Hopp til innhold

Cixi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Enkekeiserinne Cixi»)
Cixi, skrevet 慈溪, er et byfylke i provinsen Zhejiang i Kina.
Cixi
Født29. nov. 1835[1][2]Rediger på Wikidata
Beijing
Død15. nov. 1908[1][2]Rediger på Wikidata (72 år)
Keiserbyen
BeskjeftigelsePolitiker, regjerende dronning, kunstmaler, monark, fotograf Rediger på Wikidata
Embete
  • Kinesisk keisarinne (1861–1908) Rediger på Wikidata
EktefelleXianfeng-keiseren
FarYehenara Huizheng
SøskenYehenara Wanzhen
Guixiang
Fuxiang
BarnTongzhi-keiseren[3]
NasjonalitetQing-dynastiet
GravlagtDe østlige Qinggravene
UtmerkelserSankta Katarinas orden
Den kostbare krones orden

Offisielt portrettmaleri av enkedronning Cixi, malt av Katharine Carl i 1903.

Enkekeiserinne Cixi (kinesisk: 慈禧太后, pinyin: Cíxī Tàihòu, Wade-Giles: Tz'u-Hsi, født 29. november 1835 i Beijing, død 15. november 1908 i Beijing) var en mektig og karismatisk person som var de facto-leder av Qing-dynastiet og styrte Kina, med viktige avbrudd, i perioden fra 1861 og frem til sin død i 1908.

Enkekeiserinne Cixi (1835-1908)

Ukjent fødselsnavn

[rediger | rediger kilde]

Utover hennes fødselsdato er det ikke meget som er kjent om hennes bakgrunn. Man kjenner for eksempel ikke hennes fødenavn; Cixi er et navn hun fikk langt senere. Det var ikke vanlig i mandsjuhoffkretser å omtale den indre krets ved deres navn. På den tid da hun ble tatt med i betraktning som keiserlig side, ble hun omtalt som «damen Yehenara, Huizhengs datter». Dette er imidlertid ikke noe fødselsnavn, men forteller hvilken mandsjuisk klan hun stammet fra (Yèhè Nālā Shì, 叶赫那拉氏).[4]

Yngre år

[rediger | rediger kilde]

Cixi ble født vinteren 1835, og var datter av Huizheng, en mandsjuisk adelsmann og bannermann av Det innrammede blå banner av klanen Yehenara. Dette var en klan som på 1600-tallet hadde utmerket seg i kamp mot Mingdynastiet.[5] Slektstreet hennes kan i denne linjen følges helt tilbake til bestefaren til Nurhaci, grunnleggeren av Qing-dynastiet. Palassarkivet viser at Huizheng virket i Beijing det året Cixi ble født, derav kan det sluttes at hun ble født der. De samme arkiver oppgir hennes barndomshjem til Brenselstregaten i Si pailou i Beijing (西四牌楼劈柴胡同).

Om hennes mor vet man intet; det er bare faren Huizheng man har informasjon om.

Keiserlig konkubine

[rediger | rediger kilde]

I 1851 ble Cixi med på utvelgelsen av konkubiner for den nye keiseren, Xianfeng-eraens keiser, sammen med seksti andre kandidater. Cixi ble en av de få utvalgte, og fikk navnet Vyrde fru Yi. Blant de øvrige utvalgte var vyrde fru Li av Tatalaklanen (senere konkubine Li), konkubine Yun av Wugiyaklanen, og konkubine Zhen av Niuhuruklanen (senere Xianfengs keisergemalinne).

I 1854 ble Cixi elevert til konkubine Yi (det var en rekke nivåer blant de keiserlige konkubiner, og vyrde fru var et stykke ned på rangstigen). I 1855 ble hun svanger. Den 27. april 1856 fødte hun Zaichun, Xianfeng-keiserens eneste sønn som overlevde småbarnsalderen. Kort etter ble hun ytterligere forfremmet på konkubinerangstigen.[6] I 1857, da sønnen fylte ett år (vestlig regnemåte), ble Cixi atter elevert, nå til edle konsort Yi. Med denne rang var hun den nest høyest rangerte i keiserens harem, bare etter keiserinnen.

Til forskjell fra mange av de andre kvinnene i haremet var Cixi kjent for sine ferdigheter i både å lese og skrive kinesisk. Dette gav henne anledning til å assistere den stadig sykdomssvekkede keiseren i det daglige arbeid. Ved mange anledninger overlot keiseren de innkomne memorialier (bønneskriv) til henne, og hun utformet så beslutninger og anbefalinger som han vurderte. Dermed ble Cixi vel fortrolig og oppdatert med rikets tilstand og anliggender, og lærte seg lederskapets kunst av keiseren.[7]

I september 1860 angrep britiske og franske tropper Beijing i de siste faser av annen opiumskrig. Som straffetiltak plyndret de det gamle sommerpalasset nordvest for byen, og deretter ble det brent ned av britene (franskmennene hadde nøyd seg med plyndring, og ville ikke delta på ildspåsettelsen). Raseringen av dette storslagne keiserlige palasset var beordret av kommandant Lord Elgin, og var direkte begrunnet med kinesernes tidligere arrestasjon av den britiske diplomaten og forhandleren Harry Parkes og torturen og henrettelsen av en rekke vestlige fanger. Xianfeng-keiseren og hans følge, blant annet Cixi, flyktet fra Beijing til det store keiserlige jaktpalasset i Rehe i Mandsjuria.[8] Da han fikk høre om ødeleggelsen av sommerpalasset gikk keiseren (som allerede oppviste noen tegn på det som kan ha vært demens) inn i en depresjon. Han tok til alkohol og narkotiske stoffer, og ble alvorlig syk.[9]

Etter Xiangfeng-keiserens død

[rediger | rediger kilde]

Xianfeng-keiseren døde den 22. august 1861 i palasset i Rehe, og da var sønnen bare 5 år gammel. Før sin død tilkalte han åtte av sine fremste ministre, ledet av Sushun, Zaiyuan og Duanhua, og utnevnte dem til formynderråd («de åtte regentministre») for den kommende barnekeiser.

