Hopp til innhold

Lockheed SR-71 Blackbird

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «SR-71 Blackbird»)
SR-71 "Blackbird"
Lockheed SR-71B fotografert fra tankfly
Informasjon
RolleStrategisk rekognosering
ProdusentLockheeds Skunk Works
Designet av«Kelly» Johnson
Første flyvning22. desember 1964
Introdusert1966
Utfaset1998
Brukt avUnited States Air Force
NASA
Antall produsert32
Utviklet fraLockheed A-12

Lockheed SR-71 var et avansert amerikansk strategisk rekognoseringsfly med lang rekkevidde og mulighet til å fly i Mach 3. Flyet var en videreutvikling av Lockheed A-12 og Lockheed YF-12 utviklet av Lockheeds utviklingsavdeling «Skunk Works», som også var ansvarlig for utviklingen av U-2. Clarence «Kelly» Johnson var ansvarlig for mange av konseptets hoveddesign. SR-71 var konstruert for å redusere synligheten på radar. SR-71 tjenestegjorde i USAF fra 1964 til 1998, og i NASA mellom 1971 og 1999. I alt ble 32 fly produsert. 12 av disse gikk tapt i ulykker, men ingen som følge av fiendtlig aktivitet. Flyet innehar en rekke hastighetsrekorder.

Utvikling

[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

SR-71 ble forutgått av en serie fly som, selv om de utseendemessig var like, hadde forskjellige bruksområder.

A-12

[rediger | rediger kilde]

Oxcart var et CIA-prosjekt som fløy første gang i 1962 og ble avsluttet i 1968.

AF-12/YF-12A

[rediger | rediger kilde]

Kedlock var kodenavnet på en planlagt avskjæringsjagervariant av A-12 for USAF. Tre fly ble tatt fra A-12s produksjonslinje for konvertering til AF-12. I 1963 gjennomgikk USAF flytypebetegnelsene, og prefikset AF ble erstattet av YF. YF-12A fløy første gang 7. august 1963. Prosjektet var så hemmelig at da president Johnson annonserte flytypen i en tale 29. februar 1964, ble det presentert som «A-11». Flyet skilte seg fra A-12 ved at det var toseters, og hadde rom for tre luft-til-luftraketter av typen AIM-47.[1]

F-12B

[rediger | rediger kilde]

F-12B var planlagt som produksjonsversjonen av prototypen YF-12. 93 fly ble bestilt av USAFs Aerospace Defence Command. Antallet AIM-47-raketter var utvidet til fire. Men bevilgningen ble stanset av forsvarsminister McNamara. I januar 1968 ble Lockheed beordret til å stanse arbeidet med YF-12 og F-12. Dette ble kort tid seinere fulgt opp med ordre om å destruere produksjonsutstyret til flytypene.[2]

M-21 og D-21 (Q-12)

[rediger | rediger kilde]

Tagboard var kodenavnet på et program iverksatt av CIA. Prosjektet skulle erstatte bemannede overflygninger av uvennlige territorier etter nedskytningen av Francis Gary Powers 1. mai 1960. Konseptet besto av en ramjet-drevet drone, D-21, som skulle launches fra et moderfly, M-21, som var en ombygd A-12. Dronen var bruk-og-kast, men inneholdt en kapsel bestående av kamera, navigasjonssystem, flygekontrollsystem, telemetrisystem og redningsskjerm som skulle slippes over et forutbestemt område.

Første flygning med M/D-21 ble gjennomført ved Area 51 22. desember 1964, samme dag som SR-71 fløy første gang i Palmdale. 30. juli 1966 inntraff et uhell ved en launch. Dronen traff moderflyet rett etter avfyring. Både flygeren og avfyringsoffiseren kom seg ut i utskytningssetene, men avfyringsoffiseren druknet før han kom seg i redningsflåten. Dette markerte slutten på M/D-21-prosjektet, da risikoen ble avgjort å være for stor.

