Etiopias historie

Keiser Fasilides' borg i Gondar

Topografisk og politisk kart over dagens Etiopia.

Etiopias historie strekker seg fra de eldste tider, fra menneskehetens opprinnelse, for millioner av år tilbake, men fragmentarisk går historisk tid tilbake i 3000 år. Fra 100-tallet e.Kr.kom Etiopia for alvor inn i historien. Egypterne hadde fulgt Nilen til Etiopia på jakt etter rikdommer som gull og slaver.

Etiopia ble tidligere kalt for Abessinia, men det eldste historiske navnet var fortsatt Etiopia eller Æthiopia, fra gresk aith-, «mørkt» eller «brent», og -ops, «ansikt». Etiopierne ble omtalt av Herodot, Klaudios Ptolemaios, og Plinius den eldre, og landet ble omtalt som et hjem for en gammel sivilisasjon og hvor gudene skaffet seg visdom. Denne mytologiske beskrivelsen omfattet dog mer enn kun Etiopia, men beskrev alt land sør for Egypt; hovedsakelig Nubia og de nubiske rikene som lå sør for hva som i dag er nordlige Sudan. Oldtidens grekere og romere hadde diplomatiske forbindelser med Etiopia. Arabiske handelsmenn seilte over Rødehavet til kysten av Etiopia, og grunnla handelsstasjoner her rundt 1000 f.Kr.

Abessinias gamle sagn redegjør for livlige forbindelser med semitter i de eldste tider. Det gamle dynastiet i Shewa ble ansett å nedstamme fra Menelik, en påstått sønn av kong Salomo og Makeda, dronningen av Saba, og ble slik stamfar for det keiserlige det salomonske dynasti. Hva som synes sikkert er at sabeerne i Jemen utvandret til Abessinia og sabeisk ble landets skriftspråk til etiopisk ble innført med kristendommen som kom en gang etter 330 e.Kr. av misjonærene Frumentius og Aedesius og spredte seg snart over hele landet.

Etiopia er det eneste landet i Afrika, foruten Liberia, som aldri har vært under kolonistyre. Fra 1936 til 1941 var landet okkupert av Italia, men etiopierne greide sammen med britiske tropper å beseire Italia. Landet var et keiserdømme fram til 1974 da den siste keiseren, Haile Selassie, ble styrtet. Landet ble deretter styrt som et kommunistisk diktatur. Eritrea i nord rev seg løs og ble selvstendig fra Etiopia i 1993 etter 30 år med geriljakrig.

Forhistorie

En kopi av Lucy, sett fra siden.

Mennesker og tidlige mennesker (hominider) har bodd i dagens Etiopia i svært lang tid, i flere millioner av år. Dette er kjent ved at de eldste fossiler fra mennesker er avdekket i akkurat Etiopia. Man har funnet tidlige mennesker på flere ulike steder i Etiopia. Det mest kjente er skjelettet er Lucy som ble funnet i Awashdalen i den nordøstlige regionen Afar i 1974. Det er betraktet som verdens nest eldste, men det mest komplette og best bevarte, en voksen fossil av en Australopithecus. Lucys taksonomiske navn, Australopithecus afarensis, betyr «sørlige ape fra Afar», og viser til den etiopiske regionen hvor funnet ble gjort. Det er beregnet at Lucy levde for rundt 3,2 millioner år siden.

Det har også blitt avdekket flere andre fossiler i landet, inkludert en annen tidlig hominid, Ardipithicus ramidus (Ardi). Øst-Afrika, og særlig spesielt den generelle området Etiopia, er betraktet som stedet hvor en tidlig utgave av det moderne mennesket oppsto, arkaiske Homo sapiens, i tidlig mellompaleolittisk tid. Homo sapiens idaltu, funnet ved det arkeologiske stedet som kalles for Mellom-Awash i Etiopia, og levde for rundt 160 000 år siden. I det før nevnte området Afar har man også funnet levninger fra mennesker som man mener er fra rundt 7000 f.Kr. Levningene viser at det ble drevet en form for primitiv jordbruk på denne tiden.

Bronsealderens kontakt med Egypt

Statuefragment av dronning Hatshepsut. Det var under hennes styre at den mest kjente egyptiske ekspedisjonen dro til Etiopia.

De tidligste nedtegnelser om Etiopia ble gjort i oldtidens Egypt i løpet av det gamle rike. Egyptiske handelsmenn refererte fra rundt 3000 f.Kr. til land sør for Nubia eller Kusj som Punt og Yam. Oldtidens egyptere var i besittelse av myrra, funnet i Punt, så tidlig som første eller andre dynasti, noe Richard Pankhurst tolket som indikasjoner på at handel mellom de to landene eksisterte allerede fra begynnelsen av oldtidens Egypts eksistens. Den amerikanske arkeologen James Henry Breasted hevdet at denne tidlige handelen kunne ha skjedd over land langs Nilen og dens bielver, det vil si Den blå Nil og Atbara. Den greske historikeren og geografen Agatharchides hadde dokumentert sjøfart hos de tidlige egyptere: «I løpet av den velstående perioden til det gamle rike, mellom 30. og 25. århundre f.Kr. ble elverutene holdt i orden, og egyptiske skip seilte langs Rødehavet så langt som myrra-landet.»

Den første kjente reise med skip til Punt skjedde på 2600-tallet f.Kr. under styret til farao Sahura. Den mest berømte ekspedisjonen til Punt skjedde imidlertid under styret til dronning Hatshepsut, antagelig en gang rundt 1495 f.Kr. da ekspedisjonen ble nedtegnet i detaljerte relieffer på tempelet i Deir el-Bahri ved Teben. Inskripsjonene avbildet en handelsgruppe som førte tilbake myrratrær, sekker med myrra, elefanttenner, røkelse, gull, ulike fragmenterte trevarer, og eksotiske dyr. Detaljert informasjon om disse to nasjonene er sparsommelig, og det er mange teorier om deres steder og det etniske forholdet mellom folkene. Egypterne kalte tidvis landet Punt for Ta-Netjeru, i betydningen «Landet til gudene», og betraktet det som disses opprinnelse.

Encyclopædia Britannica av 1911 hevdet at forbindelsen mellom Egypt og Etiopia i det minste så tidlig som 22. dynasti var meget nært, og ved begynnelsen av styret til Pije, farao ved 25. dynasti, var de to landene tidvis styrt av samme hersker. Hovedstaden til disse to dynastiene lå imidlertid nord for det moderne Sudan, i Napata. Denne byen, som ligger i dagens Sudan, var hovedstaden i oldtidens etiopiske rike, ble erobret av farao Amenhotep II. Under det 21. dynasti grunnla flyktende prester av guden Amon, ætlinger av ypperstepresten Herhor, en selvstendig prestestat i Napata. Under det 23. dynasti begynte riket å utvide sitt område nordover og med 25. dynasti overtok det Egypts trone. Det etiopiske riket ble nå oppkalt etter sin nye hovedstad Meroë, og beholdt sin uavhengighet da Egypt kom inn under persisk overherredømme, dog krevde Dareios I av Persia både tributt og soldater fra Etiopia. Prestene i Napata var fortsatt de mektigste i staten, men til sist lyktes kongene i Meroë å frigjøre seg fra dem. Kulturforbindelsen mellom Egypt og Etiopia ble da minsket, og utviklingen forfalt.

Bevis på kontakter med Naqada, et sted ved Nilen i sørlige Egypt, omfattet obsidian (naturlig glass) fra både Etiopia og den egeiske kulturen.

Antikken

Pyramider i Gebel Barkal i den sørlige gruppen.

I oldtiden ble begrepet Etiopia (gresk Αιθιοπία) i antikken benyttet hovedsakelig om øvre Nildalen sør for Egypt, det området som i dag er kjent som oldtidens kongedømmet Kusj, i dag en del av Nubia, og som på 300-tallet e.Kr. ble angrepet av Aksum som ligger nord i dagens Etiopia på høylandet ikke langt fra Rødehavet. Referanser til kongedømmet Aksum som «Etiopia» går så langt tilbake i tid som første halvdel av 300-tallet e.Kr. ettersom inskripsjoner av Ezana Habashat (kilden for «Abyssinia») i ge'ez, et sørarabisk alfabet, og ble oversatt til gresk som «Æthiopia».

