Hopp til innhold

Mauritius-offensiven

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Mauritius offensiven
Konflikt: Napoleonskrigene

Ceylon og Vénus, Pierre Julien Gilbert, 1835
Dato1809–1811
StedIndiahavet
ResultatBritisk seier,
Île Bonaparte (Réunion) og Isle de France (Mauritius) erobret og okkupert av britene.
Stridende parter
Storbritannias flagg StorbritanniaFrankrikes flagg Frankrike
Kommandanter og ledere
Josias Rowley
Henry Keating
Albemarle Bertie
m. fl.		Charles Decaen
Jacques Hamelin m. fl.

Mauritius-offensiven fra 1809 til 1811 var en serie amfibiske operasjoner og marineangrep som ble utkjempet under Napoleonskrigene for å oppnå kontroll med territoriene Isle de France (Mauritius) and Île Bonaparte (Réunion) i det franske Indiahavet.[1] Offensiven pågikk fra våren 1809 og frem til våren 1811, og både Royal Navy og den franske marine mobiliserte betydelige fregatt-skvadroner med intensjon om å forstyrre eller beskytte handel med Britisk India. I en krig hvor Royal Navy var nesten dominerende sjømakt, er det verdt å merke seg den franske marinens lokale overlegenhet høsten 1810 som førte til det britiske nederlaget ved Grand Port, det mest betydelige nederlaget for Royal Navy i hele konflikten.

Royal Navy hadde planlagt en operasjon rettet mot Isle de France etter tapet av Nederlandsk India i 1806, men ble tvunget til å handle tidligere enn meningen var på grunn av en styrkeøkning på fransk side i form av ankomsten av en større fregatt-skvadron under ledelse av kommandør Jacques Hamelin mot slutten av 1808. Denne styrken kapret flere Ostindiafarere og forstyrret handelsrutene i Det indiske hav ved å angripe handelskonvoiene. Admiral Albemarle Bertie på Kapp det gode håp tok opp kampen med fienden, og sendte kommandør Josias Rowley til å blokere de franske øyene for å forhindre frnaksmennene i å bruke disse som base for sine raid.

De to neste årene angrep britene havner og ankringsplasser på de franske øyene, mens franskmennene angrep handelskonvoier i hele havområdet. Britene klarte å gradvis redusere den franske tilstedeværelsen ved å eliminere deres baser gjennom begrensede invasjoner, men ble tvunget betydelig tilbake ved Grand Port i august 1810, og ble så tvunget på defensiven på høsten. Hamelin ble til slutt beseiret og han ble tatt til fange av Rowley på sitt flaggskip Vénus kort tid før admiral Bertie ankom med betydelige styrkeøkninger for å ta Isle de France. Gjennom hele offensiven var Hamelin ute av stand til å sikre styrkeøkning fra Frankrike; nesten alle forsøk på å bryte gjennom den britiske blokaden av franske havner var forgjeves, bare én fregatt nådde frem til Det indiske hav før Isle de France kapitulerte. En fransk fregatt-styrke lyktes med å nå fram til Mauritius i mai 1811, men da var øya allerede på britiske hender. På returen ble styrken angrepet av en britisk skvadron utenfor Madagaskar. Franskmennene led nederlag og måtte dermed godta full britisk kontroll i Det indiske hav.