Prosjektet gikk videre under kodenavnet Senior Bowl, der det ble gjort forsøk med å slippe D-21 fra B-52 bombefly, men i mars 1971 ble prosjektet kansellert. Det ble produsert to M-21, hvorav ett gikk tapt, og i alt 38 D-21-droner. Disse ble enten destruert eller sendt til museer.[3]

Design

[rediger | rediger kilde]

Konstruksjon

[rediger | rediger kilde]

Motorer

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Pratt & Whitney J58

Pratt&Whitney J58-motor

Drivstoff

[rediger | rediger kilde]

SR-71 brukte et drivstoff kalt JP-7. Det var et spesialdrivstoff med høyt tenningspunkt. For å antenne drivstoffet, trengtes et lettantennelig komponent, trietylboran. Hver gang flyet skulle startes, eller ved tenning av etterbrenner, måtte en dose trietylboran blandes inn i drivstoffet. Hver motor hadde en doseringspumpe med 16 doser trietylboran.

Flyet hadde seks hoveddrivstofftanker i tillegg til en sump. Tankene lå etter hverandre i flyskroget og vingene. Den fremste ble kalt tank 1a, deretter fulgte 1 til 5. Plassert under tankene 4 og 5 lå vingetankene 6a og 6b. Sumptanken lå bakerst som tank 6. Til sammen rommet tankene 80 285 lbs med drivstoff. 16 pumper distribuerte drivstoffet mellom de ulike tankene. Forflytningen av drivstoff ble benyttet for dels å holde tyngdepunktet under kontroll, og dels for å kjøle ned komponenter.[4]

Overvåkningsutstyr

[rediger | rediger kilde]

Nesepartiet på flyet var utbyttbart, og rommet tre varianter av overvåkingsutstyr. I tillegg hadde flyet åtte rom, eller bays, for overvåkningsutstyr. Hovedkameraet, fra Itek, hadde til å begynne med en brennvidde på 36 tommer, men dette ble seinere byttet ut med ett med brennvidde på 48 tommer.[5]

Overlevelsesutstyr

[rediger | rediger kilde]

SR-71 tok i bruk et mer avansert utskytingssete enn A-12. Derfor ble det utviklet en ny fulltrykksdrakt av David Clark Company. Drakten fikk betegnelsen S901J.[6] Draktene var ikke skreddersydd, men kom i 12 størrelser. Det ble ialt produsert 148 S901J-drakter.

I 1978 ble draktene erstattet med S1030. Disse var i bruk til 1996. 115 S1030-drakter ble produsert. En variant av S1030, S1030A, ble benyttet av NASA på de fire første romferdene.[7]

I 1989 kom S1031C, som også ble brukt av mannskapene på U-2-flyene. S1034 kom i 1996, og ble benyttet den korte perioden flyet fortsatt var aktivt hos NASA.[8]

Produksjon

[rediger | rediger kilde]

31 fly ble opprinnelig produsert mellom oktober 1963 og mai 1967, da det siste flyet ble rullet ut.[9] I februar 1968 mottok Lockheed et brev fra USAF med instruks om å destruere produksjonsutstyret for SR-71, A-12 og F-12.[10]

Det 32. og siste flyet ble satt sammen av deler fra frampartiet av en statisk testmaskin og bakparten på en YF-12. Dette ble nødvendig da det ene av to treningsfly havarerte i 1968.

Lufttanking

[rediger | rediger kilde]
Lufttanking fra KC-135Q

SR-71 hadde en rekkevidde på 3200 nm[bør utdypes][11] uten påfylling av drivstoff. For å rekke fram til målet, var flyet derfor avhengig av lufttanking.

54 fly av typen KC-135A ble bygget om for å fylle drivstoff på SR-71. Disse fikk betegnelsen KC-135Q. Etter en motoroppgradering fikk de betegnelsen KC-135T.[12]

I tjeneste

[rediger | rediger kilde]

Debut

[rediger | rediger kilde]

4200th Strategic Reconnaissance Wing ble opprettet på Beale Air Force Base 1. januar 1965. Et år seinere, 7. januar 1966, ankom det første SR-71B treningsfly, mens den første SR-71A-maskinen ankom Beale i april. 25. juni 1966 byttet enheten navn til 9 Strategic Reconnaissance Wing.[13] Seint i 1967 var samtlige av de 31 opprinnelig bestilte flyene levert.[14]

Deaktivering

[rediger | rediger kilde]