På 700- og 600-tallet f.Kr. eksisterte det et kongedømme kalt Da'amot i Eritrea og nordlige Etiopia. Kunnskapen om dette riket er sparsommelig da det er avdekket få inskripsjoner og få arkeologiske undersøkelser er blitt gjort. Det er derfor uklart om Da'amot gikk under med framveksten av Aksum, eller utviklet seg til Aksum, eller var en av småstatene som forent med Aksum.

Kongedømmet Aksum oppsto på 100-tallet f.Kr. på ruinene av Meroë i hva som i dag er nordlige Etiopia og Eritrea. Hovedstaden Aksum er i dag en liten by rundt 30 km fra grensen til Eritrea. På 300-tallet e.Kr. synes det som om det hadde nådd sitt høydepunkt da dets områder strakte seg fra sørlige Etiopia og til nordlige Sudan, og omfattet hva som tilhørte Nubia, hele Eritrea og nordlige Etiopia samt sørvestlige Arabia fra sørvestlige Saudi-Arabia til vestlige delen av Jemen. Riket hadde gode forbindelser med Arabia og India, foruten også med romerne og ble av gresk kultur. Kongene i Aksum lot prege gullmynter med greske inskripsjoner.

En etiopisk dronning som den greske historikeren Strabo kalte for Kandake forsøkte på keiser Augustus' tid, 23 f.Kr., å erobre Egypt fra romerne, men ble beseiret og den romerske hærføreren Petronius ødela deretter 22 f.Kr. den gamle byen Napata i Sudan. Under romersk overherredømme fram til Diokletians tid styrte Etiopia over så vel Napata som Aksum, men sistnevnte var mest velstående.

Kong Ezanas stele i Aksum.

Det sagnomsust oldtidsriket Saba er nevnt i Det gamle testamente og selv om noen forskere mener at det kan ha vært lokalisert i Etiopia, er det som oftest plassert i Yemen. I henhold til etiopiske legender, best representert i Kebra Negest, ble dronningen av Saba lurt av kong Salomo av oldtidens Israel til å gå til sengs med ham, noe som resulterte i et barn kalt Ebn Melek som senere ble keiser Menelik I av Etiopia. I henhold til legenden reiste Menelik tilbake til Israel som voksen for å møte sin far. Salomo sendte med ham sønnen til ypperstepresten Zadok for å frakte med et etterligning av Paktens ark, beskrevet i den hebraiske Bibelen som et stort gullskrin. På reisen tilbake til Etiopia i følge med en del israelittiske prester oppdaget han at Zadoks sønn hadde stjålet den ekte arken. Det har blitt hevdet at den ekte arken er fortsatt oppbevart ved kirken dedikert jomfru Maria i Aksum. Tradisjonen som hevder at den bibelske dronning av Saba var en hersker av Etiopia som besøkte Jerusalem blir støttet av den jødiske historikeren Josefus på 100-tallet e.Kr. Han identifiserte Salomos besøkende som en dronning av Egypt og Etiopia.

Etiopia er nevnt flere ganger i Bibelen. Et eksempel på dette er fortellingen om den etiopiske evnukken i Apostlenes gjerninger 8:27-28: «Filip gjorde seg i stand og dro av sted. Han fikk se en etiopisk hoffmann, en høy embetsmann som hadde tilsyn med skattkammeret hos Kandake, dronningen i Etiopia. Han hadde vært i Jerusalem for å tilbe. Nå var han på vei hjem og satt i vognen sin og leste fra profeten Jesaja.» Teksten fortsetter med å fortelle hvordan Filip hjalp etiopieren å forstå et avsnitt av Jesaja som han leste. Etter at etiopieren hadde fått forklaringen og forstått at Jesus var «Guds Sønn» lot han Filip døpe seg. Dronning Gersamot Hendeke VII, et navn som har en viss likhet med «Kandake», var dronning av Etiopia fra år 42 til 52. Den etiopiske ortodokse kirke ble grunnlagt av munker fra Syria.

Frumentius kom fra Tyr i Libanon og sammen med Aedesius misjonerte de for kristendommen i Etiopia en gang etter 330 e.Kr. Frumentius ble vigd til biskop i Etiopia i 341 av patriarken i Alexandria, Athanasius. Frumentius' organisering av den kristne kirken ble videreført av egyptiske munker, monofysitter, i løpet av 400- og 500-tallet. En gang rundt 500 gikk kongene i Aksum over til kristendommen. Det er to innskrifter i Aksum som ble forfattet med etiopisk skrift på språket ge'ez. Begge verkene synes å tilhøre samme konge, men den ene er innhugget før han lot seg kristne, og den andre fra etter at han var blitt kristen. I løpet av middelalderen angrep muslimer fra riket Adal sørøst for Aksum og gjorde store ødeleggelser. Til sist, i 1535 ble Aksum helt ødelagt av sultanen i Adal. En del av de gamle kirkene har i nyere tid blitt restaurert.

Kongedømmet Aksum

Mynter preget av kong Endybis, 227-235 e.Kr. British Museum. Den til venstre har tekst på gresk: AΧWMITW BACIΛEYC, «Konge av Aksum». Den til høyre: ΕΝΔΥΒΙC ΒΑCΙΛΕΥC, «Kong Endybis».

Det første verifiserte kongedømme som ettertiden har kunnskap om og som steg til makt i Etiopia var Aksum på 100-tallet f.Kr. Det var et av mange kongedømmer etter Da'amot, og maktet å forene stammene på høylandsplatået i nordlige Etiopia. Deretter ekspanderte det sørover. Den persiske religionslederen Mani listet Aksum sammen med Romerriket, Persia og Kina som det ene av fire store statsmakter på hans tid.

Opprinnelsen til Aksum er uklar, men forskere har foreslått flere teorier. Selv hvem som kan bli betraktet som den første kongen er omdiskutert. Forskeren C. Conti Rossini har foreslått Zoskales fra rundt år 100 e.Kr. som ble nevnt i det greske verket Periplus Maris Erythraei («Rundreise i Rødehavet») kan være identisk med en Za Haqle som er nevnt i en etiopisk kongeliste.

Ifølge Periplus holdt Zoskales, ved siden av å herske i Aksum, også holdt to havner i Rødehavet: Adulis (nær Massawa) og Avalites (Assab). Han skal også ha vært kjent med gresk litteratur:

Disse stedene, fra kalvespiserne til det andre berberlandet, blir styrt av Zoskales som er gnien i sin væremåte og streber alltid etter mer, men ellers rettferdig og kjent med gresk litteratur.

Periplus Maris Erythraei, kapittel 5.

Rossinis syn har blitt omfavnet av senere historikere som blant annet Yuri M. Kobishchanov og Sergew Hable Sellasie. G. W. B. Huntingford har argumentert for at Zoskales var kun en småkonge med en autoritet som var begrenset til havnebyen Adulis, og at Rossinis identifisering ikke kan bli bekreftet.

Inskripsjoner som har blitt avdekket i sørlige Arabia har feiret militære seirer over en GDRT, beskrevet som «nagashi av Habashat [= Abyssinia] og av Aksum». Andre daterte inskripsjoner har blitt benyttet for å avgjøre den historiske virkeperioden for GDRT (tolket som representant for et ge'ez-navn som Gadarat, Gedur, Gadurat eller Gedara) til en gang rundt begynnelsen av 200-tallet e.Kr. Et bronsesepter eller embetsstav har blitt avdekket ved Atsbi Dera med en inskripsjon nevner «GDR av Aksum». Mynter som viser kongelige portrett begynte å bli preget under kong Endubis mot slutten av 200-tallet.

Ezanasteinen med en inskripsjon som forteller om Ezanas seire mot diverse nabofolk og hyller Gud for disse seirene. Teksen er skrevet på ge'ez (gammeletiopisk), sabaisk (gammel sørarabisk) og gresk (siden vist her).

Kristendommen ble som før nevnt innført til landet av Frumentius en gang rundt 330. Frumentius konverterte kong Ezana av Aksum som har etterlatt seg flere inskripsjoner som har gitt detaljer om hans styre både før og etter hans konvertering. En inskripsjon som er funnet i Aksum hevder at han erobret nasjonen til bogoene, og senere dro tilbake for å takke sin «far», krigsguden Mars, for seieren. Senere inskripsjoner har vist Ezanas voksende tilknytning til kristendommen, og Ezanas mynter vitner om dette da deres formgivning byttet ut disken og halvmånen med et kors.

Arkitektur fra Aksum: Klosteret Debre Damo (400- eller 500-tallet e.Kr.)

