Hopp til innhold

Kongsberg Våpenfabrikk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Kongsberg Våpenfabrikk
Fabrikken i 1910. Direktørboligen er synlig, og i bakgrunnen kan Håvet sees
BransjeVåpenindustri
Etablert1814
Opphørt 1987
Etterfølger(e)Kongsberg Defence & Aerospace, Kongsberg Gruppen, Kongsberg Automotive, GKN Aerospace Norge
HovedkontorKongsberg
LandNorge
Adm.dir.Poul Steenstrup (1814), Fredrik Meyn (1824), Peder Christian Holst (1842), Jens Landmark (1854), Ole Herman Krag (1880), Johan Jørgen Schwartz (1912), Bjarne Hurlen (1956)
Nettsted Offisielt nettsted (no)
Kart
Kongsberg Våpenfabrikk
59°39′25″N 9°38′42″Ø

Kongsberg Våpenfabrikk (KV) var en norsk statseid industribedrift grunnlagt i 1814, i en økonomisk nedgangsperiode på Kongsberg. Opprinnelig produserte de blankvåpen og håndskytevåpen for norske styrker. Produksjonen økte jevnt og trutt etter en vanskelig oppstartsperiode, også etter andre verdenskrig. Spesielt i etterkrigstiden ble KV en viktig høyteknologisk aktør i Norge. Selskapet fikk store økonomiske problemer på 1980-tallet og ble avviklet i 1987.

Selskapets forsvarsvirksomhet ble videreført i selskapet Norsk Forsvarsteknologi, som senere endret navn til Kongsberg Gruppen og Kongsberg Defence & Aerospace. I dag videreføres forsvarsvirksomheten i Kongsberg Defence Systems. Kjente produkter fra Kongsberg Våpenfabrikk inkluderte geværet Krag-Jørgensen, den såkalte Kongsberg-Colten, sjømålsmissilet Penguin, videreført som Naval Strike Missile og JSM til bruk F-35. Norsk Bergverksmuseum inneholder Kongsberg industrimuseum, som har en betydelig samling tilknyttet KV.

Historie

[rediger | rediger kilde]

Oppstarten 1814

[rediger | rediger kilde]
Christian Frederik

Perioden rundt 1814, da Kongsberg Våpenfabrikk ble grunnlagt og startet driften, var blant de verste trengselstider i Kongsberg. Det var stor arbeidsledighet, og med den påfølgende sult, sykdom og spedbarnsdødelighet. Kongsberg Sølvverk, byens største arbeidsgiver, hadde blitt nedlagt i 1805. Utviklingen fra 4 000 mann i arbeid i 1771 til omtrent 50 mann ved nedleggelsen illustrerer hvor ille forholdene hadde blitt. For å bøte på den verste nøden, ble det etablert et felles fattigvesen for byen og Verkets ansatte.[1]

En person som spesielt gikk i bresjen var den energiske Poul Steenstrup. Han hadde tidligere vært bergmester ved sølvverket og sørget for å få opprettet flere arbeidsplasser. Kongsberg Jernverk var i drift fra 1809 og Uld- og Linedmanufakturet kom i drift i 1811. Begge disse etableringene var Steenstrups fortjeneste. Kongsberg Jernverk sto på Kongsberg Næringsparks nåværende tomter, tett opptil «Fabrikkfossen». Først besto det kun av en masovn og et eldre hammeranlegg.[2]

Poul Steenstrup var interessert i å utvikle Jernverket videre, og skrev i 1811 et forslag til «det høikongelige Rentekammer», hvor han foreslo en rekke forbedringer, deriblant en våpenfabrikk. Resultatet var utvidelser ved Jernverket, men ikke i første omgang noen våpenfabrikk. Han ga allikevel ikke opp sine planer, og da prinsregenten Christian Frederik besøkte Jernverket sommeren 1813, klarte Steenstrup å få ham interessert i konseptet. Steenstrup fikk da i oppdrag å utarbeide planer for en slik fabrikk. En annen ting som gjorde tanken om en våpenfabrikk mer fristende, var den overhengende krigsfaren på den tiden. Norge hadde også akkurat lidd store tap av våpen under 7-årskrigen i 1807-14.[3]

Allerede 27. november samme året sendte Steenstrup prinsregenten et forslag hvor han redegjorde for hvordan våpenproduksjonen ved Jernverket burde legges opp og hva slags våpen man burde produsere. Steenstrup fulgte også opp med en grunntegning og en mer detaljert beskrivelse av det ferdige anlegget den 12. februar 1814. Christian Frederik godkjente tegningene og planene ellers, og 20. mars 1814 fikk Steenstrup oversendt stiftelsesdokumentet for Kongsberg Vaabenfabrik. Approbasjonen fra prinsregenten eller Steenstrups grunntegninger har ikke dukket opp i noe arkiv, så dokumentet fra den 20. mars regnes som det offisielle dokumentet for opprettelse av våpenfabrikken.[4]

I årene 1814–1816 ble det i forbindelse med våpenfabrikken bygget tre nye bygninger: 1 geværsmie, 1 slipeverksted og 1 boreverksted. Fra gamle lønningslister ser det ut til at rundt 8–10 mann var beskjeftiget de første årene, og rundt 30 mann i 1815–1816. Dette gjorde nok ikke noe stort innhugg i arbeidsledigheten i byen.[5]