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

Det indiske hav var en vital del av kjeden med handelsruter som koplet sammen Det britiske imperiet. Koffardiskip fra Kina, Arabia og Øst-Afrika krysset havet regelmessig, og dets senter var det britiskkontrollerte subkontinentet India. Herfra brakte tungt lastede Ostindiafarere handelsvarer for millioner av pund til Storbritannia hvert år.[2] Handel med India var vital for Storbritannias økonomi, og derfor var det av høy prioritet for Royal Navy å beskytte handelsrutene i Det indiske hav mot franske raid.[3] Utbruddet i 1804 av Napoleonskrigene, etter at Freden i Amiens hadde avsluttet de franske revolusjonskrigene, gjorde at det handelsrutene i Det indiske hav ble truet av hollandske kryssere som opererte fra Cape Town og Nederlandsk India og franske skip med base på Isle de France (Mauritius) og Île Bonaparte .[2] I 1808 hadde de fleste av de nederlandske koloniene blitt nøytralisert i en serie korte, men vellykkede kampanjer; Kappstaden ble tatt av Sir Home Riggs Popham i januar 1806 og den nederlandske øya Java av Sir Edward Pellew i en kampanje som ble avsluttet i desember 1807. De franske øyene i Indiahavet viste imidlertid en langt større evne til å forsvare seg: de var tungt befestet, bemannet av franske soldater, og lå dessuten flere måneders reise fra nærmeste britiske havn. De utgjorde en langt større utfordring for de begrensede britiske styrkene som var tilgjengelig i regionen.[2]

I begynnelsen av krigen opererte franske kapere fra øyene, inkludert en flåte med små fartøyer under Robert Surcoufs kommando. Franske marinefartøyer supplerte disse med jevne mellomrom, i hovedsak fregatten Piémontaise (erobret i mars 1808) og de gamle fregattene Sémillante og Cannonière. Disse skipene opererte uavhengig av hverandre og oppnådde noen mindre beseiringer over mindre britiske krigsskip og handelsskip, men var ikke kraftige nok til å ha alvorlig effekt på handelsrutene i Det indiske hav.[4] I august 1808 ble Sémillante og Cannonière nedgradert til armerte lagerskip og sendt tilbake til Frankrike.[5] Fire store fregatter under Jacques Hamelins ledelse ble deretter sendt til guvernør Charles Decaen på Isle de France senhøsten 1808 for å erstatte disse. De nye fartøyene, Vénus, Manche, Caroline og Bellone var store og slagkraftige skip, og hadde som oppgave å opererer fra Isle de France og Île Bonaparte mot britisk handel i Det indiske hav.[6] Med base på Isle de France hadde disse fregattene tilgang til et stort antall arbeidsledige sjømenn og flere befestede ankringsplasser, og kunne derfra angripe de britiske handelsrutene. En femte fregatt, Niémen, skulle slutte seg til eskadren sommeren 1809, men ble anholdt og erobret bare timer etter at hun forlot Frankrike.[7]

For å motvirke den franske mobiliseringen i regionen, ble en liten britisk styrke under kommandør Josias Rowleys kommando organisert fra Cape Town av viseadmiral Albemarle Bertie . Ordren var å blokere Isle de France og Île Bonaparte og ta eller ødelegge alle franske skip som opererte fra øyene. For å utføre dette oppdraget fikk Rowley det gamle linjeskipet HMS Raisonnable, fourth rate-skipet HMS Leopard, fregattene HMS Nereide, HMS Sirius og HMS Boadicea i tillegg til et antall mindre skip. Både de britiske og de franske eskadrene nådde frem til Indiahavet våren 1809.[8]

Innledende aksjoner

[rediger | rediger kilde]

Hamelins styrker var raskt i gang: Caroline angrep en vestgående konvoi med ostindiafarere 31. mai i Bengalbukta og erobret to skip, Streatham og Europe. Hun tok også flere andre små fartøyer i løpet av toktet før hun returnerte til Île Bonaparte med de beslaglagte skipene (priser) i august.[9] Hamelin fortsatte sine tokt i Bengalbukta gjennom sommeren og høsten med Vénus, ledsaget av Manche og korvetten Créole. 26. juli erobret Vénus Ostindiakompaniets krigsskip Orient utenfor Nikobarene.[10]

