Titulærbiskop
Referanseløs: Denne artikkelen inneholder en liste over kilder, litteratur eller eksterne lenker, men enkeltopplysninger lar seg ikke verifisere fordi det mangler konkrete kildehenvisninger i form av fotnotebaserte referanser. Du kan hjelpe til med å sjekke opplysningene mot kildemateriale og legge inn referanser. Opplysninger uten kildehenvisning i form av referanser kan bli fjernet. |
En titulærbiskop er en biskop som ikke har en reell ledelsesfunksjon over et eksisterende bispedømme. Tittelen brukes i den katolske kirke og ortodokse kirker om prelater som har rangen av en biskop (dvs. er ordinert som biskop), men utøver andre kirkelige oppgaver enn å lede et bispedømme. Siden kirkeretten krever at enhver biskop må ha et bispesete, får titulærbiskoper tildelt et historisk, opphevet bispesete (titulært bispedømme).
Hvis de opphevede bispedømmene var metropolitan- eller andre erkebispedømmer, har de respektive prelatene rang som titulære metropolitter eller erkebiskoper. Per 2009 fantes det i den katolske kirken totalt 95 titulære metropolitter, 88 øvrige titulærerkebiskoper og 1904 vanlige titulærbiskoper.
Tittelen gis blant annet til ledere av særkirker som ikke er bispedømmer (apostoliske prefekturer, vikariater, territorialprelaturer osv.), til hjelpebiskoper, til apostoliske nuntiuser og til prelater med embeter i den romerske kurie. De to sistnevnte gruppene blir oftest utnevnt til titulærerkebiskoper. Et eksempel er pavens nuntius til de nordiske landene, Emil Paul Tscherrig, som ikke leder noe bispedømme, men er titulærerkebiskop av Voli. Voli var et bispedømme i Karthagos kirkeprovins i Nord-Afrika.
De titulære bispesetene var opprinnelig blant annet bispeseter i Nord-Afrika og Vest-Asia, som har gått under som en følge av islams utbredelse. Behovet for titulærbiskoper har imidlertid etter hvert økt utover tallet for disse tapte bispesetene. På 1900-tallet har paven derfor begynt å ta i bruk blant annet europeiske bispeseter som har blitt opphevet av andre årsaker (f.eks. sammenslåinger).
Situasjonen er noe mer kompleks for titulære patriarker. Ofte omtales alle patriarker uten egen kirkelig jurisdiksjon som titulære. Dette omfatter imidlertid også enkelte patriarker som faktisk har sete i patriarkatet sitt (per i dag gjelder dette patriarkatene Jerusalem, Lisboa og Venezia). Det romersk-katolske patriarkatet Østindia og de melkittisk-katolske patriarkatene Alexandria og Antiokia er derimot rene ærestitler. Flere titulære patriarkater har blitt opphevet eller vært vakante siden 1964, mens de opphevede patriarkatene Aquileia og Grado har blitt «gjenopplivet» som titulære metropolitanerkebispedømmer i 1969.
Eksterne lenker
rediger- «Giga-Catholic Information» om og oversikter over