Et verksted ble også opprettet inne i byen. I tråd med sitt eget forslag hadde Steenstrup sikret seg byfogd Stabells gård på Nymoen. Børsemaker Ole Bronn ble ansatt i 1815 for å drive et verksted for montering av geværer her, og han fikk tittelen rustmester. I «Rustmestergården» ble bedriftens første skole startet. Fra begynnelsen av året var fem lærlinger i virksomhet her, og ganske snart var de 9. Virksomheten med sammensetning ellers beskjeftiget rundt 10–14 mann. Virksomheten var i drift fram til 1824, da den ble flyttet ned til de øvrige bygninger ved Lågen. Rustmesterboligen ble så tatt i bruk som direktørbolig fram til 1902, da den nye direktørboligen på «Kapteinshaugen» ble tatt i bruk.[6]

De første maskinene i bruk på våpenfabrikken var enkle: Det var vannhammere, boremaskiner, riflemaskin og forskjellige slipestener og polérskiver. Egne rifleløp ble smidd i jernverkets lille kniphammer og bearbeidet videre i våpenfabrikken, hvor de til slutt ble prøveskutt. Låsene ble håndsmidd og filt, og i Fileverkstedet ble det hele satt sammen. Kostnadene for produksjon av ett gevær beløp seg i 1823 til 11 spesidaler og 119 skilling.[7] En dyktig filer kunne montere sammen omtrent 10 låser i en fire ukers periode, og en flink skjefter kunne i samme periode komme opp i 9 eller 10 skjefter.[8]

De første årene hadde Våpenfabrikken vanskelige økonomiske forhold, på lik linje med resten av landet. Lønninger ble i stor grad utbetalt i naturalier, og kreditorene sto ofte i kø. Ved et tilfelle måtte Jernverket får forskuddsbetaling for at et parti våpen ikke skulle bli tvangssolgt på skatteauksjon.[9]

Det militære Commissariats-Collegiet skulle i begynnelsen orientere Verket om hvilke våpen Hæren trengte. Collegiet meddelte Steenstrup 11. mars 1814 at man spesielt trengte rifler for Hærens jegere, og Jegerkorpset ble tilsendt en prøverifle som de prøvde og fant å være av beste kvalitet. Våren 1815 kom det også en forespørsel fra en kommisjon nedsatt i Christiania om Verket kunne produsere kanoner, bomber, granater, kuler og musikkinstrumenter, men Steenstrup avviste dette. Han gikk derimot i gang med å forberede rifleproduksjon. Etter hans uttalelser fra den tiden skulle de daglig være i stand til å produsere ni geværer og samme antall bajonetter. Det drøyde imidlertid lenge før everanser kom i gang. Først i 1818 og 1819, da Søcadetcorpset i Fredrikstad fikk levert 30 flintlåsgeværer med tilbehør og 30 sabler, har man nedtegninger om noen leveranse. Commissariats-Collegiets videre forespørsler om våpen til Hæren trakk ut i langdrag.[10]

Nedskjæringer i Hærens størrelse medførte mindre behov for geværer. Dog var det fra myndighetenes side interesse for å opprettholde våpenproduksjonen på Kongsberg, da dette ble ansett som nødvendig for en selvstendig stat. Til slutt i 1820 ble det bestilt 380 artillerisabelklinger. På samme tid kom også geværproduksjonen i gang. I august 1822 ble store deler av fabrikkanlegget oversvømmet da Lågen gikk over sine bredder i en storflom, og dette stoppet produksjonen i lengre tid.[11]

Skilt ut fra Kongsberg Jernverk og Våpenfabrikk 1824

[rediger | rediger kilde]

Kongsberg våpenfabrikk ble skilt ut fra Kongsberg Jernverk og Våpenfabrikk 3. august 1824. Det så langt annet enn lyst ut for videre drift, og Finansdepartementet tok opp om ikke Våpenfabrikken skulle overføres til landmilitæretaten. Stabskaptein Fredrik Meyn ble avgitt fra Artilleribrigaden og tiltrådte som bestyrer 25. august. Stortinget bestemte samtidig å gi tilskudd for tre års prøvedrift. På samme tid ble Jernverket solgt på auksjon, men gikk heller dårlig og var i drift kun i perioder, fram til det ble endelig lagt ned i 1879.[12]

Den norske krigsmakten var svært mangelfullt utstyrt, og det hadde blitt noe reduksjoner i de økonomiske rammene. Som et eksempel kan nevnes at da en marinestyrke ble satt inn på Finnmarks-kysten i 1816 for å tvinge bort russiske fiskere, noterte en offiser sin lettelse over at våpnene ikke behøvde å nyttes. De norske våpnene var nemlig «i en sådan Tilstand, at neppe et Gevær havde gaaet af, uagtet al vor Pudsning og Reengjøring». Materiellet var stort sett nedslitt etter mange års bruk. Styret for våpenfabrikken ble lagt til Armédepartementet 1. november 1824, og det overførte tilsynsmyndigheten til felttøymesteren. Dette var et tegn på ambisjoner for norsk våpenproduksjon.[13]

Fredrik Meyn ble tilsatt som bestyrer, og han iverksatte en omlegging av produksjonen fra jegerrifler og sabelklinger til artilleriet til infanteririfler. I driftsforslaget, approbert av Armédepartementet 15. september 1824, går det fram at arbeidsstokken på den tiden besto av én rustmester, én smedmester, ved behov én skriver, og 26 arbeidere, de dyktigste fra den tidligere arbeidsstyrken. Etter et års drift under den nye ledelsen ble bedriftens første egne våpenmodell, i motsetning til de tidligere tiders kopier, levert. Den fikk navnet Kongsberg-geværet M/1825, og de første 100 våpen ble levert høsten 1826 og godt mottatt av brukerne.[14]