Men det var flere i hoffet som var bekymret over at nettopp disse åtte skulle bli Kinas lederråd. Man mente at det var nettopp disse og andre som dem som hadde gitt keiseren katastrofale råd og ført til krig og nederlag. Cixi, som formelt var uten rolle og innflytelse, men som hadde sine evner og ønsker intakt, og keiserinnen, klarte ved list å utvirke en ordning der de selv skulle garantere for rådets beslutninger, i form av hvert sitt segl som skulle stemples over og under alle rådets dekreter. Men dermed fikk de en mulighet til å ta innersvingen på rådet.

Da den døde keiserens båre skulle føres til Beijing, klarte de to å utvirke at de selv skulle slippe å delta i sørgefølget, og fikk ta en raskere vei tilbake til hovedstaden. Der klarte de sammen med prins Gong og førsteprins Chun å forberede en maktovertagelse. Ved hjelp av de to seglene på et dekret i barnekeiserens navn klarte de å knesette en annerledes forståelse av rikets nære fortid. Regentene ble avsatt fordi de ved inkompetent embedsførsel og rådgivning hadde forårsaket det nasjonale nederlaget. Cixi fikk henrettet tre av de åtte regentministrene. Prins Gong hadde foreslått at Sushun og andre skulle henrettes med landets aller mest smertefulle metode, ved ydmykende og langsomme kutt, men Cixi avslo dette. Hun beordret at Sushun ble halshogd og at de andre to hovedministrene, Zaiyuan og Duanhua, ble gitt anledning til å begå selvmord - noe som reduserte deres vanære. Dessuten avviste hun forslaget om at ministrenes familier skulle henrettes, selv om dette var en vanlig følge av forræderi mot tronen.

Etter kuppet mot de åttes formynderråd

[rediger | rediger kilde]

Kuppet har i ettertid blitt kalt «Xinyou-palasskuppet» (辛酉政變) på grunn av det året i den kinesiske kalenders årssyklus (metall+hane) det fant sted i. Cixi ble regent sammen med enkekeiserinne Cian (慈安太后). De to enkekeiserinnene, med den avdøde keisers bror som rådgiver, beholdt denne posisjonen frem til 1873 da Cixis sønn, Tongzhi-keiseren(同治皇帝), ble myndig.

To år senere døde den 19 år gamle Tongzhi uten å ha fått noen sønner. Cixi brøt med den normale arvefølge og utnevnte sin tre år gamle nevø til etterfølger. De to enkekeiserinnene fortsatte som regenter inntil enkekeiserinne Ci'an døde i 1881. Da ble Cixi de facto leder av Kina. Men ettersom kinesisk keiserlig statsskikk ikke kunne håndtere noe annet, var hun og Ci'an som kvinner og enkekeiserinne nødsaget til å styre fra «bak skjermen» (垂簾聽政).

Lederskap fra «bak skjermen»

[rediger | rediger kilde]

Uttrykket «bak skjermen» er ikke et rent billedlig uttrykk. Under de keiserlige audienser, da de fremtredende ministre og besøkende fremla sine ærender for tronen, satt en mer eller mindre urolig barnekeiser på tronen i Sinnsdyrkelsens hall, og i bakgrunnen, bak en drapert skjerm, kunne man skimte de to keiserinnene, som man tiltalte og som spurte, diskuterte, svarte og besluttet.

En ny æra

[rediger | rediger kilde]

I november 1861, noen få dager etter kuppet, belønnet Cixi prins Gong (Yixin) for hans hjelp. Han ble gjort til leder for Byrået for alminnelige anliggender og interne anliggender, og hans datter ble gjort til Gurun-prinsesse, en tittel som vanligvis var forebeholdt keiserinnens førstefødte datter. Men Cixi gav ikke Yixin den absolutte politiske myndighet som prinser som for eksempel Dorgon utøvde i Shunzhi-keiserens tid. Som et av de første tiltak iverksatt fra «bak skjermen» gav Cixi (nominelt sammen med Ci'an) to viktige keiserlige edikter på keiserens vegne. Det første var at de to enkekeiserinnene skulle være de eneste beslutningstakere «uten innblanding», og det andre endret keiserens æranavn fra Qixiang (祺祥; «lykkebringende») til Tongzhi (同治; «orden og velferd»).[10]

Ikke desto mindre måtte både Ci'an og Cixi støtte seg til og se seg avhengig av Storrådet og keiserhoffets komplekse beslutningsmekanismer. Når statsdokumenter innløp, ble de først ledet videre til de to enkekeiserinnene, og så tilbake til prinserådgiveren og til Storrådet. Etter å ha drøftet saken innhentet så prinsen og hans kolleger i audiens for enkekeiserinnene deres instruksjoner. Keiserlige befalinger ble så utformet, utkastene forelagt enkekeiserinnene for godkjenning, og deretter kunne ediktene gis. Slik sett kan det tildels synes som om deres rolle tidvis var heller mekaniske.

