Adrianus Johannes Simonis
| Adrianus Johannes Simonis | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 26. nov. 1931[1][2] Lisse | ||
| Død | 2. sep. 2020[3] (88 år) Sassenheim[3] | ||
| Beskjeftigelse | Teolog, katolsk prest (1957–), diakon (1956–), katolsk biskop (1971–) | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Pontificio Istituto Biblico Det pavelige universitet Sankt Thomas Aquinas | ||
| Nasjonalitet | Kongeriket Nederlandene | ||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Adrianus Johannes (Ad) Simonis uttale (født 26. november 1931 i Lisse i Nederland, død 2. september 2020 i Voorhout) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og erkebiskop av Utrecht i Nederland. Simonis var også metropolitt for den nederlandske kirkeprovins. Hans valgspråk var Ut cognoscant te («at de kjenner deg»).[4]
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Adrianus Simonis var den eldste i en familie med elleve barn. Han studerte filosofi og katolsk teologi i Hageveld og Warmond. Den 15. juni 1957 ble han presteviet i bispedømmet Rotterdam, og han virket deretter som sjelesørger (kapellan) i to menigheter. Fra 1966 til 1969 spesialiserte seg i nytestamentlig eksegese i Roma.
Biskop
[rediger | rediger kilde]Den 29. desember 1970 ble han utnevnt av pave Paul VI til biskop av Rotterdam som Martinus Jansens etterfølger, og 20. mars 1971 fulgte innvielsen som ble foretatt av kardinal Alfrink, mgr. Petrus Moors og mgr. Johannes Bluyssen. Denne utnevnelsen var omstridt. Siden den nederlandske katolske kirke gjennom pavens bulle Ex qua die arcano av 4. mars 1853 hadde fått egen erkebiskop, hadde Vatikanet gitt de nederlandske bispedømmene retten til å fremlegge tre navn for paven når en ny biskop skulle utnevnes. Ved å utnevne Simonis ble denne forretten satt til side. Utnevnelsen falt heller ikke i god jord hos de øvrige nederlandske biskopene, noe som var en følge av at bispekollegiets politikk var mer progressiv enn i mange andre kirkeprovinser.
Etter at Paul VI ble innsatt som pave i 1963 ønsket Vatikanet å tilrettevise det nederlandske bispekollegiet som hadde tillatt og forsvart flere radikale endringer. I 1960-årene var det rett nok flere radikale kirkeprovinser i Europa, men det nederlandske kunne gjennomføre endringer takket være et samstemt bispekollegium. Ved utnevnelsen av den mer konservative Simonis ble dette endret.
Erkebiskop
[rediger | rediger kilde]27. juni 1983 ble Simonis først utnevnt til erkebiskop-koadjutor av Utrecht med rett til å etterfølge den sittende biskopen, og 3. desember samme år etterfulgte han Johannes Willebrands som erkebiskop av Utrecht og ifølge tradisjonen leder for den nederlandske biskopskonferansen. Som erkebiskop av Utrecht var han samtidig den nederlandske kirkeprovinsens metropolitt, og dermed den eneste nederlandske biskopen med rett til å bære pallium. Han er dessuten storkansler for det teologiske fakultetet ved Radboud Universitetet i Nijmegen.
Kardinal
[rediger | rediger kilde]Han ble kreert til kardinal og kardinal-prest i basilikaen San Clemente av pave Johannes Paul II 25. mai 1985.
Hans fremste oppgave var å føre den nederlandske kirken tilbake til en Romatro kurs. Som kardinalerkebiskop tok han parti mot den politiske utviklingen i liberal retning som legalisering av aktiv dødshjelp, liberalisering av abortloven, innføring av kjønnsnøytrale ekteskap og nedbygging av asylsøkeres rettigheter. I misbruksskandalen fikk også Simonis kritikk, blant annet fordi han gjeninnsatte en dømt misbrukerprest i sjelesorgen etter en positiv psykologisk rapport. Etter at denne presten ble tatt igjen, innrømmet Simonis at han hadde vært for godtroende.[5]
Selv om Adrianus Simonis ble regnet til de konservative i 1970, var det ikke synlig i hvordan han styrte Utrecht. Liturgiske eksperimenter og moderniserende endringer innen kirken ble gjennomført med hans velsignelse. Simonis holdt for eksempel foredrag i en av Utrechts frimurerlosjer under en serie forelesninger om frimureri og trossamfunn selv om den katolske kirke har et tydelig forbud mot medlemskap og støtte av disse foreningene.[6]
Etter Johannes Paul IIs død i 2005 reiste han til Roma for å delta i begravelsen. I det etterfølgende konklavet var han den eneste nederlenderen med stemmerett da kardinal Joseph Ratzinger ble valgt til pave.
