Hopp til innhold

Dodekanesene

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Dodekanesene prefektur
Νομός Δωδεκανήσου
Havnen på Rhodos

Kart over Dodekanesene prefektur

LandHellas’ flagg Hellas
PeriferiSørlige egeiske øyer
StatusPrefektur
Ligger vedEgeerhavet
HovedstadRhodos
Areal
 – Totalt		Rangert som nr. 19
2 714 km²
Befolkning
 – Totalt		Rangert som nr. 11
190 071 (2001ref)
Bef.tetthet70 innb./km²
Høyde o.h.1 216 meter
Provinser5
Bykommuner25
Landkommuner2
Kart
Dodekanesene
36°27′N 27°18′Ø
Dodekanesene på Commons
http://www.nad.gr/

Dodekanesene (gresk: Δωδεκάνησα, Dodekánisa) er en øygruppe i Egeerhavet mellom Hellas og Tyrkia. I denne øygruppen er det 12 store øyer og rundt 150 mindre øyer hvorav 26 er fast bebodde. De utgjør et av de 51 prefekturene. Administrasjonsdistriktet omfatter ellers i alt 163 større og mindre øyer. Totalt var 200 452 innbyggere bosatt på øyene i 2005. De fleste ligger samlet, unntatt for tre av de som ligger lengst sørøst, henholdsvis Ro, Kastellorizo og den aller østligste Strongyli. Øyene har en rik historie, og mange av selv de minste, bebodde øyene har mange bysantinske kirker og middelalderfestninger.

Den historisk viktigste og mest velkjente er Rhodos som tusen år har vært den øya som hovedsakelig har kontrollert de andre. Av de andre er Kos og Patmos historisk mer betydningsfulle; de gjenværende ni er Astypalaia, Kalymnos, Kárpathos, Kasos, Leros, Nisyros, Symi, Tilos og Kastellorizo. Andre øyer i kjeden er Agathonisi, Alimia, Arkoi, Khalki, Farmakonisi, Gyali, Kinaros, Levitha, Lipsi, Nimos, Pserimos, Saria, Syrna og Telendos.

Øyene har vært bebodd fra forhistorisk tid. Den minoiske kulturen på Kreta hadde kolonier på øyene. Alle større kulturer etter denne har satt sine spor. I den doriske perioden fikk øyene framgang som en del av det greske fellessakpet. Rhodos og Kos ble ledende i antikkens arkaisk tid, og i den doriske perioden dannet byene Lindos, Kameiros og Ialyssos (Rhodos), Kos – samt byene Knidos og Halikarnassos (kysten av Anatolia), det doriske hexapolis (et doriske forbund på seks byer).

Øyene kom under herredømmet til det muslimske osmanske rike på 1400-tallet, men ble erobret av Italia under den italiensk-tyrkiske krig, da Italia i tillegg erobret Tripolitania. Dodekanesene ble tilbakeført til Hellas i 1947.

[rediger | rediger kilde]

Navnet "Dodekanesene" (eldre form ἡ Δωδεκάνησος, hē Dōdekanēsos; moderne τα Δωδεκάνησα, ta Dōdekanēsa), hvilket betyr "De tolv øyer", angir i moderne tid en øygruppe i det sørøstlige Egeerhavet, og omfatter femten større øyer (Agathonisi, Astypalaia, Kalymnos, Karpathos, Kasos, Kastellorizo, Khalki, Kos, Lipsi, Leros, Nisyros, Patmos, Rhodos, Symi, og Tilos) og 93 mindre øyer. [1] Helt fra antikken har disse øyene utgjort deler av øygruppen kjent som "De sørlige Sporadene" (Νότιες Σποράδες).[2]

Historie

[rediger | rediger kilde]
Romersk amfiteater på Kos
Landsbyen Mandraki på Nisyros

Forhistorie og arkaisk tid

[rediger | rediger kilde]