Endringer i byråkratiet

[rediger | rediger kilde]

Cixis entré som Kinas viktigst maktfigur kom i en tid preget av indre kaos og ytre farer og utfordringer. Følgene av annen opiumskrig hvilte tungt over landet, og Taipingopprøret raste fortsatt med stadig nye tilbakeslag for Qing-styret. Byråkratiet, både det sentrale og det regionale, var sterkt preget av korrupsjon. 1861 var et år da embedsverket skulle fremsende sine politiske rapporter over de siste tre års virke. Cixi bestemte at tiden var moden for en overhaling av byråkratiet, og innkalte alle embedsmenn over en viss rang til å avlegge sine rapporter til henne personlig. Cixi tiltok seg dermed tildels den rolle som vanligvis tilfalt Avdelingen for byråkratiske anliggender (吏部). Cixi fikk også henrettet to embedsmenn og dermed statuert et eksempel: Qingying, en militær kommandant som hadde forsøkt å bestikke seg ut av en degradering, og He Guiqing, generalguvernør (visekonge) av Liangjiang, som hadde flyktet fra Changzhou i stedet for å ha prøvd å organisere et forsvar mot de fremrykkende Taiping-opprørerne.

En annen viktig utfordring Cixi stod overfor var de sørgelige tilstandene i den mandsjuiske makteliten. Siden dynastiets tilblivelse hadde mandsjuer innehatt de aller fleste sentrale embeder i landet, og keiserne hadde generelt bare hatt forakt til overs for hankinesernes ferdigheter. Men Cixi brøt med denne lange tradisjonen, og lot landets beste militære enhet i kampen mot opprørerne lede av en hankinesisk general, Zeng Guofan. Dessuten utpekte hun i løpet av de neste tre årene hankinesere til guvernører i alle de sørlige provinsene i landet.

Seier over Taiping-opprørerne

[rediger | rediger kilde]
Prins Gong, fotografert av Felice Beato i 1890.
Prinsesse Rongshou (sittende i midten), datter av prins Gong. For å vise sin takknemlighet overfor prinsen adopterne Cixi henne og eleverte henne til Kurun-prinsesse (høyeste rang for keiserlige prinsesser).

Under general Zeng Guofans ledelse nedkjempet Hunanhæren taipingopprørerne i et stort slag ved Tianjing (dagens Nanjing) i juli 1864. Zeng Guofan ble utnevnt til markgreve, og hans bror Zeng Guoquan, sammen med Li Hongzhang og Zuo Zongtang, som alle var kinesiske generaler som hadde spilt viktige roller, ble overøst med titler og dekorasjoner. Nå som trusselen fra taipingerne var svekket, kunne Cixi vende mer oppmerksomhet mot nye indre trusler og problemer.

Svekkelsen av prins Gong

[rediger | rediger kilde]

En bekymring var prins Gongs økende innflytelse. Han hadde i virkeligheten støtte fra militæravdelinger landet rundt, og ledet også Storrådet og utenriksbyrået, Zongli Yamen. Selv om han lenge hadde vært en dyktig og lojal medarbeider og undersått, ble han noe av en løs kanon på dekk og mistet kanskje fokus på de store sakene og fortapte seg i småtterier.

Enkedronning Cixi var derfor snar til å reagere da den ellers noe perifere mandarinen Cai Shaoqi foreslo i et bønneskriv at prins Gong skulle avsettes. I april 1865 ble han avsatt fra alle sine embeder, på grunn av angivelig «upassende opptreden foran de to keiserinner», men fikk beholde sin tittel.[11] Avskjedigelsen kom overraskende på hoffet, og mange, som Yicong (prins Tun) og førsteprins Chun, oppfordret Cixi om å omgjøre den. Yixin appellerte også til henne i en tårefull audiens.[12] Cixi bøyde da av for presset, og lot Yixin fortsette som leder for utenriksbyrået - men ikke som politisk rådgiver. Han gjenvant aldri sin gamle innflytelse, og avsettelsen svekke også alvorlig den reformvennlige fløyen som Cixi strengt tatt var avhengig av. Hennes tiltak mot prins Gong svekket dermed også henne selv.

Impulser fra utlandet

[rediger | rediger kilde]

Kinas nederlag i annen opiumskrig var en vekker. Cixi presiderte over et rike som var utdatert på det militære område, til lands og til vanns, i sine våpensystemer og strategier. Cixi innså hvor akterutseilt landet var på så mange områder og gikk inn for at man skulle studere og lære av det industrialiserte utlandet, og anskaffe dets teknologiske nyvinninger.

Tre ledende hankinesiske embedsmenn, Zeng Guofan, Li Hongzhang og Zuo Zongtang, hadde alle innledet industrialiseringsprogram sør i landet. I samme ånd dekreterte erkekeiserinnen åpningen av høyskolen Tongwen Guan i Beijing i 1862, som også hadde utenlandske lærekrefter og studerte moderne astronomi og matematikk, og fremmedspråk som engelsk, fransk og russisk. Dessuten ble grupper av unge menn sendt for studier i USA.

Kinas «lær av utlendingene»-programmet forløp ikke knirkefritt. Landets militære institusjoner trengte sårt til reformer. Enkedronning Cixi kjøpte etter råd fra sitt hoff inn syv britiske krigsskip. Men da skipene ankom, hadde de også fullt britisk mannskap, under britisk kommando. Det ville de kinesiske væpnede styrker ikke vite noe av, selv om det var rimelig å forestille seg at de ikke selv kunne føre skipene uten grundig opplæring og erfaring. Forhandlingene mellom partene brøt sammen og det endte med at skipene returnerte til Storbritannia.

Forslag om å anlegge jernbanelinjer nådde ikke frem heller. Enkekeiserinnen var lydhør for innvendingen om at larmen fra togene kunne forstyrre forfedrenes ånder; store deler av landsbygden hadde gravfelter og jernbanelinjene ville uvegerlig ha passert nær, eller til og med, gjennom slike. (Mange år senere ombestemte hun seg og forordnet jernbanebygging.)