Ekspedisjoner gjort av Ezana inn i kongedømmet Kusj ved Meroë i Sudan kan ha påført stedets nedgang, skjønt det er også bevis for at dette kongedømmet allerede var i en periode med nedgang. Som et resultat av Ezanas ekspansjoner grenset Aksums rik mot den romerske provinsen Egypt. Graden av Ezanas kontroll over Jemen er uklar. Selv om det er få bevis som støtter Aksums kontroll over regionen på denne tiden, er hans tittel, som inkluderte Saba og Salhen, Himyar og Dhu-Raydan (steder i dagens Jemen), sammen med gullmynter fra Aksum med inskripsjonen «konge av Habshat» eller «Habashite», indikerer at Aksum kan ha hatt en del lovmessig eller faktisk brohode på dette området.

Fra de sparsommelige bevisene som er tilgjengelig synes det som om den nye religionen i begynnelsen hadde liten framgang. Mot slutten av 400-tallet synes det som at et stort antall munker, kjent som «Nilhelgenene», fra middelhavslandene etablerte seg i landet. Etter den tid har klostervesenet vært en maktfaktor i det etiopiske folket og ikke uten innflytelse på de senere historiske hendelser.

De ni helgenene (ikke alle innenfor bildets utsnitt) av Den etiopiske ortodokse kirke avbildet på en fresko i den betydningsfulle kirken dedikert til jomfru Maria i Aksum.

Kongedømmet Aksum er nedtegnet på nytt som å kontrollere deler – om ikke faktisk hele – Jemen på 500-tallet. En gang rundt 523 kom Himyarkongen Dhu Nuwas til makten i Jemen og som konvertitt til jødedommen annonserte han at han ville drepe alle kristne. Han angrep Aksums garnison ved Zafar, og brente byens kirker. Han angrep den kristne festningen ved Najran og drepte alle kristne som ikke ville konvertere. Keiser Justinus I av Østromerriket ba sin medkristne kollega, kong Kaleb av Aksum, om hjelp til å bekjempe den aggressive kongen i Jemen. En gang rundt år 525 invaderte og beseiret kong Kaleb herskeren i Jemen. Deretter utpekte han sin kristne undersått Sumuafa' Ashawa' som sin visekonge i området. Dateringen til 525 er imidlertid forsøksvis på grunnlag av at herskeren i Jemen døde dette året, og som kan ha vært påført av Kalebs visekonge.

Den østromerske historikeren Procopius har nedtegnet i Historier 1.20 at etter rundt fem år slo Aksums kristne visekonge i Jemen, Abraha, seg opp som «konge av Saba» (Jemen). Til tross for flere forsøk på angrep over Rødehavet greide Kaleb ikke å avsette Abraha og måtte føye seg for den nye situasjonen. Dette var den siste gangen at etiopiske hærer forlot Afrika før på 1900-tallet da flere enheter deltok i Koreakrigen. Tilsist abdiserte Kaleb til fordel for sin sønn Wa'zeb og trakk seg tilbake til et kloster hvor han døde av alderdom. Abraha inngikk senere fredsavtaler med Kalebs etterfølger og anerkjente hans overherredømme. Til tross for denne tilbakegangen var kongedømmet Aksum under Ezana og Kaleb på høyden av sin makt, hadde stor handel som strakk seg så langt som til India og Sri Lanka, og var i fast kommunikasjon med Østromerriket.

Ruinene av Dungur («Dronning Shebas palass»), en villa eller borg i Aksum fra oldtiden.

Detaljer om kongedømmet Aksum, om en aldri i mengder, ble enda mer sparsommelige etter dette punktet. Den siste kjente kongen som preget mynter var Armah, hvis mynter hadde referanser til den persiske erobringen av Jerusalem i år 614. En tidlig muslimsk tradisjon hevder at en «Ashama ibn Abjar» var negus (konge) i Aksum og tilbød i år 615 asyl til en gruppe muslimer som flyktet fra forfølgelse i løpet av Muhammeds liv. Historikeren Stuart Munro-Hay mener at Aksum hadde blitt forlatt som hovedstad på dette tidspunktet, – skjønt Kobishchanov har uttalt at etiopiske pirater herjet i Rødehavet og lurte utenfor arabiske havner så sent som i 702.

Slutten på kongedømmet Aksum er like dunkelt som dets begynnelse. I mangelen på en detaljert historie er det antatt at kongedømmet gikk under ved en eller flere faktorer som en vedvarende tørke, overbeiting, avskogen, pest, en endring i handelsruter som reduserte viktigheten av Rødehavet. Munro-Hay har sitert den muslimske historikeren Abu Ja'far al-Khwarazmi/Kharazmi, som skrev før 833, som hevdet at hovedstaden i «kongedømmet Habash» var «Jarma». Om ikke «Jarma» er et annet navn for Aksum (hypotetisk fra Ge'ez girma, «bemerkelsesverdig, aktet»), hadde hovedstaden flyttet fra Aksum til et nytt sted som ennå ikke er oppdaget.

Etiopias mørke århundrer

Steinkirken for sankt Georg i Lalibela, en av 11 kirker som ble hugget ut av fjellet.

En gang rundt 1000, antagelig ca. 960 herjet en ikke-kristen prinsesse ved navn Yodit (tigrinja for navnet Judit, også kalt «Gudit», et ordspill i betydning «ond») i området. Hun sørget for å drepe alle medlemmer av den kongelige familie og etablerte seg selv som monark. I henhold til legendene ble et barn, arvingen til Aksum, skjult for henrettelsene og tatt med til Shewa av trofaste tilhengere hvor hans autoritet ble anerkjent mens Yodit hersket i førti år over resten av kongedømmet og overførte deretter kronen til sine etterkommere. Ved et tidspunkt i løpet av det neste århundret ble den siste av Yodits etterkommere veltet av en herre fra Agawfolket ved navn Mara Takla Haymanot. Han grunnla Zagwe-dynastiet og giftet seg med en kvinnelig etterkommer av de gamle monarkene i Aksum. Høydepunktet for dette dynastiet var styret til Gebre Mesqel Lalibela. Under hans tid på 1200-tallet ble de store steinkirkene i Lalibela hugget ut.

I løpet av 1000-tallet var det flere stridigheter hvor en del som synes å bekjente seg til jødedommen greide å få styringen og holdt på den fram til 1268.

Det etiopiske riket

Utdypende artikler: Keiserriket Etiopia og Det salomonske dynasti

En gang rundt 1270 ble et nytt dynasti etablert på høylandet i Abessinia under Yekuno Amlak som avsatte den siste av kongene fra Zagwe-dynastiet og giftet seg med en av deres døtre. I henhold til legendene nedstammet denne kongeslekten fra mannlige etterkommere av de tidligere monarkene i Aksum, og som i dag er anerkjent som fortsettelsen av salomoske dynasti, det kongedømme som således gjeninnførte de bibelske kongehus.

Under dette dynastiet var de viktigste provinsene den nordlige delen av Tigray, sentrale Amhara og sørlige Shewa. Regjeringens sete, eller heller overherredømme, hadde pleid å være i Amhara eller Shewa, og hvor herskerne, som pleide å titulere seg selv som nəgusä nägäst, krevde skatt fra andre provinser. Tittelen nəgusä nägäst var i en betydelig grad basert på deres påståtte direkte nedstamming fra Salomo og dronningen av Saba. Grunnen til deres suksess hadde mer å gjøre med deres militære makt enn til renheten i deres avstamming.

Portugisisk innflytelse

«Preste» («Prestekongen Johannes») som keiseren av Etiopia, sittende på tronen over et kart over Øst-Afrika på et atlas laget av portugisere for dronning Maria I av England, 1558. I dag bevart på British Library).

Mot slutten av 1400-tallet kom portugisiske misjonærer til Etiopia. I Europa hadde det oppstått en forestilling om eksistensen av et kristent kongedømme i Det fjerne østen, og hvor deres monark var kjent som «Prestekongen Johannes». Flere ekspedisjoner ble sendt på søken etter dette kongedømmet. Blant andre som var engasjert i den søkingen var Pêro da Covilhã, en utforsker og diplomat fra Portugal, som kom til Etiopia i 1490, og i den tro at han hadde kommet til det berømte kongedømmet, presenterte for nəgusä nägäst i landet et brev fra sin herre, kongen av Portugal, adressert til «Prestekongen Johannes».