Produksjonen økte jevnt, også med nye modeller, og bedriftens til da største bygning ble oppført i 1831, en verkstedsbygning i stein i to etasjer. Denne bygningen står fortsatt i dag. I disse tidlige år jobbet også en del folk fra ute i distriktet tilfeldig på fabrikken. Hvis de var nevenyttige nok, fikk de jobb «på bok», som det het. Arbeiderne inne på fabrikken hadde etter samtidens standard gode sosiale ordninger, og i 1836 ble Norges første bedriftslege ansatt, den senere professor Carl Wilhelm Boeck.[15]

Kammerladere

I årene 1841–1843 ble det anskaffet flere nye verktøymaskiner i anledning produksjonen av det nye kammerladningsgeværet. Nye bygninger ble oppført for å huse de nye maskinene, og i 1844 fikk KV også Norges første turbin for utnyttelse av vannkraft. Denne var på 14 hk. Våren 1844 ble et stort antall kammerladningsgeværer levert til Numedalske musketerkorps. Året etter hadde våpenfabrikken 150 mann i arbeid, hvorav 110 var filere.[16]

Thranittene som var noe aktive i Norge på samme tid som 1848-revolusjonene gjorde norske makthavere engstelige. De sto ikke tilbake for sine motparter ellers i Europa om å bruke makt for å holde på sine posisjoner. Thranitter-landsmøtet i 1851 gjorde antydninger om å innta våpenlagrene i Horten, og vaktholdet både der og ved KV ble forsterket. KV fikk også ordre om å sende alle ferdige våpen til hovedstaden.[17] Direktør Holst holdt et allmannamøte for arbeiderne, hvor han manet til passivitet og forklarte at all våpenproduksjon ville bli lagt til Christiania hvis det ble problemer på Kongsberg. Holst hadde tidligere vist seg å være lydhør for arbeidernes vanskelige kår. Myndighetenes frykt for opprør viste seg å være ubegrunnet, men det forhindret ikke Marcus Thrane og andre arbeiderledere fra å bli sendt i fengsel.[18]

Under 1880-tallets konstitusjonelle strid og frykt for statskupp ga myndighetene nye ordrer til våpenfabrikken. Denne gangen ble de nye Jarmanns repetergeværer skrudd fra hverandre, med unntak av et lite antall som direktør Krag og hans medarbeidere bevæpnet seg med.[19]

26. mai 1855 ble Jens Landmark utnevnt til ny direktør. Han hadde fungert i stillingen siden Holst hadde fratrådt 31. oktober året før. Produksjonen var overveiende kammergeværer, slik det hadde vært de siste årene. Fram til 1860 var hele syv forskjellige modeller av kammerladningsgeværer i produksjon. Produksjonen foregikk for det meste som før, men en endring var at skjeftemakerne ble tatt inn i fabrikkens lokaler. På grunn av plassmangel hadde de tidligere arbeidet hjemme. Smedene jobbet fremdeles i smier rundt i byen. Disse fungerte på akkord, og smedene lønnet selv sine medarbeidere.[20]

I 1860 fastsatte Stortinger en pensjonsordning for ansatte og deres eventuelle enker. De ansatte måtte selv betale inn en skilling for hver speciedaler de hadde i lønn. Etter tolv års uavbrutt tjeneste hadde man da krav på pensjon. Laveste pensjonssats utgjorde 8/48 av en månedslønn og steg med 1/48 per år man hadde i tjeneste.[21] Andre goder for arbeiderne i perioden var for eksempel at fra 1872 fikk de økonomisk tilskudd til feiringen av St. Hans. Hver arbeider over 18 år fikk 30 skilling, og de yngre 24. Dette skulle dekke utgifter til lokaler og musikk. Punsj ble kjøpt inn av Våpenfabrikken, og kvoten per mann var 1/2 liter.[22]

Snitt av mekanismen til Krag-Petersson

I 1867 ble det amerikanske Remington-geværet antatt i Hæren. Produksjonen ble startet på KV samme år, men de første leveransene kom ikke før i 1871. Dette året ble det også åpnet jernbanelinje fra Kongsberg til Hokksund. Året etter ble linja fra Drammen til Christiania åpnet, og dette lettet de vanskelige transportforholdene.[23] I 1876 kom nok et gevær i produksjon, Krag-Petersson repeter-gevær i kaliber 12 mm. Dette ble forkastet som hærvåpen, men approbert av Marinen.[24]

I årene 1868–1872 kom de største maskininnkjøpene siden KV ble startet. Grunnen var produksjonen av det nye Remington-geværet. Maskiner ble kjøpt inn fra Sverige, USA og Norge. Skjefteproduksjonen ble gjort om fra håndarbeid til maskinarbeid. Samtidig gikk driftsutgiftene opp. Blant annet ble det bygget ut lokaler, og den første maskinmester, sivilingeninør John Münster, ble ansatt i 1870. Stortinger reduserte rammene til drift, men de ble utvidet noe igjen etter trusler om oppsigelser av opp til 1/3 av arbeidsstokken. Arbeidsstokken lå på 133 faste og 63 løsarbeidere i 1876.[25]

Krag og økt geværproduksjon

[rediger | rediger kilde]
Tidlig tversnitt av Krag-Jørgensengeværet, viser den spesielle magasinløsningen.
Interiør rundt 1900