På slutten av 1980-tallet begynte USAs etterretningsorganer å se på hvordan de skulle prioritere midler. En følge av dette var at all SR-71-virksomhet, med unntak av egentrening for eksisterende mannskaper, opphørte 1. oktober 1989 i påvente av finansbudsjettet for budsjettåret 1990. Dette viste at midlene til SR-71-programmet var trukket. Dermed ble all aktivitet med flytypen stoppet 22. november. SR-71 ble offisielt pensjonert ved en seremoni på Beale 26. januar 1990.[15] Av de 31 opprinnelige flyene gjensto 20. Disse ble av flyvåpenets øverste militære leder, general Welch, beordret destruert. Men da Lockheed fortalte ham at kostnadene for dette ville komme opp mot 67 millioner dollar per fly, kom han til at flyene skulle fordeles til museer.[16]

NASA

[rediger | rediger kilde]

En første henvendelse fra NASA om å få et SR-71 kom 29. desember 1970. Hensikten var å avfyre skalamodeller av den kommende romfergen. Et fly ble avgitt i juli 1971. I NASA fikk det typebetegnelsen YF-12C.[17] Etter 88 testflygninger ble flyet pensjonert 28. september 1978. Det står utstilt ved Pima Air Museum.[18]

Etter deaktiveringen i USAF i 1990 ble tre fly overført til NASA.

Endelig deaktivering

[rediger | rediger kilde]

Varianter

[rediger | rediger kilde]

29 av de 32 flyene som ble produsert, var SR-71A. Av disse ble ett fly, artikkel nummer 2010, ombygd til Big Tail. Dette var et forsøk på å få med mer overvåkingsutstyr plassert i halen på flyet, samt mulighet for real-time data transfer, dataoverføring fra fly til bakke i sanntid i stedet for opptak som ble behandlet i ettertid.[19]

Rekorder

[rediger | rediger kilde]
Rekordflyet 972 står utstilt på National Air and Space Museum i Washington, DC, og viser logoen til Skunk Works

Etter deaktiveringen i 1990 ble det besluttet at ett av flyene, 61-7972, skulle leveres til Smithsonian's National Air and Space Museum. På leveringsflygningen fra Beale 6. mars satte flyet fire verdensrekorder:

  • USAs kyst-til-kyst: 1 time 7 minutter og 53.69 sekunder
  • California til Washington DC: 1:04:19.89
  • Kansas City, Kansas til Washington DC: 25:58.53
  • St. Louis, Missouri til Cincinnati, Ohio: 8:31.97

Andre rekorder satt av SR-71:[20]

  • New York-London: 1:54:56.4
  • London-Los Angeles: 3:47:35.8
  • Høyde, horisontal flygning: 85068 fot og 0.997 tommer.

Ulykker og hendelser

[rediger | rediger kilde]

SR-71 i Norge

[rediger | rediger kilde]

SR-71 måtte ved minst seks tilfeller[21] nødlande i Norge. Da majorene BC Thomas og Jay Reid måtte lande i Bodø 12. august 1981 med motortrøbbel, var det første gang en SR-71 landet på en europeisk flyplass utenfor Storbritannia.[22] SR-71-fly landet ytterligere tre ganger i Bodø, en gang på Andøya[23] og en gang på Sola.[24]

Komplett individoversikt

[rediger | rediger kilde]

Liste over produserte SR-71-fly:[25]