Rowleys eskadre hadde også vært aktiv: Nereide under kaptein Robert Corbet erobret et lite antall mindre skip utenfor Port Napoleon sent på våren, inkludert briggen Aigle, som han sendte til Kapp det gode håp med et prisemannskap som imidlertid gjorde mytteri, drepte sin offiser og tok skipet til Île Bonaparte.[11] Briggen HMS Otter, under kaptein Nesbit Willoughby, raidet en ankerplass ved Black River-distriktet 14. august, og erobret et kystfartøy (som han senere måtte forlate) under kraftig ild.[12] Willoughby gjenerobret også Aigle kort tid senere. Rowley selv hadde jaget Bellone med Raisonnable fra tidspunktet da det franske skipet dukket opp ved Port Napoleon 17. august, men hadde ikke vært i stand til å ta henne. Det mest betydningsfulle som skjedde var at en styrke fra British Army under ledelse av oberstløytnant Henry Keating erobret øya Rodrigues. Denne lille øya lå nær nok overfor Isle de France til å bli en effektiv base for den britiske blokade-styrken og et utgangspunkt for en fremtidig invasjon av de franske øyene.[10]

Île Bonaparte (Réunion)

Rowleys første koordinerte aksjon ble satt i gang ved at Caroline returnerte med sine priser. I ly av havnekanonene i Saint-Paul, ble Caroline et gunstig mål for ekspedisjonsstyrken fra Rodrigues som hadde som mål å invadere hele øya. 21. september landet en styrke med over 600 soldater og Royal Marines under ledelse av Keating og Willoughby på Île Bonaparte og marsjerte rundt byens kystfort, og stormet dem fra baksiden da dagen grydde. De ble erobret ett og ett, og samtidig med at de bekjempet motstanden fra den franske militsen, sikret styrken kanonbatteriene i havnen, noe som tillot at Rowley kunne seile sin eskadre rett inn i havnen og bombardere skipene som hadde ankret opp der.[13] De franske marineoffiserene, i mindretall og uten støtte, kjørte sine skip på land og forlot dem, dermed kunne britene eliminere Caroline, de to erobrede ostindiafarerne og et antall mindre skip. Franske forsøk på å gjenerobre byen ble ødelagt ved at øyas kommandant, general Nicolas Des Bruslys gjorde den feilen at han inngikk forhandlinger med britene. Des Bruslys begikk deretter selvmord.[14] Garnisonen var nå uten leder og den inngikk derfor en våpenhvile med britene som sikret dem fem dagers kontroll over byen. I løpet av denne tiden klarte de å fjerne alle offentlige forsyninger og rive byens offentlige bygninger. Rowley og hans styrke reiste til slutt fra Saint-Paul den 28. september.[15] Som belønning for sin tjeneste ble Willoughby utpekt til å kommandør av Nereide og Corbet ble sendt tilbake til Storbritannia i Caroline, som ble omdøpt til HMS Bourbonaise.

Mens Rowley angrep Saint-Paul, krysset Hamelin og hans skip Vénus, Manche, Bellone og Créole i Bengalbukta. 10. oktober angrep Hamelin Ostindiakompaniets base ved Tappanooly på Sumatra og brant den ned til grunnen: hele befolkningen ble tatt til fange, bortsett fra kvinnene som ble reddet unna i en liten skonnert til Padang.[16] 2. november ble den britiske briggen HMS Victor erobret av Bellone etter en intens kamp, og to uker senere tok Hamelin en konvoi med tre ostindiafarere, Windham, Streatham og Charlton.[10] 22. november jaget, fanget og beseiret Bellone 52-kanoners-fregatten Minerva. Med mannskapet spredt på de erobrede prisene og syklon-sesongen i anmarsj, beordret Hamelin sin eskadre tilbake til Isle de France. Underveis ble konvoien rammet av en storm og spredt fra hverandre: Vénus ble spesielt hardt skadet og ble reddet fra å synke takket være innsatsen fra de britiske fangene ombord.[17] 31. desember hadde alle skip returnert til Isle de France unntatt Windham, som var blitt gjenerobret av den nylig ankomne britiske fregatten HMS Magicienne.[13]