Ole Herman Krag tiltrådte som direktør 3. november 1880, etter Landmarks død. Dette var i en periode hvor forutsetningene for drift var svært vanskelige. Driftsbevilgningene i periode 1880–81var satt ned til 120 000 kroner, og man måtte si opp personell. I 1883, da produksjonen av Remington-geværet ble avsluttet, var arbeidstyrken nede i 100 faste arbeidere og fem daggutter. Fra 1885 økte dog rammene igjen, slik at i 1890 var den oppe i 160 arbeidere og ti kvinner og gutter. Året før hadde produksjonen av Jarmann M/1884 i 10,15 mm blitt satt i gang.[26]

I 1888 ble KV tilknyttet byens vannett, og i 1886 hadde det blitt innlagt telefon, denne med forbindelse til byens brannvesen og til direktørboligen. En annen fremgang var at det fra 1880 hadde vært drevet tegneskole, spesielt beregnet for yngre arbeidere. oppslutningen var relativt god.[27]

Under Krags ledelse kom en oppsvingsperiode i KVs historie. Sammen med tidligere korpsbørsemaker Erik Jørgensen konstruerte de et helt nytt magasingevær. Prototypen ble vist i 1888, og i 1889 ble det tatt i bruk av den danske hæren. Virkelig fart på salget ble det da den amerikanske hæren tok våpenet i bruk i 1892, og Krag-Jørgensen-geværet ble produsert i over en halv million eksemplarer over en seks års periode, og ble etter det et begrep både i våpenhistorien og i KVs historie.[28] Våpenet kom første gang i aktiv bruk i den spansk-amerikanske krigen i 1898. En ble snart klar over at det ikke svarte til forventningene og utfasing startet allerede i 1903 etter bare ni år.

I 1889 kom Kongsberg våpenfabrikk inn under Artilleriets tekniske del, i 1899 ble den overført til Artilleriets tekniske fellesetater. I 1890 var det 160 mann i arbeid, men dette steg til 359 i 1900.[29] Samtidig ble det investert både i bygninger og maskiner. Dette var også i stor grad på grunn av den politiske situasjonen, som tilspisset seg fram til unionsoppløsningen i 1905. En økt forsvarsberedskap og et mål om å produsere 5000 geværer i året var resultatet. For å dekke det mest øyeblikkelige behovet ble det bestilt 30 000 Krag-Jørgensen fra Østerrike.[30]

For å dekke det stadig økende kraftbehovet ble det bygget en kraftstasjon med turbin i fossen. Midlene ble bevilget av Stortinget i 1898 og kraftstasjonen sto ferdig året etter. Elektrisk drift av verktøymaskinene framfor direkte vannhjulsdrift gjorde også arbeidsforholdene lettere.[31]

I forbindelse med produksjonen av 10,5 mm Hotchkiss mitraljøser ble det i opprettet en ny avdeling i 1899 – Mitraljøseavdelingen. I 1901 ble Kapteinshaugen kjøpt inn for å være tomt for bygging av direktørbolig.[32]

Som en konsekvens av erfaringene man hadde gjort seg under nøytralitetsvakten under første verdenskrig ble en rekke nye våpensystemer anskaffet. Man kjøpte inn Madsen maskingeværer fra Danmark, og på Kongsberg ble det lisensprodusert Hotchkiss-mitraljøser.[33]

Den første fabrikken i Norge som innførte 8 timers arbeidsdag var KV. Dette kom først som en prøveordning med 48 timers arbeidsuke fra 1. april 1907, og vakte stor oppmerksomhet. Lovbestemt 48 timers arbeidsuke for hele landet kom først i 1919.[34]

I perioden 1908 til 1912 ble geværproduksjonen modernisert. En rekke nye maskiner ble kjøpt inn, og man begynte blant annet med kaldhamring av geværpiper. Man innførte større partier, noe som gjorde produksjonen mer effektiv. Samtidig ble kvalitetskontrollen skjerpet inn. Blant annet ble det innført en månedlig kassasjonsrett for direktøren – denne ble hetene «dommedag» på folkemunne.[35]

Kaptein Johan Jørgen Schwartz ble tilsatt ved kongelig resolusjon 3. april 1912 som ny direktør. Dette var opptakten til første verdenskrig, en periode som var svært travel for KV. Allerede i 1914 var kapasiteten for produksjon av Krag-Jørgensen-geværer oppe i 9 800 i året, og i årsskiftet 1916/1917 var den oppe i 21 000 enheter i året. Arbeidsstokken vokste fra 310 til 816 under krigen, og produksjonskapasiteten ble kraftig øket. I tillegg til geværene ble det produsert Hotchkiss-mitraljøser, Madsen maskingeværer og Colt-pistoler, samt 37 og 47 mm indrekanoner. Kapasiteten på kanonproduksjons-siden ble utvidet, og nye bygninger tatt i bruk.[36]

Fra 1927 kom KV under Hærens våpentekniske korps. Samme år ble bedriften utsatt for en storflom da Lågen gikk over sine bredder. Året etter gikk bygningen Magasinet tapt i en storbrann, med tap av blant annet store deler av bedriftens tidlige modeller og annet bedriftshistorisk materiale.[37]

Kanonproduksjonen resulterte også i leveranser av 12 cm felthaubits-kanon M/1932 og norskutviklede 7,5 cm luftvernkanoner. En stor lisensavtale om produksjon av de meget vel ansette Bofors 40 mm luftvernkanoner kom også på plass på 1930-tallet, bedriftens største produksjonsoppgave hittil. Mot slutten av tiåret økte den militære produksjonen, på grunn av utviklingen i Europa. Den første 40 mm-kanonen sto klar til prøveskyting 9. april 1940, samme dag Norge ble invadert av Tyskland.[38]

Sivil produksjon i mellomkrigstiden og senere

[rediger | rediger kilde]