Tongzhi-keiserens ektevielse

[rediger | rediger kilde]
Tongzhi-keiseren utdanner seg. Cixis høye krav bidro til at han utviklet en aversjon mot skolearbeid.

I 1872 ble Tongzhi-keiseren 17 år (16, etter vestlig aldersregning). Han ble da giftet til keiserinne Jiashun. Tongzhi mente at tiden da var inne til å overta regjeringsmakten, men dette møtte motstand. Enkekeiserinnene fikk gjennom at den tidligere fastlagte overtakelsesdato, 23. februar 1873, ble fastholdt.[13]

Keiserinne Jiashuns bestefar, prins Zheng, var en av de åtte ministre som i sin tid var blitt utpekt av Xianfeng-keiseren som formyndere under Tongzhis mindreårighet. Han var dermed en av de motstanderne som var blitt styrtet av Cixi og Ci'an under Xinyou-kuppet, og da ble beordret å begå selvmord.

Det utviklet seg et motsetningsforhold mellom Cixi og keiserinne Jiashun. Den unge keiseren på sin side fant seg ikke til rette med sin keiserinne og sine konkubiner og foretok en rekke eskapader ut blant de prostituerte i hovedstadens bordellområder.

Tongzhis-keiserens svakheter som hersker

[rediger | rediger kilde]

Tongzhi-keiseren fikk en rigorøs undervisning gitt av fire fremstående lærere utvalgt av Cixi, og i tillegg under oppsyn av Mianyu. De fire var Li Hongzao, Qi Junzao, Weng Xincun (senere etterfulgt av sin sønn Weng Tonghe, og Woren). De var alle tilknyttet hoffet og prøvde forgjeves å vekke interesse for fagene hos keiseren.

Det press og stress keiseren ble utsatt for som barn og ungdom bidro til at han utviklet en avsmak for studier. Ifølge Weng Tonghes dagbok var ikke ungdommen i stand til å lese seg flytende gjennom et bønneskriv selv ikke da han var seksten år. Cixi var bekymret, og presset gutten desto mer. Da han til slutt ble gitt personlig regjeringsmyndighet da han var 18 år (etter vestlig regnemåte, og flere år etter vanlig alder), viste han seg som en inkompetent hersker.

Tongzhi-keiseren fattet to viktige beslutninger i sin korte herskerperiode (1873-1875). For det første bestemte han at Det keiserlige sommerpalass, som britene og franskmennene hadde ødelagt under annen opiumskrig, skulle gjenoppbygges. Dette prosjektet skulle være en gave til Cixi og Ci'an. Det kan også ha vært en baktanke at han dermed kunne anbringe Cixi utenfor Den forbudte by og slik sikre seg bedre mot eventuell innblanding fra hennes side.

Keiseren var for det meste uinteressert i statsstyre, og prinsene Yixin og Yixuan (førsteprins Chun) fremla sammen med andre fremstående hoffmenn et memorandum blant annet for å få keiseren til å innstille restaureringsarbeidene, som ville ta meget av statskassens slunkne beholdning. Tongzhi-keiseren reagerte svært negativt på dette, og i et keiserlig edikt i august 1874 fratok han Yixin hans prinsetittel og reduserte ham til alminnelig borger. To dager etter fratok han også Yicong, Yixuan, Yihui, Jingshou, Yikuang, Wenxiang, Baoju, og storrådsmedlemmene Shen Guifen og Li Hongzao deres titler og embeder.

Enkekeiserinnene Cixi og Ci'an så hvilken uklokhet og farlig instabilitet som lå i keiserens handling, og brøt med hoffreglene ved å komme frem fra sin tilbaketrukne tilværelse. De kritiserte keiseren for hans tiltak og bad ham om å trekke beslutningen tilbake. Dette lyktes de med.

Etter dette gikk keiseren tilbake til sitt tidligere sorgløse liv og var enda mindre interessert i politikk. Han gikk tilbake til sitt utsvevende liv med prostituerte. Etter en tid ble han alvorlig syk, og symptomene pekte mot kopper. Det oppstod rykter om at det måtte være syfilis (som kunne ha tildels lignende symptomer), etter alt å dømme feilaktige rykter/spekulasjoner. Etter noen få ukers sykdom døde keiseren, den 13. januar 1875.

Guangxu-keiserdømmets tid

[rediger | rediger kilde]

Nye utfordringer

[rediger | rediger kilde]
Offisielt portrett av Guangxu-keiseren

Tongzhi-keiseren døde uten noen mannlig arving og uten å ha utpekt noen etterfølger. En slik situasjon var ny for Qing-keiserdømmet. Medlemmer av generasjonen forut for den avdøde var utelukket per definisjon. Dermed måtte etterfølgeren være fra hans egen generasjon, eller en senere generasjon. Den løsningen som ble funnet - av enkekeiserinne Cixi - var at Zaitian, den nå fire år gamle førstefødte sønn av førsteprins Chun og Cixis søster, ble «adoptert» av Cixi og designert til ny keiser, under æranavnet Guangxu. Unge Zaitian ble hentet fra sitt foreldrehjem for alltid. Han ble opplært til å tiltale Ci'an konvensjonelt som Huang O'niang (keiser-mamma) og Cixi som Qin Baba (親爸爸; «[biologisk] pappa»), for å få understreket at hun askulle betraktes som den faderlige myndighetsskikkelse.[14]

Guangxu-keiseren begynte sin skolegang under den keiserlige tutor Weng Tonghe, som han ble nært knyttet til.

Kort etter Guangxu-keiserens utnevnelse ble Cixi alvorlig syk,[15] slik at det falt på enkekeiserinne Ci'an alene å ta seg av statens anliggender.[16] Cixi var i det store og hele avskåret fra kontakt med gutten.