Dodekanesene har vært befolket siden forhistorisk tid. I den minoiske tid på Kreta ble Dodekanesene sterkt preget av denne sivilisasjonen i tiden mellom 2000- og 1450-tallet f.Kr.[3] Etter at den minoiske kulturens tilbakegang, ble øyene etter hvert styrt av den tidlig greske den mykenske kulturen fra det greske fastlandet fra rundt 1400 f.Kr. fram til dorerne overtok i tiden rundt 1100 f.Kr. Det er i den doriske perioden at øynene begynte å blomstre som en uavhengig enhet, utviklet en blomstrende økonomi og kultur i de påfølgende århundrer. Ved tidlig arkaisk tid hadde Rhodos og Kos slått seg opp som de mest betydelige øyene i gruppen, og på 500-tallet f.Kr. grunnla dorerne tre framstående byer på Rhodos: Lindos, Kameiros og Ialyssos. Sammen med øya Kos og byene Knidos og Halikarnassos på det anatoliske fastlandet, utgjorde disse det doriske hexapolis.[4]

Antikkens klassiske tid

[rediger | rediger kilde]

Denne utviklingen ble avbrutt en gang rundt 499 f.Kr. i krigen mot Perserriket. I denne krigen ble øyene for en kortere tid erobret og underkastet perserne. I tiden etter persernes nederlag for Athen i 478 f.Kr. gikk byene inn i det athenske sjøforbundet. Som navnet indikerer, dominert og ledet av Athen. Da peloponneskrigen brøt ut mellom Athen og Sparta og deres respektive allierte i 431 f.Kr., forholdt øyene seg hovedsakelig nøytrale til tross for at de fortsatt var medlemmer av forbundet.

Da krigen opphørte i 404 f.Kr. sto Dodekanesene i stor grad utenfor de større egeisk konfliktene, og sto i en tid fylt av relativ fred og framgang. I 408 f.Kr. hadde de tre byene på Rhodos forent seg til en stat og opprettet en ny by som hovedstad i den nordlige enden av øya, også kalt for Rhodos. Det forente Rhodos ble sterk nok til å dominere regionen det neste århundrene. Andre øyer i Dodekanesene utviklet seg også til betydelige økonomiske og sentrale sentre; mest kjent var Kos som ble stedet for en medisinsk skole opprettet av Hippokrates, «legekunstens far».[5][6]

Imidlertid hadde peloponneskrigen, en krig mellom grekere og grekere, svekket hele den greske sivilisasjons militære styrke i den grad at det lå åpen for invasjon. I 357 f.Kr. ble øyene erobret av kong Mausollos av Karia, deretter av perserne i 340 f.Kr. Dog ble den andre perioden av persisk undertrykkelse like kortvarig som den første, og øyene ble en del av det raskt voksende gresk-makedonske riket da Aleksander den store feide igjennom og beseiret perserne i 332 f.Kr. til stor lettelse for øyenes innbyggere.

Topografisk kart over øyene

Som følge av uroen ved Aleksanders død, ble øyene, og selv Rhodos, fordelt blant de mange hærførerne som gikk i strid mot hverandre for å etterfølge ham. Øyene dannet sterk handelsforbindelse med det gresk ptolemeiske kongedømme i Egypt, og til sammen utgjorde de en allianse med Egypt som kontrollerte handelen i hele Egeerhavet på 200-tallet f.Kr. Ledet av Rhodos utviklet øyene maritime, kommersielle og kulturelle sentre: mynter preget av Rhodos sirkulerte over hele Middelhavet, og øyenes sentre for filosofi, litteratur og retorikk ble berømte. Kolossen på Rhodos, en enorm statue av den greske solguden Helios, som ble reist på øya i 304 f.Kr., antagelig av størrelse som den senere Frihetsgudinnen i New York, kan kanskje best symbolisere deres rikdom og makt.[7]

I 164 f.Kr. signerte Rhodos en avtale med Roma, og øyene ble underlagt i større eller mindre grad med Romerriket mens de samtidig beholdt i stor grad sin selvstendighet. Rhodos ble raskt et betydelig læresenter for romerske adelsfamilier, og da øyene (særlig Rhodos) var viktige allierte for Roma, fikk de tallrike privilegier og generell vennligsinnet forhold til Roma. Det gikk imidlertid tapt i 42 f.Kr. i den uroen som fulgte mordet på Julius Cæsar i 44 f.Kr. etter at den romerske hærføreren Cassius invaderte og herjet øyene. Deretter ble øyene direkte underlagt Romerriket. Keiser Titus gjorde byen Rhodos til hovedstad for Provincia Insularum («øyprovinsen»), og til sist ble øynene organisert sammen med Kreta som Romerrikets 18. provins.

