Wenzel Jaksch
Wenzel Jaksch (født 25. september 1896 i Langstrobnitz, Böhmen, død 27. november 1966 i Wiesbaden) var en tsjekkoslovakiskfødt tysk sosialdemokratisk og sudettysk politiker.
| Wenzel Jaksch | |||
|---|---|---|---|
| Født | 25. sep. 1896[1][2][3][4] Dlouhá Stropnice[2][5] | ||
| Død | 27. nov. 1966[1][2][3][4] (70 år) Wiesbaden[6][2][4] | ||
| Beskjeftigelse | Politiker | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Joan Edith Barrington Simeon (1945–)[7] | ||
| Barn | George Barrington Jaksch[8] Mary Dorothy Plantagenet Jaksch[8] | ||
| Parti | Sozialdemokratische Partei Österreichs Deutsche sozialdemokratische Arbeiterpartei in der Tschechoslowakischen Republik Sozialdemokratische Partei Deutschlands | ||
| Nasjonalitet | Tyskland | ||
| Gravlagt | Dotzheim | ||
| Utmerkelser | Stort fortjenstkors med stjerne av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden | ||
Biografi
redigerTidlig liv og virke
redigerSom 14-åring sluttet han på skolen og arbeidet som sesongarbeider i bygningsindustrien. Han ble medlem av det østerrikske sosialdemokratiske partiet (SPÖ) i 1913. Under første verdenskrig tjenestegjorde han i den østerriksk-ungarske hæren og ble sterkt skadet.
Politisk virke i Tsjekkoslovakia, opposisjon mot nasjonalsosialismen
redigerEtter første verdenskrig arbeidet han som journalist for den tyske sosialdemokratiske bevegelsen i Tsjekkoslovakia og ble medlem av Det tyske sosialdemokratiske parti i Den tsjekkoslovakiske republikk. Han var innvalgt i det tsjekkoslovakiske parlamentet fra 1929.
Før 1933 lyktes han i å mobilisere majoriteten av sudettyskerne mot Konrad Henleins Sudetendeutsche Heimatfront. Han ble særlig kjent for sin opposisjon mot Adolf Hitler i 1930-årene. I 1938 ble han valgt til Ludwig Czechs etterfølger som formann for Det tyske sosialdemokratiske parti i Den tsjekkoslovakiske republikk.
Emigrasjon og eksil, arbeid for sudettyskerne
redigerEtter den tyske anneksjonen av Bøhmen måtte han som sosialdemokrat emigrere. Han reiste først til Polen, og etter utbruddet av annen verdenskrig til London. Her representerte han sudettyskerne i den tsjekkoslovakiske eksilregjeringen. Hans arbeid for den tyske minoritetens rettigheter i Tsjekkoslovakia førte til et skarpt motsetningsforhold mellom Jaksch og Edvard Beneš. Hans arbeid for å få Beneš fra hans fordrivelsesplaner lyktes ikke. Planen om fordrivelse kom som et sjokk på sudettyskerne i eksil og på Jaksch. Jaksch hadde siden mai 1941 holdt flere taler på BBCs tyskspråklige sending og appellerte der til sudettyskerne om å være lojale mot Tsjekkoslovakia og stå i mot nazistene.[9]
Arbeid for fordrevne
redigerEtter krigen reiste han fra det britiske eksil til Vest-Tyskland. I 1949 ble han SPDs sentrale flyktningetalsmann. Fra 1950 til 1953 ledet han Hessens kontor for fordrevne, flyktninger og evakuerte. Han ledet også den såkalte Seliger-Gemeinde eller Gesinnungsgemeinschaft sudetendeutscher Sozialdemokraten, det sosialdemokratiske motstykket til den katolsk-konservative Ackermann-Gemeinde, fra 1951. Jaksch var innvalgt i det tyske parlamentet fra 1953 til sin død. Ved de føderale valgene i 1961 tilhørte han SPDs skyggekabinett, og var påtenkt som føderal minister for fordrevne, og fra 1964 til sin død var Jaksch president for Bund der Vertriebenen. Ved siden av Reinhold Rehs, som senere gikk over til CDU, var han den eneste sosialdemokrat i denne stillingen. Han var også visepresident for Sudetendeutsche Landsmannschaft fra 1961 og president for Deutsche Stiftung für Europäische Friedensfragen. Hele hans politiske virke i Vest-Tyskland var preget av hans engasjement for de fordrevne. Den 27. november 1966 døde han i en trafikkulykke.
Utmerkelser
redigerJaksch mottok storkors med stjerne av Tysklands fortjenstorden og Bund der Vertriebenens æresplakett. Han mottok også Sudetendeutsche Landsmannschafts æresbrev og Rudolf Lodgmann-plaketten.
Wenzel-Jaksch-Preis og to gater er oppkalt etter ham.
Publikasjoner
rediger- «Was kommt nach Hitler», i: Jitka Vondrová: Češi a sudetoněmecká otázka, 1939
- Heimatrecht. Anspruch und Wirklichkeit (med Erich von Hoffmann), Verlag der Altherrenschaft bündischer Studentenverbände, Erlangen 1957.
- Europas Weg nach Potsdam, 1958.
- Der 4. März 1919 und das Elend der deutschen Geschichtsschreibung, Verlag des Münchner Buchgewerbehauses, München 1959.
Referanser
rediger- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d Encyklopedie ČSSD, www.historiecssd.cz, besøkt 10. april 2024[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000001142, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c Tsjekkias nasjonale autoritetsdatabase, NKC-identifikator jn20000401175, besøkt 23. november 2019[Hentet fra Wikidata]
- ^ Tsjekkias nasjonale autoritetsdatabase, NKC-identifikator jn20000401175, besøkt 31. juli 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ The Peerage person ID p58187.htm#i581864, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b The Peerage[Hentet fra Wikidata]
- ^ Douglas 2012, kapittel 1.
Litteratur
rediger- Martin K. Bachstein: Wenzel Jaksch und die sudetendeutsche Sozialdemokratie, München 1974.
- Friedrich Prinz: Benes, Jaksch und die Sudetendeutschen, 1975.
- Hans-Werner Martin: "... nicht spurlos aus der Geschichte verschwinden": Wenzel Jaksch und die Integration der sudetendeutschen Demokraten in die SPD nach dem II. Weltkrieg (1945–1949), Lang, Frankfurt am Main 1996.
- Edmund Jauernig; Sozialdemokratie und Revanchismus. Zur Geschichte und Politik Wenzel Jakschs und der Seliger Gemeinde. Deutscher Verlag der Wissenschaften, Øst-Berlin 1968. Kommunistiske synspunkter utgitt i DDR.
- Douglas, R.M. (2012). Orderly and Humane: The Expulsion of the Germans after the Second World War. (på engelsk). New Haven, CT: Yale University Press. ISBN 978-0300198201.