Pêro da Covilhã forble i landet, men i 1507 ble en mann ved navn Mateus av armensk opprinnelse sent av keiseren til kongen av Portugal med anmodning om hjelp mot de angripende muslimene. I 1520 gikk en portugisisk flåte med Mateus ombord inn i Rødehavet som følge av denne anmodningen. En gruppe diplomater fra flåten besøkte keiseren, Lebna Dengel, og ble i Etiopia for bortimot seks år. En av diplomatene var fader Francisco Álvares som skrev en av de tidligste og ikke minst den mest interessante redegjørelse av landet Etiopia. Den het Verdadeira Informação das Terras do Preste João das Indias («En sann redegjørelse av landene til Prestekongen Johannes til inderne»), utgitt i 1540.

Portugals kontakt med Abessinia eller Etiopia på 1500-tallet fikk paven i Roma på tanken å vinne landet for den katolske kirken. Portugisere og jesuittordenen fikk på den andre halvdelen av 1500-tallet stadig større innflytelse av landet. I 1623 konverterte kongehuset til den katolske læren og landet ble da religiøst styrt fra Roma. Befolkningen og det koptiske presteskapet hold dog fast med den ortodokse (rettroende) kristne religionen, noe som førte til langvarige stridigheter og overgrep som ikke sluttet før de katolske prestene ble drevet ut eller drept i 1632. Etter denne tiden kom det en viss fred og ro, men folkets og prestenes forfall tiltok, og etter midten av 1700-tallet rådet det en ubehjelpelig forvirring.

Etiopia–Adal-krigen

Utdypende artikkel: Etiopia–Adal-krigen

Mellom 1523 og 1540 ble Etiopia angrepet av muslimske hærer under imam Ahmad ibn Ibrihim al-Ghazi fra lavlandet i sørøst. Imamen veltet kongedømmet og tvang keiseren til å søke tilflukt i fjellene. I denne ekstreme tiden ble Johannes Bermudez, en underordnet medlem av ekspedisjonen i 1520, og som hadde blitt i Etiopia siden, ble i henhold til hans egen (ikke alltid troverdige) vitnemål ordinert til abuna, det vil si erkebiskop, og deretter sendt til Lisboa. Hva som var hans akkreditiver er ikke kjent.

I 1529 beseiret imam Ahmad en større etiopisk hær. Seieren ble kostbar, men viste at muslimenes hær kunne i motstå en tallmessig større, men langt mer gammeldagse etiopisk hær. I 1531 førte flere seiere under imam Ahmad til at muslimene fikk overtaket i krigen. Den første var slaget ved Antukyah, hvor kanonild ved begynnelsen av slaget skapte panikk hos de etiopiske soldatene. Den andre kom 28. oktober i slaget ved Amba Sel, hvor imamens tropper beseiret og splittet den etiopiske hæren, og fikk tak i deler av de etiopiske regaliene. Disse seierne gjorde at muslimene kunne trenge inn på de etiopiske høylandene, hvor de ødela mange kirker, inkludert Atronsa Maryam, hvor levningene etter flere etiopiske keisere var. Landet ble plyndra av muslimene som herjet og ødela flere kristne monumenter. Dawit II døde i 1540 og hans etterfølger ble tatt til fange av muslimene. Keiserinnen kunne ikke gjøre noe, siden hun var beleiret i hovedstaden.

Som svar på budskapet til Bermudez ble en portugisisk flåte under kommando av ledelse av Estêvão da Gama, sønn av Vasco da Gama, sendt fra India og nådde fram til Massawa i februar 1541. Her møtte han et sendebud fra keiseren som ba om hjelp mot de muslimske overgrepene, og i juli marsjerte en styrke på 400 musketére under ledelse av Cristóvão da Gama, en yngre bror av admiralen, mot innlandet og fikk hjelp av etiopiske soldater. De hadde i begynnelsen en del suksess mot fienden, men ble beseiret i slaget ved Wofla den 28. august 1542 hvor deres kommandant ble tatt til fange og henrettet. Den 21. februar 1543 ble imidlertid imam Ahmad skutt og drept i slaget ved Wayna Daga og hans soldater fullstendig utslettet. Etter dette oppsto de krangel mellom keiseren og Bermudez, som hadde kommet tilbake til Etiopia sammen med Gama, og nå krevde at keiseren offentlig bekjentgjorde hans lydighet til Roma. Keiseren nektet å gjøre dette, og til sist ble Bermudez presset til å forlate landet.

Keiser Fasilides' borg i Gondar i regionen Amhara.

Muslimene klarte nesten å utslette det gamle etiopiske keiserriket og tvinge landets innbyggere til islam. At Portugal kom med i krigen bidro til å hindre dette. Begge parter ble utmattet av krigen, noe som førte til folkegruppen oromoenes folkevandring nordover, til deres nåværende hjemland nord og vest for Addis Abeba.

Jesuittene som hadde fulgt med Gamas ekspedisjon inn i Etiopia og satt opp deres hovedkvarter ved Fremona i nordlige Etiopia i nærheten av Adwa. Jesuittene ble enten undertrykt eller oversett, men ikke direkte utvist av de etiopiske myndighetene. På begynnelsen av 1600-tallet kom fader Pedro Páez til Fremona, en mann med store diplomatiske emner, og fikk etter hvert stor innflytelse ved keiserens hoff, og fikk også keiseren over på sin egen tro. Páez ledet reisningen av flere kirker, palasser og broer flere steder i landet og utførte mye nyttig arbeid. Hans etterfølger Alfonso Mendez var av en annen, mindre diplomatisk støpning, og klarte å fornærme både etiopiere og europeere. Da keiser Susenyos døde og hans sønn Fasilides overtok tronen i 1633 ble jesuittene formelt utvist fra riket.

Zemene Mesafint

Utdypende artikkel: Zemene Mesafint

Et samtidig bilde i kirken Narga Selassie av keiserinne Mentewab, liggende foran føttene av jomfru Maria og Jesusbarnet

Perioden 1755 til 1855 kalles for Zemene Mesafint (zamana masāfint på samtidig amharisk), oversatt som «Dommernes tidsalder» eller «Prinsenes tidsalder» etter Bibelens Dommernes bok, og var preget av isolasjon og konflikter mellom krigsherrer, og hvor keiseren hadde liten virkelig makt, stort sett bare over byen Gondar, og hvor både kulturen og samfunnet i Etiopia stagnerte. Perioden var på den ene siden en religiøs konflikt mellom innflyttende muslimer og den stedegne kristne befolkningen, og mellom de nasjonalitetene som de representerte. På den andre siden var det en konflikt med føydale landherrer om makt over den sentrale regjeringen.

En del historikere har sett på mordet på Iyasu I av Etiopia i 1706 som begynnelsen på den påfølgende tilbakegangen og som begynnelsen på Zemene Mesafint. Adelen fremmet egne keisere, og gjorde inngrep i etterfølgelsen av keiserdynastiet. Etter at keiser Tewoflos døde i 1711 fryktet den etiopiske adelen en syklus av hevn som hadde karakterisert styret til Tewoflos. Yostos ble valgt til ny negusa nagast («konge av konger»), men hans tid ble også kort, og døde i 1716. Iyasu II kom på tronen som et barn i 1730. Hans mor, keiserinne Mentewab spilte en betydelig rolle i Iyasus styre, også i styret til hennes barnebarn Iyoas I, og fikk kronet seg selv som medregent i 1730, og ble den første kvinne som ble kronet på dette viset i etiopisk historie. Hennes forsøk på å fortsette å holde på sitt grep om styringen etter at sønnen var død i 1755 førte henne i konflikt med Wubit (Welete Bersabe), sønnens enke, som mente at det var hennes tur til å presidere ved hoffet på vegne av hennes egen sønn Iyoas. Konflikten mellom de to dronningene førte til at Mentewab samlet sine slektninger og deres soldater i Gondar for å støtte henne. Wubit samlet sine egne slektninger og deres betydelige styrker fra Yejju.

Da Wubits sønn Iyoas kom på tronen ved sin fars plutselig død ble adelen i Gondar forskrekket over at han heller snakket oromo enn amharisk, og favoriserte morens slektninger framfor de til hans bestemor. Som voksen fortsatte han den samme politikken; han utnevnte sin onkel til guvernør av provinsen Amhara, men det oppstyr som dette førte til fikk ham til å endre seg på råd fra sin rådgiver Wolde Leul.

Styret til keiser Tewodros II av Etiopia har blitt sett på som begynnelsen på det moderne Etiopia og som avslutningen på den isolerende tidsepoken Zemene Mesafint.