I april 1881 døde Ci'an brått, antagelig av slag. Senere historier om at hun kan ha blitt forgiftet av Cixi, er etter alt å dømme bare en del av den svartmalingen av henne mange senere så seg tjent med.

Guangxu-keiseren overtar tøylene

[rediger | rediger kilde]

Etter reglene skulle Guangxu-keiseren ha overtatt regjeringsmakten da han ble 16 år i 1887 etter at Cixi hadde utstedt et edikt om overdragelsesseremonien. Men på grunn av hennes prestisje fremførte mange i hoffet motforestillinger til at Guangxu-keiseren personlig skulle styre - de fremholdt at han var for ung. Shiduo, prins Chun og Weng Tonghe, hver av sin egen grunn, bad derfor om at maktoverdragelsen måtte utsettes. Cixi godtok disse rådene og legitimerte dermed sitt fortsatte lederskap ved et nytt dokument som tillot henne å være keiserens «rådgiver» inntil videre. Men Guangxu-keiseren fikk likevel med tiden større ansvar i beslutningsprosessen. I 1886 begynte han å anføre kommentarer på fremlagte statsdokumenter, og i 1887 begynte han å regjere, under Cixis tilsyn.

Guangxu-keiseren inngikk også ekteskap, og overtok maktens tøyler i 1889. Han var da 18 år, og det var en høyere ekteskapsalder enn det som var vanlig for kinesiske keisere. Rett før brullypet brøt det ut en ødeleggende brann i Den forbudte by, og så fulgte en rekke naturkatastrofer rundt om i riket. Flere tolket alt dette som tegn på at keiserhuset hadde mistet «himmelens mandat».

Enkedronning Cixi valgte sin niese og Guangxu-keiserens kusine, Jingfen, til hans ektefelle. Hun ble kjent som keiserinne Xiao Ding Jing (i ettertiden best kjent som enkekeiserinne Longyu). Cixi utpekte også to konkubiner til ham, søsterne Jin og Zhen. Etterhvert foretrakk keiseren å tilbringe mest tid med Zhen, og forsømme sin keiserinne, noe Cixi mislikte sterkt. I 1894 degraderte Cixi konkubine Zhen, fordi hun angivelig hadde blandet seg inn i politikken.[17] Konkubine Jin hadde også vært involvert i Zhens fremme av kandidaturer til ansettelser som takk for mot pengegaver, og ble også straffet[17] likeså en av deres slektninger, Zhi Rui, som ble forvist fra hovedstaden og sendt til en militær utpost.[18]

Cixi til Sommerpalasset

[rediger | rediger kilde]
Cixi på en båttur på Kunmingsjøen i Sommerpalasset.

Den 5. mars 1889 avsluttet enkekeiserinnen sin annen periode som regent. Men hennes naturlige stilling som den keiserlige familiens overhode vedvarte.[19] Det var også mange embedsmenn som tok imot hennes invitasjoner til hennes kinesisk opera og andre opptredender,[20] og som følte sterkere lojalitetsbånd til henne enn til keiseren.[21]

Selv etter at Guangxu-keiseren overtok styringsansvaret hadde fortsatt Cixi innflytelse, selv om hun hadde trukket seg tilbake fra styre og stell til det restaurerte Sommerpalasset et godt stykke utenfor bykjernen og Den forbudte by. Hun ble oppsøkt av keiseren og hans embedsmenn i forbindelse med tilstundende store beslutninger.[22]

I 1894 utbrøt den første sino-japanske krig. På den tid var imidlertid enkekeiserinne Cixi blitt avskåret fra innsyn, og hun hadde ingen innflytelse før krigen allerede var så godt som tapt. Hun kom inn i aller siste fase - da var nederlaget uavvendelig. Men etter dette ble hun gitt rutinemessig innsyn i saksdokumenter og rapporter.

Hundredagersreformen og Cixis maktovertakelse

[rediger | rediger kilde]

Både Cixi og Guangxu-keiseren var klar over behovet for store reformer, og keiseren (med Cixi som initiativtager) undertegnet et dekret som åpnet opp for nettopp slike reformer. Noen av inspiratorene var Kang Youwei og hans venn Liang Qichao, som begge var relativt nye i Beijings indre sirkler. Kang Youwei hadde, i tillegg til en rekke reformideer, også sterke personlige ambisjoner. Noen regjerings- og militærkilder advarte at det refombyrå (ming-shih) han stod bak og som tok mål av seg til å bli mer enn et rent keiserlig rådgivende organ, konspirerte mot enkekeiserinnen. Hun fikk også informasjon om drapsplaner mot seg selv, av Yuan Shikai, en general som Kang Youweis folk hadde forsøkt å involvere i planene. Kang forsøkte også å inngå en taktisk allianse med japanerne. Cixi fikk også grunn til å tro at Guangxi-keiseren selv var i det minste antydningsvis informert om planene.

Hun handlet så resolutt, og den 21. september 1898 fikk hun ved hjelp av general Ronglus folk ført Guangxu-keiseren til Havsterrassen, et lite palass på en øy i Zhongnanhai, det keiserlige rekreasjonsområdet rett vest for Den forbudte by. Hun fulgte opp med et edikt, som hun dikterte til keiseren, der han frasa seg regentvervene og innsatte Cixi som regent på hans vegne. Dette grepet gjør at begivenhetene den 23. september gjerne kalles et nytt statskupp. Guangxu-keiserens regjeringstid var dermed i virkeligheten over.

Mange av Kangs medspillere ble arrestert, og seks av dem ble henrettet på retterstedet Caishikou, blant annet Tan Sitong. Kang selv hadde klart å komme seg ut av Beijing og var på vei til Shanghai med båt. Men før anløpet finn han vite at det stod folk klare på kaien for å arrestere ham. Han kom seg da av, og flyktet til Japan.