1920-tallet ble vanskelig for KV. De militære ordrene uteble, og en komité ble nedsatt for å vurdere hvordan Raufoss Ammunisjonsfabrikker og Kongsberg Våpenfabrikk kunne legge om til delvis sivil produksjon. På KV ble det investert en del i nye maskiner, og alt fra håndverktøy via sykkeldeler til hvalkanoner ble produsert.[39]

Hvalkanonene la grunnlaget for en hel liten undergesjeft. Norske hvalkanoner fra KV ble levert fra 1921, og den teknologiske utviklingen var rask og allerede i 1925 kunne Våpenfabrikken levere den første bakladerkanonen. Ved slutten av 1930-tallet var KV nærmest enerådende på verdensmarkedet for hvalkanoner.[40]

I tillegg til hvalkanoner ble fangst-og redningsgevær en populære artikler. Det første Fangst og redningsgevær M28 kom i salg i 1928, basert på Jarmann-geværet. I 1948 og 1952 kom nye og forbedrede modeller basert på låsekasser fra mausergeværet. Redningsgeværene ble levert til den norske handelsflåten, og under kong Olavs besøk på KV i 1963 fikk han overrakt et redningsgevær M/52 til bruk på Kongeskipet «Norge».[41]

Fra 1930-tallet og framover ble sivil produksjon stadig viktigere. Sirkelsager, trykkluftbremser til NSB, fjellboremaskin og annet ble produsert.[42]

Rammer for norsk våpeneksport

[rediger | rediger kilde]

Grunnprinsippene for norsk våpeneksport ble lagt i en stortingsmelding i 1935. Det ble slått fast at våpeneksport ikke kunne gjøres til et land som befant seg i krig eller borgerkrig, med mindre Folkeforbundet hadde definert krigen som en legal forsvarskrig. Bare legale regjeringer kunne kjøpe norske våpen.[43]

Krigsårene

[rediger | rediger kilde]

Allerede i mai 1940 ble den militære produksjonen ved KV stoppet. Uferdige våpen ble stuet bort, og ledelsen utarbeidet en plan for å gå over til sivil produksjon. Den tyske okkupasjonsmakten gikk i utgangspunktet med på dette. 300 arbeidere ble sagt opp, og en periode hadde man tre dagers arbeidsuke. Fra tysk side kom det allikevel allerede i juni 1940 krav om å ta opp produksjonen under tyske kontrollører. Det var særlig de uferdige Bofors 40 mm-kanonene som var interessante. Direktør Finne, som var militær befalingsmann, samt hele den militære ledelse, gikk så av i protest. De mente militær produksjon for okkupasjonsmakten stred mot eden de hadde avlagt i militærtjenesten. Administrasjonsrådet innsatte så tidligere avdelingsingeniør Thomas Mørk som midlertidig leder.[44]

Under hele andre verdenskrig produserte KV våpen for den tyske okkupasjonsmakten. Arbeidere og funksjonærer ved fabrikken ønsket å beholde jobbene sine, og gikk av den grunn med på dette. Det var likevel stor motstand blant de ansatte, og de forsøkte derfor så godt de kunne å senke produksjonen gjennom krigsårene. «Til tross for at maskinparken er meget stor og arbeiderantallet meget høyt er produksjonen meget lav», het det i en rapport om fabrikken fra 1945.[45]

Okkupasjonsårene ble vanskelige og tildels nervepirrende for mange ved KV. På tross av tyske kontroller og tyske fagfolk i produksjonen kom aldri den militære produksjonen opp på det nivået okkupantene krevde. For eksempel var kravet til leveranser av Bofors-kanoner tolv i måneden, men i realiteten ble det levert under 200 stykker under hele krigen. Pistoler og mitraljøser av Colt-modell ble ellers produsert.[46]

Sivile verktøy produsert av KV fikk en stor betydning. Importen fra utlandet hadde stoppet helt opp, og man produserte blant annet bor, filer og sagblader fram til tilgangen på HS-stål stoppet opp. Denne produksjonen ble ikke tatt opp igjen. Under krigen ble også småhvalfangsten svært viktig, og man leverte en del 50 mm fangstkanoner. Leveranser av 90 mm-kanonene stoppet helt opp. Vedgass-generatorer ble også et viktig produkt.

En viss illegal virksomhet foregikk ved fabrikken under hele krigen. Noe av dette var verktøy og redskaper til matauk, for eksempel kornkverner. En annen del var skjult produksjon av våpen og deler som kom de norske motstandsstyrkene til gode. Noen av arbeiderne ble tatt, og havnet i tyske fengsler eller konsentrasjonsleire.[47]

18. september 1944 foregikk det en større sprengningsaksjon ved Kongsberg Våpenfabrikk. A-hallen på kanonavdelingen ble sprengt, og uten tap av menneskeliv. De som sto bak var «Oslogjengen», anført av Gunnar Sønsteby, også kjent som «Kjakan». Man funderte i begynnelsen på å sabotere kraftforsyningen, men det ble etter konsultasjon med eksperter besluttet at ødeleggelse av bore- og freseverket ville gi størst ulempe for produksjonen. Milorg-sjefen på Kongsberg, Oscar Beck, var med på planleggingen, og ble til slutt med på selve aksjonen også, stikk i strid med vanlig praksis. Sønsteby, Beck og kjentmannen Arne Gundeid tok seg inn på området med rundt 100 kg plastisk sprengstoff. Flere kanoner, maskiner og deler av verkstedbygningen ble hardt skadet i eksplosjonen senere på området. Sabotørene selv slapp unna, og tysk etterforskning kom aldri til bunns i saken.[48]