På 100-tallet e.Kr. besøkte den nykristne apostelen Paulus øyene to ganger, og apostelen Johannes besøkte øyene tallrike ganger. De greide å konvertere mange av innbyggerne til kristendommen, noe som gjorde øyene til de første kristne regionene. Johannes kom til å bo på Dodekanesene da han ble forvist Patmos hvor hans skrev sin kjente Åpenbaring (en del av Det nye testamente).[8][9]

Senantikken og middelalderen

[rediger | rediger kilde]
Sankt Johannes' klosterfestning på Patmos.
Den indre del av middelalderpalasset i byen Rhodos

Da Romerriket delte seg i to i 395 e.Kr. i en vestlig og en østlig del, havnet øyene inn under Østromerriket som senere utviklet seg til Det bysantinske rike. Øyene forble bysantinske i de neste tusen år, men utsatt for angrep og invasjoner tallrike ganger. I denne perioden fikk øynene likevel en stadig mer uavhengig status og framsto som en enhet. Det var i denne perioden at begrepet «Dodekanesene» oppsto en gang på 700-tallet, Dhodekanisos/Dhodeka = 12 og nisos = øy, blant annet av den bysantinske historikeren Georgios Kedrenos, men han som andre skribenter spesifiserte ikke hvilke øyer som var inkludert.[10] Tallrike levninger fra den bysantinske perioden eksisterer den dag i dag, særlig i de hundrevis av kirker som finnes i ulik grad av bevarelse.

På 1200-tallet med det fjerde korstog begynte italienere å invadere deler av Dodekanesene som hadde vært under herredømmet til keiserriket Nikea. Herskerfamilier fra republikkene Venezia (Querini, Cornaro) og Genova (Vignoli) behersket en del av øyene for en tid mens basilioske munker hersket på Patmos og Leros. På 1300-tallet ebbet den bysantinske epoken ut da øyene ble tatt med makt av hospitallerordenen (den senere malteserordenen): Rhodos ble erobret i 1309 og de øvrige øynene falt gradvis i løpet av de neste tiårene.[11] Ridderorden gjorde Rhodos til sin hovedbase, omformet hovedstaden til en storslått middelalderby, dominert av en mektig festning, og spredte festninger og forsvarsanlegg over resten av øya.[12]

Disse massive festningsverkene viste seg å være utilstrekkelige i å slå tilbake angrep fra muslimene i Egypt i 1444 og av Muhammad II (eller Mehmed II) i 1480.[13][14] I 1522 falt festningen i Rhodos for den store hæren til sultan Suleiman og de andre øyene ble tatt i løpet av et år. De gjenværende ridderne flyktet videre til Malta.

Osmansk styre

[rediger | rediger kilde]

Etter den muslimske erobringen begynte flere århundrer underlagt Det osmanske rike. Dodekanesene ble gjort til en adskilt provins. Befolkningen blitt tillatt å beholde en rekke privilegier så lenge de underkastet seg osmansk styre. Ved Suleimans ordre måtte de betale en egen skatt for en relativ selvstendighet i indre affærer. Disse garantier, sammen med øyenes strategiske posisjon ved å ligge midt i skipsleia for handelen i Egeerhavet, førte til en økonomisk framgang. Den overveiende greske befolkningen, kun Rhodos og Kos fikk tyrkiske samfunn, ført til gresk nasjonalisme ved Hellas' erklæring av selvstendighet i 1822, og mange øyboerne deltok i den greske selvstendighetskrigen (1821–1829) med det resultat at den nordlige delen av Dodekanesene (inkludert Samos) for en stakket stund ble de greske provinsene de nordlige og sørlige Sporadene. Kasos i særdeleshet spilte en framtredende rolle ved at innbyggerne var dyktige sjøfolk, inntil den islamske egyptiske armada brente hele øya og drepte det meste av befolkningen i 1824.[15][16] De fleste øyene var utpekt til å bli en del av den nye greske i London-protokollen av 1828, men da gresk uavhengighet ble anerkjent i London-protokollen av 1829, ble øyene etterlatt utenfor.