Bokseropprøret

[rediger | rediger kilde]

Sent 1899 utbrøt Bokseropprøret i det vestlige Shandong. Enkekeiserinnen inntok front mot opprørerne, som gjorde opprør både mot moderniteten (for eksempel jernbanelinjer og telegrafen) og mot utlendingers nærvær og innflytelse. Bevegelsen, som også spilte på gammel og nyutviklet kinesisk overtro og som tiltrakk seg mange arbeidsløse bønder, hadde også tydeliger ansatser til å bekjempe alt utenlands - også de «innenlandske» utlendinger, som mandsjuene som ledet keiserriket.

Men Cixis avvisning av bokserne skulle ikke vedvare. Etterhvert rykket deres herjinger nordover, inn i Zhili og så stadig nærmere Beijing. Samtidig krevde utenlandske makter å sende vaktstyrker fra konsesjonshavnen Tianjin og inn til Beijing for å beskytte legasjonskvarteret i Beijing der diplomatene ders om mange andre utlendinger holdt til. Cixi kunne tillate en liten gruppe, men vestmaktene krevde å sende en mange tusen sterk unnsetningsstyrke. Dette var en intervensjon som enkekeiserinnen ikke kunne akseptere, ikke bare med hendelsene i 1860 i friskt minne, men også senere begivenheter. Bare noen år tidligere hadde både japanere og russere tatt seg til rette, og rett før hadde italienerne forsøkt å skremme enkekeiserinnen med intervensjon dersom ikke Kina gav dem et konsesjonsområde i Fujian. Bokserne hadde en sterk brodd mot alt utenlands, og da noen boksergrupper klarte å slå tilbake en vestlig fremrykning, bestemte Cixi seg for at den keiserlige hær og bokserstyrkene skulle kjempe sammen mot den felles fiende. Myrderier av misjonærer og av kinesiske kristne fant sted flere steder i Nord-Kina, både utført av bokserne og tildels av regulære kinesiske styrker. Bokserne herjet temmelig fritt i Beijing og massakrerte de utlendinger som ikke hadde kommet seg i relativ sikkerhet i to enklaver i sentrum. Disse enklavene, Legasjonskvarteret sør i byen ble beleiret, og likeså området rundt den katolske domkirken vest i byen. Det gikk desidert hardest ut over domkirkeområdet, der det ikke var de samme diplomatiske hensyn å ta og som gjorde at kampene rundt legasjonskvarteret ble ført med en viss tilbakeholdenhet. Samtidig rykket styrker fra åttenasjonsalliansen nærmere og nærmere, og klarte i august 1900 å komme alle de beleirede til unnsetning.

Under slaget om Beijing evakuerte keiserhoffet byen, både enkekeiserinnen og keiseren, og kom seg til Xi'an i Kinas indre. Beijing falt, og noe overraskende for de utenlandske makter brøt ikke keiserriket sammen. Det hadde hos noen vært en forventning om at landsdelene skulle bryte løs fra mandsjukeiserdømmet og at det skulle oppstå regionale maktsentra. Men alle guvernører forble lojale til Cixi; den lille ansats til utbrudd og separatisme i området rundt Shanghai ble aldri satt ut i livet.

Etter en tids forhandlinger, som i virkeligheten var diktat fra fremmedmaktene, undertegnet Qing-keiserdømmet den såkalte Bokserprotokollen, som ila landet svært høye krigsreparasjoner og andre tunge byrder. Krigserstatningene var på sammenlagt på 450 millioner tael av fint sølv (på den tiden verdt ca. 67,5 millioner pund eller 333 millioner US-dollar) med en rente på 4% per år i 39 år. Qing-regjeringen måtte også gå med på at fremmede lands styrker ble stasjonert i Beijing. I tillegg hadde de alliere satt enkekeiserinne Cixi på sin liste over krigsforbrytere. Men etter at provinsialoffiserer som Li Hongzhang og Yuan Shikai hadde forsvart henne med at hun ikke hadde noen kontroll overhodet over hendelsene, ble navnet hennes fjernet. Andre klausuler ila et forbud mot våpenimport til 1903 og handlet om henrettelser av embedsbærere i regjeringsverket som hadde vært innblandet i opprøret.

Retur til Beijing, reformer

[rediger | rediger kilde]
Cixi flankert av hoffdamer, med Der Ling som dr 2 fra venstre. Fotografert av Xunling.

I januar 1902 vendte enkekeiserinnen, keiseren og keiserinnen tilbake til Beijing med tog. Det seremonielle inntoget fra jernbanestasjonen til Den forbudte by var storslagen, og for første gang var det tillatt for vanlige borgere å bivåne en slik høytidelig keiserlig prosesjon.[23]

Vel tilbake i keiserpalasset satte Cixi i gang med omfattende samfunnsreformer. Særlig viktig for kinesiske kvinner ble forbudet mot fotbinding ved dekret i 1902 (selv om det skulle ta flere tiår før det fullt ut slo igjennom) og deres økte adgang til skoler og høyskoler. Embedsmenn ble sendt på rundreise til Europa, USA og Japan for å innhente impulser til reformer innen lovgivning, utdannelsessystem og styresett. Vel tilbake ble impulsene gjennomgått og systematisert og en rekke reformer implementert eller planlagt. Enkekeiserinnen var en drivkraft bak dette arbeidet.

Den keiserlige embedsmannseksamen ble avskaffet i 1905, og erstattet med en embedsmannsutdannelse med et mer moderne curriculum. Det ble bestemt å innføre et rådgivende parlamentarisk system - det skulle innføres planmessig og gradvis og være på plass i 1917.

