uttalte han dagen før slaget at Herren fikk avgjøre utfallet, og sørge for en rettferdig seier: «Herrens hellige hånd vil handle rettferdig.» Godwinson deltok i slaget som en uengasjert tilskuer. Det skal ikke finnes indikasjon på at han tok noen avgjørelser eller ledet sine soldater etter at slaget ved Hastings var i gang.

Normannerhæren ble stilt opp i den klassiske middelalderstilen, men tre avdelinger. Normannerne stod i midten, med bretonere på venstre flanke og fransk-flamske styrker på høyre. Hver avdeling hadde infanteri, kavaleri og bueskyttere. Ut fra Bayeuxteppet kan det se ut til at det også var med armbrøstskyttere. Dersom bildene er tolket riktig, er dette den tidligste dokumenterte bruk av armbrøster, men det er noe uenighet om dette blant militærhistorikere. I motsetning til engelskmennene stod de stilt opp med bueskytterne forrest. Dette gav mulighet til å utveksle pilskurer, uten at hele styrken var utsatt for motstanderens piler.

Normannisk soldat, museet i Bayeux.

Slaget

Ifølge legenden tryglet hertugens sanger og ridder, Ivo Taillefer, om å få lov til å slå det første slaget. Han fikk lov til dette, og red frem foran engelskmennene mens han kastet sverdet og spydet sitt opp i luften og fanget dem igjen, mens han sang en tidlig versjon av «Rolands sang». Ifølge den tidligste kilden til denne fortellingen, Carmen de Hastinhae Proelio, kom en engelskmann frem for å møte ham i tvekamp, og Taileffer drepte raskt sin motstander og tok hans hode som trofé. I en kilde fra det 12. århundre hevdes det derimot at Taileffer red rett inn i den engelske slagoppstillingen og drepte en til tre engelskmenn før han selv falt.

Enten dette stemmer eller ei, startet selve slaget med at normannerne avfyrte piler. Normanniske bueskyttere trakk ikke strengene lenger enn til kjeven, hvilket med den buetypen de brukte ikke gav nok kraft til å trenge gjennom fiendens skjold. Pilregnet gjorde derfor minimal skade.

Normannernes infanteri og kavaleri rykket så frem, ledet av hertugen og hans halvbrødre biskop Odo og grev Robert de Mortain. De kom i nærkamp med engelskmennene, men de kraftige danske stridsøksene og de sterke skjoldene som var klemt fast i hverandre gjorde det umulig å bryte gjennom. Etter forholdsvis store normanniske tap holdt fortsatt skjoldmuren.

Bretonerne på venstre flanke, hvor bakken er slakest, kom først i kontakt med engelskmennene. De var ikke forberedt på motstanden de møtte, og ble raskt brutt opp. Deler av engelskmennenes høyre flanke, muligens ledet av en av kongens brødre, brøt ut og jaget dem nedover bakken i et vilt og uordnet stormløp. Da de nådde flatmark ble da angrepet av normannisk kavaleri, og uten skjoldmuren hadde de ikke noe forsvar og ble slaktet ned.

Engelskmennenes forhastede offensiv ble lagt merke til, og normannerne organiserte falske flukter. Kavaleriet red flere ganger inn mot skjoldmuren, men trakk seg hver gang tilbake og ble forfulgt. Engelskmennene fulgte etter det de trodde var en panikkslagen fiende, for så å oppleve at kavaleriet igjen snudde og tvang dem vekk fra skjoldmuren.

Mot slutten av dagen hadde begge sider lidd store tap. Hertugen var engstelig for at mørkets frembrudd ville tvinge ham til å trekke seg tilbake til skipene, hvor de var utsatt for angrep fra sjøsiden. Han sendte igjen bueskytterne frem, og beordret dem denne gangen til å skyte over skjoldmuren. Pilregnet forårsaket store tap i engelskmennenes bakre rekker.

Datidens slag varte sjelden lenger enn et par timer før den svakere part overga seg. At slaget ved Hastings strakte seg over ni timer, viser forsvarernes desperasjon. Uansett måtte slag avsluttes ved solefall. Godwinson falt kort tid før solnedgang; også hans brødre, Gyrth og Leofwine, falt. Hadde Harold Godwinson overlevd natten, ville forsterkningene nådd frem ved daggry, og da ville han trolig seiret.