I mars 2006 bekjentgjorde han at han, i tråd med den katolske kirkeretten, ville fratre som erkebiskop i løpet av sommeren. I november 2006 ville han fylle 75 år. 13. november 2006 meldte avisen de Volkskrant at Simonis hadde sendt sin avskjedssøknad til Vatikanet.[7] 14. april 2007 ble det gjort kjent at pave Benedict XVI hadde akseptert kardinalens avskjedssøknad. Kardinal Simonis var apostolisk administrator, med alle en biskops rettigheter, frem til 26. januar 2008 da hans etterfølger monsignore Eijk etterfulgte ham som erkebiskop av Utrecht.
Ved hans avskjed som erkebiskop og leder for den nederlandske biskopskonferansen 8. desember 2007 ble Simonis utnevnt til ridder av første grad, Grootkruis, i Oranje-Nassau-ordenen.[8] Han var fra før ridder av Den nederlandske løves orden.
Siden hans emeritat i 2008 sluttet han seg til Focolarebevegelsen og bodde i et av bevegelsens hus.
Død
[rediger | rediger kilde]Simonis døde 2. september 2020 på et pleiehjem i Voorhout.[9]
Episkopalgenealogi
[rediger | rediger kilde]Hans episkopalgenealogi er:
- Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577)
- Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566
- Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586
- Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604
- Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621
- Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622
- Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630
- Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666
- Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675
- Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724
- Pave Klemens XIII (1693-1769) *1743
- Kardinal Marcantonio Colonna (1724-1793) *1762
- Kardinal Hyacinthe-Sigismond Gerdil (1718-1802) *1777
- Kardinal Giulio Maria della Somaglia (1744-1830) *1788
- Kardinal Carlo Odescalchi (1785-1841) *1823
- Biskop Eugène-Charles-Joseph de Mazenod (1782-1861) *1832
- Kardinal Joseph Hippolyte Guibert (1802-1886) *1842
- Kardinal François-Marie-Benjamin Richard de la Vergne (1819-1908) *1872
- Kardinal Pietro Gasparri (1852-1934) *1898
- Kardinal Paolo Giobbe (1880-1972) *1925
- Kardinal Bernardus Johannes Alfrink (1900-1987) *1951
- Kardinal Johannes Simonis (1931-2020) *1971[10]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Munzinger Personen, oppført som Adrianus J. Kardinal Simonis, Munzinger IBA 00000017183, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b arkiveringsdato 2. september 2020, arkiv-URL web.archive.org, www.nd.nl[Hentet fra Wikidata]
- ^ Johannes' evangelium: 17:3: «Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har sendt, Jesus Kristus.»
- ^ katolsk.no: Kardinal Simonis død,7. september 2020, lest 7. september 2020.
- ^ Kongregasjonen for troslæren, 26. november 1983, Erklæring mht frimurerlosjer. I: L'Osservatore Romano, 28. november 1983.
- ^ Simonis stiller sin funksjon til beskikking, de Volkskrant, 13. november 2006 (nederlandsk) (besøkt 15. juni 2008)
- ^ Simonis tildeles høy utmerkelse Arkivert 19. mars 2008 hos Wayback Machine., ANP/NU.nl, 8. desember 2007 (nederlandsk) (besøkt 14. juni 2008)
- ^ «Dutch Cardinal emeritus Adrianus Simonis dies at age 88». Crux. Associated Press. 3. september 2020.
- ^ catholic-hierarchy.org simonis, lest 27. november 2021