Det er antatt at maktkampen mellom qwaranerne ledet av keiserinne Mentewab og oromoer fra Yejju ledet av keiserens mor Wubit holdt på å bryte ut i væpnet konflikt. Mikael Sehul, guvernør av provinsen Tigray, ble innkalt for å megle. Han kom og smidig manøvrerte han seg på sidelinjen mellom dronningene for å gjøre krav på tronen for selv. Han ble snart leder for den kristne, amhariske folket fra Tigray i kampen om makten. Da Iyoas i økende grad favoriserte ledere fra oromoene, som Fasil, ble forholdet til den mektige Mikael Sehul vanskeliggjort. Til slutt avsatte han keiseren den 7. mai 1769 og en uke senere fikk Mikael Sehul ham drept, skjønt detaljene er uklare. Resultatet var likevel klart: for første gang hadde keiseren mistet tronen med andre midler enn ved naturlig død, død i krig eller ved frivillig abdikasjon. Problemet var at Mikael Sehul underminerte keiserens makt og fra dette tidspunktet og framover lå makten mer åpent i hendene på storadelen og de militære lederne. En del historikere mener dette tidspunktet utgjør det historiske skillet som innledet Zemene Mesafint.

Den britiske oppdagelsesreisende James Bruce slapp inn i Etiopia på siste halvdel av 1700-tallet og møtte flere av de fremste mennene i landet.

Ved Iyoas ble en aldrende og svakelig onkel innsatt på tronen som keiser Yohannes II, men Mikael Sehul fikk også ham myrdet, og den mindreårige Tekle Haymanot II ble satt på tronen. Denne bitre konflikten bidro til fiendtlighet mot utenlandske kristne og europeere generelt som varte til inn på 1900-tallet og var en faktor i Etiopias isolasjon fram til midten av 1800-tallet da den første britiske delegasjonen ble sent i 1805 for å inngå en allianse med Etiopia og skaffe seg en havn i Rødehavet i tilfelle Frankrike erobret Egypt. Britenes suksess førte til at Etiopia åpnet seg for andre reisende, misjonærer og handelsmenn fra andre land, og en strøm av europeere fortsatte godt inn i styret til Tewodros II.

Denne isoleringen ble fragmentert av svært få europeiske reisende. En av de få var den franske legen C. J. Poncet, som dro til landet i 1698 via sultanatet Sennar og Den blå Nil. Etter ham kom den britiske oppdagelsesreisende James Bruce i 1769 med det formål å finne Nilens kilde som han var overbevist om lå i Etiopia. Han forlot Massawa i september 1769 og reiste via Akusm til Gondar hvor han ble godt mottatt av keiser Tekle Haymanot II. Han reiste med kongen på krigslignende ekspedisjon rundt innsjøen Tana, reiste sørover rundt den østlige kysten, krysset Den blå Nil ved bielven Abay og dro tilbake via den vestlige kysten. Bruce reiste deretter tilbake til Egypt ved slutten av 1882 via øvre Atbara gjennom Sennar, Nilen, og Koroskoørkenen.

I løpet av 1700-tallet var den fremste etiopiske herskerne Dawit III, død 18. mai 1721; adelsmannen Amha Iyasus fra Shewa konsoliderte kongedømmet og grunnla Ankober; og Tekle Giyorgis fra Amhara. Sistnevnte er berømt for å ha blitt opphøyd til tronen hele seks ganger og også avsatt seks ganger. De første årene på 1800-tallet ble forstyrret av aggressive krigstokt mellom ras (guvernør) Gugsa av Begemder, og ras Wolde Selassie, som begge kjempet om makten over keiser Egwale Seyon, en ren gallionsfiguren. Wolde Selassie gikk seirende ut av striden og praktisk talt hersket over hele landet fram til sin død i 1816 i en alder av 80 år. Adelsmannen Sabagadis fra Agame etterfulgte Wolde Selassie i 1817 med væpnet makt for å bli krigsherre av Tigre.

1800–1945

Gjenopprettelsen av keisermakten

Keiser Yohannes IV med sin sønn og arving, Ras Araya Selassie Yohannes

Under keiserne Tewodros II (1855–1868), Yohannes IV (1872–1889), og Menelek II (1889–1913), kom keiserdømmet ut av isolasjonen. Under keiser Yohannes IV kom perioden til sin slutt.

Keiser Tewodros (eller Theodore) II ble født som Lij Kassa i Qwara i 1818. Hans far var en liten lokal høvding, og hans slektning, muligens en onkel, var Dejazmach Kinfu, guvernør av provinsene Dembiya, Qwara og Chelga mellom Tanasjøen og den nordvestlige grensen. Kassa mistet sin arv da Kinfu døde mens han ennå var en guttunge. Etter å ha mottatt den tradisjonelle utdannelsen ved et lokal kloster dro han avsted og ble etter hvert leder for en gjeng med banditter som herjet rundt i distriktene. Hans rykte ble kjent og han fikk stadig flere tilhengere inntil han til sist ledet en mindre hær. Den regjerende regenten var ras Ali og hans mor, keiserinne Menen Liben Amede, hustru til liksomkeiseren Yohannes III, ble oppmerksom på ham, og for å binde ham til seg, sørget de for at Kinfu ble gift med Alis datter. Han vendte deretter sin oppmerksomhet mot erobringen av de gjenværende provinsene, Gojjam, Tigray og Shewa, men forholdet til svigerfaren og keiserinnen forverret raskt. Snart var han i krig med dem, og var seierrik.

Krigere i Abyssinia tidlig på 1800-tallet.

Den 11. februar 1855 avsatte til sist Kassa den siste av liksomkeiserne, og ble selv kronet som negusa nagast av Etiopia under navnet Tewodros II. Han gikk snart mot Shewa med en stor hær. Lederen av adelen motsatte seg ham med deres konge, Haile Melekot, en etterkommer av meridazmach (general) Asfa Wossen. Familiekrangel brøt ut blant shewanerne, og etter et desperat og fåfengt angrep på Tewodros ved Dabra Berhan, døde Haile Melekot av sykdom, og nominerte sin elleve år gamle sønn som sin etterfølger med sine siste ord i november 1855 under navnet Sahle Maryam (den framtidige keiseren Menelik II).

Darge, Haile Melekots bror, og Ato Bezabih, adelige fra Shewa, tok ansvaret for den unge prinsen, men etter harde stridigheter med Angeda ble shewanerne tvunget til å overgi seg. Sahle Maryam ble levert over til keiseren, ført til Gondar, og der satt i Tewodros’ tjeneste, og deretter plassert i komfortabel forvaring i festningen i Magdala. I tiden etter henga Tewodoros seg til modernisering og sentralisering av Etiopias lovmessige og administrative strukturer, igjen med motstand fra sine guvernører. Sahle Maryam fra Shewa ble gift med Tewodros IIs datter Alitash.

I 1865 rømte Sahle Maryam fra både Maqdala og sin hustru, og kom fram til Shewa. Her ble han utropt som negus. Tewodros forfalsket en allianse mellom Etiopia og Storbritannia, men som forklart i neste seksjon begikk han selvmord etter et militært nederlag mot britene. Ved Tewodros' død ble mange shewanere, inkludert ras Darge, løslatt og den unge negus av Shewa begynte å føle seg sterk nok, etter noen få innledende kampanjer, til angripe de nordlige prinsene. Men disse krigene var av liten nytte da ras Kassai av Tigray hadde ved 1872 fått fullstendig makt over de nordlige områdene. Ved å proklamere seg selv som negusa nagast under navnet Yohannes IV tvang han Sahle Maryam til å anerkjenne hans overherredømme.

Et samtidig etiopisk portrett av keiser Yohannes IV

Da keiser Tewodros døde i 1868 var det tre menn som sto fram i håp om bli den neste keiseren: Wagshum Gobaze Gebre Medhen av Lasta; kong Menelik II av Shewa, og Dajazmach Kassa Mercha av Tigray. Wagshum Gobaze var hersker over Amhara, Wag, og Lasta. Da Tewodros ble drept okkuperte Gobaze byen Gondor og kronet seg selv som keiser Tekle Giyorgis II, men ingen tok hans kroning alvorlig. Den andre, Menelik, ble en betydelig faktor da han rømte fra Tewodros’ fangenskap i 1865. Etter at han slapp unna ble han hersker over provinsen Shewa med støtte fra familie og venner. Men det var den tredje mannen, den ene som ønsket tittelen minst, som ble den neste sanne herskeren av Etiopia.