Etterkrigstiden

[rediger | rediger kilde]

Kongsberg våpenfabrikk dro nytte av amerikansk satsing i Europa etter krigen. Gjennom programmet for produksjon av amerikansk forsvarsmateriell i Europa, Off-Shore Procurement, fikk KV bidrag til å bygge opp viktig høyteknologisk kompetanse. På denne tiden lå USA foran Norge i mange vitenskapelige og teknologiske felter. Gjennom amerikanske militærbudsjetter fikk altså KV bygget opp viktig kompetanse.[49] Jens Christian Hauge gikk i bresjen for å modernisere Norges forsvarsindustri på denne måten, da han mente at de sivile ringvirkningene av moderniseringen ville være betydelige. KV gikk inn i samarbeid med svenske Bofors, og etter moderniseringen på slutten av 1950-tallet overtok KV på 1960-tallet posisjonen som ledende forsvarsbedrift i Norge fra Raufoss Ammunisjonsfabrikker. I motsetning til Raufoss, som drev forholdsvis enkel masseproduksjon, lyktes KV med å bygge opp høyteknologisk kompetanse.[50]

Etter frigjøringen ble KV også eget rettssubjekt, i motsetning til forvaltningsbedrift, og fikk eget styre og skulle ledes som en vanlig industribedrift. Finne overtok igjen som direktør etter krigen, og ble etterfulgt av Leif Lyche i 1948. Årene etter krigen var vanskelige, tross en del jobb for annen industri som skulle bygges opp igjen. Våpenhjelpen gjorde at det norske forsvaret fikk en del materiell fra utlandet, og man forsøkte i KV å finne produkter man kunne levere til andre Nato-land. Fram mot 1957] ble det foretatt en gradvis modernisering. En av de første større ordrene var på Bofors 40 mm L70-kanonen, som både var fjernstyrt og helautomatisk, et ganske krevende produkt. Andre store produkter var 20 mm maskinkanon og 155 felthaubits.[51]

Fra rundt midten av 1960-tallet ble den amerikanske militærhjelpen trappet ned, og det ble med ett mer aktuelt for forsvarsindustrien å drive innenfor nasjonale rammer, samt skaffe seg et eksportmarked. En aktiv politikk fra Statens side gjorde de tradisjonelle skillene mello offentlig og privat sektor, mellom fag og politikk og mellom kunde og produsent. Deler av det politiske miljøet, spesielt Høyre, og Forsvaret var skeptiske til om utviklingen ville kreve at Forsvaret måtte handle inn middelmådige norske produkter og samtidig bidra til markedsføring i utlandet. Det regjerende Arbeiderpartiet var mindre bekymret for dette, og ga støttet visjonen om en samlet militærindustriell strategi. Et militær-industrielt kompleks fikk etter hvert bredere politisk støtte, og forsvarsbudsjettene ble brukt som et virkemiddel for å industrialisere landet.[52]

Norsk våpeneksport kom mer i fokus etter hvert som eksporten økte. Blant annet kom en leveranse av ammunisjon og håndgranater på Cuba i hendene på de nye makthaverne under Fidel Castro, en sak som skapte brudulje på Stortinget. Eksporten hadde blitt godkjent av hensyn til arbeidsplasser på Raufoss, selv om Cuba sto på randen av borgerkrig.[53]

Da våpenhjelpen falt bort på 1960-tallet gikk utgiftene til forsvarsmateriell opp fra 10 % av forsvarsbudsjettet til et endelig tall på rundt 24 % i 2000. Deler av innkjøpene kom norsk næringsliv, og spesielt KV, til gode. Fra 1960-tallet kom det også krav om gjenkjøpsavtaler ved norske våpenkjøp i utlandet. Da oljeindustrien med dette ble viktig på slutten av 1960-tallet, måtte forsvarsindustrien omstilles for å levere i et konkurranseutsatt marked. Både KV og Raufoss gikk gjennom store, dyptgripende endringer på denne tiden.[54]

Rammegivende for forsvarsinnkjøp i perioden ble Bestemmelser vedrørende anskaffelser til Forsvaret fra 1972. Her ble det utformet et prinsipp om at kjøp skulle bygge på forretningsmessige kriterier med i utgangspunkt i bestemte fagmilitære og tekniske krav. Disse reglene ble flere ganger tillempet da politikerne ville ta hensyn til andre forhold.[55]

Mot slutten av 1970-tallet var Norge verdens syvende største våpeneksportør. Eksporten var stort sett rettet mot allierte og vestvennlige land, og var strengt regulert. I forbindelse med Vietnamkrigen ble det påpekt av Finn Gustavsen fra Sosialistisk Folkeparti at Norge faktisk eksporterte våpen til et land i krig, nemlig USA. Spørsmålet var mer aktuelt enn allmennheten kjente til, da norskproduserte motortorpedobåter var satt inn i krigstjeneste i Vietnam. Gustavsen stilte også spørsmål om det var riktig av Norge å returnere eldre utstyr fra våpenhjelpen tilbake til USA, hvor de kunne benyttes i krigen i Vietnam. Stortingets flertall ønsket å støtte USA selv om landet vitterlig var i krig, og fant til slutt en formulering for å løse floken. Det ble understreket at retningslinjene fra stortingsvedtaket i 1959 ikke gjaldt innførsel og utførsel av våpen basert på planer lagt i Nato-sammenheng samt basert på våpenhjelpavtaler. Konseptet ble kalt sikkerhetspolitisk betinget eksport. Dermed var handelen med Nato-land skjermet fra stortingsvedtakene i 1935 og 1959.[56]

