Hopp til innhold

Lån

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Et lån er en avtale mellom to parter, hvor den ene parten, långiver eller kreditor, låner ut en gjenstand eller et pengebeløp, og den andre parten, låntager eller debitor (også kalt skyldner), påtar seg en forpliktelse til å levere eller betale tilbake lånet etter nærmere avtale. Pengelån ytes (bortsett fra private lån mellom f.eks venner og familie) typisk mot et vederlag, som regel i form av rente. For at en låneavtale skal være rettslig gyldig må partene signere et gjeldsbrev.

Långiver sies å ha en fordring på låntager.

Lån som leie

[rediger | rediger kilde]

En nyttig måte å forklare lån på er å betrakte det som leie av penger. For eksempel leier en bonde en traktor i en periode. Han betaler leieutgifter for traktoren, og etter en tid må han levere traktoren tilbake. Tilsvarende «leier» (låner) en låntager en mengde penger for en periode. Han betaler «leieutgifter» for pengene – altså renter. Når perioden er over, må han levere pengene tilbake ved å nedbetale lånet (avdrag).

En bank er altså som et hvilket som helst utleieselskap, men tjenesten som leies ut er penger. At renter er leie, understrekes ytterligere av at engelskmennenes ord for «leie» er rent.

Sparing som lån

[rediger | rediger kilde]

Å spare er det motsatte av å låne, men kan også betraktes som et lån som går den andre veien. I tradisjonell forståelse tjener banken penger ved å låne penger til en lav rente og så låne ut disse pengene til en høyere rente. Differansen i renter er bankens inntekter. Derfor er det å sette penger inn i banken egentlig å låne ut penger til banken. Sparerenten er bankens låneutgifter til deg, som den dekker inn ved å låne ut pengene til noen andre.

Som regel får man pengene sine tilbake umiddelbart når man gjør et uttak, ettersom banken har god betalingsevne og ikke alle tar ut pengene sine samtidig. Likevel er det gjerne noen begrensninger på maksimalt uttak per måned, og sparekontoer med høyere rente har kanskje en årlig begrensning. Disse begrensningene kan forstås som størrelsen på bankens avdrag til deg, altså bankens «nedbetalingsplan».

Nærmere karakterisering av pengelån

[rediger | rediger kilde]

En pengefordring, f.eks. en obligasjon, er typisk gitt ved:

  • Sin pålydende, også kalt hovedstolen.
  • En regel for tilbakebetaling av hovedstolen, kalt avdragsprofilen eller amortisasjonsforløpet.
  • En regel for rentebetaling.
  • En regel for rentefastsettelsen.

Et lån sies å være i pari dersom beløpet som ble utvekslet ved lånets stiftelse er lik pålydende. Dersom låntager ved stiftelsen mottar et mindre (alternativt større) beløp enn pålydende, sies lånet å være stiftet ved underkurs (alternativt overkurs).

Perioden mellom tidspunktet for lånets stiftelse og tidspunktet for den siste betalingen (utløpstidspunktet), kalles for lånets løpetid. Tidspunkter for betalinger på lånet kalles terminer, og som regel er det 1, 2, 4 eller 12 likt fordelte terminer på ett år (alternativt anvendes begrepet termin for perioden mellom to terminstidspunkter).

Betalinger på et lån deles normalt opp i renter og avdrag, hvor summen av avdragene over lånets løpetid normalt er lik hovedstolen. Restgjelden på et gitt tidspunkt er hovedstolen fratrukket alle tidligere betalte avdrag. Et lån som kun har ett avdrag, altså på utløpstidspunktet, kalles for et stående lån. Et lån som har like avdrag hver termin, kalles for et serielån.

Rentebetalingen på et terminstidspunkt beregnes vanligvis på bakgrunn av en tidligere fastsatt rentesats, på obligasjoner kalt for kupongrenten, delt på antall terminer per år og ganget med restgjelden før avdraget i samme termin. Lån med konstant rentesats under lånets løpetid kalles for fastrentelån. Alternativt kan man velge flytende rente, som er tilfelle ved flytende lån.

Et lån hvor summen av avdrag og rentebetaling er det samme på hvert terminstidspunkt, kalles for et annuitetslån.

