Rettskrivinga av 1917
 | Kildeløs: Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. |
Rettskrivingen av 1917 var en reform av norsk skriftspråk som omfattet både bokmål og nynorsk, den gang kalt riksmål og landsmål. I riksmål avløste 1917-rettskrivingen 1907-rettskrivingen og i landsmål avløste den 1910-rettskrivingen.
Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Ny rettskrivning fastsatt ved kongelig resolusjon i 1917 gjaldt begge skriftspråkene og skulle skape mer konsekvens enn reformen i 1907. Som 1917-reformens hovedtrekk gjaldt
- stor valgfrihet
- tilnærming mellom de to målene.
Hunkjønnsformer med -a-endelse var en talemålsform som nå kom inn i skriftspråket, og formene «kua», «geita», «onna» var obligatoriske, mens andre ord fikk valgfritt kjønn: «klokka» eller «klokken». I landsmålet ble en del stumme bokstaver fjernet, så heid ble «hei» og glod ble «glo».[1]
1917-rettskrivingen var den første som hadde til hensikt å samle bokmål og nynorsk til ett ved å innføre ortofone prinsipper i begge målformene. Disse prinsippene hadde til formål å føre skriftformene nærmere talemålet på Østlandet. Kritikerne av denne tilnærmingslinjen på riksmålshold mente at dette utvannet riksmålet og gjorde det for likt landsmål. På landsmålssiden reagerte mange negativt på at man gikk bort fra Aasen-normalen. I Nord-Norge reagerte man negativt på at talemålsnære former som «sne», «nu» og «frem» var tatt ut av normen. Ivar Aasens typeformer var utformet i samsvar med etymologiske prinsipper, som var best egnet til å avspeile de ulike dialektforskjellene i Norge ut fra en kronologisk utvikling som kunne føres tilbake til norrønt. Innenfor målrørsla har denne diskusjonen pågått helt frem til i dag.
Reformen tok ikke bort så mange landsmålsformer fra 1910, men tok inn nye former og jevnstilte dem med de gamle; 1917- rettskrivingen åpnet for større valgfrihet enn nynorsk har hatt både før og siden. Alle former ble sidestilt; skillet mellom «hovedformer» og «sideformer» (eller «klammeformer») kom først med rettskrivingen av 1938.
Gjennomføring
[rediger | rediger kilde]
Rettskrivingsnemnda ble oppnevnt i 1916 av Jørgen Løvland som da var kirke- og undervisningsminister i Knudsen II-regjeringen. I denne nemnden satt blant annet Knut Liestøl (elev og venn av Moltke Moe) og D.A. Seip, prominent i Østlandsk reising som ble støttet av blant andre Eivind Berggrav. På denne tiden var Det norske Arbeiderparti fortsatt språkpolitisk nøytralt, og hadde representanter på Stortinget som gikk sterkt imot reformen. Men Knudsen II-regjeringen gikk sammen med Løvland, og truet med å gå av dersom den fikk flertallet mot seg. Et regjeringsskifte var ikke mulig på det tidspunktet, og det endte med at reformen ble berget med en dobbeltstemme fra stortingsrepresentant Buen. Nemndens anbefaling til ny rettskriving ble så godkjent ved kongelig resolusjon ni dager etter at den var fremlagt for Stortinget.
Med dette var normen offisiell rettskrivning i Norge, men der 1907-reformen etter noen år hadde slått igjennom i pressen og forlagene, forble 1917-rettskrivningen langt på vei en papirtiger.
Motstanden var mye kraftigere enn mot den i 1907, og avisene skrev at «det har vistnok aldrig hændt før i verdenshistorien, at et ministerium gjør kabinetspørgsmaal paa retskrivningsregler, men Gunnar Knudsen vil efter forlydende gaa med alle sine folk, hvis Storthinget forlanger ophævelse af den kgl. resolution af 1917.» Uansett fikk de konservative formene overtaket igjen utover 1920-tallet. Ikke minst fordi det fantes få lærebøker med den nye rettskrivningen, så det ble vanskelig for skolene å ta den i bruk. Innenfor landsmål førte valgfrie former til at landsdelene satte opp sine egne skriftnormaler til bruk i skolene, ut fra det som best passet til den lokale dialekten. Landsmål viste derfor tegn til å splittes i flere landsdels-skriftspråk, og i 1934 vedtok Stortinget at det trengtes en ny språkreform som skulle redusere antall dobbeltformer i begge mål. Slik håpet en å få fortgang i tilnærmingen, «på norsk folkemåls grunn».[2]
Vedtak
[rediger | rediger kilde]Ortografi
[rediger | rediger kilde]Det var rettskrivingen av 1917 som innførte bokstaven å istedenfor aa.
Stum r blei fjernet i bestemt form flertall av substantiv i landsmål, slik at det kom til å hete «armane» mot tidligere armarne. Videre ble den d-en (ð) som representerte såkalt stungen d fra norrønt, fjernet fra enkelte ord, slik at en i landsmålet fikk en «li» for en lid og «brei» for breid.
Valgfrihet
[rediger | rediger kilde]Det ble innført en mengde valgfrie former. For eksempel infinitiv av verb på e ved siden av a, og kløyvd i landsmål. Videre ble a i bestemt form av sterke hunkjønnsord i éntal og intetkjønnsord i bestemt form flertall (boka, husa) tillatt ved siden av i (boki, husi). På samme måte ble e gjort valgfri jevnstilt med o i flertall av svake hunkjønnsord, altså viser jevnstilt med visor, og verbformer som får, gir, slår, tar ble tillatt, jevnstilt med fær, gjev, slær, tek. Man fikk valgfrie former av en mengde enkeltord, blant dem mellom og millom, før og fyrr, venn og ven, høre og høyre, og så videre. Den store valgfriheten, når det gjelder å bruke mange «samnorsk»-former både i nynorsk og bokmål, kom altså med rettskrivingen av 1917.
Norvagiserte ord
[rediger | rediger kilde]Enkelte ord ble også norvagiserte, og dette gjaldt helst fremmedord. Noen ord som ble fornorsket:
- chauffeur ble «sjåfør».
- chocolade ble «sjokolade».
- douche ble «dusj».
- milieu ble «miljø».
Veien videre
[rediger | rediger kilde]Rettskrivingen av 1938 gikk videre i samme retning, med tilnærming mellom målformene og tilnærming til øst- og nordnorske målfører. De største endringene i 1938 kom i bokmål.
Et annet formål i 1938 var å skjære ned det store antallet valgfrie former fra 1917, og resultatet ble systemet med en læreboknormal som bare omfattet en del av de tillatte formene, mens alle andre stod fritt til å bruke sideformene. Dette systemet ble avskaffet i bokmål fra og med 2005. Det er i dag for eksempel fullstendig likestilling mellom formene brøt og brøyt, mens braut er tatt ut av bokmålsordboka. I forbindelse med rettskrivingsendringer for nynorsk utgår hierarkiet mellom hovedformer og sideformer fra 1. august 2012.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Arild Leitre, Einar Lundeby, Ingvald Torvik: Språket vårt før og nå (s. 105), Gyldendal, 1982, ISBN 82-05-12686-0
- ^ Arild Leitre, Einar Lundeby, Ingvald Torvik: Språket vårt før og nå (s. 105-06)
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- Den Nye rettskrivning : regler og ordlister, Den Departementale rettskrivningskomite, 1918 (fulltekst hos nasjonalbiblioteket)