Svømmeblære

En svømmeblære er et indre organ hos strålefinnede fisker, og består i hovedsak av en gassfylt sekk som hjelper fisken å holde riktig dybde under vann. Den gjør at fisken slipper å bruke muskelkraft for unngå å synke eller flyte opp.

Svømmeblæren til sørv (Scardinius erythrophthalmus)

Anatomi

Åpne og lukkede svømmeblærer

Hos de fleste fisker er svømmeblæren helt adskilt fra svelget. For å kunne slippe gass inn i blæren, danner gasskjertelen melkesyre. Surheten får hemoglobinet i blodet til å miste oksygen, som dermed diffunderer inn i blæren gjennom en kompleks struktur kalt rete mirabile. På et annet sted, kjent som det «ovale vinduet», er blæren i kontakt med blod, og oksygen kan diffundere tilbake. Slike svømmeblærer kalles fysoklist.

Hos mer primitive beinfisker er kanalen til svelget åpen, og fisken kan også fylle på luftblæren ved å svelge luft, og kvitte seg med overflødig luft via den samme kanalen. Denne formen for svømmeblære kalles fysostom.

Svømmeblæra gir fisken hydrostatisk likevekt, som gjør at den kan holde seg på samme sted i vannsøyla med minst mulig forbruk av energi. Fisk med åpen svømmeblære svelger eller slipper ut luft alt etter hvilken dybde det er snakk om (bunnlevende fisk har imidlertid mindre behov for svømmeblære). Denne metoden er effektiv bare inntil et visst punkt. Med økende dybde vokser trykket, som igjen fører til at volumet av gass i svømmeblæra komprimeres, slik at fisken etter hvert blir tyngre enn vann og må bruke mer energi på å svømme. Om den i stedet lagret tilstrekkelig luft i blæra til at den oppnådde likevekt på dypt vann, ville fisken måtte kjempet mot oppdrift på grunnere vann inntil den nådde ønsket dybde. Men ved selv å kunne regulere volumet av gass gjennom blodstrømmen, kan fisken tilpasse seg de fleste dyp, og trenger ikke lenger svømme til overflaten for påfyll. Dette er spesielt fordelaktig for fisk som lever i havet. Når en åpen forbindelse til svømmeblæra ikke lenger er nødvendig, bortsett fra tidlig i livet når yngelen fyller svømmeblæra for første gang, oppstår en lukket svømmeblære.

Gassutveksling i lukkede svømmeblærer

Svømmeblæren har tøyelige vegger som trekker seg sammen eller utvider seg i takt med det omkringliggende trykket. Veggene i blæren har veldig få blodårer, og er forsterket med guaninkrystaller som gjør at gass ikke slipper gjennom. Blæren har en gasskjertel som kan blåse gass (vanligvis oksygen) inn i blæren for å øke volumet og dermed også oppdriften. For å minske oppdriften slippes gass ut i blodstrømmen og deretter ut i vannet via gjellene.

Ulempen med å ha svømmeblære er at fisken ikke kan stige for fort. Enkelte strålefinnede fisker som ikke har behov for å gå opp og ned i dybde, har mistet svømmeblæren i løpet av evolusjonen, og hos flere av den er funksjonen som flyteorgan overtatt av fettvev. Hos noen arter står svømmeblæren i forbindelse med det indre øre, og gir fisken bedre hørsel ved å fungere som en akustisk forsterker, samtidig som fisken blir i stand til å føle veldig små variasjoner i trykket, og dermed også dybden.

Fisk som lever på grunt vann har oftest en kombinasjon av gasser som ligner på vanlig luft. Jo dypere fisken lever, desto mer oksygen er det vanligvis i blandingen. Ferskvannsfisk har betydelig større svømmeblære enn saltvannsfisk.

Svømmeblære og lunger

Pansergjedder kan bruke svømmeblæra som lunge og snappe luft i overflaten

Man antar at svømmeblæren og lungene hos tetrapoder er homologe. I tillegg til tetrapodene (landlevende virveldyr), finnes lunger hos tre grupper beinfisk: Kvastfinnefisker, lungefisker og bikirer. Bikirene er de eneste viftefinnede fiskene med lunger. Felles for lunger er at de oppstår som en utbuktning ventralt fra fortarmen. De er også parede, med en venstre og høyre lunge. Unntakene er kvastfinnefiskene, hvor lungen er uparet og dessuten så sterkt tilbakedannet at den er blitt et rudimentært organ, og den australske lungefisken, hvor venstre lunge tilbakedannes og forsvinner tidlig under utviklingen. For å gjøre det lettere å puste, har lungefiskene utviklet innvendige nesebor de kan trekke luft inn gjennom. Bikirene puster på sin side luft gjennom et par spirakler på siden av hodet, som hos tetrapoder tilsvarer øreåpningene.

Svømmeblæra dannes som en utbuktning dorsalt fra fortarmen og er aldri paret, selv om den kan være delt i to avsnitt eller ha flere utposninger. Den forekommer kun hos Actinopteri, en gruppe fisk som består av størfiskene (stører og spadestører), beinganoidene (dynnfisk og pansergjedder) og teleostene (egentlige beinfisk). Av disse er det kun svømmeblæra til beinganoidene som har beholdt sin opprinnelige funksjon som respirasjonsorgan, i tillegg til å fungere som hydrostatisk organ. Denne egenskapen er gått tapt hos både størfiskene og teleostenes felles stamform. Men blant flere teleoster med åpen forbindelse mellom svelg og svømmeblære har evnen senere gjenoppstått sekundært, og enkelte arter, som tarponer og arapaima, vil drukne om de ikke får komme til overflaten (blant fisk med lukket svømmeblære har andre metoder for å puste luft utviklet seg). Hos andre teleoster er svømmeblæra blitt tilbakedannet og iblant forsvunnet helt, eller fått tilleggsfunksjon som lydproduserende organ.