Protestsang
Protestsang er sang som er assosiert med en bevegelse for solidaritet, sosial endring og bevissthet, og inngår således i en bredere kategori av aktuelle sanger (eller sanger knyttet til samtidige hendelser). Det kan være folkemusikk, visesang, klassisk eller kommersiell i sjangeren. Blant de sosiale bevegelser som har blitt knyttet til en kanon av sanger er abolisjonisme (opphevelse av slaveriet), stemmerett for kvinner, kvinnesak, arbeiderbevegelsen, borgerrettighetsbevegelsen, antikrigsbevegelsen, dyrerettigheter, vegetarianisme, og miljøbevegelsen.
Særlig var motstanden mot Vietnamkrigen på 1960-tallet en katalysator for fremkomsten av mange protestsanger over hele verden. I denne sammenheng ble sangen «Ohio», skrevet av Neil Young som reaksjon på skytingen på Kent State University et tidlig uttrykk for dette.[1]
En annen mer lokal begivenhet i Norge på begynnelsen av 1970-tallet som førte til protestsanger var radikaliseringen i forbindelsen med folkeavstemningen til EF i 1972. Mange protestsanger framføres til enkle arrangement, som akustisk gitar og munnspill, ofte av nødvendighet for å være der hvor folk er.
Eksempler på protestsangere er blant andre Joe Hill, Joan Baez, Bob Dylan, Woody Guthrie, Jean Ferrat, Renaud Sechan, Lluís Llach, Manu Chao, Victor Jara, John Lennon, Peter Seeger og Billy Bragg. I de nordiske landene finnes blant andre Mikael Wiehe og Björn Afzelius i Sverige, Røde Mor, Sebastian og Cæsar i Danmark, og Lars Klevstrand, Birgitte Grimstad og Jack Berntsen i Norge.
Protestsanger er ofte situasjonsbetinget ved å være assosiert med en sosial bevegelse via kontekst. Eksempelvis har sangen «Goodnight, Irene», en amerikansk folkemelodi som først ble innspilt av bluessangeren Huddie 'Lead Belly' Ledbetter i 1932, fått et preg av protestsang ettersom den ble sunget av Lead Belly, en svart domfelt og en sosial utstøtt, selv om den på overflaten er en kjærlighetssang. Protestsanger kan være abstrakte og i mer generelle vendinger uttrykke motstand til urettferdighet, og støtte fred, eller fri tanke og ytringsfrihet, men publikum vet vanligvis hva det refererer til. Beethovens Ode til gleden, en sang som fremmer sin støtte til alminnelig brorskap, er en sang av denne typen. Den er komponert til et dikt fra 1759 av Friedrich Schiller som feiret feiringen av kontinuum av levende vesener (som er forent i deres egenskap av føle smerte og glede, og derav også empati), og hvor Beethoven selv la til tekstlinjen om at alle mennesker er brødre. Sanger som støtter status quo eller vil bevare det bestående kvalifiserer ikke som protestsanger.[2]
Tekstene i protestsanger har et betydelig kognitivt innhold. Arbeiderbevegelsemusikalen Pins and Needles (1937) har behendig oppsummert definisjonen av en protestsang i sangen «Sing Me a Song of Social Significance» av Harold Rome.[3] Phil Ochs forklarte det som «En protestsang er en sang som er så spesifikk at du ikke kan misforstå det for sludder».[4]
Et eksempel på en aktuell sang fra 1700-tallet som hadde til hensikt å være en feministisk protestsang er «Rights of Woman» (1795), sunget til melodien «God Save the King», skrevet anonymt av «A Lady», og publisert i Philadelphia Minerva den 17. oktober 1795. Det er imidlertid ingen bevis for at den noen gang ble sunget som en sang for en sosial bevegelse.[5] Et nyere eksempel på en aktuell sang som fremmet seksuell frigjøring er «Sexo» (1985) av Los Prisioneros fra Chile.
Typer av protestsang
[rediger | rediger kilde]Sosiologen R. Serge Denisoff vurderte protestsanger ganske smalt i henhold til deres funksjon, som former for overbevisning eller propaganda.[6] Han mente at hele protestsangtradisjonen hadde sin opprinnelse i «salmer» eller sanger for den grassortpregede protestantiske religiøse vekkelsesbevegelser, og katalogiserte disse lovsangene også som «protestpropaganda».