Invasjonen av Île Bonaparte

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Invasjonen av Bonaparte-øya

Siden den franske marinen betraktet året 1809 som en suksess, styrket de Hamelin med kun én fregatt, Astrée, som ankom tidlig i 1810.[18] Hamelin var rask til å handle da syklon-sesongen var over: Kaptain Guy-Victor Duperré i Bellone og Captain Pierre Bouvet i eks-portugiseren Minerva (omdøpt til Minerve) dro fra Isle de France 14. mars for å raide Bengalbukta og deretter langs sørøstkysten av Afrika. Til tross for at Duperrés krysstokt i utgangspunkt manglet et konkret mål, var det en suksess: i juli oppdaget og beseiret han en konvoi ostindiafarere, tok Windham for annen gang og også Ceylon.[19]

Kort tid etter Duperrés ankomst dro en britisk eskadre under ledelse av kaptein Henry Lambert til kysten av Isle de France for å gjenopprette blokaden.[20] Den besto av HMS Magicienne, HMS Iphigenia og HMS Leopard . Rowley forøket deretter Lamberts styrker ved å sende Willoughby i Nereide med instrukser om å raide ankerplasser langs øyas kyst. 24. april kunne Willoughby observere den nylig ankomne Astrée, og 30. april angrep han den beskyttede ankringsplassen Jacolet. Målet var et stort, fransk handelsskip som var beskyttet av to batterier og infanteri.[18] De gikk i land under kraftig ild, Willoughbys menn tok ett batteri, unngikk et fransk angrep fra deres brohode og erobret et batteri nummer to til tross for at de måtte krysse en elv under ild, i fullt dagslys. Da de returnerte til sine båter, ble Willoughbys menn angrepet av en annen fransk styrke, som de presset 1 kilometer tilbake innover på øya.[21] Willoughby ble alvorlig såret kort tid etterpå da en muskett som han avfyrte eksploderte og knuste kjeven hans. Som resultat av dette ble han tvunget til å tilbringe flere måneder på Rodriguez for rehabilitering fra skadene .[22]

Senere på våren ble Rowleys styrke redusert ved at Raisonnable og Leopard ble sendt tilbake til England for overhaling. Selv om han nå bare hadde fem fregatter og noen mindre skip, begynte Rowley å forberede en invasjon av Île Bonaparte ved å øke antall tilgjengelige soldater på Rodrigues med mannskap fra Madras. Île Bonaparte var en av de mindre franske basene og hadde svakere forsvar, noe som blant annet skyldtes angrepet mot Saint Paul året før.[23] 24. juni trakk Rowley Boadicea og Nereide tilbake til Rodrigues og samlet Keatings styrke med over 3000 soldater. Rowley møtte resten av eskadren utenfor Bonaparte, og organiserte derfra to landganger 7. juli, på hver side av øyas hovedstad Saint Denis. De britiske landgangsenhetene avanserte raskt mot det franske forsvaret, og tvang øyas guvernør Chrysostôme de Sainte-Suzanne til å overgi seg dagen etter.[24] Det var dagen etter denne operasjonen at kapteinen Matthew Flinders, en oppdagelsesreisende som hadde blitt arrestert av Decaen i Port Napoleon åtte år tidligere og holdt fanget på tross av Napoleons instrukser om å løslate ham, ble satt fri. Flinders kunne gi mye detaljert informasjon om forsvaret på Isle de France som han ga til Rowley og senere Bertie.[25]

Slaget om Grand Port

[rediger | rediger kilde]
Combat de Grand Port, av Pierre Julien Gilbert, Musée national de la marine