Innenfor rammen av Norges Industriforbund, senere Næringslivets Hovedorganisasjon, gikk forsvarindustrien i landet sammen i samarbeidsgruppen Norske forsvarsleverandører i 1982. På 1980-tallet hadde gruppen på det meste 74 medlemmer, hvor KV var en viktig aktør.[57]

Ved inngangen til 1990-tallet ble det ved flere anledninger tatt opp i Stortinget forsvarindustriens privilegerte rolle. Det ble stilt spørsmål ved om ikke forsvarindustrien burde tilpasse seg markedet på lik linje med andre industrier.[58]

En annen stor aktør innenfor forsvarsindustrien i Norge, Marinens hovedverft i Horten, ble avviklet på 1980-tallet. Samtidig kom Raufoss på utenlandske hender.

Penguin

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Penguin

Penguin

På bakgrunn av de gode erfaringene man hadde med Terne hadde Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) tatt for seg nok et missilprogram. Der hvor Terne var til bruk mot ubåter, skulle det nye prosjektet løse utfordringene med å engasjere overflatemål. På denne tiden, altså slutten av 1950-tallet, planla Sjøforsvaret en småbåtmarine basert på motortorpedobåter (MTBer). Klassen som var på tegnebrettet, Storm-klassen, var bestykket med en 75 mm tårnkanon, noe som ga beskjeden virkning i større overflatemål.[59] Sjøforsvaret anmodet i 1959 FFI ved forskningsleder Hans Chr. Christensen om å ta fram en løsning med et autonomt rakettvåpen, og studien fikk kodenavnet FIX og ble ledet av forsker Nils Grøholdt. Studien var starten til Penguin-prosjektet, som dro i gang i 1961.

KVs ingeniører ble tatt med på utviklingsprosjektet på et tidlig tidspunkt. Praktiske hensyn som å lage produksjonsunderlag og å bygge opp produksjonslinjer kom da tidlig i gang. Et tett samarbeid eksisterte mellom de to partene og Sjøforsvaret ved kapteinløytnant Nils Bro som Marinens prosjektleder. To helt nye fagområder for både FFI og KV ble utforsket, nemlig elektrooptikk i forbindelse med IR-søkeren og treghetsnavigasjon.[60]

Penguin endte opp som et passivt heimende missil med infrarød søker. Oppbygningen var fra tupp til hale slik: 1) infrarød målsøker; 2) gassdrevet styreservo; 3) høydemåler basert på infrarød laser; 4) navigasjonsmodul; 5) stridshode med brannrør; 6) rakettmotor for fluktfasen (gangmotor); 7) rakettmotor for utskytningsfasen (startmotor). Vinger foran, såkalte canardfinner, sørget for styringen, og vinger bak stabiliserte i flukten.[61]

Utviklingsprogrammet til det som ble hetende Penguin Mk 1 ble avsluttet i 1972, og 20 båter av Storm-klassen, seks MTBer av Snøgg-klassen og fem fregatter av Oslo-klassen ble bestykket med Penguin, og dessuten ble noen få systemer levert den tyrkiske marinen. Allerede før Mk 1 var ferdigutviklet ble programmet for Mk 2, nemlig i 1970. KV fikk her en større rolle i utviklingsarbeidet, og en ny søkermodul ble tatt fram og raketten ellers ble digitalisert. Missilet fikk nå muligheter til taktisk manøvrering under flukten. Mk 2 ble standardbevæpning på Hauk-klassen fra 1982. Mk 2 ble solgt både til den svenske og greske marine.[62]

I perioden 1979 til ble Penguin Mk 2 kvalifisert for den amerikanske marinen. Et nytte produkt ble tatt fram på bakgrunn av det vellykkede prosjektet, og navnet ble Mk 2 Mod 7. Denne ble basert på Mk 3, som var under utvikling i samme periode. Prosjektet gikk fra 1984 til 1990, og ga betydelige leveranser til US Navy. Mk 3 kom på samme tiden, og var tatt fram for å brukes på Luftforsvarets F-16. Startmotoren ble sløyfet, missilet fikk lengre rekkevidde og muligheten for mer sofistikerte manøvre.[63]

Det vellykkede samarbeidet med FFI hadde gitt opphavet til en ny modell for samarbeid mellom forskningsinstitutt og industri, og Sjøforsvaret og andre fornøyde kunder gjorde at KV gjennom sine arvtagere kunne satse videre på sjømålsmissiler med det mer avanserte NSM.

KV-krisa

[rediger | rediger kilde]

1986-87 gjennomgikk Kongsberg Våpenfabrikk to store kriser. Den første skyldtes store økonomiske problemer og endte i havari. Høyesterettsadvokat Andreas Arntzen ble utnevnt til å lede et utvalg som skulle finne årsaken til havariet. Konklusjonen ble at bedriften hadde påtatt seg for store og avanserte utviklingsoppgaver når det gjaldt økonomi og kompetanse. Utvalget viste blant annet til utvikling av deler til flyet F-16, en del av en gjenkjøpsavtale.[64]

Myndighetene var ikke interessert i å sprøyte inn store penger for å beholde hele virksomheten, så selskapet ble delt opp. Den sivile virksomheten ble solgt ut, og endte opp på private hender, sammen med over halvparten av selskapets 4500 ansatte. Den militære virksomheten ble videreført som et selvstendig selskap med navnet Norsk Forsvarsteknologi (NFT).[65]