Italiensk styre

[rediger | rediger kilde]
Utsyn over flåten ved Dardanelles.

Etter utbruddet av den italiensk-tyrkiske krig i Libya erklærte øyene samtidig sin uavhengighet fra Det osmanske rike i 1912, og utropte seg som en uavhengig stat som føderasjonen Dodekanesene. Denne vordende staten ble knust øyeblikkelig av Italias invasjon som trengte øyene og i særdeleshet festningen på Rhodos for å kontrollere sjøvegen mellom Tyrkia og Libya. Italienerne okkuperte alle øyene i Dodekanesene, unntatt Kastellorizo som senere ble kortvarig erobret av Frankrike.

Mot slutten av krigen, i henhold til den første avtalen i Lausannetraktaten, opprettholdt Italia okkupasjonen av øyene som en garanti for at avtalen ble oppretthold. Okkupasjonen fortsatte etter at Italia erklærte krig mot Det osmanske rike den 21. august 1915 under den første verdenskrig.[17]

Palasset til stormesteren av ridderne på Rhodos (hospitallerordenen) i byen Rhodos og som ble gjenoppbygget av italienerne på 1930-tallet.

Øyene ble en viktig marinebase for Storbritannia og Frankrike. Italia var alliert med begge nasjoner under den første verdenskrig. Dodekanesene ble base for tallrike angrip, det mest kjente var slaget om Gallipoli i 1915. En del av de mindre øyene ble okkupert av franskmennene og britene, men Rhodos forble okkupert av italienerne.

Som følge av krigen ble Tittoni–Venizelos-avtalen signert den 29. juli 1919 som førte de mindre øyene tilbake til Hellas mens Italia beholdt kontrollen over Rhodos. Avtalen skisserte også en utveksling hvor Italia ville motta Antalya for sørvestlige Anatolia. De greske nederlaget i den gresk-tyrkiske krigen 1919–1922 og opprettelsen av den moderne staten Tyrkia på ruinene av Det osmanske rike forhindret utvekslingen. Italia formelt annekterte Dodekanesene som Possedimenti Italiani dell'Egeo med henvisningen til vilkårene i Lausannetraktaten. Mussolini satte i gang et program med påtvungen italianisering i det håp om gjøre Rhodos som utgangspunkt for videre spredning av italiensk innflytelse østover. Øyene var hovedsakelig gresktalende med en liten tyrkisktalende minoritet og en enda mindre flerspråklig minoritet av jøder som primært snakket jødespansk. Innflyttende italienere fikk ikke en varig innflytelse på språket eller kulturen.

De Vecchi (lyse bukser) bak fremre Michele Bianchi og fulgt av Benito Mussolini.

Det italienske fascistprogrammet hadde en del positive effekter i sine forsøk på å modernisere øyene, noe som førte til utryddelse av malaria, byggingen av sykehus, akvedukter, en kraftstasjon som skaffet hovedstaden på Rhodos elektrisk lys og etableringen av en matrikkel for Dodekanesene. Hovedfestningen til hospitallerordenen ble også gjenoppbygd. Den betongdominerte fascistarkitekturen forringet betydelig øyenes øvrige vakre landskap, og var en påminnelse om italiensk okkupasjon, og har siden blitt revet eller ombygd, unntatt det kjente eksempelet Lakki i byen Leros som står igjen som bedre eksempel på arkitekturen.

Fra 1936 til 1940 fungerte den italienske fascisten Cesare Maria De Vecchi som guvernør av de italienske øyene i Egeerhavet. Han promoterte offisiell bruk av italiensk språk og favoriserte en italiensiering som ble avbrutt av utbruddet av den andre verdenskrig.[18] I 1936 ved den italienske folketelling for øyene, var den totale befolkningen på 129 135 innbyggere. Av dem var kun 7 015 italienere.