Allerede før de franske garnisonene på Île Bonaparte hadde overgitt seg, begynte Rowley å snu sin oppmerksomhet østover mot Isle de France. Den britiske kommandøren hadde funnet ut at den beste måten å eliminere trusselen fra Hamelins eskadrer på var å blokere øyas hovedhavner ved å ta koralløyene som markerte inngangene til havnene gjennom de vanskelige korallrevene som omslutter øya Isle de France.[24] Disse øyene var befestet, og under britisk kontroll kunne de hindre franske skip i å forlate eller ankomme havnene. Kaptein Samuel Pym i Sirius og Willoughby i Nereide fikk ansvaret for å invadere øya, med instruksjoner om først å ta Île de la Passe ved inngangen til havnen i Grand Port på den sørøstre siden av Isle de France.[26]

Willoughby stormet Île de la Passe 13. august, erobret øya, og blokkerte dermed innseilingen til Grand Port. Med havnen sikret kunne Willoughby raide kystlinjen mens Pym, som hadde blitt forsterket med Henry Lambert i Iphigenia og Lucius Curtis i Magicienne, blokkerte Port Napoleon. 20. august ble det observert seil på vei inn til Grand Port, og Willoughby forsøkte å lure disse skipene til å seile gjennom kanalen ved Île de la Passe, hvor han kunne angripe og erobre dem.[27] Det viste seg å være Duperrés eskadre som var på vei tilbake fra den afrikanske kyst med sin priser, og til tross for bange anelser fra kaptein Bouvet, var Duperré fast bestemt på å gå inn til Grand Port, også beroliget av kjennesignaler fra Willoughby, som hadde fått tak i de franske kodene på Île de la Passe.[28] I det franskmennene passerte fortet, åpnet Willoughby ild, men en falsk trikolor som flagget fra Île de la Passe ble ved et uhell antent i det det ble senket. Brannen spredte seg til et magasin i fortet, som eksploderte og forårsaket alvorlige ødeleggelser. I forvirringen kunne alle Duperré's skip, med unntak av ett, ankre opp i havnen.[29]

Slaget om Grand Port. Franske skip i blått, britiske skip i rødt.

Willoughby anmodet så Pym om assistanse og Pym tilbød Sirius, Iphigenia og Magicienne for å støtte Nereide i et angrep på Grand Port 23. august. Pym hadde ikke utført en god nok rekognosering av kanalen og Duperré hadde fjernet varselbøyene, slik at Pyms eskadre seilte i blinde inn i et komplisert system av rev og kanaler.[30] Sirius og Magicienne gikk snart på grunn, mens Iphigenia strevet med å finne en passasje og var ute av stand til å komme nær den franske eskadren. Bare Nereide nådde frem til Duperrés linje og Willoughbys opprinnelige angrep var så bestemt at hele den franske eskadren raskt ble drevet i land. Bare Bellone forble i en posisjon hvor det var mulig å beskyte den britiske fregatten.[31] Et heldig skudd fra Bellone kuttet Nereide's ankertrosse og den britiske fregatten svinget rundt, og presenterte dermed hele sin akterende for de de franske skipene, som bestrøk henne gjentatte ganger. Willoughby klarte å redusere noen av effektene av skaden ved å kutte den andre ankertrossen, noe som brakte enkelte av kanoner innenfor rekkevidde av franskmennene, men slagets balanse hadde snudd. I de påfølgende timene ble fregatten hans beskutt intenst av de franske skipene og fra kanoner på land, helt til mastene var nede og over 220 av mannskapet var drept eller skadet.[32]

Nereide overga seg 24. august, om morgenen, og de neste tre dagene ble Magicienne og Sirius forlatt og brent for å hindre at franskmennene skulle erobre dem.[33] På morgenen 28. august ble Iphigenia, som var lastet med overlevende fra de grunnstøtte fregattene, konfrontert med Hamelin og hans hovedeskadre, som det hadde tatt syv dager å seile fra Port Napoleon. Med et enormt mindretall hadde Lambert ikke noe annet valg enn å overgi seg, som avsluttet det verste nederlaget i hele krigen på britisk side.[34] Rowley ankom i Boadicea 29. august, men var ute av stand til å påvirke resultatet av slaget, og ble jaget tilbake til Saint Denis av Hamelin ombord i Vénus. Rowley var nå på defensiven, og ba om umiddelbare forsterkninger fra Rodrigues, Madras og Kapp, mens Bouvet gikk i gang med å blokkere Île Bourbon i håp om legge en felle for Boadicea.[35]

