Forliksråd

Forliksråd er første instans i det norske rettssystemet. Et forliksråd er et kommunalt oppnevnt meglingsorgan bestående av tre lekdommere og tre varamedlemmer som velges av kommunestyret i den aktuelle kommunen hvert fjerde år. Det skal være et forliksråd i hver kommune.

Forliksrådene behandler kun sivile saker – aldri straffesaker – og det avsier heller aldri dom i saker som det finner for vanskelige eller omfattende; slike saker sendes videre til en høyere rettsinstans, i første omgang tingretten. Det foreligger adgang til å avsi dom i saker som man finner tilstrekkelig opplyst, eller der innklagede part ikke møter.

Politi- og lensmannsetaten overtok sekretariatene for forliksrådene fra kommunene 1. januar 2006, men forliksrådenes medlemmer skal fortsatt velges av kommunestyret og oppnevnes av Fylkesmannen.

Historikk

Forliksrådene het i begynnelsen forlikskommisjoner, og de fikk navnet forliksråd i 1927. Etter 1687 var det Kristian 5s Norske Lov som var gjeldende lov i Norge. Utover på 1700-tallet så man behov for nye lover, og det ble utgitt supplerende enkeltlover, ofte kalt forordninger. De forordningene som gjelder opprettelsen av forlikskommisjonene er: Forordning av 10. juli 1795: ”Forordning om Forligelses-Commissioners Stiftelse overalt i Danmark, samt i kjøbstæderne i Norge”, og Forordning av 20. januar 1797: ”Forordning om Forligelses-Indretninger paa Landet i Norge”. Disse to forordningene skapte grunnlaget og rammen for forlikskommisjonene og deres arbeid.

Mot slutten av 1700-tallet var saksmengden ved domstolene svært stor, og økende. Rettsapparatet ble utsatt for et stort press, og hadde ikke kapasitet til en fullverdig behandling av alle saker. Samtidig ble rettergangen en enda mer tidkrevende og dyr prosess på grunn av økt profesjonalisering og krav om skriftlighet, og dette presset frem reformer. Forlikskommisjonene ble derfor opprettet for å minke saksmengden oppover i rettssystemet, og samtidig gjøre det enklere og rimeligere for vanlige folk å få tatt opp sine tvister til vurdering og megling. I den kongelige forordningen av 1795 som innfører forlikskommisjonen i kjøpstedene i Norge står det:

Ligesom det er en af de behageligste Gjenstande for Kongens Ønsker, at kunne, ved mindelige Foreninger, see unødvendige og bekostelige Rettergangs-Trætter imellem Undersaatterne forebyggede; Saa har Han, til at opnaae dette Øiemærke, herved stiftet en Forligelses-Indretning […]

Etter dette skulle alle sivile tvistemål først opp i en forlikskommisjon som skulle forlike partene. Hvis ikke forlik ble oppnådd ble saken sendt videre til bygdetinget/bytinget. Forlikskommisjonene ble etter 1797 ny førsteinstans i alle sivile tvistemål både i byene og på landet. Samtidig ble Rådstueretten, Lagtinget og Overhoffretten fjernet. De ni lagtingene ble erstattet av fire stiftsoverretter, og en nasjonal øverste domstol, som Norge hadde hatt ved Overhoffretten, ble nå helt borte. Etter 1797 kunne sakene som ble behandlet på bytinget/bygdetinget om ønskelig ankes videre til Stiftsoverretten, og siste ankeinstans var Høyesterett i København.

Forordningenes hovedpunkter

Det virker som man allerede i 1795 hadde begynt å forberede forordningen av 1797, men man behøvde noe tid til å tilpasse ordningen til de lokale forholdene i Norge. Allerede i innledningen til forordningen av 1795 står det:

Kongen vil derefter, ved nærmere Anordning, ogsaa udstrække den til Norges Landbeboere, med saadanne Forandringer, som, efter dette Riges locale Omstændigheder, findes passende.

I kjøpstedene skulle magistraten foreslå fire eller seks av de mest opplyste og rettskafne menn blant byens innbyggere, og så skulle borgerskapet velge to av disse til forlikskommissærer. Disse skulle være forlikskommissærer i tre år. Prokuratorer skulle ikke velges til forlikskommissærer, men stiftamtmannen eller amtmannen ble oppfordret til å være til stede så ofte de hadde mulighet. Dette trodde man ville sette fortgang i forliksprosessen mellom partene. Byskriveren skulle føre saksprotokollen for kommisjonen i byene, og protokollen skulle autoriseres av stiftamtmannen eller amtmannen. På landet skulle kommisjonen bestå av to medlemmer: én sivil embetsmann og én aktverdig bonde. Disse skulle utnevnes av amtmannen/stiftamtmannen. I landområdet der amtmannen hadde sin bopel, skulle han selv delta i forlikskommisjonen. Ellers opptrådte ofte presten som den sivile embetsmannen som satt i forlikskommisjonen, og det var da han som førte protokollen. Stiftamtmannen/amtmannen bestemte grensene for forliksdistriktene. Kommisjonsdistriktene måtte inndeles slik at ingen hadde mer enn to til tre, høyst fire mil til nærmeste kommisjon, slik at alle hadde mulighet til å møte opp i forlikskommisjonen. Det var ofte vanlig å la grensene for forliksdistriktene følge grensene for prestegjeldene, som ofte var sammenfallende med tinglagsgrensene.