Videre delte Denisoff protestsanger som enten «magnetisk» eller «retoriske». Det førstenevnte, «maganetiske» protestsanger hadde som mål å tiltrekke seg folk til bevegelsen og de fremmet gruppesolidaritet og engasjement, eksempelvis sanger som «Eyes on the Prize» og «We Shall Overcome». Den andre kategorien, «retoriske» sanger var på den annen siden ofte karakterisert av den enkeltes indignasjon og tilbød en endefram og direkte politisk budskap formet for endre den politiske mening. Denisoff argumenterte at selv om «retoriske» sanger ofte ikke er formelt knyttet til å bygge en større bevegelse, skal de uansett bli betraktet som «protestpropaganda». Eksempler omfattet Buffy Sainte-Marie sin «Universal Soldier», Bob Dylans «Masters of War» (som inneholdt strofene «I hope that you die / And your death'll come soon») og «What's Going On» av Marvin Gaye.
Ron Ayerman og Andrew Jamison i Music and Social Movements: Mobilizing Tradition in the Twentieth Century (1998), har tatt opp det som de betrakter er Denisoffs innskrenkende tilnærming til historien og sangens funksjon (særlig den tradisjonelle sangen) i sosiale bevegelser. De har pekt på at Denisoff ga liten oppmerksomhet til melodien i protestmusikken, og betraktet musikken underordnet til sangteksten, kun et middel til å fremme et budskap. Det er sant at i det meget tekstorienterte vestlige europeiske sangtradisjonen kan melodien var underordnet, utbyttbar, og faktisk begrenset i antall (som i den portugisiske fado som har kun 64 forskjellige melodier), men likevel har Ayerman og Jamison pekt på at en del av de mest effektive protestsanger har fått kraft gjennom deres anvendelse av melodier som bærere av sterke kulturelle tradisjoner.[7] De betonte at:
- «Det er mer til musikk og bevegelser enn som kan bli fanget innenfor et funksjonelt perspektiv, slik som med Denisoffs som fokuserer på bruken av musikken innenfor en allerede eksisterende bevegelse. Musikk og sang, foreslår vi, kan opprettholde en bevegelse selv når den ikke lenger har en synbar tilstedeværelse i form av organisasjoner, ledere, og demonstrasjoner, og kan bli en vital kraft i forberedelsen av en ny bevegelse. Her trenger musikkens rolle og plassering å bli tolket gjennom et bredere rammeverk hvor tradisjon og ritual er forstått som en prosess for identitet og identifikasjon, som formkoder og legemliggjøring av den kollektive mening og hukommelse.»[8]
Borgerrettsforkjemperen Martin Luther King jr. beskrev frihetssangene på dette viset: «De gir kraft til bevegelsen på det aller viktigste måten (...) disse frihetssangene tjener til å gi en enhet til en bevegelse.»[9]
I nyere tid har Peter Gabriel laget en anti-apartheid-protestsangen «Biko», som i 1980 minnes den drepte aktivisten Steve Biko. Pink Floyd, David Gilmour, ga sammen med den ukrainske musikeren Andrij Chlywnjuk i 2022 ut protestsangen «Hey Hey Rise Up!!» til støtte for Ukraina.[10][11]
Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ «"Ohio" - Neil Young Lyrics Analysis». Thrasher's wheat. Besøkt 25. februar 2015.
- ^ Kizer, Elizabeth J. (1983): «Protest Song Lyrics as Rhetoric» i: Popular Music and Society IX, No. 1. Sitat: «To protest is to verbalize a dissatisfaction with the status quo».
- ^ «Sing Me a Song with Social Significance», Union Songs
- ^ «Phil Ochs' Quote» Arkivert 28. februar 2008 hos Wayback Machine.. UBR, Inc.
- ^ McGath, Gary: «Songs of Freedom». Sangen inneholder tekstlinjer som «God save each Female's right», «Woman is free» og «Let woman have a share».
- ^ Denisoff, R. Serge (1966): «Songs of Persuasion: A Sociological Analysis of Urban Propaganda Songs» i: The Journal of American Folklore Vol. 79, No. 314 (Okt. – Des., 1966), ss. 581-589.
- ^ Eyerman, Ron & Jamison, Andrew (1998): Music and Social Movements: Mobilizing Tradition in the Twentieth Century, Cambridge, Storbritannia, s. 43.
- ^ Ayerman & Jamison (1998): Music and Social Movements, s. 43-44. Oversatt av Wikipedia for anledningen
- ^ «Protest Movements: Class Consciousness and the Propaganda Song» i: Sociological Quarterly, vol. 9, Våren 1968, ss. 228-247.
- ^ Larsen, Gunnar R. (7. februar 2023). «Putins brutale krig splitter Pink Floyd». www.abcnyheter.no (på norsk). Besøkt 8. februar 2023.
- ^ «Peter Gabriel [3] - Peter Gabriel | Songs, Reviews, Credits | AllMusic» (på engelsk). Besøkt 29. april 2021.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Protest songs – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- Strange Fruit, historien til protestmusikken fra PBS
- Vietnam: The music of protest, Steve Schifferes, BBC News, 1. mai 2005
- Labor and Industrial Folksongs: A Select Bibliography from the Library of Congress