Tidlig i 1868 forsøkte britiske styrker å få Tewodros til å overgi seg etter at han nektet å løslate britiske borgere som satt i etiopiske fengsler. Britene kom til kysten ved Massawa, og de kom til en enighet med Dajazmach Kassa som lot britene passere via Tigray i bytte for våpen og penger. Britene ønsket å gå mot Magdala som Tewodros hadde gjort til sin hovedstad. Da britene hadde utført hva de ønsket og på veg ut av landet belønnet de Kassa for hans samarbeid med artilleri, geværer og ammunisjon til en verdi av bortimot 500 000 pund. Selv om Kassas hær var underlegne i antall, 12 000 mot keiserens 60 000 menn, var hans hær utstyrt med mer moderne våpen og var bedre trent. Ved slaget avslutning var opptil 40 prosent av keiserens menn tatt til fange. Keiseren ble satt i fengsel og ville dø et år senere. Seks måneder senere, den 21. januar 1872, ble Kassa keiseren under navnet Yohannes IV.

Angrep fra europeiske kolonimakter

Robert Napier (1810-1890)

Etiopia har aldri blitt kolonisert av europeiske makter, men flere kolonimakter hadde interesser i området i løpet av den tidsepoken som kalles for Kappløpet om Afrika. Da Victoria, dronning av Storbritannia, i 1867 ikke brydde seg om å svare på et brev fra Tewodros II av Etiopia betraktet han det som en fornærmelse og fengslet flere britiske besøkende, inkludert konsulen. En hær på 12 000 mann ble sent fra Bombay i India til Etiopia for å redde de fengslede under ledelse av sir Robert Napier. Etiopierne ble beseiret og britene stormet festningen Magdala (i dag kjent som Amba Mariam) den 13. april 1868. Da keiseren hørte at porten hadde falt satte han en revolver for munnen og skjøt seg selv. Robert Napier ble adlet for denne seieren og gitt tittelen «Lord Napier av Magdala».

Etiopia i 1908, i henhold til et Rand McNally-kart.

Også italienerne kom til området. Asseb, en havn i nærheten av den sørlige inngangen til Rødehavet hadde blitt kjøpt fra den lokale sultan i mars 1870 av en italiensk selskap, og som etter at ytterligere landområder ble skaffet i 1879 og 1880, ble kjøpt ut av den italienske regjering i 1882. Det samme året ble grev Pietro Antonelli sendt til Shewa med ordre om å forbedre koloniens økonomiske muligheter med avtaler med Sahle Maryam av Shewa og sultanen av Aussa.

I april 1888 kom italienske styrker på over 20 000 mann i kontakt med den etiopiske hæren, men de forhandlingene som skjedde før det mulige kampen fikk det resultat at begge styrkene trakk seg tilbake. Italia etterlot rundt 5000 mann i Eritrea som senere ble en italiensk koloni.

I mellomtiden hadde keiser Yohannes IV vært opptatt med dervisjere, en muslimsk sekt, som i mellomtiden hadde blitt herrer av egyptiske Sudan, og i 1887 ble det utløst et stort slag ved Gallabat hvor dervisjere under deres leder Zeki Tumal ble beseiret. Men et tilfeldig skudd traff keiseren og etiopierne ble nødt til å trekke seg tilbake. Keiseren døde i løpet av natten, og hans legeme falt i hendene på fienden den 9. mars 1889. Da nyheten om Yohannes’ død nådde Sahle Maryam av Shewa proklamerte han seg selv som keiser under navnet Menelik II av Etiopia, og mottok underkastelse av Begemder, Gojjam, oromoene i Yejju Oromo, og i Tigray.

2. mai det samme året signerte keiser Menelik Wuchaletraktaten med italienerne som ga dem en del av nordlige Etiopia, det området som senere ble til Eritrea og deler av provinsen Tigray. Til gjengjeld fikk han et løfte på 30 000 rifler, ammunisjon og kanoner. Italienerne ga beskjed til de andre europeiske statsmaktene at denne avtalen ga dem protektorat over hele Etiopia. Menelik protesterte og viste til at den amhariske versjonen av den samme avtalen ikke nevnte noe av dette, men hans protester ble bare ignorert. Det at etiopierne nektet å anerkjenne traktaten, førte til at Italia invaderte landet i 1895 med en hær på over 20 000 soldater, og startet slik den første italiensk-abessinske krig. Italienere trakk seg ut etter nederlaget i slaget ved Adwa (italiensk stavet: Adua) 1. mars 1896. Dette førte til at Etiopia ble det eneste landet i Afrika som ikke ble kolonialisert under kappløpet om Afrika, og ett av to land i verdensdelen som klarte å beholde sin uavhengighet.

Menelik ga tillatelse til et fransk selskap i 1894 til å bygge en jernbane fra kysten av Djibouti (Fransk Somaliland) til det indre av Etiopia. Jernbanen ble fullført til Dire Dawa, rundt 45 km fra Harrar på den siste dagen av 1902.

Da Menelik II døde ble han etterfulgt av sin sønnesønn, Lij Iyassu, men han mistet snart støtte på grunn av hans tilknytninger til islam. Han ble avsatt i 1916 av den kristne adelen, og Meneliks datter Zauditu (amharisk: Zawditu) ble gjort til keiserinne. Hennes fetter, ras Tafari Makonnen, ble gjort til regent og etterfølger til tronen.

Ved keiserinne Zauditu i 1930 overtok Tafari Makonnen tronen under navnet Haile Selassie (som betyr «Treenighetens beskytter»), og ble kronet som keiser Haile Selassie I av Etiopia. Hans fulle tittel var «Hans keiserlige majestet, keiser Haile Selassie I, Judeas løve, Guds utvalgte, kongenes konge av Etiopia». Da Abba Jifar II av Jimma døde grep keiser Selassie anledningen til å annektere Jimma i regionen Gibe i sørvestlige Etiopia. I 1932 ble kongedømmet Jimma formelt absorbert i Etiopia, og i løpet av reorganiseringen av provinsene i 1942 forsvant Jimma inn i provinsen Kaffa.

Krigen med Italia og okkupasjon

Utdypende artikler: Den andre italiensk-abessinske krig og Italiensk Øst-Afrika

Kart over Italiensk Øst-Afrika etter Italias annektering av Etiopia, som en del av det italienske koloniriket

Keiser Haile Selassies styre ble avbrutt i 1935 da italienske tropper invaderte og okkuperte Etiopia, under så såkalte andre italiensk-abessinske krig. Det fascistiske Italia under Benito Mussolini gikk til angrep på Etiopia den 2. oktober 1935, okkuperte hovedstaden Addis Abeba den 5. mai de følgende året, og annekterte formelt Etiopia den 9. mai 1936, etter blodige slag.

Italia hadde et stort teknologisk overtak, med blant annet stridsvogner og bombefly, som etiopierne helt manglet. Mange stater kritiserte Italia, som man mente hadde krenket Etiopias selvstendighet, og den internasjonale samarbeidsorganisasjonen Folkeforbundet innledet sanksjoner mot Italia. Krigen var preget av grusomheter. Etiopierne benyttet ekspanderende ammunisjon som påfører store indre skader, og som var forbudt i henhold til Haag-konvensjonen av 1899 i deklarasjon III. Italienerne benyttet stridsgass i omfattende utstrekning, særlig i de siste månedene av krigen.

Soldater som samler inn våpen.

Haile Selassie ble tvunget til å flykte til Storbritannia, til tross for hans bønn til Folkeforbundet om intervensjon mot Italia. Italienerne på sin side krevde at Folkeforbundet anerkjente annekteringen av Etiopia, og Italias koloniale krav på landet og dets folk. Alle medlemslandene, inkludert kolonimaktene Storbritannia og Frankrike, anerkjente til slutt Italias krav ved stemmegivning, kun Sovjetunionen stemte imot. Denne behandlingen, sammen med Mukdenhendelsen i 1931, avslørte hvor liten makt Folkeforbundet hadde, både til å stoppe Italia og til å beskytte Etiopia, til tross for at begge landene var medlemmer av Folkeforbundet. Storbritannia ble til slutt tvunget til å anerkjente italiensk overhøyhet i 1938. Den italienske seieren kom på et tidspunkt at Benito Mussolinis internasjonale anerkjennelse var på sitt høyeste i en periode som ble kalt «konsensusens tidsalder», hvor utenlandske ledere hyllet ham for hva han hadde oppnådd innenlandsk.

