Sparebank
En sparebank er en bank som er organisert som en selveiende institusjon, det vil si uten eksterne eiere. Dette til forskjell fra en forretningsbank organisert som et aksjeselskap og altså med aksjonærene som eiere. De første sparebankene ble opprettet i Storbritannia i 1810.[1]
I Norge var sparebankenes forløper kornmagasinene som var lokale tiltak opprettet på slutten av 1700-tallet, i tilfelle uår og krig.[2] Som i en bank måtte såkorn lånt fra kornmagasinene betales tilbake med renter.[3]
Sparebanker i Norge
rediger29. juni 1822 ble Christiania Sparebank (senere Sparebanken NOR) etablert i Garmanngården i Rådhusgaten 7, som Norges første sparebank, og i løpet av de følgende 75 år ble det opprettet sparebanker i de fleste av landets kommuner. Bankene hadde både en spare-oppdragende funksjon overfor «almuen», slik at de slapp å ligge samfunnet til byrde ved sykdom og i alderdom, og spilte en viktig rolle for en flersidig utvikling av lokalsamfunnenes selvstyre, selvfinansiering og utvikling.
Historisk har sparebankene hatt størst orientering mot privatkunder, kombinert med småindustri-, og primærnæringskunder. Utlån ble i størst mulig grad finansiert gjennom innskutte midler. I dag er skillet mellom sparebanker og forretningsbanker mindre. En grunn er at sparebanker nå har anledning til å skrive ut aksje-lignende egenkapitalbevis der egenkapitalbevisbeviseierne har rett til både en avkastning ut fra overskuddet i sparebanken (som eiere av den definert del av bankens egenkapital) og rett til representasjon i sparebankens styrende organer. Som et videre skritt på denne veien har sparebankene også fått anledning til å omdanne seg til aksjeselskaper (aksjesparebank), men foreløpig er det bare to sparebank som har gjort dette (Gjensidige NOR Sparebank, fusjonert med Den norske Bank til DnB NOR - i dag DNB Bank ASA og SpareBank 1 SR omdannet til SpareBank 1 SR Bank ASA). I begge tilfeller er tilknyttede sparebankstiftelser (som utgjør den tidligere eierløse egenkapitalen i sparebankene) vesentlige eiere i de nye bankene.
Sparebankene har tradisjonelt hatt en sterk lokal forankring, og målsettingen i kommunene var gjerne å ha sin egen lokale sparebank. Etter krigen var det ca. 600 sparebanker i Norge. Dels som følge av kommunesammenslåinger, men primært fordi bankdrift etter hvert krevde bredere og dypere kompetanse, og fordi sparebankene måtte bli større for å betjene stadig større kunder, var det fra 1960-tallet og rundt 25 år deretter en lang rekke fusjoner. I 2018 hadde Sparebankforeningen som medlemmer 99 sparebanker, samt 29 sparebankstiftelser.[4] Parallelt er det utviklet et omfattende samarbeid særlig med hensyn til IT-drift og produktutvikling.
Det er i dag en håndfull sparebankgrupperinger:[5]
- Eika Gruppen – (68 sparebanker)
- SpareBank 1 Alliansen – (14 sparebanker)
- Alliansefrie / Uavhengige – (17 sparebanker)
- DNB – (1 sparebank)
Samtlige sparebanker er organisert i Sparebankforeningen, som næringsorganisasjon.
Se også
redigerReferanser
rediger- ^ Olof Sjöström 2009, s. 92-94
- ^ Tore Pryser: Norsk Historie 1814-1860 (s. 165), Det norske samlaget, Oslo 1985, ISBN 82-521-5547-2
- ^ Kornmagasinet i Oppsal
- ^ «Om Sparebankforeningen». Besøkt 9. desember 2018.
- ^ «Sparebankforreningen - Medlemmer». Arkivert fra originalen 10. desember 2018. Besøkt 9. desember 2018.
Litteratur
rediger- Lars Thue Forankring og forandring Sparebankene i Norge 1822-2014 vil bli utgitt høsten 2014 ISBN 9788215022772
- Olof Sjöström (2009). Karl XIV Johan: Det moderna Sveriges grundare (på svensk). Göteborg, Sverige: Beijbom Books. ISBN 978-91-978267-92.