Hopp til innhold

Pengemengde

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Pengemengden i Norge 1996 - 2011. Rosa er hva bankene har lånt ut til samfunnet. Mørkerød er hva sentralbanken har lånt ut til bankene og utgjør ikke en del av publikums pengemengde (med unntak av kontanter i omløp gjennom viderelån fra bankene).

Pengemengden (egentlig publikums pengemengde) er et begrep som beskriver samfunnets likviditet og består av sedler og mynter samt bankinnskudd. Bankenes pengebeholdning inngår ikke i publikums pengemengde, men i basispengemengden. Det er en egen definisjon for basispengemengden som til sammenligning kan kalles «bankenes pengemengde». Det finnes ulike pengemengdebegreper (M0, M1 og M2) for å beskrive pengemengden.

  • M0: Basispengemengden. Penger med opphav fra sentralbanken. Bankenes innskudd i sentralbanken og kontanter i omløp.
  • M1: Det smale pengemengdebegrepet består av penger umiddelbart tilgjengelig til bruk i form av transaksjonskonti og kontanter i omløp.
  • M2: Publikums likviditet består av M1 pluss øvrige bankinnskudd inklusive banksertifikater og pengemarkedsfond. Begrepet "publikum" inkluderer her ideelle organisasjoner, kommuner og bedrifter som ikke er banker og andre finansinstitusjoner.
  • M3: Det brede pengemengdebegrepet består av M2 pluss publikums beholdning av gjenkjøpsavtaler, derivater.[1]

Bundne innskudd (premiefond, skattetrekkskonti, pensjonssparing i bank (IPA), boligsparing for ungdom (BSU) og garanterte/strukturerte produkter) inngår ikke i pengemengden M2.

En del andre land opererer også med M4 som inkluderer alle andre form for penger, eksempelvis gavekort fra butikker.

Sammensetning

[rediger | rediger kilde]

I Norge utgjorde bankinnskudd 91,5 prosent av den totale pengemengden på 1 703 milliarder kroner ved utgangen av mai 2012. Sedler og mynt utgjorde 2,7 prosent. Den resterende delen bestod av andeler i pengemarkedsfond og banksertifikater, som utgjorde henholdsvis 5,5 prosent og 0,2 prosent.

Lav prosentandel av kontanter er vanlig i verden forøvrig.

Endrete definisjoner

[rediger | rediger kilde]

Fra 1. januar 2012 ble den norske standarden for institusjonell sektorgruppering av ikke-finansielle foretak endret i tråd med reviderte internasjonale standarder, som Norge har forpliktet seg til å følge. Det betyr brudd i statistikken fra og med tall for mars 2012.

En rekke foretak tidligere klassifisert som ikke-finansielle foretak ble flyttet til finansielle foretak. En rekke personlige foretak som tidligere var inkludert i husholdningssektoren ble flyttet til ikke-finansielle foretak. I tillegg ble ideelle organisasjoner inkludert i sektoraggregatet husholdninger. Den nye institusjonelle sektorgrupperingen påvirker ikke M2 totalt, men fordelingen i pengeholdene sektor. SSB har bruddkorrigert transaksjoner og vekstberegninger med utgangspunkt i data fra Næringsoppgaven til de aktuelle foretakene. SSB presiserer at det er knyttet noe usikkerhet til endringene fra februar 2012 til mars 2012.

Fra 1. april 2015[2] ble SSBs statistikk basert på M3 i stedet for M2.

I Norge og andre stater som har et gjeldsbasert pengesystem opprettes pengene ved låneopptak fra banker og andre kredittskapende institusjoner. Sentralbankene spiller en avgrenset rolle.

Ved utlån oppretter banken et innskudd på låntakers konto i bytte mot et verdipapir (gjeldsbrev). Bankinnskudd eksisterer kun som bokføring og opphører når lånet tilbakebetales, men telles med i og utgjør det aller meste av pengemengden. Bankinnskudd er lån til banken som enkelt kan overføres mellom kontoer og er derfor penger, mer spesifikt «kontopenger».

Faller bankens utlån og andre eiendeler (etter tap) lavere enn bankens innlån blir banken betalingsudyktig og går konkurs. For å sikre innlånene (innskudd, sertifikater og obligasjoner) er bankene lovpålagt å ha (egen-) kapital som overgår 8 prosent av risikovektede utlån. Dette kalles kapitaldekningskrav. (Kravet beregnes ulikt for hver kategori av eiendeler på bankens balanse. Jo tryggere en plassering anses å være, jo lavere er risikovekten, helt ned til utlån til staten som er uten kapitaldekningskrav. I det banken aksepterer et gjeldsbrev fra en kunde, øker bankens utlån. Samtidig godskrives kundens konto og således øker bankens innlån. Dette innebærer en økning av pengemengden (kunden kan umiddelbart disponere kontopengene etter eget forgodtbefinnende). Bankens kapitaldekningskrav sørger imidlertid for at minst en viss andel av pengemengdeøkningen er egenkapital på bankens egen balanse, og i prinsippet kan denne egenkapitalen tapes uten at banken går konkurs.

Pengene sentralbanken oppretter kalles basispengemengden og består hovedsakelig av kontopenger hos sentralbanken. Prosessen er lik som hos bankene, et innskudd (kontopenger) opprettes på låntakerbankens konto i bytte mot verdipapirer (gjeldsbrev). Bankenes konto i sentralbanken brukes også til overføringer mellom bankene, og det er herfra kontanter kommer i sirkulasjon ved at en bank trekker fra konto for å møte etterspørselen fra egne kontohavere. En banks kontantbeholdning regnes som en del av bankens reserver og telles med i basispengemengden, men ikke «pengemengden» slik den er definert. Kontanter hos sentralbanken regnes ikke som penger i det hele tatt, kun trykksaker. Kontanter blir «basispenger» når de mottas av en bank, og videre en del av pengemengden når de forlater banksystemet helt. Fysisk trykking av kontanter har i seg selv ingen påvirkning på pengemengden i moderne tid (med unntak av pengeforfalskning).

Inflasjon og deflasjon

[rediger | rediger kilde]

Penger opprettes hver gang noen tar opp et lån fra en bank eller annen kredittskapende institusjon og opphører når lånet tilbakebetales. Dette skjer mange ganger daglig slik at de til en viss grad utjevner hverandre, men aldri helt perfekt. Overgår summen av nye lån nedbetaling av gamle øker pengemengden. Dersom pengemengden øker raskere enn mengden varer og tjenester tilgjengelig faller verdien av pengene og man får inflasjon. I motsatt tilfelle får man deflasjon.

Siden utlån er grunnlaget for pengene er veksten raskere ved lavt rentenivå kombinert med stor utlånsvillighet fra bankene. I tillegg påvirker staten pengemengden betydelig med statsgjeld, enten ved store opptak eller store nedbetalinger.

Referanser

[rediger | rediger kilde]