Den andre krisa ble kjent i januar 1987, og ble kalt KV-Toshiba-saken. Det ble kjent at KV og Toshiba hadde solgt avanserte verktøymaskiner med datastyring til et verft i Sovjetunionen. Dette var brudd på COCOM-samarbeidet, som regulerte vestblokkens salg av strategiske varer, tjenester og teknologi til statene i Comecon-området. For bedriften betød dette svekket tillit internasjonalt, noe som var med og bidro til navneskiftet i 1987. Først i 1995 turde bedriften benytte seg av det tradisjonelle Kongsberg-navnet igjen.[66]

Direktører for KV

[rediger | rediger kilde]

Produkter fra KV

[rediger | rediger kilde]
Utfyllende artikkel: Produkter fra Kongsberg Våpenfabrikk

Blankvåpen

[rediger | rediger kilde]

Skytevåpen

[rediger | rediger kilde]
Kongsberg Colt M1914

Våpensystemer

[rediger | rediger kilde]
En Sh-60B Seahawk fyrer av en Penguin

Sivile produkter

[rediger | rediger kilde]

Datterselskaper

[rediger | rediger kilde]

Arkiv

[rediger | rediger kilde]

Arkivet etter Kongsberg Våpenfabrikk oppbevares ved Statsarkivet i Kongsberg. Arkivet består av i underkant av 150 hyllemeter. I tillegg utgjør materialet fra perioden da fabrikken ble drevet under akkord fra 1987 til 1996 et eget arkiv på ca. 50 hyllemeter.

Den eldste delen av arkivet går tilbake til 1824. Hoveddelen av materialet består av korrespondanse, og særlig er direktørens sakarkiv godt bevart. Arkivet har opp gjennom årene blitt oppbevart på flere ulike steder ved virksomheten, og en hovedutfordring da arkivet ble samlet og overført til Statsarkivet i Kongsberg var å i størst mulig grad å finne tilbake til den opprinnelige orden i materialet. Prinsippet for ordningen har vært å dele arkivet inn i hovedgrupper for de tradisjonelle arkivsakene, slik som korrespondanse, regnskap osv. Samtidig har inndelingen blitt tilpasset slik at Kongsberg Våpenfabrikks oppbygning og virksomhet i størst mulig grad har blitt gjenspeilet.

Arkivet står oppført på Norges Dokumentarvs liste over særlig betydningsfulle dokumenter.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Popperud s. 7
  2. ^ Popperud s. 8
  3. ^ Popperud s. 8
  4. ^ Popperud s. 11
  5. ^ Popperud s. 13
  6. ^ Popperud s. 15-16
  7. ^ Popperud s. 18
  8. ^ Popperud s. 19
  9. ^ Popperud s. 19
  10. ^ Popperud s. 23
  11. ^ Popperud s. 28
  12. ^ Popperud s. 28-30
  13. ^ Berg s. 34
  14. ^ Popperud s. 32-33
  15. ^ Popperud s. 38
  16. ^ Popperud s. 41
  17. ^ Berg s. 134
  18. ^ Popperud s. 42-48
  19. ^ Berg s. 201
  20. ^ Popperud s. 49-50
  21. ^ Popperud s. 50
  22. ^ Popperud s. 52-53
  23. ^ Popperud s. 49-50
  24. ^ Popperud s. 53
  25. ^ Popperud s. 53-54
  26. ^ Popperud s. 57
  27. ^ Popperud s. 57
  28. ^ Popperud s. 58-59
  29. ^ Popperud s. 58
  30. ^ Popperud s. 59
  31. ^ Popperud s. 60
  32. ^ Popperud s. 66
  33. ^ Hobson/Kristiansen s. 139
  34. ^ Popperud s. 68
  35. ^ Popperud s. 68-69
  36. ^ Popperud s. 74-76
  37. ^ Popperud s. 85-86
  38. ^ Popperud s. 89-90
  39. ^ Popperud s. 76-80
  40. ^ Popperud s. 81-82
  41. ^ Popperud s. 81-82
  42. ^ Popperud s. 86-87
  43. ^ Skogrand s. 351
  44. ^ Popperud s. 91-93
  45. ^ Norgeshistorie.no, Christine Myrvang: «Norske våpen til okkupanten». Hentet 4. jan. 2017.
  46. ^ Popperud s. 93
  47. ^ Popperud s. 94-95
  48. ^ Popperud s. 95-104
  49. ^ Skogrand s. 222
  50. ^ Skogrand s. 350
  51. ^ Popperud s. 111-113
  52. ^ Skogrand s. 351
  53. ^ Skogrand s. 351
  54. ^ Børresen/Gjeseth/Tamnes s. 331
  55. ^ Børresen/Gjeseth/Tamnes s. 332
  56. ^ Skogrand s. 352
  57. ^ Børresen/Gjeseth/Tamnes s. 334
  58. ^ Børresen/Gjeseth/Tamnes s. 334
  59. ^ Skogen s. 4
  60. ^ Skogen s. 6-8
  61. ^ Skogen s. 6
  62. ^ Skogen s. 13
  63. ^ Skogen s. 14-15
  64. ^ Børresen/Gjeseth/Tamnes s. 335
  65. ^ Børresen/Gjeseth/Tamnes s. 335
  66. ^ Børresen/Gjeseth/Tamnes s. 335, 336
  67. ^ NOU 1989:2. Kongsberg Våpenfabrikk. Utredning fra et utvalg oppnevnt ved kongelig resolusjon av 18. desember 1987. avgitt 7. mars 1989. Oslo : Forvaltningstjenestene, Statens trykningskontor.

Kilder

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Kongsberg_Våpenfabrikk&oldid=24693896»