Versjon Serienummer Artikkel Første flygning Siste flygning Avskrevet Bevart
SR-71A 61-7950 2001 22. desember 1964 10. januar 1967 Ødelagt i bakketest Edwards AFB
SR-71A 61-7951 2002 5. mars 1965 22. desember 1978 Pima Air Museum.
SR-71A 61-7952 2003 24. mars 1965 25. januar 1966 Ulykke Edwards AFB. Flyger reddet i fallskjerm, RSO omkom
SR-71A 61-7953 2004 4. juni 1965 18. desember 1969 Ulykke Edwards AFB.
SR-71A 61-7954 2005 20. juli 1965 11. april 1969 Ødelagt i bakketest Edwards AFB.
SR-71A 61-7955 2006 17. august 1965 24. januar 1985 Edwards Air Force Base
SR-71B 61-7956 2007 18. november 1965 1998 Kennedy AFS, Cape Canaveral
SR-71B 61-7957 2008 10. desember 1965 11. januar 1968 Ødelagt i landingsulykke ved Beale AFB.
SR-71A 61-7958 2009 15. desember 1965 23. februar 1990 Museum of Aviation
SR-71A Big Tail 61-7959 2010 19. januar 1966 29. oktober 1976 Air Force Armament Museum
SR-71A 61-7960 2011 9. februar 1966 27. februar 1990 Castle AFB
SR-71A 61-7961 2012 13. april 1966 2. februar 1977 Kansas Cosmosphere and Space Center
SR71A 61-7962 2013 29. april 1966 14. februar 1990 Imperial War Museum
SR-71A 61-7963 2014 9. juni 1966 28. oktober 1976 Beale AFB
SR-71A 61-7964 2015 11. mai 1966 20. mars 1990 Strategic Air Museum
SR-71A 61-7965 2016 10. juni 1966 25. oktober 1967 Ødelagt i treningsoppdrag i Nevada
SR-71A 61-7966 2017 1. juli 1966 13. april 1967 Styrtet i New Mexico
SR-71A 61-7967 2018 3. august 1966 14. februar 1990 Barksdale AFB
SR-71A 61-7968 2019 10. oktober 1966 12. februar 1990 Virginia Aviation Museum
SR-71A 61-7969 2020 18. oktober 1966 10. mai 1970 Styrtet i Thailand
SR-71A 61-7970 2021 12. oktober 1966 17. juni 1970 Kollisjon med tankfly
SR-71A 61-7971 2022 17. november 1966 1998 Evergreen Museum
SR-71A 61-7972 2023 12. desember 1966 6. mars 1990 Smithsonian's NASM
SR-71A 61-7973 2024 6. februar 1967 21. juli 1987 Blackbird Air Park
SR-71A 61-7974 2025 16. februar 1967 21. april 1989 Styrtet i Filippinene
SR-71A 61-7975 2026 13. april 1967 28. februar 1990 March Air Force Reserve Base
SR-71A 61-7976 2027 13. mai 1967 27. mars 1990 Air Force Museum
SR-71A 61-7977 2028 6. juni 1967 10. oktober 1968 Rullebaneulykke Beale AFB
SR-71A 61-7978 2029 5. juli 1967 20. juli 1972 Landingsulykke Okinawa
SR-71A 61-7979 2030 10. august 1967 6. mars 1990 Lackland AFB
SR-71A 61-7980 2031 25. september 1967 9. oktober 1999 NASA Dryden Flight Research Center
SR-71C The Bastard 61-7981 2000 14. mars 1969 11. april 1976 Hill AFB

Spesifikasjoner

[rediger | rediger kilde]
SR-71B
Tekniske data[11][26]
Mannskap 2 (flyger, systemoffiser)
Lengde 107 fot 5 tommer (32,74 m)
Vingespenn 55 fot 7 tommer (16,94 m)
Høyde 18 fot 6 tommer (5,64 m)
Vingeareal 149m²
Vekt (uten last) 30600 kg
Vekt (med last) 69000 kg
Motorer 2× Pratt&Whitney J58
Ytelser
Maksimal hastighet Mach 3,2
Rekkevidde uten lufttanking 3200 nautiske mil
Maksimal høyde Over 85 000 fot

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Hele avsnittet: Pace s. 46-53
  2. ^ Pace s. 53-54
  3. ^ Goodall/Miller s. 45-56
  4. ^ Davis/Crickmore s.58
  5. ^ Pace, s. 89-94
  6. ^ Jenkins, s. 323
  7. ^ Jenkins, s. 376
  8. ^ Jenkins, s. 341
  9. ^ Goodall/Miller s. 103, 104
  10. ^ Crickmore s. 100
  11. ^ a b Goodall/Miller s. 101
  12. ^ Pace s. 105
  13. ^ Graham Complete s. 52-56
  14. ^ Goodall/Miller s. 61
  15. ^ Goodall/Miller s. 67
  16. ^ Goodall/Miller s. 67-68
  17. ^ Goodall/Miller s. 62-64
  18. ^ Goodall/Miller s. 70
  19. ^ Goodall/Miller s. 66-67
  20. ^ Goodall/Miller s. 105
  21. ^ Den kalde krigen: Spionfly landet i Bodø (Vi menn, 2012. Besøkt 11. mai 2014)
  22. ^ Crickmore 2009, s. 45
  23. ^ Spørretimen 24. februar 1982, besøkt 11. mai 2014
  24. ^ Kampen om Sola. Jan-Petter Helgesen, 1987 (innside av omslag samt bildeseksjon mellom s. 200 og s. 201). ISBN 8270961817 (kladdenote:denne kilden angir feil datoer, flyet dro fra Sola 20. mars, så Stavanger Aftenblad 21. mars 1987 er nok en bedre kilde.)
  25. ^ Goodall/Miller s. 103
  26. ^ Crickmore/Davies s. 49