Italia kunne iverksette sin invasjon uten innblanding fra andre land, primært fordi Storbritannia og Frankrike ønske å ha Italia som alliert i tilfelle krig mot Tyskland.. 7. januar 1935 undertegnet Frankrike en avtale med Italia som ga dem frie hender i Afrika. Videre ble Italia i april medlem av Stresa-fronten, en avtale som slukke forsterke Locarnotraktaten og hindre videre tyske brudd på Versaillestraktaten. I juni ble ikke-innblanding videre understreket som følge av uenigheten som oppsto mellom Storbritannia og Frankrike som følge av at Storbritannia hadde inngått Den tysk-britiske flåteavtale. Den siste utenlandske allierte for Etiopia gikk tapt da den japanske ambassadøren til Italia dr. Sugimura Yotaro, 16. juli 1935 forsikret Mussolini at hans land ikke hadde noen politiske interesser i forhold til Etiopia og ville holde seg nøytral i en eventuell konflikt mellom dem.

I 1937 skrøt Mussolini at med hans erobring av Etiopia var «endelig Adua hevnet og at slaveriet ble forbudt i Etiopia av italiensk fascisme». Mange etiopiere døde på grunn av krigen med Italia. Keiseren hevdet at mer enn 275 000 etiopiere ble drept, mot kun 1 537 italienere, mens italienske autoriteter har beregnet at 16 000 etiopiere og 2 700 italienere (inkludert italienske kolonitropper) døde i krigshandlingene.

Kong Viktor Emmanuel III av Italia ble kronet til keiser av Etiopia, og italienerne opprettet et italiensk rike i Afrika, det såkalte Italiensk Øst-Afrika, som besto av Etiopia, Eritrea og Italiensk Somaliland.

Keiser Haile Selassie I, ca. 1923.

I løpet av 1935-1940 opprettet italienerne mange infrastrukturer og veger i Etiopia, blant annet «keiservegen» mellom Addis Abeba og Massawa, mellom Addis Abeba og Mogadishu, og Addis Abeba og Assab. Italienerne hadde planer om å frakte inn rundt en halv million italienere for å kolonisere og utvikle det etiopiske platå. I oktober 1939 var det 35 441 italienske kolonister i Etiopia, hvorav 30 232 mannlige (85,3 prosent) og 5 209 kvinnelige (14,7 prosent), de fleste i urbane områder, i henhold til statistikk fra de italienske myndigheter. Kun rundt 3 200 italienske bønder flyttet for å kolonisere jordbruksområdene. At ikke flere dro hadde sin årsak i trusselen fra etiopisk gerilja, som i 1940 fortsatte kontrollerte en fjerdedel av det etiopiske høylandet.

Italias satte i gang store og kostbare infrastrukturprosjekter som utarmet italiensk økonomi, men reduserte samtidig arbeidsledigheten i landet. Det ble bygget 18 794 km med nye asfalterte veger, og i 1940 ble Addis Abeba tilknyttet et godt vegnett til Asmara og Mogadishu. Ytterligere 900 km med jernbanelinjer ble bygget, dammer og vannkraft ble bygget ut, og mange offentlige og private selskaper ble etablert i det underutviklede landet. De viktigste var: Compagnie per il cotone d'Etiopia (bomullsindustri); Cementerie d'Etiopia (sementindustri); Compagnia etiopica mineraria (mineralindustri); Imprese elettriche d'Etiopia (elektriskindustri); Compagnia etiopica degli esplosivi (krigsutrutningsindustri); Trasporti automobilistici (Citao) (mekanisk og transportindustri). Det var også planer for den urbane utviklingen av Addis Abeba, men disse ble stoppet av andre verdenskrig.

Våren 1941 ble italienerne beseiret under felttoget i Øst-Afrika av britiske og allierte styrker, støttet av etiopiske patrioter. Den 5. mai 1941 kunne keiser Haile Selassie reise tilbake til i Addis Abeba og gjeninnta keisertronen. Italienerne, etter deres siste motstandstilling ved Gondar falt i november 1941, gikk over til å bedrive geriljakrig i landet, noe som varte fram til sommeren 1943.

Det moderne Etiopia

Etterkrigstiden

Kart over befolkningstettheten og spredningen av etniske grupper i Etiopia i 1976 da Eritrea fortsatt var en provins av landet.

Etter den andre verdenskrig satte keiser Selassie flere tiltak i den hensikt å modernisere landet. Etiopias første betydelige skole for høyere utdannelse, Universitetet i Addis Abeba, ble grunnlagt i 1950. Konstitusjonen av 1931 ble erstattet av en ny i 1955. Den nye konstitusjonen utvidet parlamentets myndighet. Mens keiseren knyttet tettere bånd til USA søkte han å bedre landets forhold til andre afrikanske nasjoner. I 1963 bidro han til å grunnlegge Organisasjonen for afrikansk enhet.

Etter det italienske nederlaget annekterte Etiopia den tidligere italienske kolonien Eritrea, blant annet for at landet skulle få en kystlinje. I 1952 bestemte FN at Eritrea skulle gå inn i en føderasjon med Etiopia.

Mengistu Haile Mariam (1986)

Tidlig på 1970-tallet hadde keiserens høye alder ble et betydelig problem for nasjonen. I henhold til Paul B. Henze: «De fleste etiopiere tenkte i henhold til personligheter, ikke ideologi, og grunnet den gamle vane så man på keiseren som initiativtager til endringer, kilden til status og privilegier, og oppmann for krav om ressurser og oppmerksomhet hos stridende grupper.» Etiopiere var bekymret for deres framtid ved hans forestående død. De var også bekymret for om keiserens etterfølgere kunne fortsette moderniseringen og økonomisk utvikling. Imidlertid kan Henzes perspektiv bli bestridt da keiseren ikke var den eneste kilden til endring og ofte ble hans syn utfordret av enten hans råd eller regionale ledere. Folket protesterte fortsatt for hans flukt fra Etiopia i løpet av den italiensk krigen i årene 1935-1936. Han ble også anklaget for den kostbare krigen med opprørerne i Eritrea ettersom han avviste Eritreas føderale status og assimilerte landet inn i Etiopia tidlig på 1960-tallet. I 1961 begynte Eritreas 30 år lange krig for uavhengighet. Det ble fulgt av keiserens oppløsning av føderasjonen og nedleggelsen av Eritreas parlament og i 1962 erklærte keiseren Eritrea for Etiopias 14. provins.

Disse anklagene, hovedsakelig knyttet til Eritreas uavhengighet, ble roten til den voksende marxistiske bevegelsen innenfor Etiopias «intelligentsia». Tidlig på 1970-tallet mottok etiopiske kommunister støtte fra Sovjetunionen under Leonid Brezjnevs lederskap. Med denne støtten gjorde marxistene statskupp ledet av Mengistu Haile Mariam, støttet av problemer knyttet til landreformer.

Regjeringens svikt i betydelig økonomiske og politiske reformer i de foregående fjorten årene — kombinert med økende inflasjon, korrupsjon, en sult og hungersnød som rammet flere provinser, særlig Welo og Tigray, og som ble skjult for verden utenfor, og en voksende misnøye i urbane interessegrupper — var bakteppet for den etiopiske revolusjonen av 1974. Uroen begynte i januar i dette året, spredte seg deretter til den generelle befolkningen i et utbrudd av allmenn misnøye.

Det sosialistiske Etiopia

Utdypende artikler: Derg og Den demokratiske folkerepublikken Etiopia

Kommunistisk monument i Etiopia.

Etter en periode med uroligheter ble den aldrende keiser Haile Selassie fjernet fra sin posisjon. Den 12. september 1974 grep et administrativt råd av soldater, kjent som Derg («komiteen»), makten og installerte en regjering som var sosialistisk i navnet og militaristisk i sitt vesen. Derg henrettet uten videre 59 medlemmer av den tidligere regjeringen, inkludert to tidligere statsministre og kronrådgivere, hoffmedlemmer, ministre og generaler, Keiser Selassie døde den 22. august 1975. Han ble etter sigende kvalt i kjelleren av sitt palass.

Oberstløytnant Mengistu Haile Mariam tok makten som statens overhode og formann i Derg etter å ha fått to av sine forgjengere drept, foruten også flere tusener av andre mistenkte motstandere. Den nye marxistiske regjeringen gjennomførte sosialistiske reformer, inkludert nasjonalisering av privateide jordeiendommer og kirkens eiendommer. Før statskuppet var bøndenes levevis preget av kirkens lære: 280 dager i året var preget av religiøse fester eller helligdager. Mengistus dager var markert av et totalitært styre og massiv militær opprustning, finansiert av Sovjetunionen og østblokklandene, og med støtte fra Cuba. I desember 1976 signerte en etiopiske delegasjon i Moskva en militæravtale med Sovjet. I april året etter opphevet Etiopia sin avtale om militær støtte med USA og utviste alle amerikanske militære delegasjoner.