Cixi gjorde sitt beste for å opparbeide et godt forhold til fremmedmaktene. Hun inviterte hustruene til diplomatene stasjonert i Beijing til te, noe hun også hadde gjort en gang før århundreskiftet, og opparbeidet et særlig nært forhold til den amerikanske ambassadør Edwin H. Congers hustru, madame Sarah P. Conger. Ved hjelp av hennes formidling inviterte hun malerinnen Katharine Carl til palasset for å male et portrett av henne som skulle presenteres på Verdensutstillingen i St. Louis. Katharine Carl ble boende i Den forbudte by i ni måneder. Mellom 1903 og 1905 hadde Cixi dessuten en adelig hoffdame av mandsjuisk herkomst, Der Ling, og hennes søster og mor var også tilknyttet hennes hoff. Der Ling, som i tillegg til morsmålet kinesisk behersket engelsk og fransk, tjenestegjorde ofte som oversetter for enkekeiserinnen. Hun var dessuten katolikk og hadde bodd i Paris der hennes far var kinesisk ambassadør, og var slik i stand til å gi Cixi en noe dypere innsikt i europeisk tankesett.

I 1903 lot Cixi en av Der Lings brødre, fotografen Xunling, ta en rekke fotografier av seg og hennes hoff.

Enkekeiserinnen Cixi døde i Zhongnanhai den 15. november 1908, en dag etter at hun hadde utpekt det lille barnet Puyi som ny keiser. Keiserutnevnelsen var nødvendig fordi Guangxu-keiseren hadde dødd tidligere den dagen, 14. november.

Den 4. november 2008 konkluderte forensisk testing på Guangxikeiserens levninger at hans død skyldtes akutt arsenikkforgiftning, for arsenikk av en dose på 2000 ganger høyere enn den som forekommer normalt i mennesker ble fastslått.[24] Dette var i pakt med vært gamle fortellinger og spekulasjoner om at keiseren var blitt forgiftet, rykter som imidlertid med tiden var blitt avvist fordi man ikke fant noe hold for dem. Med funnene fra 2008 har noen historikere fremlagt nye tanker om Cixis siste dager. Hun hadde selv vært syk i lengre tid og kan ha fryktet at hennes tid var i ferd med å ebbe ut. Avisen Renmin Ribao gjengav historikeren Dai Yi, som spekulerte på om Cixi kan ha vært bekymret for hvorvidt Guangxu-keiseren ville ha fortsatt reformprogrammet etter hennes død. Hvis man legger til grunn at det var enkekeiserinnen som drepte ham, kan spekulasjonene gå i forskjellige retninger vedrørende motivene. Dersom man heller til den oppfatning at Cixi var reformmotstander og Guangxi-keiseren var reformvennlig, er det naturlig å anta at drapet var et forsøk på å hindre videre reformer. Men ettersom Cixi var en reformpådriver, kan motivet ha vært et nærmest motsatt. Eller en frykt for at Guangxi-keiseren, dersom han kom fri fra den «husarrest» Cixi hadde holdt ham i, ville ha orientert Kina i retning av japanske ønsker, og at japanerne til syvende og sist ville overta kontroll med Kina (slik nettopp mandsjuene, som selv var et ikkekinesisk folk, hadde gjort flere hundre år tidligere, og slik japanerne var i ferd med å gjøre i Korea).

Gravene til enkekeiserinnene Cixi og Ci'an

Enkekeiserinne Cixi ble gravlagt i De østlige Qing-gravene (kinesisk: 清東陵) 125 km øst for Beijing, i Dong Dingling-anlegget (kinesisk: 東定陵), samme sted som enkekeiserinne Ci'an.

I juli 1928 tok krigsherren og Kuomintanggeneral Sun Dianying og hans hær kontroll over gravfeltet, og de røvet det systematisk for alle kostbarheter, åpnet adkomsten til gravkammeret med dynamitt, åpnet Cixis sarkofag, slengte hennes intakte levninger på gulvet, stjal alle juvelene i kisten samt den perlen som etter skikken var blitt lagt i hennes munn.

Etter 1949 ble gravområdet restaurert, og Cixis grav er ennå i dag et av de mest imponerende gravanlegg i Kina.

Ettermæle

[rediger | rediger kilde]

Cixi har fått et ettermæle som hard, herskesyk og grusom. Hun utviste ifølge den gjengse historieskrivning et utvilsomt talent hva gjaldt de maktpolitiske og diplomatiske manøvre som var nødvendig for å beholde makten, og var ikke frøkenaktig i sine valg av virkemidler for å beskytte sine interesser. Ikke desto mindre var «keiserinneenken» svært populær i det kinesiske folk.

Den britiske propaganda gjorde meget for å utvikle, og sterkt overdrive, bildet av henne som en grusom, maktsyk og sexhungrig kvinne. Særlig Peking-korrespondenten for The Times, George Ernest Morrison, skildret Cixi som monster og snikmorder. I dag står det fast at Morrison tildels lot seg narre av sine kilder, hvorav Edmund Backhouse var den viktigste, hans «velinformerte kjennere av det kinesiske hoff», og dels var klar over hvordan de puritansk orienterte briters hemmelige fantasier fungerte.

I dag er det snarere ansett at Cixi knapt forlot Den forbudte by, slik at hennes beslutninger i høy grad var prisgitt de nyheter og analyser som ble henne forelagt av informanter som til tider var nokså manipulerende.

Utover den innflytelse hun hadde på politikk i sin samtid er hun også husket for sin støtte til kunst, inklusive operaen, og grunnleggelsen av Pekings zoologiske hage (1906). Dette skulle senere bli det første zoo der man klarte å yngle panda.