Et lån uten et bestemt utløpstidspunkt, hvorpå det derfor bare betales rente, kalles for et uamortisabelt lån eller en perpetuitet.

Sikkerhet

[rediger | rediger kilde]

Ved pengelån kreves det ofte at låntager stiller som sikkerhet for lånet. En slik sikkerhet kan være

  • Pantsetting, enten i form av
    • Håndpant, hvor debitor fysisk avgir det pantsatte, som f.eks. ved å gi kreditor verdipapirer som sikkerhet.
    • Underpant, hvor kreditor mottar et tinglyst pantebrev i aktiva tilhørende debitor (fast eiendom, løsøre, bil eller lignende). Salgspant er en form for underpant. Ved lån til kjøp av bil kan långiver ta pant i kjøretøyet ofte med forutsetning at kjøretøyet ikke skal være for gammelt den dagen lånet er nedbetalt.[trenger referanse]
  • Kausjon, hvor en eller flere kausjonister påtar seg å innfri lånet, så lenge debitor er ute av stand til å gjøre det.
  • Bankgaranti, hvor en bank (mot betaling) garanterer tilbakebetalingen.
  • Forsikring, som kan tegnes mot manglende betaling i tilfelle av manglende betaling fra en debitor pga. dødsfall eller invaliditet.

Kredittrisiko

[rediger | rediger kilde]

Et lån hvor avtalt betaling ikke blir gjennomført, kaller man for et misligholdt lån, og låntager er i en slik situasjon i restanse. Dersom restansen har vart lengre enn en gitt periode, kan långiver si opp lånet og kreve umiddelbar innfrielse. Når det er stilt sikkerhet for lånet, vil kreditor kunne forsøke å realisere denne. Samtidig vil låntager normalt måtte betale en høyere rente, kalt morarente, og et gebyr. Risikoen for misligholdelse og for tap for långiver som følge av dette, kalles kredittrisiko.

Låntagere i større låneavtaler, herunder internasjonale obligasjonslån, vil ofte ha blitt vurdert av et kredittvurderingsbyrå, som utarbeider en bedømmelse av kredittverdigheten og tildeler en kode som uttrykker denne.

Lover og regler

[rediger | rediger kilde]

I Norge blir utlånsvirksomhet regulert av en rekke lover, blant annet finansavtaleloven.[1] Finanstilsynet fører tilsyn med banker og kredittinstitusjoner som opererer i det norske markedet. Tilsynet har også ytret ønske om bedre kontroll med markedet for folkefinansiering, med forslag til ytterligere reguleringer av denne typen lånevirksomhet[2].

Lov om inngåelse av finansielle kontakter (1999/46) regulerer alle kommersielle låne- og kredittavtaler gitt av banker og finansinstitusjoner. Lovverket har implementert EUs direktiv om kredittavtaler for forbrukere (2008/48 / EC) og flere andre EU-direktiver.

I februar 2019 annonserte Regjeringen nye midlertidige forskrifter som banker og långivere må overholde innen 15. mai 2019. Lovverk og nye retningslinjer vil være på plass til slutten av 2020. [3]

Grensene i utlånsforskriften, - vil ikke tillate at bankene gir lån til personer som ikke kan anses å håndtere en 5 prosentpoeng vekst i renten på deres samlede gjeld. Bankene kan ikke gi forbrukslån til personer som har en gjeld som overstiger fem ganger sin årlige inntekt. Fem års nedbetalingsplaner med månedlige innbetalinger vil bli pålagt all gjeld.

Den eneste måten man kan ta et usikret lån lengre enn 5 år, er ved refinansiering.[4]

En avgift eller panterett er opprettet i henhold til kontraktslovgivningen, men de obligatoriske bestemmelsene som hovedsakelig er fastsatt i lov om pantsettelser og avtaler (1980/2), må overholdes.

I juni 2015 vedtok Finansdepartementet en forskrift om krav til nye boliglån. Fundamentet i forskriften var basert på eksisterende retningslinjer for real kreditt lån fra Finansdepartementet. Finansdepartementet utvidet og endret forskriften 14. desember 2016 og deretter i juni 2018. Den nye forskriften trer i kraft fra 1. juli 2018 og gjelder til 31. desember 2019.

Referanser

[rediger | rediger kilde]