11. september ankom fregatten HMS Africaine fra Rodrigues, under kaptein Robert Corbets kommando, som hadde deltatt i raidet mot Saint Paul i 1809. Corbet var en meget upopulær kommandant, og da hans fregatt ble angrepet av Bouvets fregatter i Action of 13 September 1810, spredte det seg rykter om at hans død var et resultat av selvmord eller til og med mord.[36] Rowley klarte å gjenerobre Africaine dagen etter, men faren som Hamelins skip utgjorde for britiske fregatter som seilte alene ble ytterligere understreket i Action of 18 September 1810, da HMS Ceylon ble tatt av Hamelins flaggskip Vénus. Igjen var Rowley i stand til å gjenerobre den britiske fregatten, og denne gangen var skaden på Vénus så alvorlig at hun var ute av stand til å seile fra Boadicea. Hun ble derfor tatt med Hamelin ombord.[37]

Erobringen av Isle de France

[rediger | rediger kilde]
Isle de France, 1791

I september, oktober og november 1810 ankom britiske styrker fra Madras, Bombay og Kapp, de besto av krigsskip som sluttet seg til Rowleys eskadre utenfor Isle de France og soldater som samlet seg på Rodrigues. Oppbyggingen av styrker skjedde på bakgrunn av nederlaget ved Grand Port, kombinert med store tap av ostindiafarere mellom 1809 og 1810; de britiske myndighetene var fast bestemt på å gjøre slutt på trusselen fra den franske skvadronen på Isle de France før orkansesongen gjorde seiling i regionen for farlig.[38] Faktisk var denne trusselen allerede redusert betydelig: skadene som de franske fregattene pådro seg i kampene ved Grand Port og utover i september kunne ikke bli reparert med tilgjengelige ressurser på Isle de France. I tillegg begynte matforsyningene å skrumpe inn på grunn av et stort antall britiske krigsfanger på øya, og moralen hadde dessuten kollapset i etterkant av Hamelins nederlag.[39]

Sent i november 1810 ble invasjonsstyrken samlet på Rodrigues under viseadmiral Albemarle Berties omkmando. Etter å konsultert sine ledere, bestemte Bertie seg for å gå i land ved Grand Baie, nord for øyas hovedstad.[40] Selv landgangen skulle ledes av kaptein Philip Beaver i HMS Nisus og de første troppene i land skulle være en spesielt utvalgt fortropp under ledelse av Keating og en marinebrigade under kaptein William Augustus Montagu. Disse styrkene skulle avansere mot Port Napoleon og deretter bli forsterket av hovedstyrken under general John Abercromby de påfølgende dagene.[41] Denne styrken på nesten 7000 mann, som var vesentlig større enn Decaens tropper på ca 1300 mann, skulle oppnå en rask seier før orkansesongen var i gang.[42]

Invasjonsflåten på 70 skip seilte fra Rodrigues den 22. november og ankom Grand Baie 29. november. Franskmennene gjorde ingen forsøk på motstand mot landgangen, verken fra sjøen eller fra land, og Keating klarte raskt å rykke frem mot hovedstaden.[43] 30. november krysset Keating Rivière du Tombeau etter at en milits-garnison trakk seg tilbake, og samme kveld ble det trefninger mellom hans styrker og Decaens garnison fra Port Napoleon, noen få mil fra hovedstaden. Påfølgende morgen tok Decaens feltkommandant Edmé-Martin Vandermaesen stand ved å forme en linje på en høyde utenfor byen, som blokkerte Keatings fremrykning. Ved å bruke sentrum, kunne Keating benytte sin overtallighet til å utmanøvrere den franske garnisonen og Port Napoleon falt.[44] Våpenhvile ble inngått 2. desember og Decaen overga seg dagen etter, og han og hans menn ble sendt tilbake til Frankrike med sine standarter og personlige våpen.[39]