Forlikskommisjonene skulle behandle ”Alle civile Sager i Almindelighed […] dog undtages: a) Søgsmaale efter Vexler eller Vexelobligationer. b) Fordringer i Stervboer og Fallit- eller Opbuds-Boer…”. Et tredje unntak nevnes i forordningen av 1797: Saker som måtte belyses av vitner som lå syke eller var på reise skulle komme direkte opp for domstolen. I forordningen av 1797 står det også at saker som ble anlagt av justisvesenet eller annen statsøvrighet skulle direkte opp for retten. Slagsmål- og voldssaker skulle behandles i forlikskommisjonen så sant ikke ”…den offentlige Rolighed er bleven forstyrret.” Unntaket for vekselobligasjoner ble senere fjernet i en forordning 20. januar 1797:

Forordning om at Vidner ei maae føres, forinden Hoved-Sagen er bleven indklaget for Forligelses-Commissionen; samt at Søgsmaale, efter Vexel-Obligationer, ikke skal være undtagne fra at indkomme for bemeldte Commission, førend desangaaende skrides til Rettergang.

I byene skulle forlikskommisjonene samles én bestemt dag i uken, og på landet skulle kommisjonen samles én gang i begynnelsen av hver måned. Klager til kommisjonene kunne fremstilles både muntlig og skriftlig. På landet måtte denne klagen fremstilles for den sivile embetsmannen som var forlikskommissær. De sakene som kom inn for kommisjonene i kjøpstedene skulle være avgjort og avsluttet i løpet av åtte dager. På landet skulle sakene vært avgjort og avsluttet etter fire uker. Alle møter måtte offentliggjøres i god tid. Partene skulle møte personlig i kommisjonen, men ved lovlig forfall kunne man sende en stedfortreder med fullmakt til å forlike saken. Sakene i forlikskommisjonen skulle foregå bak lukkede dører. For å kunne føre en sak videre inn for domstolene måtte man ha med seg en attest fra forlikskommisjonen som bevitnet at det hadde vært forsøkt å oppnå minnelig forening, men at dette ikke hadde lyktes. Ved forlik skulle forliket føres inn i protokollen og signeres av partene. Forliket hadde samme virkning som en dom.

Ved hvert års slutt skulle forlikskommisjonene sende en fortegnelse over behandlede, forlikte og henviste saker til stiftamtmannen eller amtmannen. Disse fortegnelsene skulle etter stiftamtmannens/amtmannens gjennomgang videresendes til kanselliet, som igjen skulle forelegge fortegnelsene for kongen.

Partene i en sak skulle ved forlik betale til sammen 64 skilling til forlikskommissærene og skriveren. Var en av partene så fattig at denne ikke kunne bringe til veie en slik sum kunne vedkommende fritas, eventuelt at summen ble redusert eller at den andre parten kunne bli pålagt å betale hele beløpet. Om det ikke ble oppnådd forlik skulle man ikke betale noe.

Lovskriverne

Den første forordningen om forlikskommisjoner kom 10. juli 1795. Den hadde da vært forberedt en stund. Første skritt på veien ble tatt av stiftamtmann Buchwald i Odense i 1789. Han foreslo at alle stevninger skulle innom amtmannen før saken gikk til retten. I kanselliet ble ideen noe omformet, og kansellipresident Brandt kom med ideen om et forliksinstitutt. Året etter, i 1790, la generalprokurør Christian Colbjørnsen frem et gjennomarbeidet forslag til et slikt forliksinstitutt.

Allerede 36 år før, i 1754, foreslo generalprokurør Henrik Stampe å opprette en forlikskommisjon for de danske kolonier i Vest-India. En kommisjon eksisterte på de danske vestindiske øyer allerede fra 1755, men den fungerte ikke så godt. Colbiørnsens forslag i 1790 lå svært nært forslaget Stampe hadde presentert i 1754, og allerede ved en forordning i 1769 fikk amtmennene i Danmark pålegg om å være forliksmeglere i saker om gjeld. Da Colbjørnsens forslag kom opp, var det stor oppslutning om forslaget. Generalprokurør Christian Colbjørnsen og hans forgjenger i embetet, Henrik Stampe, kan kalles forlikskommisjonens fedre.

Se også

• Konfliktråd

Kilder

Inge Manfred Bjørlin, Forlikskommisjonene: ”...denne velgjørende Foranstaltning...” En studie av kommisjonenes virke i Trondheim og Strinda 1795/97 – 1804/06, Hovedfagsoppgave i Historie, Institutt for historie og klassiske fag, NTNU, Trondheim, 2004

Hans Eyvind Næss, Vel forlikt. Forliksrådene i Norge 200 år. 1795 – 1995, Kulturkonsult i samarbeid med Justisdepartementet, Stavanger, 1995

Peter Hersleb Smith, Kongelige Forordninger og aabne Breve samt andre trykte Anordninger m.m., som fra Mar 1670 til 1814 ere udkomne og vedkomme Kongeriget Norges Lovgivning, i tidsfølgende Orden og udtogsviis udgivne og forsynede med alphabetisk Register, Andre del, årene 1755 – 1800, Christiania, 1824

Eksterne lenker

• Forliksrådet Arkivert 22. november 2012 hos Wayback Machine.