Oppfatningen av at kong Harold ble ramt av en pil i øyet, skyldes trolig at Bayeuxteppet viser en soldat truffet av en pil ved øyet, men han står oppreist. Hadde han fått banesår, ville han vært avbildet som fallende. I dag antas det at Harold Godwinson er mannen til høyre med stridsøks, slått ned av en normannerridder på hesterygg. Å dø av en pil i øyet var en dødsmåte som ble forbundet med å være skyldig i mened. I avbildningen av Harold Godwinsons død var det opprinnelig ikke med noen pil. Den ble tilføyd på 1800-tallet under en fransk reparasjon av teppet. På 1700-tallet er det et spydskaft som holdes over personens hode. I Carmen de Hastingae Proelio (= Sangen om slaget ved Hastings) hevdes at Vilhelm og tre franske riddere kjempet seg innpå den engelske kongen, og den første stakk lansen sin gjennom kongens skjold og bryst så blodet sprutet. Den neste brukte sverdet til å hugge av kongens hode under hjelmen; og den fjerde kuttet av beinet hans ved låret og dro det et stykke bort.

Angrepet nådde engelskmennene først på ytre høyre og venstre flanke. Normannerne begynte så å rulle opp linjen fra flankene, og den allerede sterkt svekkede skjoldmuren begynte å vakle. Normanniske fotsoldater klarte dermed å presse seg inn, slik at engelskmennene mistet fordelen skjoldene gav. Da det ble klart at kongen hadde falt, tok mange engelskmenn flukten, mens hirden fortsatte å kjempe rundt kongens lik og hans standard.

I folkelig overlevering var den døde kongen så skjendet at hans enke Edith måtte identifisere ham. Ansiktet hans skal ha vært så ødelagt at hun måtte lete frem et merke på kroppen hans.

Etterspill

Bare en liten del av engelskmennene nådde skogen. En del normannere fulgte etter, men i halvmørket mellom trærne fikk engelskmennene overtaket i ulendt terreng. I kilder fra det 12. århundre fortelles at normannerne som gikk inn i skogen, falt i en mal fosse, en «ond grøft», der engelskmennene gjorde ende på dem. Rundt 100 år etter slaget ble Malfosse-episoden gjengitt i Roman de Rou og Chronicle of Battle Abbey. Diverse raviner og myrland i traktene rundt Battle har vært utpekt som denne Malfosse. I dag er det antatt at det var flere slike episoder i løpet av slaget. Et opprinnelig stedsnavn var Malfosset, i 1180 gjengitt som Malfosse, senere som Manfosse, som kan minne om første ledd i navnet på skogen Mansers Shaw.

Hertug Vilhelm hvilte gjennom natten, og begynte så på den videre erobringen av England. I to uker rekrutterte han soldater nær Hastings, og ventet på at angelsaksiske aristokrater skulle komme for å underkaste seg. Da han innså at dette ikke kom til å skje, begynte han sin marsj mot London. Første juledag ble han kronet i Westminster Abbey.

På slagstedet grunnla Vilhelm Battle-klosteret, som ble innviet i 1095. Lite står igjen, bortsett fra en port i enden av hovedgaten i Battle.

En tid etter slaget ble Bayeuxteppet laget til minne om hendelsene i 1066. Det er en meget viktig kilde til kunnskap om slaget, fordi det viser våpen og utstyr som ble brukt. Sammenholdt med skriftlige kilder gjør dette slaget ved Hastings til ett av den tids slag man vet mest om.

Slaget ble viktig for utviklingen av krigføring med blandede våpenarter. Engelskmennene var overlegne i nærkamp, men ved hjelp av det raske kavaleriet, bueskyttere som kunne desimere de bakre rekkene, og infanteri til å trenge gjennom skjoldmuren når den tok til å svikte, klarte normannerne å sikre seg seier. Kombinasjonen gav engelskmennene få andre muligheter enn å kjempe defensivt; deres offensive handlinger ble skjebnesvangre for dem.