I løpet av den andre verdenskrig gikk Italia med i aksemaktene, og brukte Dodekanesene som en marinebase for landets invasjon av Kreta i 1940. Etter at Italia overga seg i september 1943, ble øyene slagmark mellom det nasjonalsosialistiske Tyskland og de allierte styrkene, inkludert italienere; se slaget ved Leros. Tyskerne sto imot de alliertes angrep på Dodekanesene til tross for at de ble fordrevet fra det greske fastlandet i 1944 og øyene forble okkupert fram til slutten av krigen i 1945. I løpet av denne tiden ble bortimot hele den jødiske befolkningen på rundt 6000 deportert og myrdet. Kun 1 200 av disse jødene overlevde ved å rømme til kysten av Tyrkia.

Etterkrigstiden

[rediger | rediger kilde]

Etter krigen ble øyene et britisk militært protektorat og ble nesten umiddelbart tillatt å styre sine egne interne affærer. Deretter ble øyene uformelt forent med Hellas, dog fortsatt som adskilt og under militær kontroll. Til tross for protester fra Tyrkia som krevde de greske øyene formelt forent med Hellas i fredsavtalen med Italia av 1947, noe som avsluttet 740 år med utenlandsk styre over øyene. Som en arv etter øyenes tidligere status som en embetsområde adskilt fra Hellas er de fortsatt betraktet som en uavhengig enhet i henhold til amatørradiosystemet. Radiosignaler til Dodekanesene begynner med forstavelse SV5.

I dag har Rhodos og resten av Dodekanesene blitt populære reisemål for turister.

Administrasjon

[rediger | rediger kilde]

Dodekanesene var et av Hellas' prefekturer, men som en del av Kallikratis' styrereform av 2011 ble prefekturet nedlagt og dets område inndelt i fire regionale enheter innenfor de sørlige egeiske øyer:

  • Kalymnos
  • Kárpathos
  • Kos
  • Rhodos

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Giannopoulos 2006, s. 275–276.
  2. ^ Giannopoulos 2006, s. 275.
  3. ^ «History of Minoan Crete», Ancient-greece.org
  4. ^ «The Dodecanese Islands»[død lenke], Ancientworlds.net
  5. ^ Marketos, Spyros G.: «History of Medicine» Arkivert 29. desember 2012 hos Wayback Machine., Department of History of Medicine, Athens University Medical School, Athens
  6. ^ Turgut, Mehmet (2011): «Ancient medical schools in Knidos and Kos» (PDF), Childs Nerv Syst 27, s. 197–200, DOI 10.1007/s00381-010-1271-2
  7. ^ «Colossus of Rhodes – A Myth Or Reality?» Arkivert 11. april 2013 hos Wayback Machine.
  8. ^ Introduction - Book of Revelation
  9. ^ Blank, Wayne: John On Patmos Arkivert 16. mai 2013 hos Wayback Machine.
  10. ^ «Dodecanese Greece» Arkivert 24. mai 2013 hos Wayback Machine.
  11. ^ «The Order of Saint John of Jerusalem, Knights Hospitaller». Arkivert fra originalen 18. juli 2011. Besøkt 1. mai 2013. 
  12. ^ Knights Hospitaller
  13. ^ Rhodes - Introduction
  14. ^ «Medieval City of Rhodes», UNESCO World Heritage Centre
  15. ^ «Minoan and Mycenaean Settlement in Kasos and Karpathos» (sammendrag), Melas 2010, Bulletin of the Institute of Classical Studies, Wiley Online Library.
  16. ^ "Κάσος: Τουρκοκρατία και Ολοκαύτωμα" Arkivert 14. juni 2012 hos Wayback Machine.. Insitu.gr.
  17. ^ Treaty of Peace Between Italy and Turkey, The American Journal of International Law, Vol. 7, No. 1, Supplement: Official Documents (Jan., 1913), s. 58–62 doi:10.2307/2212446
  18. ^ Dubin, Marc S. (2002): The Rough Guide Dodecanese and the East Aegean Island, Rough Guides, ISBN 978-1-85828-883-3, kapittelet «Italian rule in the Dodecanese: 1912-43», s. 436

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Dodekanesene&oldid=22812982»