Avslutningen

[rediger | rediger kilde]

Det franske nederlaget på de Isle de France markerte slutten på de aktive britiske operasjonene og resulterte i at seks fregatter og over 200 kanoner falt i britiske hender, i tillegg til selve øya som fikk sitt opprinnelige hollandske navn Mauritius tilbake.[45] Øye forble under britisk kontroll frem til den fikk sin selvstendighet i 1968. De britiske styrkene i regionen ble nedskalert, kommandoen ble overlatt til Beaver, som sendte skip for å eliminere franske havner på Madagaskar og på Seychellene. På grunn av tiden det tok å kommunisere mellom Det indiske hav og Europa, var den franske regjering fortsatt uvitende om øyas fall i februar 1811, da en eskadre med forsterkninger under François Roquebert, med nødvendige forsyninger for å reparere Hamelins eskadre, ble sendt til Det indiske hav. Eskadren ankom 6. mai og ble nesten involvert i kamper med en britisk styrke utenfor Grand Port, før de klarte å rømme over til den vestre delen av Det indiske hav. Da de gjorde en stopp på Tamatave på Madagaskar, ble den franske eskadren fanget av en britisk styrke under kaptein Charles Marsh Schomberg den 20. mai og led nederlag.[46] Slaget om Tamatave var karakterisert av veldig lett vind, mye av dagen var det helt vindstille, med periodevise kamper når brisen økte.[47]

To franske fregatter gikk tapt ved Tamatave, som dermed økte det totale antall fregatter tapt til britene i denne offensiven til ti. Nederlaget markerte avslutningen av offensiven og slutten på det franske håp om bidra til en vesentlig forstyrrelse av den britiske handelen med India: de eneste gjenværende sikre havnene i regionen var noen få nederlandske kolonier på Java, som hadde blitt Royal Navy-styrkenes neste mål i regionen.[48] Mauritius-offensiven hadde også en effekt på britisk etterkrigsstrategi i Det indiske hav, demonstrert ved videreføringen av Mauritius som en koloni (selv om Bourbon ble returnert til France i 1814 etter Napoleons abdikasjon). Med strategiske baser langs sine handelsruter, var britiske konvoier sikret en større grad av sikkerhet og Royal Navy fikk infrastruktur til å operere på alle verdenshav.[49]

Inskripsjon for slaget om Grand Port på Triumfbuen.