Edmund Backhouses forfalskninger

[rediger | rediger kilde]

Briten Sir Edmund Backhouse klarte ved overdrivelser og bløff å få noe innpass hos evnukkene ved det keiserlige hoff i 1898. Det han fikk tak i av informasjon derfra gjorde han til gjenstand for omfattende og fantasifull bearbeidelse etter bokseroppstanden, og det munnet ut i to propagandatraktater som tegnet et vrengebilde av enkekeiserinnen Cixi og rettferdiggjorde den utenlandske militærintervensjon, og som i stor grad ble trodd i Vesten. Dermed la han grunnlaget for, eller forsterket, en mengde legender og myter som det senere har vist seg å ligge milevidt fra sannheten.

Det var først i 1976 at den britiske historikeren Hugh Trevor-Roper kunne bevise at en viktig tekst som Backhouse bygget på i virkeligheten var en forfalskning foretatt av Backhouse, og dermed raknet troverdigheten ved det meste av det Backhouse hadde kommet med i årtiene etter bokseropprøret.[25]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id cixi, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b FemBio-Datenbank, oppført som Ci Xi, FemBio-ID 5865, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ The Search for Modern China, First Edition, side(r) 194, kapittel 9[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Sterling Seagrave: Die Konkubine auf dem Drachenthron, München 1994, s. 40.
  5. ^ Marina Warner: Die Kaiserin auf dem Drachenthron. Leben und Welt der chinesischen Kaiserinwitwe Tz'u-hsi 1835–1908, Würzburg 1974, s. 16.
  6. ^ Keith Laidler: The Last Empress, John Wiley & Sons Inc., 2003, s. 58 ISBN 0-470-84881-2.
  7. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 15. desember 2013. Besøkt 6. oktober 2012. 
  8. ^ Immanuel Hsu: The Rise of Modern China, 1985, s. 215.
  9. ^ Edward Behr: The Last Emperor, 1987, s. 44
  10. ^ Jung Chang: Empress Dowager Cixi, s. 51. Forfatterinnen avviser den utbredte oppfatning at en alternativ tolkning av ordet, felles styre, var ment, og identifiserer den passasjen fra Konfucius som begrepet er tatt fra: «Det er mange måter å regjere godt på, og de kan alle oppsummeres som orden og velferd, ...»
  11. ^ 清史稿:恭忠親王奕訢,宣宗第六子 Arkivert 8. april 2001 hos Wayback Machine.
  12. ^ 清史稿:恭忠親王奕訢傳記載:“王入謝,痛哭引咎”。
  13. ^ Seagrave, Sterling Dragon Lady: the Life and Legend of the Last Empress of China (Knopf, 1992), s. 130-131
  14. ^ «光绪皇帝为什么叫慈禧太后亲爸爸? Why does the Guangxu Emperor call the Empress Dowager Cixi as Qin Baba?». Lishi Qiannian. Arkivert fra originalen 15. desember 2013. Besøkt 15. mars 2010. 
  15. ^ Executive Documents Printed By Order of the House of Representatives 1875-'76, s. 288, lest 24. juli 2013 http://digital.library.wisc.edu/1711.dl/FRUS.FRUS187475
  16. ^ Stirling Seagrave: Dragon Lady: the Life and Legend of the Last Empress of China , Alfred A. Knopf, 1992m s. 163-164
  17. ^ a b Kwong, s. 60
  18. ^ Kwong, s. 61
  19. ^ Kwong, s. 29
  20. ^ Kwong, s. 32
  21. ^ Kwong, s. 38
  22. ^ Kwong, s. 26-27
  23. ^ Seagrave, s. 404-405
  24. ^ «Arsenic killed Chinese emperor, reports say - CNN.com». CNN. 4. november 2008. Besøkt 2. mai 2010. 
  25. ^ Hugh Trevor-Roper: A Hidden Life – The Enigma of Sir Edmund Backhouse, 1976 (den amerikanske utgaven fikk tittelen The Hermit of Peking: The Hidden Life of Sir Edmund Backhouse)

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Katharine Augusta Carl: With the Empress Dowager of China, Kessinger Publishing, ISBN 1-4179-1701-6.
  • Sue Fawn Chung: «The Much Maligned Empress Dowager: A Revisionist Study of the Empress Dowager Tz'u-Hsi (1835–1908)», i Modern Asian Studies 13 (2)/1979: 177–196.
  • Jung Chang: Empress Dowager Cixi: The Concubine who Launched Modern China, Jonathan Cape: London, 2013, ISBN 9780224087438
  • Reginald F. Johnston: Twilight in the Forbidden City. Victor Gollancz, London 1934 (2nd edition, revised & updated. Simon Wallenberg Press, 2007, ISBN 978-1-84356-020-3.
  • Patricia Buckley Ebrey: The Cambridge Illustrated History of China, Laurence King Publishing LTD, 2010.
  • Der Ling: Two Years in the Forbidden City, 1911
  • Arthur William Hummel (red.): Eminent Chinese of the Ch'ing Period (1644–1912). 2 vols. Washington: United States Government Printing Office, 1943.
  • Keith Laidler: The Last Empress, John Wiley & Sons Inc., 2003, ISBN 0-470-84881-2.
  • Marina Warner: The Dragon Empress: Life and Times of Tz'u-hsi 1835-1908. Weidenfeld & Nicolson, 1972.
  • Grant Hayter-Menzies: Imperial Masquerade: The Legend of Princess Der Ling. Hong Kong University Press, 2008.
  • 雷家聖 (Lei Chiasheng): 《力挽狂瀾-戊戌政變新探》,台北:萬卷樓, 2004. ISBN 957-739-507-4.

Galleri – Cixi som malerinne

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]