I juli 1977 angrep Somalia over Ogaden i det østlige Etiopia, etter å ha oppfattet at det var forvirring og kaos i Etiopia, under begrunnelsen av å støtte etniske somaliere i etiopiske områder, se artikkel Ogaden-krigen. De ble støttet i invasjonen av den separatistiske opprørsbevegelsen Den vestsomaliske frigjøringsfronten (WSLF). Etiopiske styrker ble drevet tilbake innenfor deres egne grenser, men med støtte fra sovjetisk flyvåpen og kubanske soldater ble angrepet slått tilbake. Den siste betydelige somaliske enheter forlot grenseområdene i Ogaden den 15. mars 1978. Tyve år senere har disse områdene forblitt en del av Etiopia, og er fortsatt underutviklet og usikker.

En kampudyktig T-62 tank i Addis Ababa etter at Dergregimet falt sammen.

Fra 1977 og fram til tidlig i 1978 har tusener av mistenkte fiender av Dergregimet blitt torturert og/eller drept i en forfølgelse som har blitt kalt for «rød terror». Kommunisme ble offisiell politikk på slutten av 1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet. I 1984 ble Etiopias arbeiderparti (WPE) stiftet, og den 1. februar 1987 ble en ny konstitusjon i sovjetisk stil vedtatt og landet ble omdøpt til Folkets demokratiske republikk Etiopia (senere Den føderale demokratiske republikken Etiopia) den 10. september 1987, og Mengistu ble den første president.

Regimets sammenbrudd ble framskyndet ved hungersnød og tørke som rammet rundt 8 millioner mennesker, etterlot seg 1 million døde, foruten også folkelige opprør, særlig i de nordlige områdene i Tigray og Eritrea. Regimet gjennomførte en brutal kampanje med flytting av folkegrupper og overføring av landområder til landsbykontroll på 1980-tallet. I 1989 slo Tigrayanske folkets frigjøringsfront (TPLF) seg sammen med andre etniske opprørsgrupper for å danne Etiopiske folkets revolusjonære demokratiske front (EPRDF). I mai 1991 klarte militære styrker fra EPRDF å nå fram mot Addis Ababa. Mengistu flyktet fra landet og søkte asyl i Zimbabwe hvor han fortsatt bor.

Flere hundretusener av mennesker ble drept som følge av den røde terror, tvangsflyttet, eller på grunn av hungersnød og sult som våpen. I 2006, etter en langvarig rettssak ble Mengistu, uten selv å være til stede, funnet skyldig av folkemord.

Perioden etter Derg

President Meles Zenawi av Etiopia.

Ertitrea ble skilt ut fra Etiopia etter at Dergstyret falt sammen i 1991 og etter en langvarig frigjøringskrig.

I juli 1991 etablerte EPRDF, Oromoenes frigjøringsfront (OLF), og andre grupper, Etiopias overgangsregjering (TGU) som ble sammensatt av 87 rådsrepresentanter og ledet av en nasjonal konsesjon som fungerte som en overgangskonstitusjon. I juni 1992 trakk OLF seg fra regjeringen. I mars 1993 forlot også medlemmer fra Sørlige Etiopias folks demokratiske koalisjon også regjeringen.

I 1994 ble en ny konstitusjon skrevet som dannet en lovgivningsmakt med to kammer og et rettssystem. Det ble foretatt valg i mai 1995 hvor Meles Zenawi ble valgt til statsminister og Negasso Gidada til president. På denne tiden ble medlemmer av parlamentet også valgt. Etiopias andre flerpartivalg ble holdt i mai 2000. Statsminister Meles ble igjen valgt til denne posisjonen i oktober 2000. I oktober 2001 ble løytnant Girma Wolde-Giorgis valgt til president.

Kart over Eritrea.

I 1998 oppsto det en grensetvist mellom Etiopia og Eritrea som førte til Den eritreisk-etiopiske krig og som resulterte i at flere tusen soldater fra begge sider ble drept. Mens krigen forverret nasjonens økonomi ble også regjeringskoalisjonen styrket. Grensekrigen ble avsluttet i 2000 med en avtale som ble kjent Algeravtalen. Et av vilkårene i avtalen var etableringen av fredsbevarende styrke fra FN, kjent som Forente nasjoners oppdrag i Etiopia og Eritrea (UNMEE). Et annet vilkår var endelig avgrensning av de omstridte grenseområdene mellom de to landene. Etter en omfattende undersøkelse fastsatte en uavhengig FN-ledet kommisjon den endelige grensesettingen i 2003, men beslutningen ble avvist av Etiopia. Per 2007 er spørsmålet om grensene fortsatt omdiskutert, men en forsøksvis fred er fortsatt opprettholdt.

I 2005 under valgene i Etiopia kom de beskyldninger om uregelmessigheter som førte til at Etiopias folks revolusjonære demokratiske front vant, og det kom omfattende protester mot regjeringen hvor denne ble anklaget for å ha massakrert sivile.

Våpenemblemet til Combined Joint Task Force – Horn of Africa

Da Sovjetunionen falt sammen og opphørte og radikal islamisme vokste og spredte seg søkte Etiopia igjen til vestlige statsmakter for allianse og støtte. Etter terroristangrepet den 9. september begynte den etiopiske hæren å trene sammen med amerikanske militærbaser, såkalte Combined Joint Task Force – Horn of Africa (CJTF-HOA), som ble etablert i Djibouti. Etiopia tillot også USA å stasjonere militære rådgivere ved Camp Hurso.

I 2006 spredte Den islamistiske rettsunion (ICU), en muslimsk organisasjon med bånd til al-Qaeda, seg raskt i Somalia. Etiopia sendte logistikkstøtte til Somalias føderale overgangsregjeringen for å bekjempe islamistene. Den 20. desember 2006 brøt det ut direkte kamper mellom UCU og den etiopiske hæren. Da islamistene ikke hadde større å stille opp mot den etiopiske hæren trakk de seg tilbake og blandet seg med den generelle befolkningen, og det meste av Somalia som hadde vært besatt av islamistene ble raskt erobret. I januar 2009 trakk de etiopiske styrkene seg ut av Somalia, og etterlot kun en mindre styrke og en mindre styrke fra Somalias overgangsregjering til å opprettholde freden. Religiøse muslimske fundamentalister okkuperte øyeblikkelig de ene av de to tidligere etiopiske militærbasene i Mogadishu.

Se også

• Liste over kriger Etiopia har deltatt i

Litteratur

• Henze, Paul B. (2000): A History of Ethiopia. Layers of Time. C. Hurst & Co. Publishers. ISBN 1850653933.
• Antonicelli, Franco (1961): Trent'anni di storia italiana 1915 – 1945. Torino: Mondadori.
• Pankhurst, Richard (2001): The Ethiopians: A History (Peoples of Africa). Wiley-Blackwell; New Ed edition. ISBN 0631224939.
• Pankhurst, Richard (2005): Historic images of Ethiopia. Addis Abeba: Shama books. ISBN 9994400150.
• Del Boca, Angelo (1985): Italiani in Africa Orientale: La conquista dell'Impero. Roma: Laterza. ISBN 8842027154.
• Philipson, David W. (2003): Aksum: an archaelogical introduction and guide. Nairobi: The British Institute in Eastern Africa. ISBN 1-872566-197.
• Munro-Hay, Stuart (1992): Aksum: An African Civilisation of Late Antiquity. Edinburgh University Press. ISBN 0748602097.
• Markasis, John; Ayele, Nega (1978): Class and Revolution in Ethiopia. Addis Abeba: Shama Books. ISBN 9994400088.
• Young, John (1993): Peasant Revolution in Ethiopia: The Tigray People's Liberation Front, 1975-1991. Cambridge University Press. ISBN 0521591988.
• Sellassie, Sergew Hable (1972): Ancient and Medieval Ethiopian History to 1270, Addis Ababa: United Printers.
• Tamrat, Taddesse (2009): Church and State in Ethiopia, 1270-1527, Hollywood, CA: Tsehai Publishers & Distributors, andre utgivelse med nytt forord.
• Zewde, Bahru (1991): A History of Modern Ethiopia, 1855-1974, Addis Ababa University Press, Addis Ababa.
• Marcus, Harold (1994): A History of Ethiopia, Berkeley.