Kulturelt sett fanget offensiven den offentlige fantasien i England og Frankrike: Slaget om Grand Port er det eneste sjøslaget som vises på Triumfbuen i Paris, og i England ble Rowley og Bertie begge gjort til baronetter for sin tjeneste i Det indiske hav. Offensiven har blitt studert i detalj, både av marinehistorikere som William James og William Laird Clowes og av populære forfattere som Alexandre Dumas, som beskriver offensiven fra et fransk perspektiv i sin roman Georges fra 1843,[50] og Patrick O'Brian, hvis roman Toktet til Mauritius fra 1977 følger den britiske siden på nært hold med den oppdiktede Jack Aubrey som erstatning for Rowley.[51]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Isle de France ble omdøpt til Mauritius av britene i 1810 og har siden beholdt dette navnet. Île Bonaparte var kjent som Île Bourbon frem til 1789 og som Réunion fra den franske revolusjon inntil 1801. Britiske kilder anerkjente aldri noen av disse navneendringene og i 1810 ble navnet Île Bourbon gjeninnført. Dette ble beholdt av øyas britiske og franske guvernører inntil Februarrevolusjonen 1848, da navnet nok en gang ble Réunion.
  2. ^ a b c Gardiner, s. 92
  3. ^ Mostert, s. 577
  4. ^ Gardiner, s. 83
  5. ^ James, Vol. 5, s. 261
  6. ^ James, Vol. 5, s. 192
  7. ^ Woodman, s. 282
  8. ^ James, Vol. 5, s. 192–195
  9. ^ Brenton, s. 389
  10. ^ a b c Woodman, s. 283
  11. ^ Taylor, s. 238
  12. ^ James, Vol. 5, s. 195
  13. ^ a b Woodman, s. 284
  14. ^ James, Vol. 5, s. 197
  15. ^ Gardiner, s. 93
  16. ^ James, Vol. 5, s. 200
  17. ^ James, Vol. 5, s. 202
  18. ^ a b Woodman, s. 285
  19. ^ James, Vol. 5, s. 263
  20. ^ James, Vol. 5, s. 266
  21. ^ Clowes, p. 452
  22. ^ James, Vol. 5, s. 270
  23. ^ Clowes, s. 445
  24. ^ a b James, Vol. 5, s. 273
  25. ^ Taylor, s. 258
  26. ^ Woodman, s. 286
  27. ^ Macmillan, s. 30
  28. ^ Clowes, s. 461
  29. ^ James, Vol. 5, s. 279
  30. ^ Macmillan, s. 32
  31. ^ Macmillan, s. 33
  32. ^ James, Vol. 5, s. 285
  33. ^ Woodman, s. 289
  34. ^ Clowes, s. 465
  35. ^ Gambier, s. 96
  36. ^ James, Vol. 5, s. 297–305
  37. ^ Clowes, s. 469
  38. ^ Taylor, s. 325
  39. ^ a b Taylor, s. 331
  40. ^ Woodman, s. 292
  41. ^ James, Vol. 5, s. 325
  42. ^ Clowes, s. 295
  43. ^ Macmillan, s. 39
  44. ^ James, Vol. 5, s. 326
  45. ^ Woodman, s. 293
  46. ^ Mostert, s. 578
  47. ^ James, Vol. 6, s. 25
  48. ^ Gardiner, s. 104
  49. ^ Gardiner, s. 60
  50. ^ (fr) Chapitre II, Lions et léopards Arkivert 20. november 2008 hos Wayback Machine., Bibliothèque Dumas, Retrieved 11 December 2008
  51. ^ O'Brian, Patrick, The Mauritius Command, 1977, Harper Collins, ISBN 0-00-222383-X

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Brenton, Edward Pelham (1825). The Naval History of Great Britain, Vol. IV. 
  • Clowes, William Laird (1997). The Royal Navy, A History from the Earliest Times to 1900, Volume V. Chatham Publishing. ISBN 1-86176-014-0. 
  • Gardiner, Robert (2001). The Victory of Seapower. Caxton Editions. ISBN 1-84067-359-1. 
  • James, William (2002). The Naval History of Great Britain, Volume 5, 1808–1811. Conway Maritime Press. ISBN 0-85177-909-3. 
  • James, William (2002). The Naval History of Great Britain, Volume 6, 1811–1827. Conway Maritime Press. ISBN 0-85177-910-7. 
  • Macmillan, Allister (1914). Mauritius Illustrated. W.H.& L. Collingridge. 
  • Mostert, Noel (2007). The Line upon a Wind: The Greatest War Fought at Sea Under Sail 1793 – 1815. Vintage Books. ISBN 978-0-7126-0927-2. 
  • Taylor, Stephen (2008). Storm & Conquest: The Battle for the Indian Ocean, 1809. Faber & Faber. ISBN 978-0-571-22467-8. 
  • Woodman, Richard (2001). The Sea Warriors. Constable Publishers. ISBN 1-84119-183-3. 
Autoritetsdata
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Mauritius-offensiven&oldid=23407575»