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Crickmore, Paul F. SR-71 Blackbird. Oxford, UK: Osprey Publishing, 2016. ISBN 978-1-4728-1315-2
  • Crickmore, Paul F. Lockheed SR-71 operations in Europe and the Middle East. Oxford, UK: Osprey Publishing, 2009. ISBN 978-1-84603-418-3
  • Crickmore, Paul F. Lockheed SR-71 operations in the Far East. Oxford, UK: Osprey Publishing, 2008. ISBN 978-1-84603-319-3
  • Crickmore, Paul F. Lockheed Blackbird: Beyond the secret missions. Oxford, UK: Osprey Publishing, 1993, 2004. ISBN 1-84176-694-1
  • Crickmore, Paul F. Lockheed SR-71 Blackbird. London, UK: Osprey Publishing, 1986. ISBN 0-85045-653-3
  • Davies, Steve og Paul Crickmore. Lockheed SR-71 Blackbird: 1964 onwards (all marks): Owner's workshop manual. Somerset, UK: Haynes Publishing, 2012. ISBN 978-0-85733-156-4
  • Goodall, James. Walk Around: SR-71 Blackbird. Carrollton, TX: Squadron/Signal Publications, 2003. ISBN 0-89747-463-5
  • Goodall, James og Jay Miller. Lockheed's SR-71 «Blackbird» Family. Hinckley, UK: Midland Publishing, 2002. ISBN 1-85780-138-5
  • Goodall, James. SR-71 Blackbird. Carrollton, TX: Squadron/Signal Publications. ISBN 0-89747-338-8
  • Graham, Richard H. SR-71 Revealed: The inside story. St.Paul,MN: Zenith Press, 1996. ISBN 978-0-7603-0122-7
  • Graham, Richard H. SR-71 Blackbird: Stories, tales and legends. Minneapolis, MN: Zenith Press, 2002. ISBN 978-0-7603-1142-4
  • Graham, Richard H. Flying the SR-71 Blackbird: In the cockpit on a secret operational mission. Minneapolis, MN: Zenith Press, 2008. ISBN 978-0-7603-3239-9
  • Graham, Richard H. SR-71: the complete illustrated history of the Blackbird. Minneapolis, MN: Zenith Press, 2013. ISBN 978-0-7603-4327-2
  • Graham, Richard H. The complete book of the SR-71 Blackbird: The illustrated profile of every aircraft, crew and breakthrough of the world's fastest stealth jet. Minneapolis, MN: Zenith Press, 2015. ISBN 978-0-7603-4849-9
  • Jenkins, Dennis R. Dressing for altitude. E-bok, pdf NASA, 2012.
  • Johnson, Clarence L. og Maggie Smith. Kelly: More than my share of it all. Washington DC: Smithsonian Institutuion, 1985. ISBN 0-87474-564-0
  • Merlin, Peter W. From Archangel to Senior Crown: Design and development of the Blackbird. Reston, Virginia: American Institute of Aeronautics and Astronautics (AIAA), 2008. ISBN 978-1-56347-933-5.
  • Pace, Steve. Lockheed SR-71 Blackbird. Ramsbury, UK: Crowood Press, 2004. ISBN 1-86126-697-9
  • Rich, Ben (med Leo Janos). Skunk Works. 1994. ISBN 978-0-7515-1503-9
  • Shul, Brian (med Sheila Kathleen O'Grady). Sled Driver: Flying the World's Fastest Jet. Marysville, California: Gallery One, 1994. ISBN 0-929823-08-7.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Lockheed_SR-71_Blackbird&oldid=24669640»